Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 04. jan. 2016 i alle områder

  1. Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article
    10 poeng
  2. Da ble premien fra sommerens fotokonkurranse inkassert. Sledetur med Alaskan Husky Tours i Narjordet (Os i Østerdalen). Det ble en flott opplevelse, selv om det gjerne kunne ha vært litt mer snø. Vertskapet var hyggelig og professionell og turen anbefales på det varmeste. Stor takk til Fjellforum som arrangerte konkurransen og Alaskan Husky Tours som stillte med premien! Takk til vertskapet... :
    7 poeng
  3. En annen fordel er at du kan se hvem som har gått seg bort! eirikw
    6 poeng
  4. I dag har jeg vært på telttur. 12-13 kuldegrader og fint føre. Selv om jeg gikk på beina da. Truger er liksom min greie. Telt er jeg veldig fersk på. Noe som syntes veldig godt når teltet er oppe. Skakt og skjevt, men som sagt jeg er under opplæring. Mange komiske feil jeg gjør men det fine med nærområdet er at det nettopp er det. For ikke å teppebombe forumet med mine historier så har jeg laget en hjemmeside. Les om dere har lyst på http://www.lassemyrdal.com/ Hilsen Lasse
    3 poeng
  5. Her er en som absolutt er interessant. Fra finnmark, ser ut som det er lagt ned betydelig arbeid i å produsere den Han har forøvrig flere filmer ute som er verdt å se!
    3 poeng
  6. Besynderlig at ikke offentligheten vil ta seg av denne karen og inkludere ham i et avlsprosjekt i stedet. Fremtiden er nok ikke helt beksvart nå heller, trebeninger jo har klart seg mot alle odds før, det kan denne også klare om han unngår infeksjoner. Men en skulle jo tro at verdien av dette genmaterialet sto høyere i kurs enn så når bestanden er så sørgelig lav som i dag. Et par hundre individer i fordelt på noen lokasjoner i Norden er ikke store greiene å føre arten videre på. En kan nesten lure på om saksbehandlerne hos direktoratet fortsatt er litt i feriemodus etter jula. Med litt kyndig veterinærhjelp er ikke en eventuell infeksjon nødvendigvis noe stort problem og han vil få enkel tilgang på føde og kunne få svært så levedyktige avkom på tross av sin skade. En skadet og ellers frisk rev med svake sjanser ute i naturen må jo også være det ideelle dyr for nettopp avlsprosjekter? En litt merkelig vending på denne saken synes jeg.
    3 poeng
  7. I dag skulle julegavene testes. Ullundertøy (hvordan har jeg klart meg så lenge uten ull-BH?) sekk, jakke og belte skulle få sin første tur. Så da måtte det bli de såkalte Maridalsalpene i Oslo. Turen gikk en fin runde fra Vaggestein og opp til Gaupekollen, Mellomkollen og Skar i nydelig fluffy puddersnø og perfekt temperatur på ca 7-8 minus. Deler av turen er på umerket sti, men opp til Gaupekollen så var det ett sett med fotspor vi fulgte. Men derfra og videre til Mellomkollen så er det mer rufsete terreng. Heldigvis møtte vi to damer som gikk motsatt vei og de lovet oss at det var trygt å følge deres spor. Så da gjorde vi det. Problemet var bare at de hadde med seg 9 (!) aktive hunder, og med dalende pudder, så ble det veldig mange utydelige spor. Men det gikk ganske fint med kun en plump i ei myr. Turen er kjempefin. Det går mye opp og ned og hit og dit og rundt en liten bit i rufsete terreng. Helt perfekt en søndag med nydelig pudder.
