Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 07. des. 2015 i alle områder

  1. Publisert som luke 7 i Fjellforums julekalender 2015 Sensommeren 2013 dro @arnnie1980 og undertegnede på en kort, men innholdsrik tur over Sørøya. Med bare fem dager til rådighet var det begrenset hvor mye vi ville få med oss, men med god hjelp fra en lokal fjellfant la vi opp en perfekt rute som ville gi oss gode fiskevann, topper med utsikt og mektig natur. Sørøya er virkelig alt på en gang. Her har du sjø og hav, bratte fjell, dype daler og uendelig med fiskevann. Selv om Sørøya kanskje først og fremst er kjent for fantastisk havfiske er mulighetene for å lande ørret i fjellet meget gode, med nærmere 1000 vann spredd over landets fjerde største øy. Onsdag 28. august landet vi på Hasvik med sekker på ryggen og pågangsmot i kroppen. Vi var de eneste som ankom Hasvik med fly denne dagen, så det bød ikke på store problemer å finne vår lokale fjellfant i ankomsthallen der han ventet på oss med primusgass og øl. Turen ned til brygga var kort og like etter var vi på vei mot Øyfjorden i båt! Været var litt ruskete, men det skulle ikke stoppe oss, og vær skulle vi få nok av på denne turen. Øyfjorden Innerst i Øyfjorden Innerst i Øyfjorden gikk vi i land og herfra la vi kursen mot Langvatnet, langs et høydedrag ovenfor Offervatnet. Planen var å ta det rolig, nyte naturen og fiske og slappe av hver eneste dag. Været ble mer og mer ruskete etterhvert som vi nærmet oss dagens mål, og da det var på tide å slå opp teltet var det minst stiv kuling og horisontalt regnvær. Det bød på en del utfordringer å få slått opp teltet, tunnelteltet la seg flatt ned på bakken i stedet for å stå oppreist, men etter tilstrekkelig bardunering kunne vi endelig nyte en øl og Real Turmat Kebab i teltet. Det ble noen kast i Langvatnet, men ingenting bet på. Arne sjekker terrenget mens reinsdyr beiter i det fjerne Langvatnet nærmer seg Torsdag våknet vi til vekslende vær og vi kom oss raskt ut etter frokost for å prøve fiskelykken på nytt, men det var fremdeles ingenting som bet på. En eller annen gang i løpet av morgenen klarte jeg å legge fra meg fiskestangen i lyngen og det gikk som det måtte gå, en av oss tråkket på den så tuppen knakk. Stanga ble gaffateipet etter beste evne før vi pakket telt og sekker og dro videre. Leir ved Langvatnet Med litt gaffateip repareres fiskestanga Vi passerte Gjertrudvatnet, men været var nå så dårlig at vi ikke så noe poeng i å fiske her så vi fortsatte videre til Vegvatnet. Her møtte vi to karer med hunder, de hadde hatt en strabasiøs natt, teltet hadde nemlig revnet i vindkastene og de var nå på vei til en gamme for å sy telt og tørke opp. Våre planer var ganske sammenfallende, men vi visste det var to små gammer i samme område, så vi lot dem gå i forveien mens vi prøvde noen kast i Vegvatnet. Det ble med noen få kast, mest for å gi dem et lite forsprang, det var uansett ikke så gøy å fiske i stiv kuling. Ruta vi hadde sett oss ut gikk over Gaska Borggastat. Det ble en tung tur opp med mye vær, haglbyger og enda mer regnbyger, jeg var helt klart i verst form og slet fælt oppover den bratte ruta vi hadde valgt. Gjertrudvatnet Etter litt leting og somling endte vi ved Bjørgebu, ei fin lita bu ved noen navnløse vann. Her var det helt perfekt for oss: en liten Jøtulovn, to køyesenger og en liten kjøkkenbenk og en utedass. Fyringsved var det verre med, men vi klarte å tyne mye ut av de få plankene som lå igjen i vedkurven og utpå kvelden hadde vi 22C innendørs, ute var det bare 4C. Det meste vi hadde av tøy var gjennomvått etter to dager med regn, så det var godt å få tørket opp litt. Kvelden ble tilbragt med fotballkamp på radioen og øl og cognac på bordet. Bjørgebu Fredag våknet vi til tett tåke og generelt guffent vær, så vi brukte god tid på frokost og kaffe. Dagen gikk med på å utforske området oppe rundt Gaska Borggastat. Vi trakk etterhvert nedover mot Mattisvatnet i håp om at det skulle være mer ly for været der, men det var like ruskete der nede. Vi forsøkte noen kast i diverse vann, men fisken ville fremdeles ikke bite, noe som var skuffende og som også betød at maten ville bli ganske kjedelig, vi hadde nemlig regnet med fisk og kun kjøpt tilbehør som ris og couscous til disse dagene. Vi fikk med oss noen topper i løpet av dagen og fikk se mye flott utsikt. Lørdagen våknet vi til bedre vær og ettersom vi skulle plukkes opp dagen etter langs veien over Sluskfjellet var det bare å komme seg videre så fort frokost og kaffe var inntatt. Vi tok oss god tid og fisket oss forbi samtlige små navnløse vann på veien. Her lå vannene som perler på en snor, med små bekker mellom. Ved en bitteliten pytt valgte jeg å stoppe for et kast, mens @arnnie1980 gikk i forveien. Vår lokale fjellfant hadde anbefalt sluker med "store aua" så jeg fant fram en liten sluk med gigantiske øyne, og på første kastet i en pytt på snaue 20x20m hogg det til! "JA Der satt den!" ropte jeg så høyt at @arnnie1980 hørte meg og han kom løpende tilbake med håv og kamera! Endelig ble det fisk, en lekker Sørøya-ørret! Etter noen mer eller mindre vellykkede poseringer med fangsten gikk vi videre, mot Sluskfjellet. Det gjaldt å suge til seg inntrykk, noe som ikke var særlig vanskelig, her var det utrolig pent, vilt og vakkert. Grønt og frodig og små vann overalt. Vi tok noen turer oppom noen topper langs ruta for å få sett mest mulig av naturen, fantastiske kontraster mellom sjø og fjell var synet som møtte oss hver gang. Vi kom oss ned til Korsvatnan og fikk opp teltet. Her var det blåbær i store mengder, og flere spennende fiskeplasser som ble utprøvd utover kvelden, dessverre uten hell. Det ble med den ene fisken, men den var stor nok til å gi begge en nydelig fiskesuppe utpå kvelden. De siste restene av cognacen gikk ned, endelig var det vær så vi kunne sitte utenfor teltet! Søndag tok vi det med stor ro, veien vi skulle plukkes opp ved var bare noen få kilometer unna og avtalen var å forsøke å sende en melding når vi var klare. Etter noen timer i lyngen hvor vi bare nøt naturen og fjellet dukket det opp en bil og Sørøya-eventyret var over. For denne gang. Hit skal vi definitivt tilbake!
