Vinnerliste

Denne er lagt ut offentlig på nett (åpen face-gruppe) etter spørsmål fra et medlem. Tillater meg å dele den her. Håper det kan være oppklarende eller til info for noen. Hei. Først, takk for at du tar direkte kontakt med Hovedredningssentralen slik at vi kan gi deg førstehånds informasjon og forhåpentligvis avklart eventuelle misforståelser. I hendelsen ved Trolltunga er det mange elementer som har spilt inn og HRS avventer rapporter fra de involverte slik at vi kan gjennomføre en egen evaluering av denne. En klargjøring fra vår side. 1. En SOS fra SPOT er å anse som et hvilket som helst annet nødsignal og vil bli respondert på lik linje som ved andre nødsignaler. Det vil øyeblikkelig bli igangsatt tiltak fra HRS sin side (Det vil normalt være HRS som mottar telefon fra SPOT senteret). 2. Det er selvsagt ikke slik at det må bekreftes at det foreligger en reell nød før tiltak igangsettes. Det er reell nød inntil det motsatte er bekreftet og det skal responderes deretter. Dette blir gjort i hht det planverk og de prosedyrer som gjelder, både nasjonalt og internasjonalt. Men bare for å slå det fast, en alarm fra SPOT vil bli behandlet på lik linje med andre nødsignaler, selv om SPOT ikke er en del av det globale nød- og alarmeringssystemet GMDSS, men en tjeneste levert av en kommersiell aktør. 3. Våre erfaringer med SPOT. Det er et relativt lite antall alarmer vi har så lang, men noen er det (10-15 hittil i år). I de fleste tilfellene dreier seg om bekymring pga mangelfullt mottak av status/OK-meldinger. Når slik skjer, er det gjerne pårørende eller andre som blir bekymret ikke og melder vedkommende savnet. I alle disse tilfellene er savnede funnet i god behold uten noe form for problemer, men uten å være klar over at OK-meldinger ikke har blitt sendt fra eget utstyr. Slik sett ble det generert unødvendige søksaksjoner. 4. Når det gjelder SPOT hendelser hvor SOS (911) er utløst, så har det vært reelle hendelser med behov for bistand. Det har dessverre vært noen hendelser med «feilfunksjoner» (utsyr eller bruker relatert?), og noen SOS som ikke har vært «reell nød». Det har selvsagt vært respondert på i disse hendelsene. Litt generell informasjon som kan være greit å ta med. Det er viktig å få fram er at redningstjenesten og HRS vil reagere på ethvert nødsignal uavhengig hvor det kommer fra. Det spiller ingen rolle om det kommer fra en kommersiell aktør (som eks SPOT) eller fra et av systemene i den globale nød- og sikkerhetstjenesten. Det er også ønskelig å få fram, i forhold til de etter hvert mange kommersielle aktører, at brukeren som anskaffer seg slikt utstyr må være bevisst på hva man anskaffer seg. Man må forsikre seg at man har kjennskap til styrker og svakheter med systemet man anskaffer og ikke minst kunne utnytte all funksjonalitet. I og med at disse systemene ikke er en del av det internasjonalt godkjente globale system, vil det nødvendig vis ikke være de samme krav til robusthet, batterilevetid, oa. som det er til de «godkjente» systemene. Dette kan kanskje ha påvirkning på muligheten til å sende en nødmelding når du har behov for det. Kommersielle systemer vil ofte være knyttet opp mot ett eller flere typer abonnement, og det er da viktig for sluttbruker (du) å være klar over hva det innebærer. Hva om abonnementet er utløpt den dagen du er i nød, vil du være i stand til å benytte systemet likevel? Her vil det sikkert være flere forskjellige svar, men det er vesentlig at sluttbruker er bevisst sitt valg. Vi ser at kommersielle systemer er interessante for sluttbruker siden disse normalt tilbyr "noe i tillegg " til "bare" nød funksjon (som man jo håper aldri å ha behov for). Det er derfor forståelig og kanskje lettere å argumentere for å anskaffe et system som kan brukes til noe mere enn "bare nød" og samtidig tilby denne funksjonen. Markedsføringen av produktet fokuserer gjerne på nød-funksjonen som det primære. Noen systemer er regionale, andre globale. Noen har ett kontaktpunkt hvor alle meldinger skal gjennom (er det en mulighet for at dette i verste fall kan utgjøre en "single point of failure" ?). Hvem blir involvert etter at alarmen er mottatt, er det redningstjenesten eller andre ? Hva er responstiden fra meldingen sendes til at noen som kan respondere blir varslet ? Disse systemene tilbyr oftest at det sendes en posisjon basert på GPS mottaker i enheten, og gjerne kun det og noen med ytterligere informasjon som eier og kontaktpersoner. Dette er spørsmål man bør stille seg selv og selger. Ett eksempel på forskjellen mellom en godkjent Nødpeilesender og ett kommersielt system. En nødpeilesender, som er en del av det globale nødmeldings systemet, vil i tillegg til å kunne sende sin GPS-posisjon, også kunne posisjoneres vha. satellittene som de fanges opp på, i kombinasjon med jordstasjoner. I tillegg vil de kunne peiles fra fly/helikopter/fartøy med utstyrt for dette, som eksempelvis redningshelikopter. En aktivisering av en slik nødpeilesender vil alarmere det globale søk- og redningssystemet, og redningstjenesten/HRS blir alarmert dersom posisjonen er i vårt ansvarsområde. Det er ikke noe abonnement knyttet opp til dette, men det stilles krav i Norge (og de fleste andre land) at utstyret skal være registrert i en offentlig database, på eier/fartøy/fly, slik at man kan finne fram til hvem og ikke bare hvor alarmen kommer fra. Men disse nødpeilesenderne har ikke noen tilleggs funksjonalitet som kan benyttes «mellom hver gang du er i nød», som tracking, OK-meldinger, tekstmeldinger o.l. som gjerne de kommersielle aktørene tilbyr. Dette anser vi i redningstjenesten også som viktig tilleggsinformasjon! Vi ser nå at over tid at flere av de kommersielle aktørene (og kanskje spesielt SPOT), bla etter innspill fra redningstjenester i flere land, blir mer bevisste noen av de problemstillingene som vi påpeker, bla relatert til robusthet, batterilevetid, sikring slik at det ikke sendes ut utilsiktede alarmer osv., dette er en meget positiv utvikling og indikerer en vilje til å forbedre produktene. Vi ser heller ikke bort fra at noen av disse om noen år vil kunne bli "godkjente" systemer, dersom de internasjonale kravene, bestemt av IMO (International Maritime Organization) og ICAO (International Civil Aviation Organization) oppfylles. Mvh. Stein Solberg Redningsinspektør HRS Sør-Norge