    3 poeng
  8. Jeg har jervenhi med for... vet ikke om det er fordi mine er små eller hva, men synes ikke det funker så bra. De vimser nok for mye for de havner på utsiden hele tida
    2 poeng
  9. Kalt og vindfullt, men greit. Lørdags morgen, og det var ikke måte på vær det skulle bli ut over dagen. Vind opp mot liten storm og frost. Og til de som mener liten storm ikke er noe særlig, så mener metrologene at det meget sjelden er vindstyrker over liten storm inne på land. Vindkast – se det er en annen sak. Det var på morgenen greie forhold, med noen få varmegrader og lite vind. Spørsmålet var om det kunne bli tur. Og hvor turen i så fall burde gå. Langs sjøen eller på høgjæren, kunne bli vanskelig på grunn av vinden. Rundt Li kunne det bli frost. Noe som jeg ikke spesielt glad for. Is i stien har en tendens til å gi ubehagelige overraskelser. Etter nøye overveielse i et par sekund, valgte jeg Li Dale. Som vanlig på en lørdag… På vei innover mot Sandnes vippet gradestokken på 3-4 grader. Det blåste knapt, og det burde ikke være grunn for bekymring i det helle tatt. Men er det en ting jeg virkelig kan, så er det å se problemer på forhånd. Hva om det ble kaldere utover dagen som meldt. På Dale var det en god del biler, og det var folk som startet opp samtidig med meg. Det var tydelige spor utover. Jeg kjente røklukt fra bål, og like etter forsvant sporene. Som vanlig ble jeg alene. Jeg så ingen andre omtrent fra jeg startet til jeg var på toppen. Gandsfjorden ligger beskyttet for vind fra nord. Det var nesten ikke krusinger på sjøen. Helt over mot Stavanger kunne jeg se noen skumtoppede bølger. Vinden var ikke noe problem før helt oppe mot toppen. Over toppen blåste det. Ikke så pass at jeg måtte krype for å komme fram, men så pass at jeg måtte ta støttesteg og virkelig følge med på vindkastene. Temperaturen nede var over frysepunktet, antakelig 4-5 grader helt ved sjøen. I skogen i le for vinden og i bakken opp ble det varmt. Jeg hev av fleecen og gikk i bare ullblusen opp bakken. Vindfleecen måtte på før snaufjellet, og jeg var glad for å ha på både vanter og vinterlue over toppen. Jeg så ikke is før nesten helt oppe ved toppen. Da bare som litt snerk på en pytt – i nordhellingen. Ingen fare antakelig, tenkte jeg. Det ble mer etter hvert. Og som meldt ble det kaldere. Myrene var ikke frosset, men det var ny is enkelte plasser. På noen gangsteiner var vannet fra tidligere støvler frosset. Det ble ingen pause på toppen, jeg fortsatte bare videre. Nå skulle jeg ikke langt nedover bakkene før is og frost forsvant. Og inne i skogen var det selvsagt ok. Det var kjekt å få en fjelltur helt i starten av januar, selv om den går omtrent midt i Sandnes. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]
    2 poeng
  10. Er du på leit etter ein rein vinterpose? Eit alternativ til ein stk dyr sovepose som vert relativt useless i varmere tid, kan være å gå for kombo 3-sesongs dunpose og sommarpose i syntet, som kan brukast både saman og kvar for seg. Lag på lag prinsippet fengjer bra med varme, i tillegg er det enkelt å tørke den ytterste syntetposen om den er fuktig frå kondens og slikt, og halde dunposen tørr. Denne løysinga vil som regel vege nokre hundre gram meir å dra på enn å velge ein veldig tjukk dunpose til vinterbruk, men gir deg større fleksibilitet. Sjølv brukar eg ikkje det eg har av vinterposar, då eg som oftast endar i min favoritt 3-sesongs dunis med ein tynn hurtigtørkande sommarpose utanpå.
    2 poeng
  11. Svea som ble diskutert tidligere har rette endevegge og to innganger.
    2 poeng
  12. Det jeg håper er at noen i området har mulighet til å følge litt med - for dersom den ikke klarer å finne nok mat eller får infeksjon er det ingen tvil om at den vil lide. Men dersom den klarer seg med skaden til den får grodd (nei, ikke blir "hel", for det vil den ikke bli) så vil den kunne leve et helt ok liv lenge. Naturen er ikke for pyser ... og jeg synes det er rett å la den få en overlevelsessjanse - i sær siden det er en art hvor hvert overlevende individ har stor verdi. Er dette f.eks en tispe så kan det godt henne hun kan få hvalper dersom hun overlever skaden&vinteren.