    22 poeng
  2. Jeg har alltid vært barnslig glad i jula. Jeg liker å skrive kort, jeg liker å bake, jeg liker å planlegge gaver, jeg liker alle selskapelighetene og jeg liker tradisjonene. I alle fall var det sånn lenge, helt til jeg for en del år siden kjente at det ble litt for mye. Det var ikke tid igjen til å nyte jula i det hele tatt, organiseringen tok helt overhånd. Det var på tide å justere litt. Første forsøk var å bruke en ferieuke til juleforberedelser. Det fungerte for så vidt fint, jeg fikk god tid og vi kunne kose oss med pepperkakebaking og alt som skulle skje. Problemet var at jeg i grunnen hadde veldig mye annet jeg ville bruke den ferieuka til, så det kunne ikke bli en varig løsning. Jeg måtte finne på noe annet. Året etter var julaften på en mandag. Det var det lett å drømme om en førjulshelg og ikke minst en julemorgen i skogen. Når mine snille foreldre inviterte til julaften var forutsetningene perfekte. De bor nemlig i skogkanten i Drammen og jeg så for meg å starte og slutte turen hos dem. Jeg måtte være ferdig med alle juleforberedelser før den siste helga, lørdag 22. desember kunne vi dumpe all julebagasjen hos dem og stikke til skogs. Det kom til å bli kjempebra! Jeg foreslo en juletur for Dina, den førskolejente og nesten 6 år. Hun var usikker. «Tenk om nissen ikke finner oss! Han vet jo hvor vi bor, men ikke at vi er på tur.» Vi visste jo ikke en gang selv hvor vi skulle sove, så hvordan skulle vi få gitt nissen beskjed? Og hvis nissen ikke fant oss ble det jo ikke noe godteri i julestrømpa og ingen pakke på morgenen. Den risikoen var hun ikke sikker på at hun var klar til å ta. Vi diskuterte litt fram og tilbake og hun lot seg etter hvert overbevise om nissens navigasjonstalenter. Uten nissebekymringer var hun entusiastisk. Dette kom til å bli så bra! På dette tidspunktet hadde vi bare vært på et par vinterturer, så jeg tenkte mye på hvordan vi skulle gjennomføre turen i praksis. Oppunder jul er det ofte mørkt og kaldt, så det aller viktigste var å holde varmen. Ønskelista til jul var full av turutstyr, men enn så lenge måtte vi klare oss med det vi hadde. Det burde gå likevel, vi fikk kompensere for manglende vinterposer med en kombinasjon av tresesongs- og sommerposer og ellers ta med oss litt ekstra av det meste. Litt uvanlig turutstyr måtte også med: julestrømpene og juletrepynt. Heldigvis skulle vi ikke gå langt og med pulken skulle vi få med oss hele lasset. Det fikk heller være at det ble tungt for meg å gå. Det var en idyllisk vinterverden vi beveget oss inn i. Det var kaldt og det hadde snødd mye. Puddersnøen lå tungt over furutrærne. Det var lite folk ute, selv om det var lørdag. De fleste holdt nok på med juleinnspurten, enten det var kakebaking eller julehandel. Vi ruslet oppover og innover i skogen. Jeg ville til Skimtheia en tur på omtrent en mil. Det gikk ikke alt for fort med oss, og som vanlig var vi senere ute enn vi egentlig hadde planlagt. Det var ikke så farlig, vi var på tur for å finne roen. Vel oppe tok vi av fra skiløypa og bakset oss ut i løssnøen. Her var det skikkelig tungt å ta seg fram, men heldigvis trengte vi ikke å gå langt før vi fant en fin leirplass. Vi ville sove under åpen himmel, med tarpen som beskyttelse for mer snø og bål foran soveplassen. Det var bare å ta fram spaden, men jeg hadde ikke kommet langt før Dina stoppet meg. «Mamma, er det ikke lurere å ha åpningen andre veien?» Hun hadde helt rett, vi fikk festet tarpen bedre den veien og bålplassen ble vel så bra. Det var en del jobb å få alt på plass og mørket kommer fort i desember. Jeg prøvde meg så vidt på vedleting i mørke og løssnø, men innså fort at det ikke kom til å bli noe fornuftig resultat av det. Det fikk bli middag på brenner i stedet, og så fikk vi varme oss i soveposene. Dina hadde ikke en skikkelig vinterpose, så jeg hadde tenkt mye på hvordan vi skulle sove for å være sikre på å holde varmen. Løsningen ble koselig: Vi hadde to voksne sommerposer som kunne kobles sammen. Disse la vi inne i to voksne tresesongsposer, som også ble koblet sammen og utenpå det igjen hadde vi to sammenkoblede ytterposer. Vi fikk dermed en svært varm dobbelpose, jeg kunne lett holde kontrollen på at Dina var varm nok og hun kunne ligge i armkroken hele natten. Det var ordentlig koselig. Neste morgen lekte vi rundt leiren. Jeg tok fram juletrepynten, men klarte ikke å få hengt den opp. Alle trærne var dekket av så mye snø at det ikke var plass til pynt. Vi var enige om at naturens juletrepynt var minst like vakker som den vi hadde med, og hengte i stedet opp julestrømpene i to staver. Så var det tid for en skitur, men en av Dinas staver hadde forsvunnet i løssnøen. Vi lette en stund, men Dina syntes ikke det var noe problem. Ronja Røverdatter går jo også på ski med bare en stav, og hun kunne godt tenke seg å være Ronja. Jeg ble tildelt rollen som Birk Borkason og så la vi ut på eventyr. Vi møtte bare noen få skiløpere. Det passet bra, for i leken var andre mennesker futeknekter vi måtte passe oss for. Fugler var villvetter, men heldigvis var det ikke mange av dem å se heller. Vi kom oss helt til Skimtvarden uten å bli fanget eller angrepet, og der forvandlet vi oss tilbake til Dina og mamma, plukket fram GPSen og gikk på skattejakt. Det var nemlig flere geocacher i nærheten. Litt snacks hadde jeg også med meg, så vi koste oss med utsikten her