Jump to content

Leaderboard

Popular Content

Showing content with the highest reputation on 02/16/2016 in all areas

  1. Manepe

    Eventyr

    Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
    5 points
  2. Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.
    4 points
  3. Bilde fra sommeren. Sannelig ikke mange månder igjen
    4 points
  4. Fra helgens skiturer på fjellet ovenfor hytta. Nydelig begge dagene, men som den solelskeren jeg er, lever jeg lengst på søndagsturen
    3 points
  5. Et blikk mot nordvest i går ettermiddag, fra Ørnafjellet på tur over Lyderhorn til Loddefjord, avslørte at knallsolperioden var i ferd med å bli avløst av skyer: Ikkeno' depping pga dagens uteblevne blåhimmel, ei heller pga det kommende døgnet med permanent regn/sludd - jeg er heller glad og fornøyd med å ha fått utnyttet godværsperioden til mange fine turer og opplevelser. Nå blir det slaraffenliv i sofaen noen dager, før rastløsheten (og kanskje godværet?) sniker seg innpå igjen
    3 points
  6. Heldiggrisen. Men i morgen er jeg på tur her: (1407 moh) Mens kona ligger her - til høyre i bilde i sort bikini. Hver sin lyst.
    3 points
  7. I går ble det strandtur igjen og jeg var nesten helt alene på stranden. Et par andre individer var der og luftet hunden sin, men bortsett fra det så var jeg alene. Jeg plukket opp noe material som sjøen hadde kastet på land og nå gjenstår bare å spyle bort litt sand, la materialene tørke litt mer og så er de klar for en ny kolleksjon fuglekasser. Jeg har mange ganger lurt på hvor mange hoteller det ville ha vert langs strendene på Jæren hvis vi hadde hatt samme temperaturen som strendene langs middelhavet.
    3 points
  8. esw

    Selebukse i Gore-tex

    Nytt prosjekt ferdig. Selebukse i Gore-tex med full-lengde glidelås. Mønsteret og detaljer er delvis inspirert på Arcterix Theta og Hagløfs Atom II. Stoff og glidelåser kommer fra Extremtextil.de.
    2 points
  9. Har fått meg lavvo med ovn, og tenkte dra en tur på fjellet for å stå på ski, med lavvoen som base. Spørsmålet er hvor? Og da lurer jeg på om noen har gode forslag. Har laget en infografikk over mine behov. Forslag mottas med takk
    2 points
  10. 2 points
  11. Omsider ble det rom for litt kvalitetstid med teltet, pulken og skiene igjen... Arctic tent pegs by Espen Ørud, on Flickr
    2 points
  12. Tom B

    Inreach eller Spot gen3?

    In Reach uten tvil, ser ikke at spot er i nærheten i funksjonlaitet, kun brukt på min på siste 40 dagers tur, 2 veis kom, full dekning med Iridum, god brukervenlighet, bra bateri...Uten å ha brukt Spot så vil jeg påstå at Spot faktisk ikke er i samme klasse.
    1 point
  13. Tok meg fri et par timer for å komme meg opp på fjellet hvor det faktisk er vinter. Gikk fra Storli til Blestølen og så opp til Solobua og så rett ned til Storli igjen. Fin tur på 10-12km og bare litt av den oppe på fjellet, noe jeg var glad for i dag, for det var begynt å blåse opp. Vestover så kunne jeg se skyene som bredte seg om fjellene. Tydlig at det var værskifte på gang. Bildet er tatt fra Blefjell, like ovenfor Blestølen nord-østover mot Norefjell. Den høyeste toppen er Høgevarde. Det er veldig rart å ha dette terrenget 25min kjøring hjemmefra (Kongsberg), hvor det nå er så å si helt bart. Snøgrensen ligger på ca 4-500 meter. Oppe i høyden var det faktisk fortsatt puddersnø. Nå er det på vei til å bli mildt, så tipper det var det siste jeg så av perfekte skiforhold på en liten stund. Jeg liker meg best på blå swix føre.
    1 point
  14. Kjell Iver

    Norrøna kvalitet?