    2 poeng
  13. En og en halv times skogstur i kveld. Skulle ta noen bilder. Det er det jeg stort sett gjør, tar bilder. Testet samme løypa i går med pulk. For første gang. Natt til Nyttårsaften var min første natt i telt på 40 år. Litt brutalt at tur interessen skulle komme midt på vinteren. Jeg campet på plenen. Kanskje litt pinglete men bedre å starte i det små. I morgen tidlig pakker jeg pulken med telt og primus. Turen blir på ca 10 km hver vei. Opp med teltet fyre primus, egg og bacon. Så ned med teltet og 10 km hjem, på beina) Skal gjøre dette noen ganger slik at det går på autopilot. Så blir det overnattinger og lengre turer. Minus 11 grader i kveld men litt for lite snø. Bilde fra i kveld. Hilsen Lasse.
    2 poeng
  14. Fortsatt i Nore & Uvdal .. Var nesten så man kunne se utsikten i dag, og jeg blir ikke lei. Samme hvor mange ganger jeg har sett den før. Men nå er det vel bare å innse at ferien er over og man må sette kursen mot mer befolkede områder igjen.
    2 poeng
  15. Fascinerende å stå å se tåke snøvær og mørke komme i mot meg her oppe. Gikk hjem på ski fra familiens skitur oppi mot laupskardet . Mye Vær og lite styresnø!
    2 poeng
  16. Kanskje det er en grunn for at menn drar på jakt sammen med andre menn og ikke med damer.
    1 poeng
  17. Brukte et thermarest neoair all season med R verdi på 4,9 https://www.fjellsport.no/therm-a-rest-neoair-all-season-regular-1.html?utm_source=prisjakt&utm_medium=cpc&utm_campaign=prisjakt Litt av poenget var å teste hvor lett og lite man kan få pose/underlag kombo på vinter utenom ekstrem tempraturer Tror denne komboen skal kunne fungere ned mot minus 20 om jeg benytter thermoliner og gode klær...
    1 poeng
  18. (igår, 03.01) Gikk på kjentmannsjakt gjennom Deledalen, den distinkte og kronglete dalen mellom Kobberhaugene og Vindernhøgda. Les om hele turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/01/deledalen.html.
    1 poeng
  19. Må rapportere om en feil i et tidligere innlegg - min Garm har fått ny far (som ble nylig avlivet pga. alderdom, trist nok..) som IKKE er finsk lapphund. Dvs. hans oppdaterte rase er blanding mellom alaskan husky & øst-sibirsk laika. En bedre blanding på de fleste måter kanskje. Han er fremdeles en super hund som elsker å være med på tur! Her under prøving av ny trekksele:
    1 poeng
  20. Du kan trøste deg med at jeg har downmat, og det er samme sak. Det vil si, jeg hadde vel faktisk plussgrader. (Men tele i bakken selvfølgelig.) Ikke at det blir noe varmere av den grunn, men du er i hvert fall ikke den eneste som fryser.
    1 poeng
  21. Granbarseng og Bamse evt anna lignende underlag av minimum samme tykkelse eller reinskinn. Granbarsenga erstatter komforten med oppblåsbare underlag og tåler bålgnister, isolerer mot bakken, Bamse er også lettere hvis vekt betyr noe. Legg granbar i passe lengder med spennet opp og noenlunde annenhver ende oppå hverandre etter kroppslengden din. Prøveligg senga før du kveiler beinhaugen så du slipper å styre med å dandere greinene igjen når øya glipper. God natt!
    1 poeng
  22. Jeg har allerede Nitecore D4 lader, så jeg stoler på at lyktene deres holder samme kvaliteten Av 18650 batterier har jeg både "billigdritt" og Olight protected, førstnevnte fungerer forsåvidt, men oppgitt strømstyrke er helt på bærtur, og jeg lader dem bare under oppsyn. Jeg stoler mye mer på Olight-batteriene (og Nitecore sine batterier er også toppkvalitet). Det var noen som hadde målt HC30-lykta, og den ga nesten 1200 Lumen, så Nitecore lyver i hvert fall ikke. Hovedgrunnen til at jeg kjøpte nettopp HC30 er som jeg nevnte over at selve lykta enkelt kan tas av, den har logisk og ukomplisert betjening, og den har ganske vidvinklet lysbilde. Og den har ikke ledninger. Jeg er spent på om den vil virke fremtung, men jeg tror ikke det siden den bruker bare ett batteri.
    1 poeng
  23. Hei Reklame er reklame. Når det kryper under -10 tror jeg det er best med et ekstra underlag under Synmat`n. F.eks Bamse eller noe annet. Da kommer du ikke i direkte kontakt med bakken under. mvh jenspetter
    1 poeng
  24. Jeg kjøpte vel min på biltema for noen år siden. Men ser der er flere som selger rundt omkring. feks: Jula, sparkjøp, Biltema, xxl osv. fra kr 149.- og oppover. Det er flere varianter ute mtp hvilke temperaturer den er ment for. de fleste ligger på komfortemp på 15 grader for oss. Den jeg har er ment for 10 grader ca. Men siden den er såpass stor, så får du pakket hunden godt inn. Er selv fra vestlandet, og dermed har hunden pels deretter.. Kaldeste temperatur min hund har ligget i denne er 26 kalde på hardangervidda. Var nok ikke noe særlig varm, men det var det ingen i teltet som var
    1 poeng
  25. Mener roberts.pl syr fornuftig prisede dunposer etter mål, det kan kanskje være noe
    1 poeng
  26. Jeg bruker en nokså tykk teppepose (firkantet sovepose) sammen med bamseunderlag til min schæfer når gradestokken viser under 10 kalde. Prøvde barnepose et par ganger, men hunden ble liggende mer oppå, enn i posen grunnet den smale åpningen. Hunden var ikke komfortabel med å ha den lukket rundt kroppen. Synes den firkantede posen er enklere å bruke, da den gir noe mer spillerom mtp hvor stor åpningen kan være. Den blir egentlig som en jervenduk, bare at den kostet 199.- kontra 1200.- for jerven.
    1 poeng
  27. Her putter jeg små hunder i min egen sovepose, og den store kan gå den også. Men pointern bruker jeg ha med jervenhi med fôr og ulltrøye, virker til å holde varmen bra for hennes del
    1 poeng
  28. Jeg har en engelsk setter og bruker et fleecevarmedekken og jervenhiet str L. Virker å være en varm kombinasjon.
    1 poeng
  29. Jervehi vil ofte holde. Evt med tjukkere underlag og dunjakka over. eirikw
    1 poeng
  30. Linsebrukaren sin beste ven i felten!
    1 poeng
  31. Jeg har et par små frysepinner og har vurdert å kjøpe en barnesovepose til dem... Det kommer jo litt an på hvor stor hunden er da...
    1 poeng
  32. Har selv en Arc'teryx Altra 65. Både høyde og bredde på skulderstropper kan justeres. Er middels + fornøyd. Den er utrolig slitesterk og har ingen rifter / hull selv etter å ha fått en del juling. Takler 30 kg uten problemer så lenge man pakker med fornuft mtp vektfordeling. Det følger ikke med regntrekk men jeg opplever den som vanntett. Det roterende hoftebeltet er jeg sånn passe fornøyd med. Synes selv den blir noe ustabil på ryggen med "åpen" rotasjon så pleier å dra til reimene. Beltet er i seg selv behagelig og godt men måtte bytte ut strammeklipset siden det ikke fikserte beltet godt nok. Visstnok et vanlig problem med disse sekkene. Alt i alt en god sekk hvis den passer din rygg. Godt feste for liggeunderlag mm. nederst på sekken, men ikke den beste sekken for å feste ting under topplokket da dette er flytende (justerbar høyde).
    1 poeng
  33. Hvis en rødrev får øye på den , er det slutt. Med bare tre bein klarer den aldri å komme seg unna en rødrev . Den vil ha vanskelig nok med å skaffe seg naturlig mat. Som å stjele fra de store rovdyrene , som fjellreven ofte gjør. Ikke usannsynlig at det var slik den ble skadet . Til mer jeg ser på den , jo mere overbevist er jeg om at den burde blitt avlivet. Slik den er nå kan den bare overleve som halvtamm som blir matet av folk som synes synd på den. Eller i ett bur/innhengning hos noen forskere...
    1 poeng
  34. Ikke en fullblods GPS etter 2016-standard men definitivt en konkurrent til SPOT og mobil: http://www.delorme.com/ 2-veis kommunikasjon pr "sms" (Over satelitt - ikke avhengig av mobildekning) med forhåndsprogramerte telefonnummer eller e-postadresser og med mulighet til å synkronisere opp mot facebook/twitter så folk kan følge med og se hvor på kartet du befinner deg. Du kan også finne din egen posisjon på kartet underveis med den. Egen verdensdekkende SOS-funksjon er selvsagt inkludert. Dette er tross alt primærhensikten med en slik dings. Den er også langt mer robust konstruert enn en mobiltelefon. Ulemper: - Den mangler kamera som du nevner som en fordel med mobil men den billgste og minste modellen er laget for å kobles opp mot mobil via bluetooth (alle kan det om man vil). - Skal du sitte å twitre og smse med alle dine 200 nærmeste bekjente hele kveldene når du er på tur trenger du et dyrt abonnement. Selv de billigste koster litt men noe de aller fleste greit burde kunne ta seg råd til om de vil. http://www.inreachdelorme.com/product-info/subscription-plans.php Ellers har jeg da brukt mobil for presis GPS-navigasjon da jeg var på jakt i et område uten veldig lettnavigerte grenser mellom de ulike eiendommene. Ikke lett å se hvor grensa går på flat torv uten særlig mange holdepunkter. Nøyaktigheten er mer enn god nok så lenge du ikke står ved et stup i tåke. Det funket jo så absolutt men batteriet var tømt fullstendig etter noen få timer.
    1 poeng
  35. Får håpe direktoratet våkner etter ferien i morra og heller får bedøvd den og sett på skaden, den kan være mulig å behandle og da blir det for dumt (og tragisk) å la den gå slik. Slik det er nå er det dyremishandling når en veit om situasjonen. Som @Ståle Sæther skriver burde denne kunne være en aktuell kandidat til en avlsstasjon.
    1 poeng
  36. Auda stakkars knott. Den klarer seg nok fint med kun tre ben. Men om det er et åpent brudd, så er det vel større fare for komplikasjoner med selve såret. Går det betennelse i det, så er jo det virkelig ikke bra. Synd de ikke vil skyte den
    1 poeng
  37. Det ble Gausdal Vestfjell. Fine dager, men ganske tvilsomt skiføre. Ja, ja. Vi kom oss da fram.
    1 poeng
  38. Som Borgern skriv er det mogleg å kjøpe ein storsekk og "strippe" den for å få ned eigenvekta. Til dømes Bergans Alpinist 100, 110 eller 130. Dette er ein anatomisk sekk og veg av di litt mindre enn pakkrammesekk, men toler framleis tunge bører. Eg brukte ein 110 L i sommar på ein lengre tur (med innsydd/forkorta hoftebelte). Eg bar på det meste 45 kg i den, på det minste omlag 30-32 kg. Ulempa med ei slik løysing er at du mister lommer når du strippar sekken ned i vekt, pluss at dei ikkje er spesielt komfortable på turar med mindre vekt.
    1 poeng
  39. En tur i marka fra Rørvik til hytta, 7-8 km på halvfrosne men snøfrie myrer ispedd litt barfjell, små skogholt og åpne vannveier. Kjølig og kraftig østavind i ryggen hele veien. Lenge siden jeg har gått denne turen, og jeg hadde ikke fått med meg at det var dukket opp en ny romslig gapahuk midtveis langs "løypen" - nærmere bestemt i Bardalen: Selv med litt rot med å finne stien, gikk det ganske fort til min og min brors fellesarvede hytte, og etter en kjapp runde rundt omkring kunne jeg heldigvis konstatere at den har tålt mye vær og vind enda en gang - det begynner å nærme seg hundre år siden første byggetrinn på den lille hytta, men den holder ut selv med et tak som nærmer seg holdbarhetsdatoen Tente opp i kjøkkenovnen og en parafinlampe (hytten er strømløs, og vann henter man i vatnet 15m fra døra), og fant fram en fiskestang for å prøve fiskelykken en halvtimes tid. Det ble skrale greier - ett napp, to bunnveksthøstinger og null fisk. Godt å komme tilbake inn i hytta når varmen begynte å bre seg, og jeg satte over litt kaffevann på ovnen før jeg fant frem hytteboka og skrev en nyttårshilsen: Kaffen ble god, og snart dukket skyssen min opp (tidsnok til en tår). Da var det bare en kort spasertur til bilveien og kjøre tilbake til Rørvik samtidig som solen gikk ned - en fin tur og betryggende å se at hytta fortsatt er tett og klar for nye eventyr
