Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 29. mars 2016 i alle områder

  1. Skal du redusere vekta på sekken bør du først og fremst få full oversikt over hva du putter i sekken før en tur. Da vil du få en fullstendig liste over hva du har med deg, og en bedre mulighet til å se hva du ikke trenger. Det er også lurt å tenke over hvilken ting du har hatt med tidligere som du ikke har brukt. Jeg ville gjort dette før jeg hadde gått til innkjøp av nytt utstyr. Er ikke sikkert du trenger nytt telt osv.
    5 poeng
  2. Hadde nylig en 2 dagers tur til Mellomkollen Naturreservat, et område jeg har blitt veldig glad i etter at jeg oppdaget det i fjor høst. Kun et steinkast unna byen ligger noen av Nordmarkas råeste utkikkspunkter, i et område med dype kløfter, bratte åssider og små søkk. Og ikke minst mye gammelskog, både død og levende. Gjemt nede i åssidene og kløftene kan du finne gamle kjemper av noen grantrær med et langt liv bak seg, sikkert godt over 100 år og vel så det.
    3 poeng
  3. En helt vanlig dag på tur. Geocaching. Øyangen, Krokskogen.
    2 poeng
  4. Påstand på facebook: "Å ligge på sofaen med åpent vindu er også friluftsliv"!
    2 poeng
  5. Til bruket du skisserer kan et par powerbanks på 6000-900 mAh være like greit. Om du trenger solcellepanel er det uansett smart å bruke panelet til å lade en powerbank istedetfor å lade enheten direkte.
    2 poeng
  6. Førsteposten var ment som et humoristisk blikk på en måte å gå tur på: Hvor mange av dere har sett en 75-åring gå over isen med gardintrapp over skulderen? Vi hadde tatt en trecache på en øy, derfor stigen. Ingen gps eller app nødvendig her. Isen var sikkert en halvmeter tykk, så selv ispysa (meg) våget seg utpå. Premium eller ei får hver enkelt avgjøre. For meg er geocaching turkrydder og det har jeg tenkt å fortsette med
    2 poeng
  7. I flatt/rett terreng kommer man greit unna med denne stablingen (bildet)som vi hadde da jeg og jr fulgte oppkjørt skiløype på telttur sist. I skrått terreng blir det gjerne mer problemer og jeg prioriterer å pakke en del flatere enn dette. Det er som regel isborret som lager mest krøll i dette oppsettet og hindrer flat/fornuftig pakking og jeg vurderer å få laget til et halvrør på brakett bakerst på pulken for å kunne legge dette på tvers bak pulken. Det er i grunn bare et problem når jeg enten er på solotur eller det bare er meg som trekker pulk (når ungene er med). Det er enklere å pakke/fordele fellesgreier når det er flere med pulk Det skal nevnes at beddingen her inneholder 4 underlag, hvorav ett oppblåst og min enorme vintersovepose samt en 3-sesongspose og en jr.pose samt litt primaloft jakker og bukser så den blir litt mer omfangsrik her enn jeg prioriterer til lengre turer...
    2 poeng
  8. Finse - Haukeli februar 2016 Turen var allerede bestemt i fjor, men pga dårlig vær gikk uka jeg hadde satt av fiseføyka. Nå hadde det kriblet i hele vinter i skibeina, og pulken hadde følt seg ganske så ensom på boden litt vel lenge nå. Ruta ble mer eller mindre ferdig rundt juletider, og mye tid hadde blitt brukt rundt kartene for å bestemme ruta. Ettersom jeg skulle reise alene, ønsket jeg å få litt følelsen av "ensomhet", og å gå stier alle andre ikke fulgte. Dette hadde sammen med rotasjonen min på arbeid mye av skylden for at det ble nettopp denne tiden av året. En tid da de fleste løypenett ennå ikke er kvistet, og det fortsatt er skikkelig vinter! Kartene ble skrevet ut fra tjenesten her på forumet. Skrev ut i A4, laminerte og hadde da ett pasende format som passet i jakkelomma som var vanntett. Av de siste forberedelsene, var det å lage 60cm teltplugger av brøytestikker. Dette var den sorte typen, som ikke er helt hul, men har forsterkninger innvendig. Angrer på at jeg ikke lagde flere, for dette var genialt i sterk vind, og for kalde fingre. Litt kjapt om utstyret jeg benyttet på turen. Fjellpulken 144 Åsnes Nansen m/kortfell Artic bedding 2 posesystem. Syntetisk Ytre, dun innerst. OmniTi m/ Silencer og Coleman 550B Toaks 2L Titankjele m/hjemmelaget cosy Kart, kompass og GPS Inreach SE 2 batteribanker, 10W solcellepanel, AA og AAA Litium batterier 1 Gravlykt Kindle Helsport Patagonia Exped 7LW og skumunderlag Leke plastspade til snøsmelting Snøspade 2x hodelykter 5L Bensin Oakley Googles Skismøring Førstehjelpsutstyr, (strips, sportstape, tensoplast osv) Speilrefleks og Gopro Klær: Bergans Antartic Expedition Jakke (fantastisk!!!) Norrøna Recon Gtex bukse 2x tykke ullsokker 2x linere 1x tynnere ullsokker (ble ikke brukt) Brynje netting (satt på hele turen) 2x ull Lag 2 1 tynn fleecegenser 1 tykk fleecejakke 1 Marmot dunjakke (UL) Balaclava 2x ansiktsmasker 1x Ullvangsgenser Mat: 6 Real middag 6 Real frokost 2x Bixit 2x skivet brunost Rett i koppen Sjokolade og Solbertoddy 3x Hot Imago øl pølser 3x komaposer med sjoko og salte nøtter 3x store sjokoladeplater 4x poser sølandschips Jeg kommer mere tilbake med noen av utstyrs erfaringene jeg gjorde på turen, og hva jeg angrer på. Endel av oppsettet er jeg fornøyd med, andre ting var fullstendig bortkastet. Men ha i bakhodet, at dette var en solo-tur i februar, og hvor jeg setter sikkerheten uten tvil i første rekke. Og JA, dette resulterte i en kanskje unødvendig tung pulk Finse - Krækja Jeg kom hjem fra arbeid på vestlandet tirsdag kveld, og håpet var å rekke morgentoget mot Finse onsdag morgen. Men det ble litt vel tight, så ble nattoget isteden. Fikk en kamerat til å kjøre meg til Larvik togstasjon da dette gjorde transport av pulken noe lettere. Selvom jeg ikke hadde bestilt plass til pulken ordnet dette seg fint. Men fikk beskjed om at ikke alle tog var satt opp til å ta med gods, slik at man egentlig ikke kunne forvente dette. Pulken veide da i underkant av 50kg, og var ikke særlig håndterbart for en person heller, som også var kravet. Det store spm var om jeg rakk å komme fra spor 1 til spor 5 innen de 16min overgangen min var i Drammen. Det gikk med nød og neppe, etter litt tigging om hjelp Som andre før meg, gikk jeg trøtt i trynet av på Finse stasjon 04:04 og fant frem til postbua. Lite ante jeg at Finsehytta lå nesten vegg i vegg. Da hadde jeg nemlig gått dit for å tømt ryggen, isteden for å trippe rundt på 3kvm i villrede over hva jeg skulle gjort. I panikken gikk jeg bortover stasjonen for å se om det kunne være ett åpent toalett. En dør var åpen, og rett på innsiden lå den en død rev å kikket på meg.... Ja jeg slapp faktisk nesten å leite videre etter ett toalett...Men bare nesten..... I påvente av litt lys, gjorde jeg de