    Hmm ja.. ikke rart de har gode reklamasjonsordninger!
    1 point
  15. Dæven så nydelig! Detta bør du få i glass og ramme
    1 point
  16. TR

    Feller og felleklips

    Hvis du virkelig vil lage dine egne feller, fremfor å dele opp et par langfeller: Sjekk ulike varianter her. [Hidden Content] Du kan for eksempel kjøpe x antall cm av felle i 100 mm bredde, og så splitte det i to på langs = 50 mm brede feller.
    1 point
  17. Lompa

    Feller og felleklips

    En annen mulighet er Montana kortfell. Hvis de har litt spenn i skia kan dette funke. [Hidden Content]
    1 point
  18. Jushekaggen

    lavvo ovn

    Har ikke lest mer enn linjen " jeg vurderer sterkt å skaffe meg lavvo ovn".... Så før jeg scroller videre på forumet tenkte jeg bare å dele at på Biri, i oppland har forsvaret lagerutsalg på travbanen i disse dager ( frem til 21. februar). Der selger de lavvo ovn til 1100 kroner, samekniver til 300, og en hel haug av ullundertøy og andre ting til under hundrelappen....
    1 point
  19. Omnilite

    Feller og felleklips

    VPG selger feller i metervare, så kan du klippe til selv. Billigere enn å ødelegge ferdige feller.
    1 point
  20. TR

    Feller og felleklips

    Hvis du klipper opp langfeller: Finn frem ståltråd, et hank fra et tomt malingsspann etc, bøy det til passende form slik at den sitter greit på skituppen. Fest fellen i dette ved å brette den mot seg selv. Enkelt og det funker.
    1 point
  21. dsk

    Svea 123

    Det ligger en bomullsveke der, og den tåler fint å være tørr, men når den etterhvert blir litt "svidd" så blir den dårligere som veke. Når den virkelig er dårlig så minker evnen til å tømme tanken. Tror det skal mye til, har aldri klart det selv. Vet at folk har erstattet veken med bomullsstoff surret rundt en piperenser, og påstår at det er like bra. Skulle anta at det finnes kusstoffveker som tåler varme bedre nå, men hvorfor forandre på noe som er så vellykket at man måtte starte opp igjen produksjonen etter at den egentlig var nedlagt? dsk
    1 point
  22. Ryfylkeheiene er ikke langt fra Setesdal. Fra Haukeliseter til Ådneram eller Lysebotn er en klassisk rute. dnt medlemskap gjelder somj fiskekort. Det er liten fare for å møte for mange, selv på hyttene, som stort sett er selvbetjente.
    1 point
  23. KarlE