på Drammensmarkas høyeste punkt. Så ble det julaften. Dina våknet grytidlig og så rett opp på en full julestrømpe som var festet i staven: «Han har vært her!» Det ble stor jubel, Nissen hadde virkelig funnet oss midt i skogen. I Dinas strømpe lå det diverse godteri og en pakke. Papiret ble revet av i rasende fart, og ut kom drømmegaven: en Merida-dukke. Dina var helt overveldet, men jeg nektet å stå opp. Det var fortsatt mørkt og jeg ville sove litt til. I stedet tok hun med seg dukken ned i dobbelposen og lekte og slumret og spiste godteri til dagen kunne begynne. Julefrokosten må være ekstra god, og julegrøt passer godt. Jeg hadde kokt opp grøten kvelden før, slik at den hadde trukket hele natten. Dermed gikk det fort å få den ferdig nå. Jeg tilsatte tørrmelken og ga den et nytt oppkok og så var alt klart til spising. Vi koste oss med grøt og varm solbærtoddy, men Dina ble fort utålmodig. Nå var hun klar for julefeiring! Vi pakket sammen alt utstyret og satte av sted nedover bakkene. Det gikk mye fortere nå, turen som tok tre timer opp klarte vi på én time ned igjen. Det var kaldt, vakkert og stille. Dina jublet høyt i de bratteste bakkene og skravlet engasjert på flatene. «Tror du Nissen kommer i kveld også?» Etter en siste susende bakke tok vi av oss skiene og åpnet døra hos mormor og morfar. Jeg kjente lukten av ribbe og surkål og gledet meg til julemiddagen. Dina hadde ikke tid til å tenke på sånt. Hun ropte inn døra: «Mormor! Morfar! Nissen fant oss!» **** Juleturen har blitt en tradisjon. Vi har minimert kakebakingen og pakking av turutstyr har blitt en fast del av juleforberedelsene. De siste årene har det vært for lite snø til at vi har kunnet gå på ski, men fint har vi hatt det likevel. Fordelen er at vi har kunnet pynte et juletre ved leiren uten at snøen har kommet i veien. Vi har hatt bål, vi har pratet og vi har lekt. Nissen har funnet oss hvert eneste år, og det håper vi han gjør i år også. For selvsagt skal vi ut! GOD JUL!
    10 poeng
  3. Helt klart. Man skal være diskret om små, sårbare steder. Nettet er åpent, og det sprer seg fort dersom et "gullvann" publiseres med navn på nett. Da tar det ikke lang tid før du har "rette karan" der med garnlenker, gummibåt, traktor og sprengstoff. Så tilbakeholdenhet gjelder. Går fint an å skrive flotte rapporter og vise bilder uten at man røper gullvannet.
    3 poeng
  4. Hvis du ikke liker å skyte skogsfugl så kan du f.eks. jakte med fotoapparat. Da kan du skyte samme fuglen flere ganger. (Men hvis du er en av dem som mener at vi må jakte for at det ikke skal bli ubalanse i naturen så kan du f.eks. bytte ut noen jaktturer med noen turer på biblioteket. Kanskje det vil kunne gi deg mer kunnskap.) Jeg har litt bedre samvittighet når jeg spiser vilt enn når jeg spiser dyr som er alet opp under forhold som minner mest om industri. Men tilbake til temaet. Det er en sannhet i det som hevdes av de som vil tjene penger på isklumper fra breen. Den smelter jo uansett. Dette argumentet kan sikkert også brukes av de som hugger ned reinskogen for f.eks. å produsere palmeolje. Trærne dør jo en gang uansett. Det som er sikkert er at isbreene våre skrumper inn. All is på kloden minker og jo mindre is det blir jo fortere smelter det som er igjen. Farten på nedsmeltingen er ikke lineær, men den øker etter hvert som den totale ismassen blir mindre og mindre. Men er dette et menneskeskapt fenomen? Om dette strides de lærde, Det vi vet er at i løpet av de siste en million år så har vi hatt åtte istider her i nord. Isen lå da like ned til Alpene og i noen områder Nord i Italia så ligger det digre endemorener etter siste istid. Hver istid varte i gjennomsnitt ca hundre tusen år, og mellom hver istid var det en varmeperiode på ca. tretti tusen år. I disse varmeperiodene ble klimaet varmere og varmere helt til mesteparten av isen i nordområdene var smeltet bort. Så ble det kaldere og kaldere igjen helt til nordområdene på ny var dekket av kilometertykk is. Vi vet at det har vokst palmer på Svalbard og at det har vokst skog i Antarktis. Og da mener jeg ikke Cecilie Skog. Klimaet på jorden har variert veldig mye i løpet av jordens historie. Det er nå ca. åtte til ti tusen år siden de første menneskene vandret inn til våre isfrie kyster og det var stort sett på grunn av at deres tidligere leveområder i området Nnordsjølandet og i den engelske kanal ble oversvømmet av vann fra nedsmelting av isen. (Det har faktisk bodd folk på Ekofisk og i områdene rundt hvor vi i dag har oljeplattformer.) Vi nærmer oss nå den varmeste tida mellom to istider, bare ca fem tusen år igjen, og jo nærmere vi kommer jo fortere smelter isen. Selvfølgelig er dette helt uinteressant for oss som lever her nå og i de nærmeste to - tre hundre årene fremover. Vi skal leve i dette miljøet og dyrke vår mat på en jord som i løpet av relativt kort tid vil komme til å få store problemer med å produsere nok mat til de menneskene som bor her. Om tiden frem mot neste istid er ti eller tyve tusen år er helt uinteressant for oss. Det som betyr noe for oss er om vi og våre etterkommere vil kunne leve her den nærmeste tiden. Hva som skjer om noen tusen år blir ikke vårt problem. Så får vi bare fortsette med å la døra til kjøleskapet så åpen for å motvirke global oppvarming. Drikk whisky uten is så forsvinner markedsgrunnlaget for produksjon av isbiter fra breene våre.
    3 poeng
  5. Kort om planlegginga av turen For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grønn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangell, Denali, Chugash og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Ch'akajabena Lake (tidligere kjent som Chakachamna Lake) som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Fjellområdet bærer navnet Hidden Mountains og er svært isolert og lite besøkt. Fjellene ligger ikke så langt i fra Anchorage, litt over en times flygetur i sjøfly inn til Ch'akajabena. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det. Vi skulle ringe inn på satalitttelefon når vi ønsket opphenting, så vi ikke hadde en eksakt deadline untatt det at vi måtte inn til Anchorage senest om ca 50 dager. Geografiske navn i vårt område. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. Over Grønland i Lufthansa Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Ch'akajabena. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg! Del 1 | 4 uker ved Ch'akajabena Lake (Chakachamna Lake) I forkant var det lite informasjon å finne om Ch'akajabena og Hidden Mountains med unntak av tre US Geological Survey-expedisjoner på slutten av 1920-tallet. De beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satellittbilder og vanskelig kart så vi kunne ikke planlegge noe i detalj. Vi måtte fly over området først og se det ann med egne øyne før vi kunne bestemme oss for en god base camp. Landingsforholdene til sjøflyet, både dagen vi landa og med tanken på opphenting senere måtte være med i vurderinga. Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsynligvis best å lande inne i bukta der. Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning. Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene. Beskrivelser til kartet du ser over Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium. Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigningen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon. På Camp I hadde vi også noen døde tørre trær spredt rett nedenfor oss som vi kunne bruke til fine kveldsbål. Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen. Dessverre fantes det ikke noe brennbart her så bål utgikk. Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan. Vi gikk ned til Camp I for å hente opp ved og hentet såpass mye på en tur at det holdt til alle dagene ved Camp III. Kveldsutsikt fra Camp Valhalla mot Peak D, ett fjell på 2393m som står rett opp på sørsiden av Ch'akajabena Lake. Fjellet har aldri blitt besteget. Meg (t.v.) og Vegar som peker på Peak D der vi observerer flere nye snøras som har gått over natta. De første tre dagene gikk med på å opprette Camp Valhalla og selv gjøre oss klar til videre framrykking opp mot fjellet. Vi hadde endel småting som vi måtte læres da vi ikke hadde erfaring med det fra før av. For eksempel hadde vi med oss mat som måtte henges opp og taes ned hver gang vi skulle spise, i begynnelsen var dette en liten nøtt å knekke da vi hadde kjøpt to "bjørne-sikre" bokser som maten skulle oppbevares i. En måned med provisjon var mye vekt og det var ikke akkurat enkelt å få de firt opp og ned i trærene. Kanskje skulle vi kjøpt tre bokser, evt ei trinse? Men vi fant ut av det, og vi ble etter hvert eksperter på opp og nedfiring av maten! Vi fikk også erfare at vi var nå i ett territorium fullt av dyr som ikke lenger eksisterer i samme grad her hjemme i Norge. Vi ble rask klar over at bjørn bodde like i nærheten av Camp Valhalla, vi fant fersk bjørnebæsj og spor få meter fra der maten vår hang. Vi ble også tidlig raidet av jerv og måtte jobbe litt med sikring av alt av utstyr, for vi hadde vist mye som interesserte dyrene. På dag fire tok vi en tur oppover i lia for å se om vi fant en effektiv rute opp til fjellet. Vi fant fort ut at i slikt terreng med en slik vegetasjon er det ingenting som er effektivt. Her skal det svettes og vi kan ikke forvente å bevege oss over avstander som er i nærheten til det vi er vant med i Norge, selv i Norges verre småskoger langs fjordene. Morgentåke over Ch'akajabena Lake, sett fra Camp I. Rett før bildet over ble tatt fikk vi for første gang sett hvem vi hadde som nærmeste nabo, Mens vi satt å nøt kveldsutsikten fra Camp I ser jeg to bamser komme opp av tregrensa, ifra samme område vi har Camp Valhalla liggende. Det var ei binne med en unge. Tok noen bilder mest de gikk opp mot oss før vi reiste oss opp for å synliggjøre på god avstand. Bjørnene snudde umiddelbart og returnerte ned i skogen som du ser i videoen under. Seint på kveld ved Camp I. Vi hadde også dager med gråvær Etter å ha etablert Camp I gikk vi mot første topp. Vi besteg det vi ikke var sikker på var ett fjell, men det var det, Lindisfarne kalte vi toppen og derfra fortsatt jeg over en løs travers opp til Huginn, Sentralfjellenes nest høyeste topp på 1925m. Vi returnerte til Camp I og ned til Camp Valhalla igjen for å hente opp proviant. De neste to ukene ble vi i fjellet og besteg flere fjelltopper i forskjellig vanskelighetsgrad. Vi fikk også skutt oss noen ryper mens vi gikk imellom campene og opp mot fjelltoppene. Over ett år etter Alaskaturen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som informerte meg om at alle de 7 fjelltoppene jeg klarte å bestige var førstegangsbestigninger. Fjellene i Tordrillo Mountains er alle bestegne, mens alpinister er i ferd med å starte på Neacola Mountains. Noen alpinister har også klart å førstegangsbestige flere fjell i Revelation Mountains. Hidden Mountains ligger i mellom de tre fjellområdene og er området som er minst besøkt. Alle disse fjellene er del av Alaska Range. Tur-rapport fra alle toppturene i Hidden Mountains Lindisfarne (1686m) og Huginn (1925m) Østtinden (1605m) Leksvik (1764m) Kippersund (1830m) Nidaros (1794m) og Huginn (1925m) Chilligan (1780m) Nesset (1857m) (ble ikke besteget) Profilbilde av Mt Nesset Meg på tur opp til Mt Nesset Vegar koser seg med utsikten fra Mt. Leksvik! Fra klyve/klatreturen min opp Østtinden. Videre vestover i Hidden Mountains finns det hundrevis av fjell på over 2000m som ikke har blitt besteget ennå. Rett øst for oss lå Tordrillo Mountains med flere 3k-ere. I bildet her har vi den aktive vulkanen Mt. Spurr. Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Vel tilbake i Anchorage hadde vi to uker igjen til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, men vi ville se mer av Alaska når vi ført er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat! Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag! Jeg ringer inn på sat-telefon å bestiller opphenting noen dager før. Piloten tok med 12-pack Heineken da han henta oss og tok oss med på en liten sightseeing over Spurr's isbreearmer! Vel tilbake til Anchorage bar det rett på restaurant. Dette er forretten vi bestilte! Del 2 | Erfaringer fra Ch'akajabena Lake og Hidden Mountains Vær og vind Ch'akajabena ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit. Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Ch'akajabena. Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge! Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Ch'akajabena Lake. Dårlig vær nærmer seg Camp II Flom, ras, jordskjelv og vulkan Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen. Fjellene rundt Ch'akajabena er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Ch'akajabena kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet. 20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret. Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Ch'akajabena går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Ch'akajabena til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta. På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang". Det jeg trodde var snøfokk var damp fra den varme innsjøen i toppkrateret. Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Ch'akajabena hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land! Vegar hugger ned trær for å få plass til ett sjøfly Strømforsyning En av mine største bekymringer på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk. Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før. Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med. Truende dyr og insekter Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Ch'akajabena og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner. Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn? Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje. Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Ch'akajabena. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending! Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side! Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn? Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter rundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde. En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre. Vegar markerer territorium I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen. Vegar har igjen en joggesko, og etiketten til whisky-plaska er merket for livet etter jerven Mygg? Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli). Hvordan skaffet vi våpen? Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport! Pass og Visum Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! Mat og planlegging av dette Det mest kompliserte med slike store turer må være å planlegge maten. Å sette seg ned å sette opp ei liste av hva du skal spise dag for dag er ganske lett, det tar bare endel tid når vi skal være ute så mange dager. Ikke erfaren med lange turer fra før av noen av oss, men jeg gikk to uker på Grønland med en noe gjennomtenkt matplan. Problemet var at vi måtte ha så store mengder mat, og det meste måtte kjøpes i USA. Hvilken mat vi får kjøpt i butikkene der var vanskelig for oss å finne ut av. Vi satte derfor av 3 dager i Anchorage til å gå i butikken å sette opp regnestykke der. Men en ting var klart før vi reiste. Vi skulle ikke leve på akkurat nok mat hver dag, og vi skulle ha mengder med godterier å slikt, vi skal jo tross alt være der i flere uker og vi har ett fly som flyr oss og all proviant ut dit, så den eneste begrensningen er totalvekten vi hadde lov til å ha med oss på flyet. På flyplassen i Anchorage var det klart for første problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Som planlagt stakk vi på butikken og brukte mange timer der. Men det var vanskelig å beregne mat når pakningene med mat har en helt annen størrelse enn i Norge. Vi leste på kalorier og innhold og etter hvert tror vi at vi hadde det ganske bra planlagt. Ca 60% av maten bestod av real turmat som vi hadde med fra Norge, resten var ris, pasta, spaghetti og kjøtt/skinke i hermetikk, bakevarer (noen brød til den første uka), noe krydder, salt og sukker, matolje, mye godterier, to flasker whisky og noe redbull! Etter butikkbesøket trodde vi at vi hadde mat nok til 6 uker, da påberegnet at vi ville spise mye mer der ute enn vårt normale dagsbehov. Men det viste seg at det holdt akkurat til 4 uker. Da vi ble henta satt vi igjen med kanskje 1-2 dager mat igjen (mest bare ris). Vi kjøpte også feil ris da det var typen ris som måtte kokes i 45min før den var spisanes! Godteriet måtte vi også rasjonere den siste uka selv om vi gjennom hele turen passet på inntaket av søtt. Real turmaten holdt til de dagene vi beregna det skulle holde til, men den maten vi kjøpte holdt til under halvparten av det vi beregnet i butikken. Med ett ekte poseringsbilde avslutter jeg denne turrapporten så håper jeg at det var til inspirasjon eller til hjelp til noen!
    2 poeng
  6. Var litt lite fiske tur relatert her inne så det må vi gjøre noe med, så her er litt av fiske året på fjellet for min del med mine gode tur venn hunden Bitch Vi har for det meste holdt oss i vårt nærområde i Salten og vi er så heldig at vi bor med et lite paradis utenfor døren så vi har utnyttet det godt. En liten tur over til Lappland/Sverige ble det også for å prøve røye fisket. Jeg sier aldri nøyaktig hvor jeg drar så ved mindre du vil ha en hvit løgn så ikke spør. Men har ligget i telt store deler av sommeren uten å møte en eneste person med fiske stang på alle de ulike fjell så hvis jeg kan lokke noen til å prøve lykken i noen av de fine områdene vi har ser jeg på det som positivt. Vi startet våren på fjellet så fort isen var gått på rundt 500m og jobbet oss opp i høyden etter som isen dro sin vei. Fisket kan være litt treig tidlig på året men bedrer seg fort etter som temperaturen øker og insektene tar til og det blir litt fart i fisken. Matlysten øker som regel også i takt med temperaturen på fjellet og nystekt ørret er aldri feil. Det er ikke så mye som slår følelsen å sitte på fjellet i et slikt vær tidlig på året mens det enda ligger litt snø i fjell sidene å man nyter en god frokost. Hunden nyter virkelig hver eneste tur like mye som meg og det er en fantastisk tur venn å ha, ingen dårlige dager og klaging på lange turer er ikke eksisterende. Litt røye til en forandring i fisket er moro og kan by på en utfordring i høy fjellet spesielt. Selv om det ikke er det letteste teltet og 4pers bor vi godt der i bra og dårlig vær så syns det er verdt å dra på for å ha litt plass inne og i forteltet. Fisken fisker man selv og bær plukker man når den tiden på året kommer og bedre kan man umulig få det, man skal da ha det godt på fjellet. Selvgjort er velgjort er det noe som heter og jeg kan si meg enig i det, en liten runde rundt teltet såer frokost og litt godt etter middag ordnet. Å når høsten sniker seg på er det bare å nyte de siste dagene å se frem mot nye muligheter neste år, nye fjell og nye vann som venter en plass, og er sikker på 2016 blir enda bedre..!!!! Og takk til dere som tittet innom, skitt fiske og god tur til dere alle i det nye året som står for tur...!!!
    2 poeng
  7. Det der er bare så tilgjort: Liksom-Hiawatha med blogg og egen nettside. Denne fritids-(rype-)jegerens bidrag til rødlisteartene rype og hare er jakt på rovvilt Snakk om å leve i ei boble...
    2 poeng
  8. Takk for en super turrapport! Definitivt inn på lista over en av de plassene man må sjekke ut!
    2 poeng
  9. I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse. Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers! Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver. Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent. Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner. Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva. Søndag 16. august. Mandag 17. august. Tirsdag 18. august. Onsdag 19. august Torsdag 20. august. Fredag 21. august. Lørdag 22. august. Søndag 23. august. Mandag 24. august. Tirsdag 25. august. Onsdag 26. august. Torsdag 27. august. Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det. Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn. Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte. Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år. Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre Takk for at du leste
    1 poeng
  10. Denne hendelsen skjedde for 7 år siden. Den gangen var jeg veldig aktiv med kajakkpadling, men etter denne historien har det blitt mindre havkajakk. Om det var/er et bevisst valg eller ikke er jeg litt usikker på, men jeg fikk da kjenne på kroppen at det å være alene langt til havs kan være en stor utfordring. Man er ganske så prisgitt elementene og at marginene er på rett side. Heldigvis for meg var de det denne gangen. Det finnes av forståelige grunner ikke bilder fra denne turen da speilrefleksen min forsvant i ulykken. 23 Juli 2007 Planene for tur var å legge ut kajakken på Horn og padle nordover mot Tjøtta og Dønna - Herøy. Varselet var bra, men en nordlig bris var meldt dagen etterpå. For å få en oversikt over hvordan området ser ut legger jeg ut et bilde tatt på en helt annen tur. Som man ser er det veldig åpent og det blir fort en del sjø når vinden får blåse over en viss tid. Jeg har første pause i fjæresteinene på nordsiden av Hamnøya. En dryg økt på 2 mil før jeg tok pause. Jeg fortsatte så forbi Mindlandet og fant meg en holme med en noenlunde fin slette som jeg slo opp teltet på for natta. Det var en kald nordavind hele natta - og det var med spenning jeg sjekket værvarselet på mobilen på morningen. Det var meldt nordlig frisk bris og jeg var veldig spent på forholdene. Jeg forsøkte å padle nordover i mot Herøy i le av holmene, men valgte til slutt å snu og legge sjøen i hekken. Valget var nå å padle sørover i mot Igerøya og Vega og ta ferja hjem igjen derifra. Jeg holder god fart, men det er ikke til å unngå at jeg stadig må støtte opp når sjøen kommer inn på hekken. Plutselig er det som en kjempehånd tar tak i kajakken og svinger den over til styrbord, samtidig som en sjø velter inn over bakdekket og opp mot ryggen min. Jeg er ikke kjapp nok til å støtte opp, og før jeg vet ordet av det er jeg i vannet. Åresnora! Jeg som alltid bruker åresnor, men ikke denne dagen! - nå reker kajakken ut av min rekkevidde i løpet av noen få sekunder. Jeg har ikke sjans til å få tak den uten å slippe åren - men da er jeg uansett "fortapt" i den forstand at jeg vil trenger åre for å komme meg til land. Reserveåre bruker jeg ikke. Nå er gode råd dyre. Sjøen slå over hodet mitt - og jeg finner meg en slags posisjon med hodet i mot været - og kroppen utstrakt - med årene som en stabilisator tvers over magen. Jeg har selvsagt redningsvest, men de største hvite skumskavlene slår over hodet mitt. Jeg ser meg rundt - ser et skjær under en kilometers vei mot øst - men usannsynlig langt å svømme i disse forholdene på tvers av elementene. Jeg har dobbel sett med ullklær men ellers vanlige fjellklær på meg. Vanntemperaturen er ca 14° - det samme som lufttemperauren. Jeg rekker å tenke en del de minuttene jeg ligger i sjøen der. Det er faktisk ganske behagelig. Jeg fryser ikke - og kjenner at fjellklærne kombinert med ullsettet isolerer vannet og varmer det opp. Dette er ikke min siste time - tenker jeg.. Rundt halsen har jeg hengende en telefon som er pakket inn i vanntett beholder - noe lignende som dette: Spenningen er stor når jeg løfter opp det vanntette hylsteret - ligger telefonen med tastaturet og mikrofonen mot blåsiden eller mot den blanke siden - flaks! Heldigvis ligger telefonen rett vei. Jeg ville ikke hatt mulighet til å åpnet plasten og snudd den i den posisjonen jeg lå i der - med hodet delvis nede i vannet, og med sjø som skvulpet alle plasser. Jeg får slått på telefonen - og det første som slår meg er å ringe hjem. @LillM tar telefonen og er roligheten selv. Hun skal ringe politiet. Jeg anslår distansen til Igerøya for 4000 meter, noe som viser seg å stemme veldig godt. Jeg ringer Politiet selv - og de har varslet redningsskøyta som ligger i Sandnessjøen. Jeg snakker med de - og blir stadig brutt når sjøen slår over meg. Jeg begynner å bruke de små grå. Kjenner jeg ikke noen der inne på Vega - som kunne være til hjelp. Jeg ringer hjem - og nevner en person som jeg kjenner som hun kunne ringe til. Og så slår det meg - jeg har jo GPS'en hengende rundt halsen! GPS har jo vært påslått hele tiden også - så den viser nøyaktig hvor jeg er. Jeg ringer Politiet og oppgir posisjonen nøyaktig. Etter noen få minutter får jeg telefon hjemmefra om at hun har fått tak i vedkommende. Han var tilfeldigvis hjemme og en kjenning av han var ned havna med en fiskerbåt. Flaks.... Jeg får ringt opp vedkommende og de er da på vei ut for å se etter meg. Det blir lange minutter i sjøen der - mens de kjører mot posisjonen min. For meg var det nesten surrealistisk å se den båten komme i mot meg - og snakke med han i telefonen - og de kunne ikke se meg. Enda jeg hadde på rød redningsvest var de helt klin oppi meg før de kunne se meg. Jeg kunne bare dirigere de slik at de kom rett. Jeg fikk karret meg om bord - og får kansellert eventuelle redningsoppdrag. Det var godt å få fast grunn under føttene (etter at vi berget kajakken) når vi kom i land på Igerøya. Jeg bestiller noen kostbare edle dråper fra polet som blir levert på adressene til de to som hentet meg på min utsatte plass 4 km nord for Igerøy Epilog Jeg slo på GPS'en midtveis ved Mindlandet - og resten av turen. Det er på grunnlag av sporloggen at jeg kunne se avstandene etc så godt i etterkant. Man kan se av sporloggen når GPS'en var under vann eller ikke. Fakta fra GPSloggen - til ettertanke: Jeg lå i vannet i 47 minutter. Da drev jeg 430 meter. Det er ca 0,3 knop, mens kajakken drev 1,6 km på nesten en time. Det er nesten en knop. De forskjellige punktene er merket i kartet med et strek. Jeg slo ikke av GPS før jeg var inne på land.
    1 poeng
  11. Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.
    1 poeng
  12. Elsker vimseturer Kan med fordel ha en hest under rumpa også, og går det for galt så kan man alltid håpe den kan veien hjem. Som regel har de bedre retningssans, men ikke alltid. En times tur kan fort ta åtte timer. Har prøvd med hund også, men når hunden er alt for glad i å være ute, så kan du banne på at den heller drar deg ut på lengre vimseturer enn først antatt. Men jeg har mista en del turfølge med denne vimsinga...