    1 poeng
  40. Fotsakser har vært forbudt i flere år i Norge. Heldigvis. Det er noe svineri.
    1 poeng
  41. Det snør det snør ... nå snør det mye mer enn før ... Var ikke noe vits å reise på fjellet når man ikke kan se noe som helst nede i bånn av dalen, så da ble det bare en kort tur ut. Men bikkjene er like glade for tur rett utenfor døra...
    1 poeng
  42. Tåketur over myrene i dag. (til fots) Gran Østås på Hadeland. Jeg bor på 620 moh og har særdeles bra turterreng. Men nye truger og pulk får jeg ikke testet. 5 cm med snø. Vi som bruker å ha en meter på denne tiden. Som på bilde no 2 fra i fjor på denne tiden. Hilsen Lasse.
    1 poeng
  43. Har kun en sekk i den størrelsen og det er osprey aether 70. En god og lett sekk men 30 kilo er den ikke laget for. Maks 20. Generelt er osprey sekkene veldig gode, lav vekt, fornuftig priset, bra detaljer. Men det er ikke det beste merket når en skal bære tungt. Sekkene har for lav egenvekt og er da ikke kraftige nok. Til såpass vekt som 30 kilo er det bare en sekk jeg foretrekker og det er norrøna recon pack. Den er jo hele 125 liter og har høy egenvekt men er veldig stiv og god å bære tungt i. Synes 25 kilo i den er bedre enn 20 kilo i ospreysekken. Recon er vel 95 liter uten sidelommene. Da sparer du jo vekt men mister praktisk oppbevaringsplass.
    1 poeng
  44. Et annet poeng er at speilet bekytter deg mot at du endrer kursgraden ved et uhell. Når du har tatt ut kursen lukker du speilet over huset, og minsker dermed risikoen for utilsiktet å vri på huset når du går. Det er heller ikke dumt å ha et lite speil med seg på tur. Plagsomt rusk i øyet f.eks. er lettere å få ut når man ser det. Solrefleks i speilet kan brukes til å sende signal.
    1 poeng
  45. I natt ble det en skikkelig spontantur Lørdag kveld, vennegjengen har juleverksted, og vi lager noen heidundrandes dorullnisser og julekort. Når klokka nærmer seg halv tolv, sjekker jeg yr på mobilen og ser at skydekket kanskje klarner opp klokken ett. Adresseavisa har nemlig meldt om meteorsverm i natt. "Noen som blir med på å sove ute i natt?" spør jeg etter å ha sittet litt i mine egne tanker. Det hører ikke de andre helt riktig, og svarer at nei, de vil ikke ut på byen i natt. Jeg smiler og spør en gang til, men føyer til at det er meldt meteorstorm. En øredøvende stillhet bryter frem, men denne gangen hører de ikke feil. Stillheten fortsetter, men spørrende fjes skifter ansiktsuttrykk. Noen ansikt blir skikkelig skeptiske, noen smiler stadig bredere. "Ja, dette vil jeg! Jeg har telt", kommer det fra hun som først hørte feil. "Så bra, men jeg har lavvo", sier jeg og legger til "Hvem andre blir med?" Det ender opp med at vi er fire stykker som skal på tur, og vi avslutter juleverkstedet brått. Jeg tar på refleksvest på meg selv og hunden min. Sykkelen står utenfor, og snart er jeg hjemme. Låse opp, kveldsmat til hunden. Hva piper? Alarmen! Sånn. Noe turutstyr ligger i leiligheten, noe nede i boda. Kanskje jeg må ha en stilongs? Litt tau er kjekt å ha. Kniv, sportstape, hodelykt. Kniv ja, da må jeg definitivt ha førstehjelpsutstyr og plaster også. Ned i boda, sekk, lavvo, sovepose. Det kommer en melding "Har du ekstra liggeunderlag?" Det har jeg. Liggeunderlaget går i sekken, enda ett. Ny melding: "Eller to?" Jeg har et skumunderlag i leiligheten, det må jeg huske. Opp igjen. Vannflaske, jervehiet og et dekken, pakkpose med en ullgenser og buff. Votter er nok kjekt å ha. Sånn. Skumunderlaget, ja. Hva har jeg glemt nå? Hvor kaldt er det? Tar med ekstra ullundertøy. Hunden skal jammen få kose seg med en dentastix. Jeg slenger med en pose smash til oss på to bein. Sender melding "kjører nå". Hunden skjønner at vi skal på tur, og halen går som en propell. Tilbake igjen dit hvor juleverkstedet nå er delvis ryddet sammen. I gangen står to kofferter, hun ene skal nemlig ta fly i morgen tidlig. Vi andre forsikrer henne om at det går bra; vi kjører to biler slik at hun kan ta den ene ved morgengry. Bilen blir full, og vi henter bil nr to før vi kjører en 20-minutters tur til Bymarka. Vi er enige om at dette er litt "crazy", men skikkelig moro. Klokka er halv to, fremme på parkeringsplassen og det begynner å snø. Ikke akkurat supre værforhold, men vi er fortsatt glade for at vi var spontane og dro. De vanvittig dårlig pakkede sekkene slenges på ryggen, og vi spaserer de 100 meterne til bålplassen. Idet sekken treffer bakken letter vi på blikket, og sannelig åpner det seg en luke i skyene med glitrende stjerner. Bål tennes og lavvoen settes opp. Hodet peker like mye oppover mot Orions belte som ned på pluggene som må hamres ned i den frosne bakken. Tiden stanser. Livet nytes. En kvart stjernehimmel akkompagneres av bålknitring og lyden av fire trippende glade poter. Livet er nydelig, det er den vakreste kvarte stjernehimmelen jeg har sett på lenge. Etterhvert kryper vi i poser og jervehi. En stakkar av oss står opp bare noen timer etter vi la oss for å rekke et fly, men tekstmeldinger i ettertid forteller at det var verd det. Det tok to timer fra ideen ble klekt til vi var fremme, og det var utrolig moro. Og meteorstormen? Tja. Vi så omtrent 3 stjerneskudd, men det er langt mer enn jeg ville sett fra soverommet i leiligheten. Har kun ett bilde tilgjengelig nå, kanskje det blir en edit med noen flere bilder senere. Edit: Lagt til flere bilder
    1 poeng
  46. Ser at det er en del her inne som bruker dehydratorer for og tørke grønnsaker, frukt og kjøtt, men hadde det ikke vært greit og kunne kjøpe inn i litt stort ? Slik som her: https://www.buywholefoodsonline.co.uk/dried-vegetables-mixed-3kg.html Men slik jeg har forstått det så er det ikke lovlig og importere matvarer inn til Norge, hvis en ikke har lisens da. Så nå skal jeg på en såkalt "innvandrerbutikk" og sjekke, ettersom jeg husker fins det en del tørkevarer på disse. Der er jo et rikt utvalg av sauser og supper o.l for de som vil ha noe utenom det vanlige norske.. Jeg kommer med tilbakemelding hvis jeg finner noe spennende
    1 poeng
  47. Var mest påstanden om at lundhags gir gnagsår jeg reagerte på. Det er en rimelig håpløs påstand vil jeg mene. Resten må du nok finne ut av selv. Jeg tror du gjør det litt vanskelig for deg selv ved å velge 89mm. Men om du føler det er veien å gå, så kjør på
    1 poeng
  48. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du vil gå med disse støvlene. Mye bedre greier å få tak i til 75mm.
    1 poeng
  49. Hei. Jeg ville ha sett fullstendig bort fra både Lundhagsstøvler og Åsnes Ingstad. Lundhags kan gi deg noen vanvittige gnagsår, og Ingstad har elendig glid. Er ikke dette en konkurranse?
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.