    Feller og felleklips

    Selskinnsutsalg: Ta kontakt med PolarGodt [Hidden Content] og si du skal ha til feller
    1 point
  24. Har den tralla og har hatt den noen år nå. Den er helt grei. Fungerer fin på asfalt, grusvei, stier uten for mye stein og røtter. Er det litt ulendt så hsr jeg båret sekk på ryggen så kano er lettest mulig. For meg har den bare klappet sammen en gsng, første gang da jeg monterte tralle bak frem. nå har jeg kun brukt tralle når vi er to pers så j2g har ingen erfaring med den i bruk alane. Kanskje den virker mer knotete alene. Skal jeg hq meg ny tralle kommer jeg nok allikevel til å se på andre modeller. Synes hjulene er i minsta laget bl.a.
    1 point
  25. Jeg bruker et spirorør jeg fikk av den lokale blikkenslageren, de har alltid kapp liggende. Boret tre hull med tre skruer i hver ende, sånn at pipa blir sentrert i røret. På endene har jeg en kantlist fra Biltema, sånn at det ikke er noen skarpe kanter på rørene. Trer dette utenpå pipa, og det fungerer utmerket.
    1 point
  26. Er visst vanskelig...
    1 point
  27. Det ble to turer på Blefjell denne helgen, en fra Storli - Solobua - Strutåsen - Random ås og så tilbake, og dagen etterpå fra Liatoppen til Krøkla. Fantastisk føre med 5cm nysnø etter sist periode med plussgrader, så skikkelig blått (eller egentlig grønt) føre. Ganske varmt på lørdagen med bare -5 grader og -8 på søndagen. Ikke noe vind noen av dagene og sol fra skyfri himmel på søndag. Må si jeg liker helger hvor jeg kan være ute på ski til jeg er sliten nok til å ville hjem.
    1 point
  28. Hei student. Du er heldig du. For det første er du student og enda ikke fanget i jobb-press-stresset med kun 5 uker ferie i året. Jeg misunner deg. For det andre studerer du på et glimrende sted for skikkelig skaufriluftsliv. Men, har du bil? Eller i det minste en OK sykkel? 5 km fra Hønefoss ligger Ask. 4 km fra Ask ligger Aklangen og litt lenger inn Skjærsjøen. Aklangveien er stikkordet og Holleia er stedet. Nå er det dessverre noen vel ivrige grunneiere som har rasert deler av skogen med det de kaller "skogdrift", men du skal ikke langt fra skogsbilveien før du befinner deg i Kittelsens eventyrskoger. Og det er så fint at selv Lofoten får problemer med å matche det. Nesten i hvert fall, dog på en annen måte. Så sjekk ut Holleia du. Vil du ha en smakebit søker du opp "Skoggangsmann" på NRK. God tur!
    1 point
  29. Skal du på Vinnufjellmassivet og få utsikt mot fjorden, er Kongen og Dronninga gode alternativer. Førstnevnte har best utsikt selv om den ligger bakerst - og den er enklest / mest praktisk av de to hvis du er i Innerdalen. Ruta går opp Grasdalen (på sti), videre til høyeste punkt / vannskillet, og fortsetter herfra vestover til toppen av Kongen. På sommeren unngår du bre på det meste av turen, breen er mer nedsmeltet enn det fremgår av kartet. Den fine 1611-toppen SV for Trolla nås greit via samme rute, men har ikke utsikt til fjorden. Store Trolla bør du ha mye rutine for å gå usikret. Legger ved et par bilder fra tur til Kongen, det gir et inntrykk av utsikten og omgivelser.
    1 point
  30. I Løten, fra størigarden til doksrudsætra til fots i skiløype, så rett østover til yksensjøen, traske så på isen hele lengden på sjøen, så igjennom skogen tilbake til utgangspunktet. Ca 8km, halvparten på truger. Ca svett:p Nordhuemasta, 190meter høy på ene bildet.
    1 point
  31. I dag ble min mor luftet i skogen der hun dro meg med ut gjennom hele barndommen. Det var disse turene som ga meg gleden av å være ute i naturen. Så da fortjente mor en tur ut med kaffe og bollepause på morsdagen. Hun er såpass voksen nå, så å gå tur i bratt terreng vil hun helst ikke gjøre alene. Turen gikk langs gamle Kongsveien Oslo sydøst med utsikt mot Nesodden.
    1 point
  32. Her på Fjellforum kom ide'en om å lage en samlet oversikt på forumet nå først i Februar 2016. Teknisk har vi en løsning på plass for å registrere slike ting, og dette vil være et langvarig prosjekt som vil gå over lang tid og kanskje aldri bli 100% komplett. Man kan også gi tilbakemelding på hver enkelt hytte i forumet - slik at databasen blir et levende dokument. Kjenner du til en hytte eller koie - så registrer den her. Den vil da dukke opp i dokumentet under her. Vis større kart
    1 point
  33. Skinnfellberga. Dit må du! Og etterpå går du til Fruhøttvatnet og finner traseen til Rognnebba for meg. Du kan jo gå ned igjen til Litjnebba og telte ved vatnet under den. Se på bildet, slik ser den ut på vei ned fra Litjnebba. Ellers kan jeg varmt anbefale Farkholtet. For å komme dit fra Litjnebba må du gå østover langs Fagerlivatna og så over og videre østover langs Folda. Et kvarter østom Farkholtet er jo Trollheimshytta, hvis du vil oppsøke sivilisasjonen Skal du absolutt ha med deg Gj Kamban kan du gå opp på Geithetta, ta så rett sør Svarthamran til de store tjønnen der. Så vestover via Blåhøa og Riaren til Midtre Gj Kamb. Så ned på Reinsbekksetra og over til Storlidalen ved Bårdsgården.... Fra Skinnfellberg til og med Bårdsgården --- 2-3 dager -- avhegnig av hvor ung du er....
    1 point
  34. Jeg har sett de bildene ja, men har hele tiden antatt at det er Altaværinger ettersom de har brukt pluggene opp ned...
    1 point
  35. De kan bare definere så mye ordlyd de bare ønsker. Mitt kaffebål kommer til å brenne livlig uansett. Fortsatt lov med sunn fornuft hva vurdering av forhold angår.
    1 point
  36. Merk dere ordlyden i forskriften. " Gjøre opp ild" . DVS at også primusbruk og griller vil være forbudt. Jeg synes Henry David Thoreau formulerte seg bra for ett par hundre år siden: "Any fool can make a rule , and any fool will mind it." Det har alltid vært en god leveregel...
    1 point
This leaderboard is set to Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy