Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 24. feb. 2016 i alle områder

  1. Ok. Da bør isen være grei de fleste steder ja Sitter nå på toget, og lurer på hvordan jeg skal få med meg pulken til nytt spor, med kort overgangstid.....:-P
    5 poeng
  2. Igjen en liten tur i Skrimfjella. Fra Stølte P over store Støltefjell til Støltevann og Ivarsbu til P. Bare 1.5 timer for hele 1.2 mil runden og 460 hm opp/ned. Vi ta sekk fylt med tinger, for å prøve ekte skitur med hammok. Total vekt var 15 kg. For oss ny rekord. Været var ganske bra og så vi tenkte å stå på ski hele pause fra jobb og gå tilbake etterpå. Takk for turen.
    4 poeng
  3. Da går snart nattoget mot finse, pulken står klar med sine tunge 46kg. Fatter ikke hvordan den har blitt såpass tung, men Helsport Patagonia, speilrefleks og 5L drivstoff hjelper vel ikke akkurat på vekta. Om jeg kommer helt til Haukeli gjenstår å se, og er ikke ett mål jeg absolutt må nå, men går alt greit kan det hende jeg havner der. Ruta er Finse-Krækja-Stigstuv-Sandhaug-Hansbu-Urevatna-Hellevassbu-Haukeli Jeg lurer litt på isforhold. Slik jeg har sett på kartet er det vel bare Finsevatnet som regulert på ruta? Er det slik at man stort sett er sikker i inn og utos nå så seint på vinteren? Hvordan er det å krysse fra Hansbu? Noen av de store vanna man bør være forsiktig å krysse? Er det andre områder man bør passe seg litt for på ruta?
    2 poeng
  4. Hjemmelagd tyttebærdram klar for førstkommende tur!
    2 poeng
  5. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette.
    1 poeng
  6. Jeg satt og skrev og skulle lete opp noen bilder, men da jeg skulle gå tilbake til den rette siden, fant jeg den ikke. Men kanskje adninistratior gjør det for meg, som han har gjort noen ganger før. Tråstarter var ute etter hvordan man best kan fyre opp et bål. ########################################################## Mitt bidrag. Stakkars deg som spør, for her får du virkelig mange svar. Men har du et rimelig godt dataprogram finner du sikkert noen punkter som går igjen hos den enkelte.. Når du skal fyre opp et bål, så er fremgangsmåten som oftes den samme. Et kaffebål i tørt vær utføres raskt med noen tørre grankvister som du finner nederst på trærne. En liten advarsel: . For ofte brekker den i tre deler. En gang nær stammen, og så brekker det en liten bit til, i tillegg til den greinen du har i lanken. Og den "midterste" kan du risikere å få en lite bil i øynene. For å unngå det bruker jeg sagen flittig, et par tre fire fem sek stak, og er ikke kvisten da av, brekker du resten trygt. Opptenningsremedier. Jeg vet ikke om det er helt lov, men for sikkerhets gjør jeg som i militæret; jeg spør ikke, for svaret var alltid "nei". ( Dette lærte soldatene mine fort. For når jeg fikk et spøsrmål som på en måte kunne bli tja, så repliserte jeg alltid: Hørte ikke" Og om noen var så dum å gjenta spørsmålet fikk han øyeblikkelig munnkurv, ofte korporlig.) Derfor sniker jeg meg litt rundt med sag, øks og spett og en liten spade før jeg skal på tur. Leter så opp vindfall av furu, hugger en flis og lukter den terpentin har du funnet tyri En måte å finne tyri på er å gå etter gamle furustubber. Forskjellen på en furustubbe og granstubbe er at granstubben råtner innenfra, Dette er bilde av en råtten granstubbe Furua råtner utenfra. Om du graver, hugger og sager litt finner du utmerket tyri. Jeg tror jeg har nok for to liv. Hugg dem opp i fliser, ikke bare tynt og ta de med i en liten pose du lager av et gammelt teltstoff, etter mal av de (bestandig altfor små), posene som følger annet turutstyr. Tennhjelp. På den andre siden har også jeg kastet all stolthet på båten når det handler om å få fyr på bålet. For meg er målet det viktigste og ikke prosessen. Andre remedier som jeg også bruker er tennbriketter og OBtamponger. Sistnevnte river jeg litt opp og de er supre når du benytter tennstål, noe jeg bruker mer og mer. Avgjørende for å få fyr. Gasslightere er ustadige i høyder over 1000 meter. Husk på at en gasslighter tenner dårlig i høyder over 1000 meter. Det samme gjør også gassbrenner uten forvarmingsrør. (Takk enda engang Bjarne HS), Derfor er fyrstikker og tennstål viktig. I tillegg har jeg gått til innkjøp av en Zippo bensinlighter. Og har du ikke tennmekanismer, nix bål. En annen greie er også å ha med et syltetøylokk og ha på litt rødsprit. Det brenner ganske sakte og har hjulpet meg mange ganger. Hjelpemidler for å skaffe ved: Jeg dropper alltid øks, men har en liten trekantsag i tillegg til kniv. På høyfjellet har jeg kun kniven med. -------------------------------------------------------- MEN SÅ VAR DET VEDEN DA Skogsterreng. Om du følger rådene under med selve opptenningen er det sjelden vanskelig å opprettholde et bål i skogsterreng. Som det er nevnt unngå ved som spruter om du ikke har en tykk lommebok eller gode sponsoravtaler. Gran spruter alltid. Mens bjørk og furu brenner litt urolig, men gnistfritt Høyfjellet. Sist jeg var på Hardangervidda, regnte det kraftig og all ved var våt. Og det som fantes av ved måtte jeg lete lenge etter. I utgangspunktet lette jeg opp all tørre einerkvister, og kuttet også opp noen friske busker. Så var det hjem til teltet og begynne å spikke fliser. For når du kommer inn mot midten er all, (med visse forbehold) ved temmelig tørr i midten Og som du har jeg fått lønn for strevet. Uten at det var noe strev. Fliser var gode å ha neste morgen, og senere også. På en godværsdag er det ikke noe problem med ved. Jeg har alltid med meg en snor jeg bruker å ha rundt veden når den bæres Eller jeg bare rasker med meg en neve ved (dollar for meg på fjellet) Tørking av ved. Når du spikker fliser er nesten all ved( med visse forbehold) ved temmelig tørr i midten ------------------------------------------------------------------. Oppbyggingen av bålet. I bunnen legger jeg alltid rimelig store rå ved. Også de brenner tilslutt. Deretter anbringes et tennhjelpemiddel og tynne tørre fliser. Når det begynner å brenne satser jeg ikke alltid på å få et bål til å brenne friskt å flott med en gang, men til og begynne med er det viktigste å tørke nok opptenningsved, også for senere bruk. Dette tar bare noen minutter, og om du da trenger det hjelper en smule hjelpemidler. Så er det å finne frem et redskap for å lage nok "vind" og er du riktig så uheldig flammer det opp. Likevel, det viktigste for vedlikeholde et godt bål er å få etablert en globase. Som andre også skriver, så legger jeg rå ved rundt og på bålet for å tørke den. Holde ilden ved like. Her bruker jeg to ting. Blåse. Eller vifte med en kjelebeskytter, DVs tilklippet melkekartong. Tillegg til den opprinnelige teksten: Leste også at man kunne tre en bit plastslange på et 10 cm langt 6mm kobberrør og dermed blåse lettere på glørne. Jeg har også tatt en vifte fra en kassert PC og koblet et 9 volts batteri til den og laget en trakt, men har aldri kommet lengre enn til utprøvingen. Og akkurat her må jeg passe på så svak jeg er for duppeditter, kjekke å ha, men de drar opp vekten. Jeg har også anskaffet div små vifter, men som sagt ett sted går grensen også for meg. Og den grensen ble egentlig en realitet på en tid jeg kunne få tak i all verdens utstyr fra USA. Da var da min kone spurte om hva som var hensikten med mitt friluftsliv. Med dunbukse og dunjakke og det som verre var kunne jeg like godt være hjemme. Her som serveringsbrett til kaffen. Svartkaffe og vestlandslefse. Altså, et mulitredskap og "skapt" for å vifte. På høyfjellet vokser det også enkelte plasser fjellbjørk. La bjørka leve, selv om røttene brenner godt. Bål vs ovn. I skogsterreng fyrer jeg alltid bål - og med ovn. Ingen ting er koseligere enn det. Flammene, røyken i øyne og lunger, for ikke snakke om å komme hjem og fylle heimen med en sterk odør av bål. Er du ute etter suksess er dette en bankers - på å bli sendt i garsasjen På høyfjellet har jeg sluttet å fyre bål. I stedet bruker jeg min lille Tom`s Wood stove som faktisk går et bål en høy gang, Veggene hindrer bålet å "flyte" ut, og ilden er lett å vedlikeholde. Veggene er utmerkede holdere for kokekarene, og blir vinden for sjenerende er det bare å ta fylle en kjele med kalt vann, for så å flytte den brennende ovnen, for så å behandle brannsårene i kjelen. I fjor fant jeg også ved i vedlageret mitt på Hardangervidda. Dette depotet etblerte jeg i 2006 og var gamle paller som jeg slo i stykker og gjemte under en heller. De var litt rå, men var lette å tørke. T`s WS kan du lett lage selv. Du finner den under tråden "gjør det selv", Tommetrix, eller om du kan fremvise to venstrehender, til nød en, så kan vi snakke om saken.
    1 poeng
  7. Har ikke Breidablikk, men Ingstad som er omtrent identiske bortsett fra stålkant. De går ikke i spor, de har heller ingenting nedi spor å gjøre. Der er underlaget hardt og da bremser de bare enda mer, fordi de ikke har allverden med spenn i de. Men er underlaget bare litt løst blir det andre boller, da bremser det betraktelig mindre. Og skal du lage egne spor er de særdeles gode til det. Fakta er dessverre at ski som går i spor er dårlige uten spor og omvendt, og en ski som f.eks Breidablikk kan du fint ha ca 10cm kortere enn Amundsen skia, det gjør de litt mer håndterbare. Jeg har også Amundsen og er veldig fornøyd med de. Veksler på hvilke ski jeg bruker ut fra hva jeg "skal". Skal du ha noe som går i spor vil du få mye mer utbytte av å kjøpe en "markapakke" med langrennski, du vil kunne få noe brukbart fra like under 3 høvdinger med støvler. Hvis ikke du syns det er veien å gå, dropp "sporet" og gå for Breidablikk med BC magnum eller manuell (ikke auto)
    1 poeng
  8. Hælklossen har et avlangt spor og ikke bare 2 faste skruehull så det er mulig å flytte hælklossen litt frem og tilbake ved å løsne skruene litt.
    1 poeng
  9. Hvis kaffen får trekke ferdig kommer det ikke noe særlig grut i koppen. Og einerkvist i kjelen har jeg hver gang, hvis jeg finner einer. Men nå får jeg ikke brekninger heller om det skulle komme noen korn med grut i kaffen. Det er jo kaffe vi snakker om. Det som koster penger, som fattern pleide å si om gruten. Det andre er bare vann. Kunne aldri tenkt meg å begynne å dille med filter eller andre finurligheter. Litt grut ha aldri tatt livet av noen...
    1 poeng
  10. At jeg ikke har tenkt på det før. Er bestandig ganske så utålmodig så jeg begynner alltid å helle før kaffen har trukket seg. Jeg vil nok kjøpe det minste filteret og ha det over koppen når jeg skjenker. Et vanlig serviett går også sikkert bra. Den kan jo deles. Eller en bit gassbind går sikkert an. Om den lukter litt sykehus, går det an å vaske den på forhånd i heimen. I nøden bruker vi også tørkepapir hjemme, men det inneholder en del lim, dog ikke så mye at man spiser kaffe med kniv og gaffel. Men i skrivende stund vil jeg nok holde på kaffefilteret. Ikke minst er dette fint å bruke om vinteren når man koker vann av snø. Ofte inneholder snøen mye "speiderkrydder" Og en ting til, selv om det er utenfor topic. Du kan rense parafin gjennom et kaffefilter.
    1 poeng
  11. Har breidablikk selv og fornøyd med de. Ikke verdens beste glid med feller da de har lote smørespenn. Men de bærer godt i løs snø, er greie å håndtere i skogsterreng og fungerer fint utover. Var en tur på de senest i går og kjørte nedover på skaresnø med 20cm løs snø på toppen. Blir jo ikke all verden fart med feller men kanskje like greit i skogen.
    1 poeng
  12. Alt som er hjemmelaget har jeg sans for. Ikke misforstå. Jeg mener ikke HB. Kona har laget flere fortreffelige versjoner basert på ville bær og diverse , og det er alltid godt. Men på tur kan jeg ikke ta med godsakene hennes. Da blir det enten en god highlander ( en i Glen familien ) eller så har det blitt en god akevitt. Har fått mer og mer sansen for akevitt...
    1 poeng
  13. UTE-magasinet gjennomførte en test på fjellski uten stålkant i blad nr 80 (mai/april 2015). Da var det Breidablikk som stakk av med seieren "beste allrounder". Du kan lese hele testen på abo.utemagasinet.no om du er abonnent, eller antakelig låne av noen . Med hensyn til copyright og slikt kan jeg antakelig ikke legge ut så mye her. Breidablikk er veldig lik Ingstad-skien, men med en litt jevnere "mykhets-overgang" fra den stive midten til de mykere endene. God ski til kupert og variert terreng. Lillomarka var ikke med i testen. Lillomarka kalles vel mer en "markaski" enn fjellski, fordi den er såpass smal. Ulike ski til ulike formål. Amundsen som du har nå er en ski for lengre turer i mer eller mindre flatt terreng, mens går du over på Ingstad (Breidablikk) og også Nansen er de (i korte trekk) beregnet for mer kupert terreng, og har innsving for bedre svinger nedover.
    1 poeng
  14. En liten einerkvast i tuten, og gruten blir i kjelen..
    1 poeng
  15. Bruksområdene for en fjellduk er nok større enn hva du kan bruke vindsekken til vil jeg tro. Jeg har Helsports fjellduk med på de fleste av turene mine.
    1 poeng
  16. Jeg tviler på at du finner termoskork i metall. Metall leder varmen mye bedre enn de plastmaterialene som brukes. Jeg har en IKEA termos med en stor blå plastkork (se tidligere innlegg) og har aldri kjent noen plastsmak, Det er noen plasttyper som lukter veldig sterkt, men jeg tror ikke at de brukes til ting som skal inneholde mat. Men hvis du fyller kakao på termosen og venter et par dager så vil du kjenne en fryktelig lukt når du åpner. Min jaktkamerat sverget i mange år til sin gamle plast / glass termos. Den holdt veldig godt på varmen og han skrøt av at han aldri hadde opplevd å knuse en termos. Men det var før det. Han var ikke like tøff en gang vi satt oss ned for å spise matpakken og termosen hans hørtes ut som en maracas.
    1 poeng
  17. Jeg er født i 1956 og da jeg gikk på barneskolen så lærte vi at trykksvarte fra avisen ikke var farlig. Den gang ble både fisk og annen mat pakket inn i avispapir. Det eneste blyet som kunne forekomme på en avisside måtte være fra bokstavtypene som ble brukt i trykkeriet. Den gang var ingen ting digitalt og når de laget tekst i setteriet så satt typografen og skrev på en skrivemaskin på størrelse med en liten bil. Det han skrev kom ut som som "brødtekst" bestående av blybokstaver som så ble satt sammen med bilder og overskrifter. Overskriften ble satt for hånd med bokstaver som typografen plukket ut av en "settekasse". Avissiden ble så montert og gikk så videre til trykkeriet. De som er gamle nok husker kanskje hvor stor makt typografenes fagforening hadde i "de gode gamle dager".
    1 poeng
  18. En syk mann har rett til å la øynene gå i kryss
    1 poeng
  19. Herlig vanedannende, ja. Jeg har enda en 111, en 00 og en 210 på vei til meg i posten
    1 poeng
  20. Hei Det er klart at vi får til. Sender deg PM
    1 poeng
  21. God bedring og takk for info. Har vurdert en tur til sydlige strøk i ens ærend å bestige noen fjell med joggesko i vintermånedene! Da vet man hva man skal holde seg unna. Stikker giften gjennom myggsikker bekledning mon tro?
    1 poeng
  22. Trykksverte er ikke giftig lenger! Husker ikke i farta hvilket årstall det var. Beit meg merke i det der med trykksverten. For jeg har marsvin, som kan være noe tander. Før var det no'good å ha dem på avispapir pga av giftstoffene. Nå når formulaen er giftfri, gjør det ingenting om de tar seg en jafs av avisa
    1 poeng
  23. Ang. bruk av avispapir til å pakke inn mat. Hva med trykksverte, er det bra å pakke mat inn slik at avispapir kommer i direkte kontant med maten? Da jeg var i tidlig i tenårene var jeg ofte med min far, som var hobbyfisker, til Stavanger for å selge fisk direkte fra båten. Han pleide å pakke fisken inn avispapir før han leverte den til kunden. En dag stoppet det en fyr på bryggekanten og kauket så iltert at min far nesten gikk på rygg i havet der han stod og pakket fisk til en kunde: "Du må da for all del ikke pakke fisken inn i avispapir, fordi trykksverte blant annet inneholder bly!" Jeg vet ikke hva de bruker i trykksverte i dag, kom bare plutselig til å huske den sinna fyren på brygga for rundt 45 år siden.
    1 poeng
  24. Det er ikke antallet km som avgjør om fisken holder seg eller ikke, men temperaturen og tiden den tilbringer som død. Det er et uttrykk som sier at "det er med gjester som med fisk, de lukter etter tre dager". Hvis fisken blir renset, skyllet godt i rent vann og pakket i avispapir så burde den holde minst et døgn, og kanskje enda lenger. Det kommer an på hvor varmt det er. Bare lukt på den så kjenner du om den er dårlig. Men hvordan lukter dårlig fisk? Fersk fisk lukter ingen ting, men hvis den lukter fisk så er den som regel gått ut på dato. De fleste fiskebutikker selger fisk som er tre dager gammel og kaller den fersk, men da har den som regel ligget på is eller i kjølerom. Fet fisk tåler mindre enn mager fisk. Makrell er fet fisk og vill ørret er mager fisk.
    1 poeng
  25. Salt er det beste konserveringsmiddelet. Sløy fisken og skyll den godt. Strø godt med salt både på utsiden og inni buken. Bruk rikelig. Før du tilbereder den så skyller du av saltet igjen. I tillegg til å konservere fisken, bidrar saltet til at fiskekjøttet blir fastere, og det fremhever ikke minst smaken. Ellers støtter jeg rådet om å holde den borte fra sola. Avispapir er sikkert fint, men det har ikke jeg brydd meg om. Har den rett i brødposer med saltet, og så nedi sekken. Hvis jeg har en lengre rast ved vann, kan man legge hele posen (med fisken inni) nedi vannet for kjøling. Jeg bruker ikke vanlige bæreposer til direkteoppbevaring av mat da disse produseres av gjenvunnet plast hvor det kan være uheldige bakterier bevart. Har man det pakket i papir inni bæreposen er det naturligvis greit. Har du tilgang på torvmose så kan fisken pakkes direkte inni den også (etter at den er saltet). Torvmose har antibakterielle stoffer.
    1 poeng
  26. Jeg er enig i det meste de andre har skrevet, og ikke minst det Gisle Uren skrev. Det viktigste er å være på tur fra den er liten og gjøre det til "hverdag". Noen ting er greit å tenke på; tror du at hunden skal håndteres mye på tur, feks bært/løftet på, kan det være greit å bare gjøre det fra den er valp og følge det opp igjennom ungdomstida så den er vant til det. For noen hunder er det greit å pakke valpen inn i hvileposen når den er trøtt og kommer til å sovne. Noen synes hvileposer er ekle om de prøver det første gang som voksen. De fleste raser takler fint å være turhunder, det viktigste er å tenke på pelstype i forhold til vær en er ute i. Noen hunder bare liker ikke kulde for eksempel. Vi har hatt en slik hund som rett og slett furtet på vinterturer. Den bor nå hos noen i familien som ikke er ute på vinterturer.
    1 poeng
  27. TS. Det er skrevet mye bra tidligere i tråden og det meste av det Gisle Uren skriver, burde kanske flere følge opp. Men jeg tror det viktigste er å dressere valpene, før en går med dem løse i terrenget. Da er det lettere å korrigere dem. Og hvis du ikke har et ønske om å jakte, bør du unngå vanlige jakthunder. Da kan du få mere problemer. Du kommer langt med vanlig "linedressur", samt at innkalling MÅ (bør) være på plass. Innkalling har allid vært på plass, før valpene kan løpe fra meg og det her vært div. Vorsteh raser. Innkalling, trekking, kløving, m.m., MÅ skje med lyst og ikke noen form for tvang/ubehag. Og du bør du være forsiktig med belastning, før valpen er utvokst/voksen. Mine tidligere valper/hunder, er/har vært med på foturer (div.utmark/fjell),kløving, kanoturer, skiturer, jakt (høst/vinter). Og for kondisjon og fysiskt trening, går det i sykling (Springer) og noe svømming sommerhalvåret, samt snørekjøring på vinteren. Det skal mye til, før jeg benytter varmedekken vinterstid, når hundene er løse. Men er det kaldt og vind, når vi tar en rast, hender jeg tar frem en Jerven duken og beskytter valpen/hunden (ene) for vind, kanskje meg selv også. Potesokker er det skjelden behov for. Er det storm, bør du IKKE være i fjellet vinterstid. I så tilfelle, nedgravd, eller i telt, på egnet sted. Hvis du ikke velger en polarhund (som både kan snø ned, i snøen og vinden), bør valp/hund være med inn i teltet. Korthårede hunder mener jeg bør inn i innerteltet og ha et brukbart underlag, spessielt når det er kaldt (-10 til -30). Eller få ligge oppå å soveposen, eller med en hund, nedi soveposen med deg. Det er skjelden jeg har hjulpet/løftet valper/hunder i terrenget. Tar jo noe hensyn med turvalg, med små valper. En legger vel ikke opp til veldig ulendt terreng, med små valper og da er turene på valpenes premisser, alla små barn. Vanlig sunn fornuft. Nekter mine hunder å hoppe over gjerder, så der løfter jeg. Ellers bærer, eller løfter jeg ikke. Lykke til.
    1 poeng
  28. Hei Veldig enig med @gisleuren!! Men å velge blant de 6 veldig søte og mer eller mindre aktive valper er altså en vanskelig øvelse. Oppdretteren er sammen med de over lang tid - og så lang tid har du normalt ikke på et valpe besøk. Nylig hadde politiet noen valg-kriterier-test ute på nett (NRK?), som du kanskje klarer å finne. De var relativ få og enkle. Så er en 8-ukers valp, som er normal salgs alder- en veldig liten baby-hund. Min erfaring tilsir, at går valpen lenger tid sammen med de voksne hunder er disse ganske flinke til å sette hunde-kustus på valpene. Det har vært en suksess for meg både med gamle hunden og de 2 huskyer jeg har nå. Man skal så heller ikke ha dem for sent, for så får du ikke helt samme preging på de. Noen vil sikkert være uenig i dette synspunkt. Når du har valpen er det vel bare å ta den med på korte - og så lengre turer etter hvert og senere med tilhørende overnatting i telt. Hunde er veldig tilpasnings dyktige og finder rask ut av ting. Kløv skal man nok vente med å belaste hunden med inntil knoklene er noenlunde ferdig utviklet. Hilsen elgen
    1 poeng
  29. Det viktigste du kan gjøre for å få en god friluftshund skjer faktisk før du får hund i det hele tatt. Du har et stort forarbeid å gjøre i å velge rase, riktig oppdretter og så riktig valp fra et kull. Å få en god hund skyldes ikke tilfeldigheter, men godt grunnarbeid. Uavhengig av rase eller type hund du velger, vil de medfødte mentale egenskapene ha alt å si for hvor velfungerende hunden blir som voksen. Hunders mentalitet har langt høyere arvbarhet enn mange er klar over og kommer til syne svært tidlig i individet. Allerede i valpekassen er det mulig å langt på vei forutsi hvilke grunnleggende egenskaper som bor i valpen. Det er store sjanser for at valpen får de fleste av egenskapene som en eller begge foreldre viser. Dette gjelder både gode og dårlige egenskaper. Etter at du har valgt den rase eller type som du ønsker, kontakt så mange oppdrettere som mulig. Dra hjem og besøk så mange oppdrettere som mulig og bli så godt kjent med valpens foreldre som du klarer. Om du kan treffe begge foreldrene, så har du et godt utgangspunkt for å anslå hvilke egenskaper du kan forvente hos valpen. Om valpemoren er sky, nervøs, usikker eller redd, så bør du unngå valp fra det kullet. Dette er egenskaper som er veldig arvelige og helt klart egenskaper som ikke er ønskelige hos en hund som skal fungere godt i det moderne samfunnet og til et aktivt friluftsliv. Du bør se etter en valp som er kontaktsøkende, avbalansert og selvsikker. Ikke tilbakeholden, men heller ikke utpreget dominant. Gjerne fysisk aktiv og energisk siden det er en turhund du skal ha. Spør og grav så mye som mulig om valpens slektninger. Kontakt gjerne andre som har kjøpt valp fra samme oppdretter. Om det er en seriøs oppdretter er de ikke redd for å gi deg referanser. De vil også oppleve deg som seriøs som etterspør det. Om det er en registrert rase du velger, kontakt gjerne raseklubben og forhør deg om både rasen og oppdrettere. Mange raseklubber har både valpelister over fødte kull og oppdretterlister med kontaktinformasjon til aktive oppdrettere. Finn,no er ikke beste stedet for å finne en god hund.
    1 poeng
  30. Jeg må si meg enig i de andre som har svart i tråden. Det er ikke nødvendig å gjøre dette til noen komplisert eller stor greie. Det eneste jeg ville hatt i bakhodet er å ikke belaste valpen for mye( under marsj, når du eventuelt skal begynne med kløv etc), men ta det gradvis. Ellers har jeg vel selv gjort akkurat det samme som jeg pleier når jeg ikke har hatt hund med meg på tur. Min erfaring er at den vil raskt skjønne rutinene og livet i leiren og innordne seg etter det. Bæring eller annen håndtering av hunden er slikt jeg ville anbefalt deg å starte med tidlig. Dette er ting du kan gjøre uansett om du er på tur eller ikke. Resultatet er at du til slutt får en hund du kan gjøre hva du vil med. Lykke til med hund og med turlivet. En trofast turkamerat kommer du uansett til å få! Mvh SRM
    1 poeng
  31. Må da gå an å lære en gammel hund et nytt triks...
    1 poeng
  32. Hvis du vil at det skal være mulig senere: lær bikkja å sove i forteltet, aleine. Feks kan det bli for trangt i hovedteltet senere
    1 poeng
  33. Å gjøre minst mulig ut av dette fordi det er en sevfølge at dere er ute. Men begynn med korte turer så den ikke blir utslitt og overstimulert. Og husk å ha med nok godbiter. Innkalling er viktig når man er ute i det fri. Den skal jo kose seg den også Jervenduken vil den kjapt skjønne er en genial ting når det blir kjølig, så det trengs ikke mye tilvenning der heller. Bare vær obs på at noen hunder kjapt lærer seg glidelåser i telt om de vil ut. Min tidligere hund var ferdig feit sofahund når jeg fikk den, men det tok ikke lang tid før turbuksene og sekk var hurramegrundtutstyr. Og kløvsekken hennes. Alle hunder kan gå med kløv Misunner deg det å få hund.
    1 poeng
  34. Jeg går mye med valpene i ulendt terreng, utenfor sti. Utfordrer dem på gradvis vanskeligere terreng å ta seg fram i. Lar dem jobbe med å finne en måte å komme over bekker, opp skrenter osv selv uten å hjelpe dem. Bortsett fra det gjør jeg ikke noe spesielt. Utstyr får de på når de trenger det, ingen spesiell tilvenning, og å ligge ved bål blir fort en naturlig ting. Ingen av mine har vært redd bål (bare pass litt på lange haler og flammer - de tenker ikke alltid på bakparten sin). Beste tilvenningen til turlivet er å være på tur Jeg har ikke hatt mine mer enn noen uker før de får være med på de første teltturene. Da går vi ikke langt, bare et par-tre km rusling hvor valpen tumler løs rundt. Da er valpen passe sliten til vi setter opp teltet, og ro i leiren kommer ganske naturlig. I starten får den surre rundt løs, etterhvert lærer den å stå bundet når vi kommer fram. Bare ta med valpen på tur, så blir den vendt til turlivet helt av seg selv
    1 poeng
  35. Altså jeg har 2 whippeter jeg har med meg på tur, altså ikke typiske turhunder, og de elsker å kløve og blir gale når de ser tursekken kommer frem, så det går nok helt fint Jeg ville ikke stressa så mye med tilvenning, bare ta med deg valpen på tur og kos dere. Så kommer det helt av seg sjæl Gjør turene positive for hunden med korte turer hvor den kan utforske og kose seg Min erfaring er at slikt faller seg helt naturlig etterhvert Mine feks er sånne som ikke kan gå på do i campen, må alltid gå litt bakenfor for å gå på do, dette er noe de har funnet ut helt sjæl feks
    1 poeng
  36. det er litt avhengig av snøforhold og sånt. Men fra midten av juli og seinere pleier og gå bra. Så starten av august høres veldig bra ut,da skal hele vidda normalt sett være ganske så snøfri. I forhold til rute så syns jeg selv at vestvidda er den fineste delen av vidda så om mulig kanskje ta turen fra valldalsvatnet og inn til litlos som første del av turen og deretter bevege deg østover.
    1 poeng
  37. Jeg tar vanligvis en sigar sammen med cognac (værforbehold, se tidligere i tråden) når det blir kveld på Blåfjellenden. Wiskey merket veksler, men Spreyside Single malt har vært foretrukket. Etter en tur tidligere i år opp på Munroetoppen Lochnagar er det fortsatt mye igjen i wiskeyflasken med samme navn. Brenneriet Royal Lochnagar ligger i Ballater og toppen er omtrent synlig fra plenen framfor brenneriet
    1 poeng
  38. Ingenting er som en god akevitt ved bålet!
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.