    1 poeng
  13. Auda, nå har jeg lært noe nytt, jeg er ingen skikkelig turgåer, det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg instinktivt vet hvor nord er. For å være helt ærlig så har det vel aldri hendt. Dessuten har jeg funnet ut at det ikke var en ubetinget fordel å vokse opp på en øy langs en fjord som går strakt øst/vest, jeg blir skikkelig forvirret over retningen når andre fjorder går mer på skrå den ene eller andre veien, og det gjør jo fjorder rett som det er. Ellers må jeg nok innrømme at min bedre halvdel har bedre retningssans enn meg, stort sett. Men han får sent glemme at undertegnede hadde 100 % rett angående retningen i høst da vi var i Børgefjell. Sta er jeg også, og dermed slapp vi å streve oss opp på et ganske bratt og høyt fjell bare for å oppdage at vi slett ikke skulle opp dit. Forøvrig er Børgefjell helt fantastisk og ganske så fritt for stier så her er mulighetene for å vimse seg bort ganske bra om man går inn for det. Vi var imidlertid ganske proffe da tåka senket seg, vi stoppet og tok pause og fisket litt i det vi antok var et vann. Tusen takk for et lærerikt og underholdende adventsinnlegg!
    1 poeng
  14. Jag har gjort ett Neoair Xlite str L kortare så det passar från huvudet ner till rumpan. I tillägg kortat ett vanligt cellplastunderlag så det passar under ben och fötter. Detta har flera orsaker. Totalvikten blir 340 istället för 460 gram. (Vikt för bara Neoair är 270 gram.) I tillägg kan jag använda cellplastunderlaget som stötte i en lätt ryggsäck och spara ännu mera vikt, totalt ca ett halvt kilo. Metoden jag använt kan man finna här: Lite egna erfaringar: Strykjärnet bör inte vara riktigt på full värme, då kokar smältlimmet i liggunderlaget och det blir bubblor i sömmen. Testa värmen på den bortklippta biten. Jag har strykt sömmen på frihand och följt kanten på den sista "pölsen" i liggunderlaget, denna blir då något lägre än de andra och det blir ett behagligare drop ner till cellplasten. Jag rundade också hörnen för att göra dem starkare och penare. Till sist har jag limmat linor till det uppblåsbara underlaget och gjort hål, samt förstärkt dem med lagningsutstyr till ett Exped liggeunderlag i cellplastunderlaget så jag kan binda dem samman och förhindra att de glider ifrån varandra under natten.
    1 poeng
  15. Denne diskusjonen er vel strengt tatt OT for denne tråden. Begrensninger og ødeleggelse av viltets leveområder er nok kanskje den viktigste faktoren for tilbakegang av bestandene, men tror du virkelig at sportsjakt tar ut mer ryper, for ikke å snakke om egg og kyllinger enn rev, røyskatt og rovfugler som jakter natt og dag hele året? Da det ble drevet storstilt snarefangst i gamledager så foregikk det samtidig ei intens jakt på alle tenkelige predatorer. Den gangen hadde jo et reveskinn en ok verdi.
    1 poeng
  16. Problemet med pels, er jo ikke de som bruker etisk pels fordi de trenger dette. Problemet kommer fordi folk ønsker å se ut som villmarkens sønn. De som ser opp til jegerene og ekte explorere. De som bare vaser rundt i Oslo med de dyreste jakkene, og det som er villmarka for dem er hytta på Hafjell. Det er jo de som har satt fart i pelsproduksjonen. Og dette kun for forfengeligheten. Man trenger ikke pelskant på Karl Johansgate selv om Oslo kan være sur og jævli på vinteren. Jeg bruker ikke fuskepels engang fordi det sender ut feil signaler og jeg er sterkt imot pelsidustrien av så mange grunner, men jeg har allikevel kjørt mye kanefart i en veldig gammel ulvepels (og håpet ulven var skutt og ikke tatt med felle) Egentlig burde man tatt med dunproduksjon i denne sammenhengen også. Hvor mange her vet om dunen de bruker er plukket fra levende eller døde fugler?
    1 poeng
  17. Mektig flott natur og fin rapport. Du fråtser i fjellfiskets herligheter, og livet som følger med det.
    1 poeng
  18. Respekt! Da er du i gang. Ei veldig god erfaring med feltlivet, forutsetningene tatt i betraktning. Nå er det bare å peise på.
    1 poeng
  19. Da har jeg hatt min første telt-tur på ca. 20-25 år... Jeg valgte en enkel tur, kort vei og gå, og sletta i Røssdalen er vel mer og regne som campingplass. Men det drar ikke ned inntrykket av en flott og mektig natur. Som skrevet i en annen post ( http://www.fjellforum.no/forums/topic/37776-telttur-p%C3%A5-budsjett/#comment-344888 ) så var teltlivet mer regelen en unntaket når jeg var yngre, men dette livet ble av forskjellige grunner nedprioritert i løpet av årene som gikk. Men nå, i en alder av 49, etter og ha blitt uføretrygdet på grunn av dårlig rygg så trengte noe og fylle livet med igjen. Det var muligens et merkelig valg og hive sekken på den dårlige ryggen og satse på dette livet. Men jeg har lært ryggen og kjenne og vet hvor begrensingene er. Som sagt, jeg tok en test-tur til Røssdalen og jeg angrer ikke Først og fremst var turen for og kjenne på om dette livet fremdeles var noe for meg. Livet ute i naturen og teltet er definitivt noe som fremdeles er ment for meg, roen og sjelefreden som følger med dette livet er verd utrolig mye. Denne gangen tok jeg bare to netter i teltet, og jeg valgte ikke det beste turværet, men pyttsan, det var jo meningen og teste meg selv også, så natt til mandag ble ei livlig natt med sterk storm i kasta Men teltet holdt ut og det gjorde jeg også Men det var også en teknisk test.. Fungerte utstyret jeg er i besittelse av ? Er det noe som bør skiftes ut til fordel for noe nyere og muligens lettere ? Savnet jeg noe utstyr ? En ting er klart..selv om teltet holdt ut stormen så har det nok sett bedre dager, det flasser voldsomt på innsiden av ytterteltet, og i bunnen på innerteltet. Men foreløpig får det holde.. Jeg ser nok at min gode gamle sovepose ( en militær utgave fra tyskland ) også er moden for utskifting, dette først og fremst pga. vekta ( er ikke sikker på hvor mye den veier, men tung er den) Men fremdeles holder den meg varm.. Jeg