siste forberedelsene før avreise. Fylling av drivstoff på primusene, pakke dunjakke og votter i Artic beddingen lett tilgjengelig, og satt på fellene på skia. Når det endelig lysnet så jeg Finsestua, og gikk bort dit for tømming av rygg, og en bedre frokost før turen startet rundt 0930. Må si jeg hadde litt sommerfugler i magen når ski og pulk var spent på, og det føyket snø rundt ørene mine. Jeg har vært endel på tur før, både vinter og sommer, men dette ble liksom litt annerledes. Marginene virket liksom litt mindre der man plutselig sto og skulle ta sine første stavtak.... Som sagt så blåste det som vanlig på Finse, og det var frem med GPS allerede ved Finsevatnet. Det skulle være kvistet løype opp til Midtnutvatnet, og etter hvert havnet jeg inn på denne løypa. Må jo innrømme at det er ganske behagelig å følge disse kvistene, selvom det var heller dårlig med spor å følge. Jeg kjente at det var uvant å dra pulk igjen, er jo snart 20år siden sist. Og å dra pulk er ICKE som å sykle, det glømmer man....Iallefall muskelaturen Mot slutten av dagen løyet vinde, og det ble ett nydelig vær. Jeg bare gikk der og nøt omgivelsene. Det var bare så ufattelig vakkert over alt!! Jeg var nå på veg ned mot Finsbergvatnet, og her fikk jeg min første lille lærepenge. Egentlig gammel enkel lærdom, men man glemmer fort litt på vinteren, da alt liksom er vasket over. Alt ser liksom så glatt å fint ut, med unntak av en eller annen stein som stikker opp. Jeg stopper litt opp over en liten kul. Lurer på om det bare er å sette utfor. Heldigvis for meg, så er jeg såpass dårlig på ski, at jeg faktisk vurderer nedkjøringene mine.... Jeg syns det virker i bratteste laget, og velger å gå litt tilbake og å ta en annen rute ned. Da jeg kommer mer ut på siden, ser jeg at rett nedenfor der jeg i stad vurderte å kjøre, var en skavel, og ett fall på ca 3m. 3m er ikke mye, men alene med pulk kan det fint være nok til ett brekt bein eller arm. Dette fikk meg til å innse det innlysende, at mye står uskrevet mellom høydekotene på 20m på kartet!!! Her gjelder det å følge med.... (ja jeg veit...Noe mellomdramatisk!! Men jobben min er å tenke risiko og konsekvens HVER DAG!! :D) Turen over Finsbergvatnet var fin, og i nydelig lys. Men må innrømme at jeg fikk ett aldri så lite sjokk når jeg kom i østenden! "Er det meninga at jeg skal opp der med pulk??!!??#$" må jeg innrømme å ha tenkt. Får det var virkelig en kraftanstrengelse å komme seg opp. Var andre stigninger som også var tunge, men denne var den bratteste, og det gikk SVÆRT smått opp den bakken der Etter dette var den en fin grei tur ned mot Drageidfjorden, som også ble stoppestedet mitt for denne dagen ca 8 timer etter start. Været ble fantastisk utover dagen! Den ene pausa jeg hadde, hvor det smakte fortreffelig med kakao Teltplassen ute på Drageidfjorden, ca 3km fra Kræskja. Krækja -mot Stigstuv Dag 2 starte med en liten bris, og nydelig vær. Etter en god frokost ble pulken spent og neste etappe mot R7 startet. Må si at jeg ble overrasket over hvor bratt det også var etter Krækja og opp mot toppen før det igjen gikk ned mot R7. Pulken var i tyngste laget, og kroppen rett og slett ikke helt i form. Jeg begynte også å bli litt nervøs for gnagesår, ettersom jeg var såpass idiot at jeg hadde lagt på langtur med splitter nye Svartisen skisko.... Nede ved Halne Fjellstova, møtte jeg to unge herremenn som også skulle mot Haukeli, men disse gikk i raskeste laget for meg, så jeg hilste hyggelig og ønsket dem god tur. Jeg hadde dem stort sett innenfor synsfeltet hele dagen, helt til vi nermet oss stigningen opp mot Hårsteinen og platået før nedstigningen til Stigstuv. Da jeg kom hit, så jeg to stk langt oppe i fjellet, og jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om det fjellet der så seint på dagen. Jeg hadde bommet ganske kraftig med vannbeholdningen min, og begynte å bli tom. Ikke nok med det, var det nå 45min til det ble mørkt, og det begynte å blåse opp. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse, da jeg hadde fått værvarsel av frua på Inreachen kvelden i forvegen. Det som derrimot overrasket meg, var at litt opp i stigningen ble alt hvitt, og jeg så kun skituppene mine. Jeg var på en måte "Pot Comitted" for de som spiller poker. Det var alt for bratt til annet enn å dra frem vindsekken, og for bratt til at jeg ville kjøre ned i blinde. Det ble med fiskebein oppover i ett ganske trått og smått tempo, og jeg må innrømme at dette var en av de gangene jeg ikke følte meg helt sikker. Tankene kom tilbake om de skavlene dagen i forvegen, og de små bratte hengene som ikke ofte er merket på kartene. Etter en 40min og ca 4kg pungbrokk, kjente jeg at det begynte å flate litt ut. Og etter enda 20 min kunne jeg se på GPS`n at det værste nå var over. Jeg var nå på 1380m, og det var stort sett nedover til Stigstuv. Lenge hadde jeg presset meg selv, og drømt om å komme meg inn å få varmen. Men jeg var nå så kald og med null sikt virket det ikke forsvarlig å fortsette nedover med tung pulk. Jeg satte fra meg pulken på tvers for vinden, dro av teltposen, festet karabinen jeg hadde festet i telte i pulken og fikk teltet ut. Er da overlykkelig for at alt var gjort klart hjemme med teipede teltstenger og karabin i enden mot vinden. Spaden min var fryst sammen slik at jeg ikke fikk spadd levegg, men måtte satse på at teltoppsettet mitt var godt nok. Og må si jeg var glad for at det var Patagonia med doble teltstenger jeg hadde med. Sammen med de hjemmesnekra teltpluggene gikk teltoppsettet raskt, og jeg var ute av vinden. Heldigvis! Man merker ofte ikke hvor nedkjølt man er før man slutter å ha behov for de store musklene. Jeg hadde store problemer med å få frem primus, og å bytte klær. Da min OmniliteTi begynte å streike, og min resevere primus Coleman 550B ikke ville bygge opp trykk, så jeg ganske mørkt på det hele. Jeg skalv nå ukontrollert, så ukontrollert at jeg hadde store problemer med å klare å holde på delene når jeg demonterte omniLiteTi for 2 gang. Men da kom den iallefall på halv fart....Nok til å smelte snø, og å få inn varmt vann i en kald skrott. Jeg hadde påmontert den orginale Silenceren til Omniliten, og den var visst ikke så veldig glad i ekstra forvarming og kaldt vær. Benyttet vanlig grønn kanne med miljøbensin fra Statoil, og det sotet og tettet igjen primusen. Prisen for å strekke strikken litt for langt denne dagen var frostskader på tre fingre og ei nese. Ikke det helt store, men hadde da fått blemmer på 3 fingre, og har åpent sår på nese når jeg skriver dette. Jeg var aldri redd for kulden før ture, ettersom det føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på. Men det kommer så snikende, at det er fort gjort å dra strikken i lengste laget. Og det burde jeg nok heller ikke gjort når jeg var alene. Men følte meg litt bondefanga Det ble heller dårlig med bilder denne dagen, da jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagen... Stigstuv - Sandhaug Fristet lite å ta på seg denne bunnfrosne ansiktsmasken på morran Det blåste godt på morgenkvisten også, men rundt kl 0900 bestemte jeg meg allikevel for å rive leir, og å gå etter GPS. Sikten var fortsatt begredelig og whiteout. Og når jeg prøvde å gå uten gps, gikk jeg 180grader allerede etter 5min. Men kom meg nå ned fra fjellet med nesa godt trykket ned i GPS`n, og svært rolig gange. Da jeg kom ned til Stigstuv sto de to gutta og reiv telt. De lurte på hvordang det hadde gått med meg, for det hadde blåst godt der nede, enda de hadde ligget i lé i natt. Etter litt tørrprat, tenkte jeg å prøve å henge meg på herremennene så langt jeg klarte mot Sandhaug. Der skulle rutene våre skilles uansett. Jeg skulle mot Hansbu og dem mot Litlos. Lange seige flate oppoverbakker, men dette var noen virkelige vidder! Gud hvor vakkert! Da vi kom til Sandhaug, så jeg at håpet om å rekke frem på lørdagen var sprekt som en dårlig svartebørsendong, og jeg bestemte meg for å ta inn på Sandhaug for å tørske klær og å spise godt. Den timen jeg tapte på å gå ekstra denne dagen, ville jeg ta igjen på morgenen tenkte jeg. Inne i hytta satt det to tyskere som var på vidda for sin n`te gang, og etterhvert kom det jammen 3 hundesleder også. De to gutta jeg hadde slått følge med, fikk varmen i seg, kapitulerte og endte natta på Sandhaug de også. Tror de også innså at selv søndagen sto i fare med ruta de hadde valgt, slik at det endte med at de slo følge med meg mot Hansbu og en drøy neste dag isteden. Og kanskje var det nettop dette som gjorde at dem rakk søndagsmiddagen Sandhaug - Hellevassbu Denne dagen hadde vi som mål å komme til Hellevassbu, selvom vi visste dette var en drøy etappe. Jeg la igjen både noe mat og drivstoff på Sandhaug for å lette pulken mot dagens etappe. Men hadde allikevel ekstra mat i pulken. Vi satte avgårde halv åtte, noget forsinket men allikevel innenfor hva vi kunne makte på en dag. Ruta gitt Vestre Lakadalen mot Hansbu, Jacobsbudalen, mot Bjørnanutane, Urevatna og Hellevatnet med Hellevassbu til slutt. Mener dette var en etappe på 33km. Nå var finværet kommet for turen, og det gjaldt å NYTE hvert eneste øyeblikk! Og jeg må si at jeg storkoste meg denne etappen! Sandhaug - Hansbu var rett og slett fantastisk! Jacobsbudalen og Bjørnanutane/Urevatna var en ganske så tung affere, og mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. At jeg hadde en tung pulk ettesom jeg var alene kan være noe av årsaken selvfølgelig. Men TUNGT var det Men samtidig er det jo nettopp derfor man er der, nyte og slite, alt omhverandre! Vi gikk til venstre for Nibba som stikker høyest midt i bildet. Var en bratt opplevelse Hansbu Mellom Uravatna var det tungt å gå, ettersom det var dypere og løsere snø her. Men vi kom nå til slutt frem til Hellevassbu etter 11,5 timer. Vi hadde en litt lengre pause på ca 20 min ved Hansbu, ellers var det småpauser bare for å drikke og å få i seg litt nøtter o.l. Uten tvil en tung etappe, men en fin og variert etappe. Var egentlig bare to tøffe stigninger, ellers var ruta relativt lettgått Utrolig fint ble det å gå i kveldslyset! Teltplassen rett nedenfor stigningen etter Hellevassbu Hellevassbu -Haukeliseter Nok en dag hadde vi klokka på halv seks for å komme avgårde tidlig. Pakkinga gikk lekende lett, og de 33km kjentes faktisk ganske lette ut i kroppen. Det finnes ikke tvil om at man går seg litt i form etterhvert! Fra Hellevassbu og hele veien ned til de tunge stigningene opp mot Mannevatn var rett og slett magiske! En utrolig fin etappe! Og det skadet heller ikke med ett skuterspor å følge. Dette gjør fremdriften så utrolig mye bedre enn å stampe i løssnø Til gjengjeld så var stigningene mot og forbi Mannevatn av det tunge kaliberet. I allefall jeg syntes det. Og når man endel var ferdig med dette, ble jeg overrasket over det som på kartet så relativt flatt ut, ikke på langtnær var flatt mellom første og siste nedstigningen mot Haukeli. Var noen bratte koller her også. Kanskje virket de ekstra sure og tunge, ettersom det var på slutten av turen. Den siste nedkjøringen mot Haukeli akte jeg ned. Ja jeg er mann nok til å innrømme at mine skiferdigheter rett og slett ikke er gode nok Alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med turen. Det er uten tvil tungt å reise på solotur, ettersom man må ta alt av utstyr alene. Men man er virkelig glad for at man tok med den ekstra primusen når den første fusker!. Når det gjelder klær, så er jeg egentlig ganske fornøyd med oppsettet. Brukte alt utenom ett par sokker. Og jeg kunne klart meg lenger. Når det gjelder mat og fuel, så hadde jeg alt for mye føler jeg. Så på Polarklokka mi, og den lå på mellom 5000 og 7000kcal. Dette klarer man ikke å spise uansett! Potetgull, sjokolade, bixit med brunost var gull. Lett å få inn nødvendige kcal. Og Real funka som det alltid gjør. Nøtteposene ble jeg møkk lei av, og kommer ikke til å lage like mye neste gang. Når det gjelder fuel, så holder det med en halv liter om dagen til både kosefyring og snøsmelting. Iallefall hvis øktene dine ligger på 7-10timer som det gjorde her. Da vil man gjerne ned i "soverten" etter ett par timer i forrteltet Hadde med meg for mye strømkilder, og kunne fint klart meg med den ene batteribanken på 12000mah. Speilrefleksen ble svært lite brukt. Ble stort sett mobil eller gopro. Så enten blir det med ett enklere kamera nestegang, eller så fortsetter jeg med mobilen, selvom det blir dårligere bilder. Artic bedding er genialt! Og benyttet denne også til å ha varme votter, lett dunjakke til pauser og vannflaske tilgjengelig under etappene. Fungerte toppers! Er iallefall en tur jeg virkelig kan annbefale! Her er en link til en kort filmsnutt fra turen
    1 poeng
  9. Det begynte å ane meg allerede tidlig i går morges, så jeg drøyde med å dra - på årets andre "natt ved bålet". Derfor ankom jeg Viddseter ca kl 1630 i håp om at det ikke var så mange der. Og det stemte, men en var nok. Og ikke et vondt ord om han og utstyret hans, men snarere om meg og mitt. For kontrastene var store og han hevet nok øynene en smule der han tok på seg skiene og jeg spente på meg mine hjemmelagede truger og stavret av gårde med staver generasjonen etter Fritjof Nansen. Enda godt at jeg hadde byttet ut de gamle militærbindingene med "nye" Rottefella bindinger som jeg hadde kjøpt på siste loppemarked. Men skitt au. avgårde bar det, ikke så langt, for hensikten var ikke gåturen men alt som hadde med kveld, natt, skaukaffe og bål. Og snart var jeg fremme ved den store steinen, hvor restene, veden altså, etter siste utflukt lå trygt begravet under snøen. Så var det å tråkk leirplassen hvor jeg skulle sette opp gapahuken, som selvfølgelig lå igjen hjemme. Dette er alltid et problem. når jeg bare skal en liten tur, da ---. Men, igjen pytt, pytt, det så ut til å bli stjerneklart og månen var i ferd med å bli hengt opp. Så noe nedbør så det ikke ut til og bli. Det tok sin tid å sanke nok ved, men et par mindre tørrgraner gjorde susen, særlig den ene som var halv av harpiks, og gjett om det brant godt. Noe tok jeg også med hjem, skjønt hvorfor? Hadde jeg ikke nok opptenningsremedier liggende for minst to liv? Og akkurat nå måtte jeg ta litt av en avgjørelse, skal jeg koke kaffe på bålet i stedet for Wood stoven? Etter en del parlamentering gikk bålet seirende ut av duellen, men jeg mener at jeg ante et tilfreds grynt fra blikkboksen da kaffekjelen veltet og nesten slukket bålet. Men jeg gav meg ikke og snart kunne jeg smøre tykt på med rekemajones på brødskivene og slurpe i meg både Alien og gruffen. (barnåler, og litt mose) ------------- Og så kommer jeg til det store spørsmålet både en og fem timer senere, ja, store deler av natten med;, det spørsmålet som sikkert mange andre også stiller seg. Hva er det for en magisk makt bålet har? I timer stirrer jeg inn i flammene. Og når jeg blir trett av å sitte legger jeg meg ned på underlaget og fortsetter med samme øvelsen. Hva tenker jeg på, tenkte jeg? Og svaret var vel egentlig ingenting. Ikke dårlig i vår oppjagede tid å tilbringe en kveld fjernt fra folk, alene med et bål og to skiver brød nå med gaudaost, å ikke behøve å ta stilling til noen ting. Er det noe rart jeg elsker akkurat disse kveldene og nettene? Et par ganger oppdaget jeg også at noen sanger kvernet inne i hodet mitt, men heller ikke nå var det noe system eller budskap. I det ene øyeblikket husker jeg at det lød: "som det stiger frem" for i neste øyeblikk var det "Lille Petter Edderkopp som kravlet på min hatt" eller noe i den duren. Men etter hvert kalte Leirvassbu, soveposen altså, på meg og snart lå jeg godt nede i den, og etter å ha Cecilie Brekhus i tankene, tildelte jeg alle snøens ujevnhetene noen skikkelige knyttneveslag, slik at det ble sovelig. Over meg hadde jeg en heller sparsom stjernehimmel, og jeg hengav meg til å fokusere på et stjernefritt område, og snart fikk jeg lønn for strevet, både den ene og den andre stjernen dukket opp fra intet og blinket matt ned til meg. Et par satelitter for over himmelen, en nord sør og en øst vest, og minnet meg på å ta frem SPOTen og sende en OK melding hjem til min fru hustruen. Og snart etter plystret Samsungen muntert med en hilsen tilbake. Det var egentlig ikke dekning der jeg lå, men innmeldinger kom. Godt ikke det kom noen fra banken om manglende dekning. Neste morgen drøyde jeg det skikkelig, fikk liv i bålet, men siden et par prosesser ennå fungerte måtte jeg opp. Deretter var det å ta frem blikkboksen, og fyre opp, for ett sted gikk grensen. Etterpå var det bare å bryte leiren og snike meg tilbake til bilen. Usett denne gang. Så var det å finne frem GPSen og beregne tid for hjemkomst, og meddele dette til fansen, som tok vel i mot meg også denne gang, skjønt hun grein på nesa selv om hun stod to meter fra meg og sa: "Du lukter bål". Og så gikk vi inn. PS. På veien ned så jeg de første vårtegn, en stadig mer svulmende bekk
    1 poeng
  10. Om du har litt tid på deg, ville jeg funnet frem til noen butikker som selger symaskiner. Gått innom dem eller ringt. Lagt frem behovet ditt og hørt om de hadde en brukt maskin som passer deg. De tar ofte symaskiner i innbytte ved kjøp av ny. Så tar de service på dem og selger videre. Jeg fikk tak i en god symaskin til datteren min, brukt og nyoverhalt hos en Singerforhandler i Trondheim. Den var kraftig og god. Feilt ingenting, helt til den datt ned trappa... Sydde dongeri som en lek, men den kunne ikke sy hjerter og bamser osv.
    1 poeng
  11. Jag har en gamal Husqvarna Viking. Sista serien som tillverkades i Sverige. Idag är alla Husqvarna kinesiska. Och så är det med dom flesta märken. När jag funderade på att köpa ny maskin för några år sedan fick jag rådet: Köp ett japanskt fabrikat. T.ex Janome. Billiga kines-grejor fungerar till normalt bruk, men skall du som jag ge dig på att sy kanske 3-4 lager 25mm nylonband (typ som man har på ryggsäckar och sådant) så blir en sådan maskin skrot ganska omgående. Det finns också en myt om att gamla maskiner från 60- och 70-talet är otroligt hållbara. En del är det. Andra inte. Jag körde sönder en på några månader när jag höll på med releaser för paragliding. Knaaak... Det var den maskinen det... Får se hur länge den jag har nu håller. Fick fel på den nu under påsken men lyckades reparera den. Just nu håller jag på med ett projekt: paraglidersele. En del tjocka saker. En del mycket tunna (27 gram/m²). Jag skulle försöka få tag i en Janome HD1000 om jag skulle köpa något nu. Vet inte om den tillverkas längre. Janome Easy Jeans 22 kan vara ett alternativ. Kostar ca 5000. Låt dig inte luras av att det står "syr 22 typer av sömmar". I princip är det lika på min och nästan alltihop är varianter på sick sack och raksök. Jag kör väldigt mycket med stegad sick sack. En snabb koll på nätet ger för handen att denna kanske kan vara ett bra budgetalternativ: http://www.symaskiner.no/juki-symaskiner/juki-hzl-353zr-a-symaskin
    1 poeng
  12. Nei det er risikosport ifølge bestemor!
    1 poeng
  13. Det er ikke friluftsliv før du har 2 åpne vinduer og gjennomtrekk....
    1 poeng
  14. Som grunneier og gapahukbygger på annen mans eiendom mener jeg at man må alltid spør grunneier om det er greit å sette opp en gapahuk på en angitt plass. At folk sager ned friske lauvtre kan være en avtale de har med grunneier. Når man har en bestand med gran/furu er det bra å ta ut mye lauv, så bartre får lagt på seg mest mulig. Så det kan nok se feil ut for noen, men er bra for skogproduksjonen. Det samme gjelder bartre som må tynnes ut. Disse er friske å fine, men må ut. Er jo greit om noen gapahukbyggere hjelper til å tynne et felt. Men da skal de vite litt om tynning...
    1 poeng
  15. Mx sport Oasen i Fyllingsdalen har både helium og exos inne i medium. På tilbud. Hadde tenkt å kjøpe selv men droppet det. Trenger ikke ny sekk.
    1 poeng
  16. Jeg hadde begge i hus her i fjor høst, handlet exos på sport1 først, men så kom Helium på tilbud litt senere. Kjøpte begge og vurderte de sammen en stund. Beholdt exos - det var den som satt best på.
    1 poeng
  17. Jeg har bare prøvd Exos 58 og liker den godt. Men synes kanskje den er litt vanskelig å justere perfekt på ryggen og beltet glir litt opp. Så er i grunn nysgjerrig på Helium ved neste anledning jeg og.
    1 poeng
  18. Jeg er 180 cm. Bruker Exped Downmat 7 LW. Føler liggelengden er god.
    1 poeng
  19. Forteltet går nesten helt ned. De tre andre sidene er høyere over bakken.
    1 poeng
  20. Selv har jeg bare testet Exos 58 i praktisk bruk. Synes den fungerte bra med den ramma og "trampolinetrekket" mot ryggen. Ble overaskende stiv til å være så lett sekk. Synes i tillegg at Osprey er bra priset. Jeg bruker dog sjelden så lette sekker og oppakninger så jeg solgte den igjen av slike grunner.
    1 poeng
  21. Hei, Jeg fant denne rapporten fra FFI: http://www.ffi.no/no/Rapporter/2012-00404.pdf Varmevekslerkjelen er bare testet på ett sivilt kokeapparat. Coleman Multifuel mod 550 er valgt siden den er svært lik de Coleman modellene som ble testet ved FFI i 1997 (1) og det var disse kokeapparatene som ga høyest kullosproduksjon med vanlig flatbunnet kald kjele. Siden kjelen kan plasseres på kokeapparatet på to forskjellige måter, høy og lav stilling som vist i Figur , er det gjennomført målinger for begge tilfeller. Når kjelen ble passert direkte på kjelestøtten (høy stilling) ble gjennomsnittlig produksjon av kullos i løpet av kokeperioden svært høy, ca 1300 ml/min ved en effekt på 1,8 kW. Imidlertid økte produksjonen ytterligere når kjelen ble satt slik at finnene i kjelstøtten gikk inn mellom ribbene til varmeveksleren under kjelen (lav stilling), slik at kjelen kom ca 1 cm nærmere flammen. Verdier på gjennomsnittlig 2000 ml/min i løpet av en kokeperiode ved høy effekt ble registeret. Dette er svært høye verdier og i dette tilfelle vil det si at ca 50 % av brennstoffets karbon omdannes til kullos. Når effekten reduseres til 1,25 kW faller kullosproduksjonen noe i begge tilfeller til ca. 1100 og 1400 ml/min ved henholdsvis høy og lav stilling. I friluft vil en slik kjele med varmeveksler på et kokeapparat i liten grad representere noen fare selv om en ikke helt kan utelukke det ved den svært høye kullosproduksjon. Derimot kan kullos bli et problem hvis kjelen med kokeapparat benyttes i en form for avlukke der ventilasjonen er mindre enn i friluft, for eksempel i et telt. I den tidligere rapporten fra FFI (1) bekymret en seg for produksjoner av kullos i området rundt 100 ml/min. Det var Coleman kokeapparat med kald kjele som ga disse verdiene selv ved lave effekter. Kjelen med varmeveksler benyttet på Forsvarets kokeapparat Optimus 111 gir mer enn 4 ganger høyere verdi og benyttet på en Coleman mod. 550 kan den gi så mye som 20 ganger så høy verdi. ----------- Så man bør nok ikke bruke Coleman i teltet.
    1 poeng
  22. Jeg foretrekker også Powerfuel. Synes den er litt mindre eksplosiv enn miljøbensin under oppvarminga, spesielt om det ikke er veldig kaldt. Primus sin Wintergas har imidlertid imponert meg i vinter. Brenner bra ned til 20 minus og boksen blir helt tom uten veldig stor reduksjon av effekten på slutten (bruker en brenner som har forvarming av gassen).
    1 poeng
  23. Hehe, jeg tenkte vel i det jeg trykket Send at den kanskje kom til å provosere litt Grunnen til at jeg føler det litt sånn er de gangene jeg har vært innom Geocaching Norge sitt forum de siste årene så har jeg alltid snublet over trådene om at Alle Andre tråkker inn i hobbyen deres. Feks at Groundspeak sin intro-app er "feil" ettersom den fører til at folk som ikke kan noe om geocaching gjør "feil" osv. Jeg sier ikke at alle mener det, men det er inntrykket jeg har fått, sånn blir det vel gjerne, at noen få snakker drit og det er gjerne dritten som fester seg. Mente ikke å tråkke deg eller andre GCere på tærne altså, jeg er Premium-medlem selv og har lagt ut cacher selv også. Men er vi offtopic nå? Ikke godt å si, når førsteposten er så vag
    1 poeng
  24. Første ting du bør gjøre er å lage en fullstendig pakkliste. Ta gjerne utgangspunkt i det du husker å ha hatt med deg på forrige tur. Prøv å huske hva du faktisk brukte og om du hadde med ting som ble ubrukt eller som hadde lite bruksverdi. Med unntak av ting som kun trengs i nød er dette de første tingene du kan spare vekt på ved å droppe. En ullgenser veier mye mer enn en fleecejakke, har du behov for så mye varme? Om du ofte sitter med den foran leirbålet er det kanskje verdt det, hvis ikke kan du fort spare endel på en lettere fleecejakke. Skal du kjøpe nytt telt vil fort et ultralett være mer komfortabelt enn nordmarka teltet du har i dag. Mange av de ultralette telltene har god takhøyde, bra lufting og god utsikt, tre punkt som er minst like vikige sommerstid som at det er 100% lukket. http://www.lighterpack.com er veldig fin for å sette opp pakklister.
    1 poeng
  25. Støtter @tronn her. Få full oversikt på hva du har i sekken. Finn ut hva du ikke bruker og hva du kan klare deg uten. Lag ei skikkelig pakkeliste med vekten på hver ting. Sikker på du kan redusere en del på vekten uten å kjøpe dyrt telt, sovepose, sekk. Bruk lighterpack.com. Funker bra.
    1 poeng
  26. Hvis du har også tenkt deg å drive med klatring og vil spare deg noen hundrelapper, og ikke har tenkt deg noen kjempelange rapeller hvor mengden metall som kan ta imot friksjonsvarmen har mye å si, så kan du like gjerne bruke taubrems av typen ATC/bug eller lignende. Her er forresten en liten sammenligning av en del av de forskjellige variantene. Alternativt, hvis du fremdeles har lyst på en åtter så har jeg et par som ikke har sett særlig action som jeg kunne solgt for en billig penge.
    1 poeng
  27. Ambit 3 gir kartreferanser, det er supersmood. Bruker klokka som et dashbord når jeg går for å følge med på distanse, tid, høyde, osv osv. Lettere enn å trykke/ta frem gpsn (selv om den også henger utenpå klær/sekkstropper). ja takk, begge deler.
    1 poeng
  28. Tusen takk Qwer993 . Bildene er gull verd, tror jeg må prøve det uansett om det ikke vil funke på barmark. Bare til og fra stasjoner og "anmarsjer på grusveier" er det nok av i min verden også - dette er jo en genial løsning.
    1 poeng
  29. Er vel ikke så ofte man har med stige på geocaching nei, men jeg kunne trengt en forrige uke. Sendte opp 8-åringen i stedet (Skulle vel klart å klatre i dette treet selv i grunnen...)
    1 poeng
  30. Har du prøvd å gå til fagfolk? Jeg kan anbefale løps- og idrettsklinikken i Asker. Har samme problem, og betennelse som flytter seg rundt i foten. Dette er tiltakene jeg fikk fra min fysioterapeut der. Få spesialtilpasset såle (supersole) og anbefaling av sko til daglig bruk. Dette er tiltaket som har hatt mest å si for min del. Supersole tråkkes ned i løpet av ca et år, da kan den varmes opp og få samme form igjen. Øvelser, både tøying og styrke. Eksempel på gode tøyeøvelser: Stå med kroppen skrått inn mot vegg, støtt deg medhendene mot veggen, ene foten plasseres frem, den andre strakt bakover. Tøy 30-60 sekunder. Du kan gjenta det samme med bøyd kne istedenfor strakt ben. Du kan gjenta det samme med foten litt vridd innover, da tøyer du muskelen opp mot legg/akilleshæl. Du kan også stå i knebøy, altså et ben frem, det andre bak. Bøy til du kjenner det strekker godt i fotbladet. Hold i 30-60 sekunder. Sørg for å være varm før tøying. Balansetrening 3 minutter hver dag: Stå med bena ca 20 cm fra hverandre. Senk knærne til knærne er over tåen (til du ikke ser tærne). Press knærne til siden, og løft det ene benet. Balansèr slik så lenge du kan, og tenk at tær skal trekkes mot tåballen. Jeg klarte bare 1 minutt til å begynne med. Progresjon: Bruk mykt underlag (feks madrass, bosuball) Tåhevøvelse: Ha en håndklerull eller annet som løfter tærne opp fra gulvet (viktig at tærne står skrått opp). Opp på tå 2x20+ 1x10 et og et ben.
    1 poeng
  31. Er noe å spare på nytt telt. Et lett 2 manns får du vel ned på 1,5 kilo men det koster. Sekkene synes jeg ikke har så høy vekt hvis de er robuste. Får klart lettere sekker men det kommer an på hvor mye vekt du havner på til slutt. Ny sekk ville jeg kjøpt til slutt når du ser hva det andre veier etter endringer. Er du da nede på 18-20kilo ville jeg hatt en robust sekk. Liggeunderlag kan du spare noe på. Får slik skumunderlag som er 14mm tykt ned under 300gr. men uansett så utgjør ikke vekt du har på tingene du har listet opp så mye. Er nok best å se på hva annet du putter i sekken først. Bærer du med mye fiskutstyr, kamerautstyr, mye fersk mat, annet luksusutstyr til camp. Eller er det masse forskjellig som i sum gjør vekta. bærer ofte tungt selv så 20-25kilo er ikke uvanlig for meg heller. Men da er det inkl fiskeutstyr med 2 stenger, 2 kamera, en del ferskmat, en liter vin, halv cognac og et par pils. Slikt blir det kilo av men jeg plages ikke med å ha såpass vekt da jeg ikke legger opp for lange dagsetapper. Får heller slanke pakningen når jeg blir eldre
    1 poeng
  32. Kan også være at @fjellrypa jakter på en cache som er plassert helt utspekulert utilgjengelig?
    1 poeng
  33. Sikkert lurt. GPS kan dog være til hjelp om du ikke helt vet hvor du er, når sikten er dårlig og/eller synlige landemerkene få eller ingen. Du vet sikkert at du kan få deg en Garmin håndholdt GPS l til ca syv hundrelapper eller kanskje mindre om du leter (og/eller kjøper brukt) ? Litt mindre enn 25 hundrelapper for den klokka det. Men et telt uten spyflekk er nok også en god investering vil jeg tro, det er også dugleik i bruk av kart og kompass!
    1 poeng
  34. Det er åpenbart flere veier til saligheten. Går man fra sted til sted tror jeg de fleste her vil velge å bruke tarp, telt, biuvakpose eller en sånn "ferdig-nylon-gapahuk" som dere viser til, Men jeg får ikke inntrykk av at det er dette trådstarter var ute etter, men oppsett av en tradisjonell gapahuk som helt sikkert blir brukt mer enn en bare gang. For man må jo ikke nødvendig vis gå fra sted til sted for å ha det kjekt ute. For noen er det hyggelig bare å gå til et bestemt sted - der man kan rulle ut soveposen og fyre bål, som en kjapp og fin avstikker fra hverdagen kanskje - eller for ei helg. Alt er mulig. Er først og fremst slik bruk jeg selv tenker på når noen sier "gapahuk", eller eventuelt som en nødbiuvuak man setter opp når man *må* og Ikke bare "for gøy" altså.
    1 poeng
  35. jeg har fått feriepenger, og jeg tenkte at jeg skulle gå til anskaffelse av en Suunto Traverse GPS-klokke. Men jeg sparer heller de pengene, og bruker de på Fonna Sommerski eller i sparegrisen til et nytt telt som ikke har en stor spyflekk som ikke kan vaskes vekk etter den gangen jeg lånte teltet mitt til en fyr som skulle på roskilde. hvem faen trenger egentlig en GPS klokke når en har kart og kompass uansett egentlig?
    1 poeng
  36. Jeg er en av dem som mener at skoens viktigste funksjon er å passe på foten. Mange støvler er for stive. Det er bedre at støvlene hjelper deg med terrenget enn at de tar over belastningen. Om anklene ikke er sterke nok så må du trene dem. De blir ikke bedre av at du erstatter styrken med støtte. Det er mindre slitsomt å gå med en lett sko med godt feste. Terrenget du nevner er det ikke dumt med såler som sitter godt på våt stein. Om de er ankelhøye eller lave er mer en smakssak med mindre man skal bære tungt. Tung bør belaster foten mer, og en stivere sko gir avlasting. Turer kan gjøres i småsko eller til og med vibram fivefingers. Jeg tror ikke moderne skoteknologi har mer å tilby enn for å skaffe seg selv penger. Hvis du skal legge pengene i noe er det som sagt passform og såle jeg mener er viktigst.
    1 poeng
  37. Går bra nå. Skisesongen er over for min del og det blir krykker framover nå. Fikk en ekkel vridning i kneet da jeg oppdaget et stup og måtte gjøre en unnamanøver når jeg kjørte ski. Skaden skjedde før fallet å det smalt godt i kneet. Gikk nedover med hodet først og så bare masse flakstener mens jeg falt. Tror det kunne gått værre egentlig. Indre leddbånd som ble skadet.
    1 poeng
  38. Jeg kjøpte samme tralle som tronn. Den veier ca 2,5 kg med hjul. Har brukt den på tre turer nå, til og fra kollektivtransport. Når pulken balanserer riktig, fungerer det originale fjellpulken-draget fint som drag. Tralla vil ikke fungere i ulendt terreng, til det er hjulene for små og festet mellom pulk og tralle ikke fast nok. Skal du ha noe som fungerer i ulendt terreng på barmark på fjellet, så er sykkelhjul (helst bare ett) løsningen. Men det blir høyt tyngdepunkt og vanskelig å balansere pulken på sykkelhjul uten et solid, stivt og langt håndtak/drag, type trillebår. Her er hjulene i bruk på vei til t-banen og underveis på ukestur i Skarvheimen nylig. Jeg var litt usikker på hvordan draget ville like å ha tralla festet midt på, men draget holdt (uten fall). Stivt drag er en fordel så man slipper å krangle med tralla i pulken underveis.
    1 poeng
  39. Midt mellom skiføre og gåtur i marka nå. Jeg klarte ikke å gå hele runden i skogen som ønsket på grunn av is, men det var deilig å høre snøen smelte. Og jeg plumpa ikke en eneste gang.
    1 poeng
  40. Offentlige grunneiere lar gjerne gapahuker/minikoier stå, dersom de ikke er til sjenanse for noen, eller de får klager. Flerbruk av skauen! Her er en gapahuk som ligger fint til i Østmarka, maks høyde ca 1,5 meter.
    1 poeng
  41. Det ble en fin tur, og vinden var helt overkommelig. Skikkelig jobbetur med lange dager på ski og lite tid i leir. Ordentlig godt med sånne turer innimellom. Nå later vi oss på hytta med mye god mat og masse familie. Har nok mine øyeblikk når jeg lengter tilbake til teltet...
    1 poeng
  42. Kortreist lykke på Bleiksjøflaka på Krokskogen. Sol. Solnedgang. Ugle. Nordlys. Orrfugl. Turnusfri. Synkende sol over Bleiksjøflaka. Solen kryper ned bak Storflåtaflaka, en nabo som også er fin å gå på, men det er åpnere på Bleiksjøflaka. Lysene dere ser i bakgrunnen her er skisenteret ved Tryvann: Får dere åpnet videoen under her kan dere høre ugla som hukret rundt meg om kvelden. Den flyttet seg fra tre til tre, og på ett tidspunkt kom den flygende rett mot meg før den brakk av 90 grader da den fikk øye på meg. Moro! Bleiksjøflaka uglelyd.MOV
    1 poeng
  43. Liten stopp påvei heim etter jobb. Middagsfjellet, Gullesfjorden
    1 poeng
  44. Flott på Krokkskogen søndag til mandag, lå alene i gapahuk ei dørstokkmila fra Krokkleiva, gikk inn på truger, og med en parispulk. Meget flott kveld og natt. Marinert oksekjøtt og svidd gryte, alt smaker godt på tur. Kjele med grutfilter gjør seg bra på bilder. God fyr Hadde bare med en enkel mobil og bildekvaliteten er deretter. Knappeduk og gammel militær sovepose
    1 poeng
  45. Jeg har i allefall kjøpt (2 stk) Teltet ble slått opp sammen for sammenligning med Unna i butikk siden jeg egentlig hadde bestemt meg for å kjøpe Unna, har veldig god erfaring med det fra før. Har det ikke foran meg nå siden jeg er på jobb, men kan fortelle litt av hvorfor jeg valgte Niak. Plassmessig føltes innerteltet litt romsligere enn unna, kortveggene er litt brattere. Jeg kommer til å sette pris på det lille forteltet. Stengene er like sterke som i Unna, stangkanalene er i solid materiale så selv om ytterduken virker litt skjør har alle stresspunkter god styrke, burde gå fint med vinterturer i skog. Ventilasjonen er jeg litt spent på, men når jeg ser hvor høyt over bakken ytterteltet er kan jeg ikke skjønne annet enn at luftstrømmen blir god. Tror ikke det er dårligere enn Unna. Gulv i innertelt har god høyde så selv om det regner horisontalt tror jeg det vil være tørt innvendig. Målt vekt uten merkelapper og bruksanvisning er 1762 g. Enkelt og raskt å slå opp, bruker under 3 minutter fra pakket til det er klart til bardunering. Jeg er ganske varsom med tinga mine så jeg regner med å ha Niak'en i lang tid. Er du litt røffere med tinga er nok Unna (eller noe annet) å foretrekke.
    1 poeng
  46. Jeg er ikke noen skribent, men siden jeg setter stor pris på å lese om andres turer vil jeg prøve å skrive noen ord fra turen i nord. Det har vært ei fantastisk uke øvre Pasvik. Denne gangen var det kun Ulva og meg, så jeg var litt spent hvordan det kom til å bli. De andre turene jeg har vært på har jeg alltid vært sammen med andre, så dette er en ny erfaring. Spesielt med tanke på navigering, det er ærlig talt noe jeg ikke er spesielt god på! Etter å ha pakket bilen full av utstyr satte vi kursen nordover, ca 100 mil. Men når en gleder seg til tur, virker det ikke så langt. Jeg parkerte litt sør for Vaggetem, og fulgte skutersporet innover. Klokka var nesten 16 når vi var klare til å gå, så hodelykta måtte på ganske kjapt. Jeg hadde håpet at det kanskje gikk et spor inn mot Holmenkoia, men siden det ikke så slik ut gikk vi videre mot Ellenvannet og Ellenkoia. Etter ca 4 timer, og ca 12 tilbakelagte kilometer med en godt lastet tung pulk var det fantastisk godt å komme fram. Det er flott å kunne få bruke disse åpne koiene. Teltet er selvfølgelig med på tur, men jeg må innrømme at jeg liker den luksusen det er å komme innendørs etter å ha gått seg sliten og svett. I helga som kom var det en til familie innom hytta. I tillegg til et par som sov ute første natta, og neste i koia. De neste par dagene går jeg turer i området, og jeg forsøker meg blant annet mot Grenseparvann. Det går veldig greit uten pulk, så neste dag tenker jeg at vi prøver oss med pulk. Dagen byr på snøbyger, og det helt fram til kvelden. Men jeg tenker at vi prøver oss likevel. Det blir en kilometer, før Ulva parkerer. Hun liker ikke de dårlige sporene, og ikke nysnøen som er kommet. Derfor bestemmer jeg at vi returnerer i retninga der vi har bilen parkert. Det går veldig greit, det er mye bedre spor i denne retninga, og Ulva trekker som bare det. Noen kilometer før parkeringsplassen finner vi et skuterspor som tar av fra løypa, og vi bestemmer oss for å prøve det. Jeg håper at det går mot Holmenkoia. Det fører oss mot Ellentjern, og vi går mot Ellentjernkoia. Jeg ser ikke spor i retning Holmenkoia. Jeg booker oss inn for natta på campingen i Vaggetem. Når jeg kommer mot Ellentjern treffer jeg en trivelig mann som kan fortelle at hvis jeg følger sporene over vannet vil jeg finne spor i den vestlige delen av vannet som går til Holmenkoia og Høvasskoia. Jeg går videre mot parkeringa, henter bilen og kjører ned til campingen for en natt der. Forresten ei veldig hyggelig og hjelpsom dame som driver campingen. Dagen etter våkner jeg til et strålende vær. Sola skinner, det er stilla og -15 grader. Vi går mot Holmenkoia hvor vi fyrer opp, og tar lunsjpause et par timer. Det er kaldt, og denne hytta tar det lang tid å varme opp. Men et greit husvære likevel. Vi går videre mot Høvasskoia, og kommer dit i 15.30 tida. Dette er ei utrolig fin koie, og det tar ikke langt tid å få opp temperaturen. Et utrolig flott sted. Neste dag er det frokost,kaffe og rydding og klargjøring av hytta til de neste som er så heldige å besøke et slikt fredfullt og vakkert sted. Jeg tar fatt på de ca. 8 kilometrene tilbake til Vaggetem hvor bilen står parkert. Denne etappen pakker jeg pulken litt smartere, slik at den ikke fungerer som en brøyteplog.. utrolig for en forskjell! Turen i Pasvik går mot slutten for denne gang, og det er vemodig å dra, spesielt i dette utrolig flotte været. Men jeg tror, og håper at jeg får muligheten til å komme tilbake. Mange fine minner, og erfaringer rikere er konklusjonen etter denne turen. Jeg har snudd kartet ganske mange ganger, og trykket på gps en, men det har gått veldig greit å finne fram. På grunn av mye snø, måtte vi rett og slett følge de skuterspora som vi fant. Men har erfart at gps også er en grei ting å ha med seg. I tillegg har jeg måttet stole på meg selv. Jeg har turt å bruke gassen på hyttene (er jevnt over redd for sånt), og til og med lært å bruke den nyinnkjøpte msr brenneren. Tusen takk til hyggelige Pernille som lærte meg å bruke denne, og som også viste hvordan en kan overnatte ute på vinterstid uten telt, stilig. Takk nydelige Pasvik for denne gang. Kanskje ses vi til sommeren
    1 poeng
  47. Hva gjør to middelaldrende menn langt fra noen atleter i verdens hardeste skirenn? Med et mål om å være fornøyd med å fullføre meldte vi oss på sammen med et koppel av langrennsløpere, triatlonutvøvere, ultraløpere og andre hardhauser. Høsten i fjor ble det anskaffelse av bildekk for trekktrening rundt Stokkavannet. 2-3 turer hver uke var oppskriften for å dekke opp for manglende grunntrening. Treningsplanen gikk noenlunde greit fram til andre helga i januar da jeg gikk på en kraftig overtreningssmell etter to harde treningshelger på Haukeliseter på rad. Resten av januar og februar føltes kroppen sliten og lite samarbeidsvillig. To uker før start ble det en ny treningstur til Viersla og endelig løsnet det litt igjen, kanskje skulle det la seg gjøre å fullføre likevel? Lagkompis, Jarle, i godt driv ved Mannevatn på en av treningsturene Leir ved Tverrgavlen på treningstur til Viersla Onsdag 24 februar lastet vi bilen full av ski, pulk og utstyr og satte kursen mot Eidfjord. I Eidfjord var det utstyrssjekk og veiing av pulk. Vi veide inn på 92 kg totalt, 12 kg over minimumskravet til målgang, men alt av mat, drikke og fuel som brukes underveis teller ikke i minimumsvekten. Utstyrssjekk og innveiing. Prerace meeting i Eidfjord Etter innveiing var det klart for informasjonsmøte for alle deltakerne, siste påminnelser om sikkerhet, vær og føre ble gitt. Værvarselet var bra, men mye nysnø på vidda var en ekstra utfordring for de som skal gå i tett (heldigvis ingen fare for oss mao). Natta ble tilbrakt på hotell før bussene tok oss til startpunktet på Haukeliseter. Siste klargjøring på Haukeliseter Individuell klasse starter kl 12:30 en halvtime før oss og det var imponerende og se hvor fort de første forsvant oppover den bratte bakken fra Haukeliseter. 13:00 var det vår tur og vi la oss litt godt bak i mengden av lag som skulle ut samtidig. Da startskuddet gikk var det bare å finne seg en plass i rekka. Litt tendenser til kaos oppover når ca 150 stk skulle flettes inn i de 4 spora som de i individuelt allerede hadde tråkka opp så det var bare å ta de første meterne helt rolig. 40 minutt senere var vi på toppen av den første kneika og kunne bytte fra langfelleskiene over til kortfeller. Tett i første bakken Etterhvert fordelte folk seg godt utover og trengselen opphørte. Det gikk greit over Venaretjønn og videre innover. Opp mot Veslenup er det igjen bratt og det blir bytte til langfeller, vi gikk med to skipar for å rakst kunne bytte noe veldig mange andre også gjorde. De som gikk på kortfeller hele veien slet godt i de bratteste bakkene. På toppen av skaret før Mannevatn ble det igjen skibytte og en liten drikke og matpause. Fra toppen av skaret under Veslenup Det gikk raskt ned mot Mannevatn og videre nedover mot Slirdokkhølen før løypa gikk videre oppover mot Årmotvatn. Her er det stort sett slakt oppover hele veien. Ved Årmotvatn ble det ny pause og vi demonstrerte at vi tok det hele som en tur ved å drikke kuli og spise medbrakt appelsin Kuli og appelsin ved Årmotvatni Etter at sola gikk ned begynte det også å blåse opp litt. Det var meldt liten kuling på torsdagskvelden og denne fikk vi rett i mot så det ble litt tyngre å gå. Første planen var at vi skulle gå forbi Hellevassbu og campe mellom sjekkpunktene, men pga været og at det allerede var blitt godt mørkt når vi kom til Hellevassbu valgte vi å campe der. Jeg mistet også ene kortfellen min i nedkjøringen mot Hellevassbu. Heldigvis var det noen bak som fant den og plukket den opp, men metallfestet var borte og limet frosset. Vi ble på Hellevassbu fra 20:30 og kom oss ikke avgårde før 06:15 på fredagsmorgen. Første timen gikk i mørket, men etterhvert kom sola såvidt fram. Jeg smurte skiene siden jeg ikke fikk festet kortfellene og det ble en mix av dårlig feste, klabbing og glipptak. 6 timer senere var vi framme på Litlos og der varmet sola i leveggen og vi unte oss en god time før vi gikk videre. Siste biten mot Viersla ble tung og kald. Vinden blåste opp igjen sammen med noe kaldere temperatur. Kvennsjøen og Litlosvannet føltes som en evig lang motbakke og med nesten 40 km på en dag kombinert med dårlig feste på skiene ble dette den desidert tyngste etappen. Da vi kom fram til Viersla 21:15 sammen med et annet lag ble vi møtt av crewet der med bølgen og varm velkomst. Vi fikk opp teltet og var begge så utmattet at vi satt og skalv før vi fikk opp varmen tilstrekkelig i teltet. Planen om en kort stopp på Viersla ble nedstemt da vi begge var enige om at vi trengte noen timers søvn før siste etappe. Soloppgang ved Bjørnadalen Neste morgen tapet jeg på kortfellene igjen for å prøve å få bedre feste enn dagen før. Vi kom oss avgårde fra Viersla 06:45 og gikk vel i en time før gaffatapen rullet seg av. Men da hadde ihvertfall limet på fellene satt seg til skiene igjen og jeg klarte å holde de på med kun et par runder i front på ene fellen. Dette gav vesentlig bedre glid og vi fikk opp farten betraktelig opp Sildabudalen. Vi gikk forbi 3-4 lag denne etappen og hadde mye bedre snittfart enn dagen før. Moro å kjenne at kroppen fungerte selv etter to dager med hardt kjør. Fra Tverrgavlen er det utforkjøring og da forsvant også sikten. Tåke og jordmørkt gjorde det ekstra utfordrende og med en pulk som dytter godt ble det mange trynn nedover før vi endelig kunne krysse målgangen 48 timer 20 minutter etter start. Flagget plantes i heltehaugen etter målgang ved Maurset Neste år blir det reservefeller og ekstra fellelim i pulken...
    1 poeng
  48. Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.