hadde med meg en liten gassbrenner og primus sin vintergass og det fungerte helt fint, så det beholder som det er. Som teltlys hadde jeg med meg en billig-sak fra Jula ( http://www.jula.no/catalog/fritid/friluftsliv/telt-og-camping/campinglamper-batteri/campinglykt-957018/ ). Denne hadde jeg testa på forhånd ved og sette ute i hagen for og se hvor lenge batteriene holdt ut ved forholdsvis lav temperatur ( 3 døgn ved 4-5 plussgrader ). Denne fungerte greit og blir med på neste tur. Jeg hadde ikke med meg noen lette sko til bruk i teltet, det savna jeg litt, greit og ha når en må en «snartur» utforbi. Teltet mitt er forøvrig et gammalt Helsport «Tri-sport», dette teltet er det minimalt med «uteplass» i, det vil si plass til og sette sko og annet i, det hadde også vært greit med litt mer plass til matlaging osv. Så på toppen av ønskelista står et nytt telt, eventuelt en skikkelig god tarp.. Men alt i alt..det blir ikke lenge til neste tur
    1 poeng
  20. Så lenge du får primusen til å brenne rent med blå flamme er det neppe noen stor forskjell mtp kullos. Det vil nok likevel være noen fler avgasser fra parafin enn alkylatbensin da rafineringsprosessen klarer å skille ut enda fler urenheter i produksjonsprosessen av alkylatbensin enn av parafin. Så helsemessig er nok alkylatbensin bedre å bruke, helt til du får lekkasje på pumpa eller slangen og komplett teltbrann og stryker med pga at du brukte bensin og ikke parafin.... De fleste primuser brenner bensin med større effekt enn parafin pga videre dyse og høyere flow rate. Unntaket er MSR XGK der du ikke bytter dyse mellom parafin og bensin. Den brenner parafin med størst effekt da parafin har større energiinnhold pr volumenhet enn bensin og du har samme flow rate på begge med samme dyse. På andre primuser varer en liter parafin betydelig lengre enn en liter bensin.
    1 poeng
  21. Er innleggene i julekalenderen samlet noe sted? Finner bare 5 på forsiden? Veldig flotte innlegg og jeg vil gjerne lese de to andre også! Godt mulig jeg er veldig teit ...men hvor finner jeg dem?
    1 poeng
  22. Finnes det annen måte å drikke whiskey på? Kan jo ikke vanne den ut heller
    1 poeng
  23. Flott turrapport! Sørøya er virkelig et eldorado uten sidestykke, kronet med de flotteste sandstrendene jeg noen gang har sett! Et paradis for friluftsinteresserte.
    1 poeng
  24. Flott historie @steingrd, og takk for tipsene i vår. Du skal ikke se vekk fra at det blir en ny tur ut på øya til sommeren
    1 poeng
  25. Kjempefint innlegg. Med forbehold for hva som måtte komme senere i denne julefortellingskonkurransen, kvalifiserer dette innlegget godt til å være selve julefortellingen. Takk for en flott beskrivelse.
    1 poeng
  26. Flott rapport! Kjekt å se igjen området på bildene dine!
    1 poeng
  27. Herlig! God stemning, gleder meg til snøen kommer her hjemme (om det kommer..)
    1 poeng
  28. 1 poeng
  29. Det regna på formiddagen, men Yr lovet bedre vær utpå dagen så jeg tok en tur opp til Styggemann og spiste middag idag Været ble som lovet og turen ble suksess
    1 poeng
  30. Takk for tilbakemeldinger. Hyggelig at litt enkle skildringer og bilder kan virke inspirerende for lysten til å komme seg utendørs, og ut i den verdenen som for meg betyr mest av alt. Oktober og november 2015 har vært preget av mye turaktivitet, både med og uten overnattinger. Selv om det er høst, tildels ruskete vær og kortere dager, er det ingenting som tilsier at en ikke skal komme seg ut i naturen. Har fått gjennomført noen fine jaktturer i kyststrøkene utenfor Tromsø, samt litt nordover og innover i fylket. Disse bildene er tatt fra en jakttur i oktober, utenfor Tromsø, i et område hvor jeg er i besittelse av et sesongkort som jeg får fordi jeg er aktiv i et fiskekultiveringslag innenfor det aktuelle grunneierlagets arealer. Et snøfall førte til at de hvite rypene hadde trukket opp i høyden, og var å finne helt oppi de øverste "flågan". De var ikke enkle å komme på hold av. Tildels ganske sterk vind på sine plasser forenklet ikke jakta heller. Men det ble fugl i sekken, og det kronet en knallfin 7-timers tur oppi høyden. Denne turen gikk jeg ikke så lenge etterpå. Snøen hadde stort sett smeltet vekk, og hvite (eller delvis hvite) ryper svirret godt synlige rundt omkring. Veldig lette på vingene, og ikke så enkle å komme innpå. Oppsøkte steinurer, og fant fugl nok til at jeg fikk felt to fjellryper før jeg tok del i innsamling av noen villsauer som beiter i fjellene i området. Kommer litt mer påfyll etterhvert.
    1 poeng
  31. Adventstida er meint å vere ei ventetid. Nokre av oss har venta endå lenger på november enn desember. Eg har mi eiga pre-adventstid i Tromsø på dei tider, rett før adventslys og julestri, men akkurat etter at julemarsipanen har komme i butikkane. Den beste tida å reise opp på! Mykje klede, mykje spennande lys for ein søring, og mykje liv i havet. Det er nesten slik at det går an å vere bittelitt misunneleg på desse Tromsøværingane som har godbitane rett utanfor dørstokken. Misunning er kanskje ikkje den rette adventskjensla, og om det er noko eg lærer av å reise opp så er det faktisk rausheit. Folka er rause med kvarandre, og med ukjente folk. Alle får ein sjanse. Dei deler på utstyr, deler på erfaringar, deler på opplevinga, tek høgde for at mange på tur betyr å jenke seg. Eg veit ikkje om noko anna friluftlivsmiljø som er så raust som padlemiljøet kring Tromsø. Raust og triveleg. DET er vel noko å fylle adventa med folkens? Turgleda vert større om den vert delt, er ikkje det tanken bak forumet og? Det som hendte i jula var eit mirakel. Mirakel er eit stort ord. Det er ikkje lett å ta innover seg det. I ein kajakk, i ein dertil egna fjord i Troms i november, då kjenner ein på dei store orda. Heilskapleg økosystem, bærekraft, levande natur, mirakel og samspel. God ventetid!
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.