Turen gikk fra Gravbekken opp til tuppen av Midtre, videre langs eggen og opp til toppen. Nedturen via Riaren og tilbake til Gravbekken. Det hele ble godt dokumentert på video Denne turen overasket stort i positiv retning, jeg hadde ikke trodd det skulle bli så luftig og flott. Totalt 9 timer i strålende turvær. https://www.youtube.com/watch?v=dM7F684YJOU turloggpå ut.no

Trillemarka ... hørt mye om den, Norges største skogreservat og jaggu er det ikke en topp eller to inni der også. Vi står på gårdsplassen på småbruket i Nore og ser over mot Trillemarka, så fant ut at det var på tide å få tatt en tur. Note to self, bruk veibeskrivelsen på ut.no .. ikke søk "Slettefjell" på google maps ... man ender opp på feil sted (jada, hadde jeg tenkt meg om hadde jeg visst dette før jeg reiste). Men men, istedet for å starte fra Grøset seter ble det start fra et sted i Nedalen, riktignok via Grøset så turen ble bare noe lenger enn planlagt men men .. vi fant da frem. Vel fra parkering langs en uspesifisert skogsbilveg, fant vi blåmerka sti over til Grøset seter det ble vel 1,8 km over der .. veldig vått, mye myr. Fra Grøset fulgte vi turen som beskrevet på ut.no: Slettefjell, skogsbilveg et stykke oppover før det etterhvert tok av sti inn mot Slettefjell. Gjorde unna mye av stigningen på skogsbilvegen og det var jo ganske kjekt. Trådte andektig over grensa til naturreservatet og merka i grunn ikke så mye mer til det. Passerte noen idylliske vann før vi kom opp på snaufjellet. Finfin tur, opp til toppen 905 moh. blåser som vanlig på toppene så oppholdet ble ikke så langvarig men en kvikklunsj på toppen ble det. Samme vei ned igjen, selv om det var blåmerket sti videre i retning bilen så er ganske sikker på at vi kunne gått en runde .. men har dårlig erfaring med snarveier så tenkte det var best å ta kjent vei tilbake også ... vel .. følg de blå merkene tilbake til bilen, burde jo være enkelt nok .. hvis man ikke velger feil sett med blå merker da vel og merke ... "du si meg, jeg kan da ikke erindre at det var så bratt her da vi kom ned" ... tilbake til utgangspunktet og følg de andre blå merkene .. Kunne jo hørt på bikkja som valgte rett vei med en gang .. men nei .. må nok bare innrømme at det ser ut som om korttidsminneforeningen kan få et medlem til. Det var en bra tur, fint vær og veldig lite folk. Traff 2 damer som var på tur ned ellers ingen. Lite liv å se, den der fuglehunden fant ei røy som den fikk på vingene men det var det.

Hunden din er trolig i den psykiske kjønnsmodningen nå og da er det ikke uvanlig at de blir litt rare i oppførselen. Jo mer du jobber med det nå dess større er sansynligheten for at det går over når hunden blir voksen. Dersom hunden liker å være ute så kan det være en idé å gå rolig bort til den og og ta den med inn hver gang den bjeffer. Ikke si noe. Bare sett på kobbel og ta han med. Om du gjør det hver gang så kan han kanskje etterhvert forstå at det er kjedelig å bjeffe for da må han inn. Noen nevnte å lære hunden kommandoen "hals" uten å forstå hvordan dette skulle hjelpe. Det er ikke "hals" som hjelper, men et viktig moment i denne øvelsen er å lære hunden "stille". Det er denne delen som kan fungere om man har en hund som bjeffer mye. Alikevel vil jeg ikke anbefalle dette. Jeg har en hund som bjeffer veldig lett, det var den enkleste ting i verden å lære han "hals" (vi trener bruks så det er derfor vi har trent hals). Det var ikke like lett å lære han "stille". Resultatet ble at han halset hver gang han var usikker på hva han skulle gjøre. Så jeg har ikke troa på å lære en hund denne kommandoen for å få han til å være stille. Jeg antar at din hund føler han må vokte sitt territorie i og med at han ikke bjeffer på tur og ellers ikke er skeptisk til folk. Å få bort den adferden er nok ikke veldig lett. Noen hunder har mer vokterinstinkt enn andre og instinkter er noe man egentlig ikke kan trene bort, men man kan klare å dempe dem. Det jeg ville gjort var å alliere meg med noen som gidder å gå fram og tilbake forbi huset deres. Da er du forberedt på at noen kommer. Bruk det som hunden liker best (favorittleke, godbit e.l.) Lek med hunden eller tren kontakt og fór på med godbiter mens den andre personen går forbi, jobb med å holde kontakten med hunden. Etterhvert kan du trene lydighet mens noen går forbi. Gå gradvis nærmere den andre personen. Om hunden mister fokus på deg så har du gått for nære. Om du ikke klarer å få kontakt i det hele tatt så ta hunden med inn. Slipp den ut igjen ganske fort, bjeffer han igjen så ta han med inn. Sånn kan du holde på til hunden, forhåpentligvis, en dag slutter å bjeffe

Ville ikke tatt han med der det er mange folk til å begynne med. Det kan fort bli flooding. Da blir det for mye for hunden og den oppfører seg rolig, men er egentlig ikke det. Den har bare tuna helt ut fordi den ikke takler det. Utstyr heller de hunden er usikker på med godbiter og be de overse hunden. Tar den kontakt kan de gi en godbit. Etterhvert vil hunden forbinde fremmede med godis. Og vær så snill og ikke bruk bjeffehalsbånd. Strøm er ulovlig å bruke av vanlige folk og ikke på annet enn strøm. Samme er det med sånne halsbånd med sitron og sånn som er automatiske. Det er veldig mye som kan gå galt med sånne. Så dermed må du stå der med en bryter hver gang hunden bjeffer. I verste fall er det deg den blir redd. Hele shiten burde vært forbudt å selge.

"Mye ros og enda mer juling", Geir Nordenstam(s metoder) og elektrisk halsbånd er noe jeg fraråder sammen med hund. Enkelt og greit; det er vold! Nakkegrep trigger jakt og kamprelatert adferd og har ingen ting med korreksjon av hunden å gjøre. Ulv bruker å bite svakt over snuteskaftet og munn som tegn for korreksjon, ikke hardt eller smertefullt - kun som et tegn. Hund og ulv er samme art, ulv er mer tydelig i språket sitt ift de fleste hunderaser. De nordiske og polare spisshunder har ofte tegninger i ansiktet som hos ulv i en eller anna grad som tydeliggjør signaler. Som noen nevner er det hvorfor hunden gjør det den gjør når den adlyder deg som er essensielt, det skal grunnes ut ifra positivitet ikke frykt. Å rykke i halsbåndet kan føre til skader i hundens skjoldbrukskjertel som ligger der halsbåndet ofte ligger rundt halsen, eller føre til nakkeskader.

Har gratulert meg selv i dag - for det første for å ha prioritert å avspasere fra jobb og heller ta en fjelltur, og for det andre fordi akkurat denne fjellturen tok meg på en topp over 2000 moh for aller første gang i mitt 46-årige liv Dette var et mål for 2015 for meg, og nå er det i boks, gitt. For en som har vokst opp i en øykommune med høyeste fjelltopp på svimlende 173 moh, ble turen en flott opplevelse av fremmed landskap. Kjørte fra Bergen mot Tindevegen tidlig på morgenen, startet ved Tverrelvi halvtolv og nøt turen opp og ned Soleibotntind (2083 moh) til i firetiden før jeg returnerte mot Bergen igjen. Skulle samme ypperlige mulighet dukke opp neste høst, blir det med telt og sovepose - dette ga mersmak, og såpass mye bilkjøring bør vel strengt tatt balanseres med mer opplevelser i naturen over flere døgn... La forresten merke til at OneCall var uten dekning fra start til slutt på fjellturen, og siden jeg mislikte tanken på å brekke en fot uten kommunikasjon, tok jeg hele turen ganske så bedagelig og veloverveid

Bestemte meg for at i dag ( Lørdag 5 september ) Skulle eg få tid til en topptur i Jotunheimen igjen. Bestemte meg for å prøve meg på Dyrhaugstindene og se hvor langt eg klarer å komme der. Er desverre kommet nysnø i høgda men tenkte eg fikk prøve. Pakka sekken og kom meg av gårde tidlig. Heldig med været tross snø på toppene. Godt var det man hadde pakka ned skikkelige brodder og dei kom godt med . Hadde en fantastisk dag i fjellet men komm desverre ikke så langt eg hadde satt meg som mål. Var ikke godt å finne sikker rute etter å ha forsert første toppen så ble til at eg bestemte meg for å snu,er jo ingen skam å snu .Her er litt bilder fra turen

Turprofil. Periode: tre uker. (5.7 – 26.7) Vanskelighetsgrad: Avansert. Turstil: Langtur med Padling, bæring, trekking og slepping i krevende elvestryk, samt sleping av kajakk i terreng. Høyde: Mellom 1087moh og 1454moh Vind: Tildels sterk vind fra sørvest, nordvest og nord hele turen. Kun tre små «vinduer» med vindskifter som ga noe roligere vindforhold. Nedbør: Mye nedbør, kraftig lyn og torden en natt. Temperatur: Mellom 0 og10gr hele turen. Selvstendighetsgrad: Proviantert for hele turen. Ingen eller sterkt redusert Telefondekning. Ca totalvekt ved start: 60kg. Grunnutrustning: Telt: Tarptent Scarp 2. Ryggsekk: Norrøna Svalbard 100 med sidelommer. Kajakk: Sevylor Rio, padleåre, flytevest, pumpe. Sovepose: Norheim dunpose. Soveposetrekk: Ajungilak goretex. Innerpose til sovepose: Fleece. Liggeunderlag: Exped, 7cm + standard skumunderlag. Primus: MSRx2 (Gass) Innledning. Etter endel planlegging, innkjøp og preparering, var endelig dagen kommet for å dra på tre ukers langtur på Hardangervidda. Det var den samme kjente og kjære kriblingen i magen da jeg la ut i kajakk fra Kalhovd der to uker skulle tilbringes alene, mens siste uka skulle gjennomføres med nyervervet turkompis Håvard som turfølge, så fremt han klarte å møte meg på avtalt plass innenfor tidsrammen. Men om han skulle klare det måtte værgudene stå han bi, samt at andre ting som skader på mann og utstyr ble unngått. Mer om hvordan det gikk i del 4 av denne turrapporten. Del 1. Jeg la ut fra land ved Kalhovd ca klokka 23.00 den 5 juli. Erfaringsmessig er det generelt bedre padleforhold kveld og natt. Så jeg startet turen i svak vind fra nordvest, noe som betydde skrå vind inn bakfra. Det ble en nydelig etappe helt frem til Viervatn. Men her kom et værskifte jeg sent kommer til å glemme. Sterk nordvestlig vind med hardt regn slo til, og jeg fikk ikke tid til å lande kajakken på ønsket plass, og i mørket i morgenentimene fant jeg heller ikke en optimal teltplass. Det viktigste var dog å berge seg i land. Likevel nådde jeg målet for første etappe, men lå værfast i to dager før det kom en rolig dag med bedre værforhold. Den dagen benyttet jeg til å tørke utstyr og forflytte meg fra Viervatn og opp til Vråsjø. To bæringer måtte til. Landet to pene ørret i Holatjønni i pausen mellom bæringene. Padlet inn Vråsjø midt på dagen i fint vær med frisk bris fra nordvest, men i det jeg skal padle siste del snur været med økt vind og styrtregn. Finner en fin teltplass på østsiden ca 500m fra elva. Normalt ville jeg ha campet nær elva for å fiske, men siden det går en mye brukt DNT sti forbi elva med til tider mye folk, samt at det ligger en hytte like ved siden av, valgte jeg å trekke meg litt vekk for å beholde følelsen av villmark. Landet to pene ørreter der Vråsjøen er på det trangeste. På grunn av uværet valgte jeg her å bli liggende i påvente av en forbedring i været og dermed en mulighet for å bære første lass opp til Kallungsjøen. Del 2. Været bedret seg etter et par dager, men vindstyrken og vindretningen var den samme. Slike værforhold er bare en velsignelse når man skal bære tungt i to vendinger. Planen var å bære første lass helt opp til Kallungsjøen, men etter en tung etappe, samt kryssing av en særdeles stri elv som kommer ned fra Sletteidtjønni, valgte jeg å legge første lass under vedskjulet på Sletteidbu for å spare krefter til lass nummer to. For neste lass skulle ikke bæres opp til Kallungsjøen, for nå bar turen videre til fots østover opp i fjellet på jakt etter drømmevann. Det ble ei stri tørn! Forresten, Sletteidbu er pen og nydelig lokalisert, men for en svinesti i tilknytning til bua med mye søppel og knuste flasker. Er det slik eierne vil ha det rundt seg? Ved ankomst vannet jeg hadde sett meg ut fant jeg en nydelig teltplass. I fjellet bak camp var det rikelig med tørt vierkratt. Jeg brukte et par timer på å samle brensel, og turens første bål var et faktum. Det ble boklesing, litt medbrakt slåpelikør og et nydelig lite vierbål sent på kvelden. Siden vinden hadde roet seg begynte fisken å vake i nærmeste bukt, men det ble kun små «ørretpinner.» Mat er mat. Neste dag var det sol, men vindenstyrken hadde økt igjen. Jeg valgte da å gå ned til Sletteidbu og bære det første lasset fra gårsdagen helt opp til Kallungsjøen for å være bedre forberedt til neste forflytning, som etter planen skulle gjennomføres med Håvard. Bæringen opp siste del gikk fint, og jeg la straks turen opp fjellet igjen og tilbake til vannet der jeg hadde campen. Her fisket jeg intenst i flere timer, men vannet var dødt. Jeg valgte derfor å gå til noen mindre vann i området for å prøve lykken, men også her var det dødt. Valget var enkelt. Jeg brøt dermed opp campen og gikk enda lengre inn på fjellet. Lengre inn kom jeg til et nydelig vann og fant frem til da den beste teltplassen, slik jeg liker det, teltet oppsatt nesten helt i vannkanten. Fisket iherdig i mange timer inn i mørket, men ingen napp. Dundret ut ei markklyse og dubb og gikk rett i soveposen. Morgenen etter var det ingen ørret på kroken. Så det var bare å skifte mark, hive ut igjen, pisse og krype i posen. Våknet litt ut på formiddagen, og frokosten og kaffen sto for tur. Når jeg kommer ut av teltet ser jeg snøret på stanga står stramt i feil retning i forhold til vinden, noe som oftest betyr fisk på kroken. I ullundertøy og småsko berger jeg til nå turens peneste ørret. Den smakte godt, på alle måter! Men det ble også den eneste jeg landet på dette vannet. Etter planen gikk nå turen tilbake til Kallungsjøen. Kanskje like greit, siden fiskekortet for dette området nå gikk ut på dato. Del 3. Vel nede på Kallungsjøen slo jeg camp på østsiden og hentet det første lasset jeg hadde gjemt under camoduk et stykke unna. Det blåste fremdeles kuling fra nordvest, men fiskes skulle det! Her var fisken overraskende bitevillig, og flere fisk ble landet. Middag og lunch til dagen etter var i boks. Neste dag var jeg mildt sagt dritt lei vinden. Jeg tok en rask beslutning, pakket og padlet meg over til andre siden for å komme litt mer i le, samt for få vinden i ryggen med tanke på fiske. Det var en bra beslutning. For her, på «Den brende tange,» var fisket enda bedre, campen nydelig, rikelig med tørt vierkratt til bål, og en stor snøfonne rett ved siden av til å oppbevare fisken. Ikke nok med det, for dagen etter kom det hele ti fiskere opp på den siden jeg lå første dagen, og alle måtte da ha vasset gjennom campen min. Det hadde nok ødelagt for villmarksopplevelsen. Her lå jeg i fire dager med dagsturer til ulike vann lengre sørvestover. Nå var det bare å vente å se om Håvard kom seg opp. Del 4. Før lengre turer forsøker jeg å mentalt forberede meg på ulike scenarioer som kan skje underveis på tur, samt hva slags informasjon man kan motta når man får kontakt med samfunnet via sms/tlf. Det er ikke dermed sagt at all informasjon er «dekt» opp og at man er forberedt alt. Mye spiller inn på hvordan man faktisk håndterer mentale prosesser av negativ karakter. Noe av det jeg var forberedt på var at Håvard ikke nådde meg igjen inne på vidda. Utfordringen hadde vært å ikke vite om alt sto bra til. Derfor vurderte jeg sterkt å legge ruta tilbake samme vei for å på den måten forsøke å støte på Håvard. Men, så bestemte jeg meg for å gjennomføre turen slik den var planlagt, med eller uten Håvard. Nå gikk det ikke slik at jeg trengte det. For Håvard klarte å komme seg til avtalt sted til avtalt tid. Inntrykket mitt var at den Håvard jeg tok imot på «Den brende tange» lørdag den 18 juli, var enn mann som hadde vært gjennom noen harde tak for å nå fram. Og for en helt fersk turmann, er det bare å ta av seg hatten for innsatsen. Men det er Håvards historie. Etter to uker alene var det supert å få turkompisen på plass! Det ble et gledelig gjensyn, og tror vi begge nå ville tjene på å fortsette turen sammen duo. Det ble to rolige dager. Vi fisket, fyrte vierbål, lagde god mat, cognac til kvelds og delte de mange små og store historiene fra våre respektive dager alene på vidda. Så gikk turen videre, og første etappe for dagen var en padletur hele veien inn Kallungsjåen. I svak motvind slo vi til med godt tempo, og var ved startpunktet for etappe 2 lenge før estimert tid. Herfra skulle alt turutstyr bæres, i to vendinger, opp til Lågaros dnt hytte. Det ble ei stri tørn, men selv her bommet vi kun med 15 minutter fra estimert tid. Vi kom sent inn til hytta med siste lasset, men fikk beskjed av hyttevakta, den superhyggelige Tom, at mat måtte vi ha. Så Håvard og jeg kastet oss rundt på hyttekjøkkenet og rasket sammen en sen middag. Det er ingen hemmelighet at det var godt å sette ræva ned på en benk og spise i en normal stilling etter over to uker på tur. Vi oppholdt på hytta en dag lengre enn planlagt for å pleie et overtråkk Håvard hadde pådratt seg tidligere på turen. Men det gjorde også susen, og i tillegg var begge allerede lei av å være på hytta med masse folk og ståk. Herfra var det nok engang to bæringer ned til utoset av Bjornesfjorden, noe som betyr at vi skulle ta fatt på Geitvassdalen. Midtveis i bæring nummer to kom vi på at vi hadde glemt fiskestenger oppe på Lågaros hytta. Jeg tok på meg oppgaven siden det var viktig å ikke fremprovosere mer smerte og eventuelt skade på Håvard's overtråkk. Vi tok oss tid til å leke oss litt i stryka med kajakkene, og vi var som to guttunger igjen der vi herjet rundt i de sterke strømmene. Vi fortsatte så videre ved å sleppe kajakkene nedover til en utvalgt plass der vi kunne padle siste strekket av elva. Det var to noe forundrede fluefiskere i innoset som så to karer med fult lastede kajakker komme seilende ned strømmen og inn i Øvre Skjerhøltjønn. Vi tok en kombinert mat og fiskepause i dette sagnonsuste innoset. Skulle gjerne ha campet en natt her, men etter å ha tilbrakt en ekstra natt på Lågaros hytta, ble tidsplanen endel strammere enn planlagt. Vi padlet videre over Øvre Skjerhøltjønn, slapp kajakker ned ei ny stri elv, forså å padle Melrakk helt til enden. Her satte vi camp etter en dagsetappe bestående av to bæringer, slepping og padling i to strie elver, samt padling over to vann. En god 10 timers økt. Etter en natts søvn våknet vi til den nå så kjente nordvestvinden. Planen var å spise frokost, og deretter skulle jeg reparere den knekte stangtuppen til Håvard, samt sy sammen kajakken min etter en velt under nedslepp der ytterstoffet revnet på tre plasser i front. Det må tilføyes at kajakken var sliten etter 8 års hardt bruk. Fikset stanga i løpet 10 minutter, og Håvard hev seg rundt i et intensivt fiske mens jeg fikk kajakken istand. Han landet rett etter en nydelig ørret på 1,3kg. Det var på tide å pakke ned campen og starte dagens etappe mot Eidsfjord og Hettefjord. Men først skulle en ny elv forseres og Geitvannet skulle padles. Det ble ei ny elv å slåss med ned til Geitvannet, mens padlinga a Geitvannet gikk fint. Så trakk vi kajakkene fra Geitvannet og opp til Eidsjøen, et strekk på ca 4km. Her skulle vi etter planen slå camp. Men Håvard var nå kommet skikkelig i siget, eller fått kraftig hjemmelengsel. For han ville, mens mørket kom, også padle over Eidsfjord. Da ble det slik, og to slitne karer kastet i seg maten og krøp i posen etter nok en drøy etappe. Det var nå blitt fredag den 24 juli, og vi hadde kun en dag igjen på tur, før tilbakevendelsen til samfunnet var et faktum. Etter frokost og nedpakking padlet vi siste del av Eidsfjord, trakk kajakkene ned til Hettefjord, og startet padlingen mot ytterenden. Først strekket gikk fint da vi fikk litt le fra den sterke nordvestvinden. Men da vi nærmet oss det største bassenget på Hettefjord traff vinden oss fra siden, og det var såvidt vi kom oss inn på land. Vi slo hodene sammen og tok en avgjørelse om å fortsette turen ved å trekke kajakkene igjen, hvertfall til vi kunne padle med vind i ryggen. Vi la ruta inn en stor vik, og her kunne vi starte å padle igjen, nå med vinden på skrå inn bakfra det siste strekket. Det ble en intens og slitsom padlerunde i sterk vind og bølger. Nå trengte vi begge påfyll av mat og drikke, og vi fant le bak hytta som ligger i ytterenden av Hettefjord. Det så forresten ikke ut rundt denne hytta, makan til forsøpla plass har jeg ikke sett på lenge! Nå gjenstod en trekking ned til Mårvatn der siste camp på turen skulle settes opp. Vi var nå toppmotivert, manøvrerte godt i terrenget og holdt et høyt tempo. Vel nede passerte vi et ungt utenlandsk par som hadde satt opp telt, 1 meter fra stien. De glodde godt da to karer med storsekker og kajakker på slep spaserte forbi i god stim. Ikke lenge etter gikk vi av stien og fant en nydelig camp rett ved Mårtjønni. Jeg håpet på å få prøvd kveldsbettet her, men vannet var bare knedypt over hele. Igjen ble det et raskt måltid i mørket og rett i soveposen. Så var det blitt lørdag. Siste strekk til Mårbu dnt, der vi skulle ta båt videre, ble en ren «paradepadling,» sammenlignet med det vi hadde vært gjennom tidligere på turen. På Mårbu fikk vi kontakt med samfunnet igjen, og vi begge fikk ringt hjem. Vi spanderte en god lunch og ei kald øl på oss selv mens vi ventet på båten. Håvard hadde booket rom og full middag til oss på Kalhovd så vi la turen rett dit etter ankomst Synken. Det kan trygt sies at en trippel dusjrunde, med ei kald øl, gjør seg godt etter vel tre uker på tur. Tre retter middag smakte fortreffelig og ble skylt ned med tilhørende drikke. Vertene hadde også vært såpass oppmerksomme at de tildelte oss bordplass ved siden av to flotte damer i samme alder. Resten er historie.

Var en liten tur opp til øyungen i nordmarka fra fredag til lørdag. turen åpnet med veldig fint vær så da ble lille båten med. klarte også å få lurt en ørret på land med flua. mark stanga var som alltid med, men den har denne sesongen så og si bare fanget abbor, mens fluestanga har stått for ørretfangstene. uansett en fin liten hverdagstur

Den bruker jeg og har nevnt over her. Stål med aluminiumskjerne for bedre varmeledings egenskaper. Veldig god stekepanne. Oppgitt vekt var 393g, men hos meg viste den "bare" 370g på brevvekta. Det er bare ca100g mer en den Primus Litech (non-stick) panna som flere har nevnt.

Ikke uenig at satelitt-telefon er et enda bedre valg, men det er i praksis for kostbart for de fleste. Med SPOT / Inreach har flere fått tilgang til, slik jeg opplever det, gode tjenester som kan øke sikkerheten og gjøre deg i stand til å kommunisere uten mobildekning.

Må også nevne at vekta merkes nesten ikke når den først er på plass i kajakken. Når da de vannene jeg padlet var av den litt store og lange sorten, så brukte jeg mindre energi enn hvis jeg skulle vandret samme distanse. Det betyr igjen at jeg har et overskudd av energi og trøkk i bena til de doble bæringene. De strekka som skulle bæres var heller ikke så lange, samt at jeg for eksempel kunne bære første lass en dag, og siste lass neste dag. Skulle jeg gjennomført identisk tur til fots hadde det betydd bruk av stier. Og de stiene som er naturlig å bruke på denne ruta er for det meste dnt stier. Det hadde vært uaktuelt uansett siden jeg prøver så langt det går å unngå stier og folk. Villmarksopplevelsen teller mest, og der inne er man ofte alene hvis man beveger seg på vannet.

No bevegar eg meg mykje åleine utan å seie i frå. Mellom anna dreg eg 10 km kvar veg for å koma meg til jobb. Og det utan å seie i frå. Vurderar å skaffe meg ein spot i tilfelle bilen streikar.

Dette er et spørsmål som jeg også har lurt på og som det hadde vært SUPERT om noen kunne gi et godt svar på.Jeg _tror_ svaret er ja, men jeg tror også det krever ganske omfattende kunnskaper om hvordan kartdata gjøres om til det jeg oppfatter som et "kart". I hvert fall stoppet det opp for min del, og den eneste "løsningen" jeg har kommet til er å laste ned fylkesdata i mrsid format og vise det på telefon/nettbrett med GeoViewer. Det fungerer noenlunde for å se på kartet med en indikasjon på hvor jeg er, men ellers uten den funksjonaliteten jeg er vant til fra GPSen. (Ja, jeg har noen av de vanlige kartene fra Garmin, men synes de er vesentlig dårligere enn Kartverket sine) Kanskje dette spørsmålet kunne skilles ut som en egen tråd med en catchy tittel som tiltrakk seg oppmerksomhet fra kartkyndige på forumet?

I flera av ovanstående poster nämns det att det är en god ting att gå ner i vikt, men det är ju endast förutsatt att man har en övervikt. För den som ligger på normalvikt eller på låga normalvärden på BMI kan det vara betydligt hälsofarligare att gå ner 10 kilo i vikt än att gå upp motsvarande. Alla kan inte gå ner 10 kg i kroppsvikt, men alla med en packvikt på 25 kg för en långhelg (så länge man bär för en person) kan lätta packningen 10 kg. Vilket absolut inte betyder att man VILL eller PRIORITERAR det. Möjligheten finns dock för den som syns packningen är tung och vill göra något med det.

Det blir for mange ledd. Med en satelitt-telefon kommer du rett inn.

Veldig enig i det meste du skriver, men jeg skal uten tvil ha en InReach i år. Jeg er ofte på tur og mange av de er jeg alene. Ikke én eneste gang har det gått galt og jeg har aldri trengt hjelp hverken med eller uten andre. Derimot så tenker jeg at en InReach kan være utrolig kjekt å ha av tre ulike grunner: 1) Hvis det kommer en dag hvor jeg glir på en stein å knekker ryggen / lår osv. og ikke klarer å bevege meg, ja da får jeg hjelp. Om det tar 2 timer eller 12 betyr ingenting for meg, men det faktumet at jeg til slutt faktisk kommer meg ned er betryggende. Dette kan skje de beste, uansett hvor mye du har analysert turen din. 2) Hvis jeg stortrives på tur og har lyst å være lengre, ja da kan jeg forlenge turen uten å måtte gå langt for å gi beskjed. De gangene dette har hendt, har jeg pakket ned alt og dratt hjem til avtalt tid. 3) Hvis jeg skulle få et alvorlig illebefinnende liker jeg tanken på at kroppen min er lett å finne. Jeg har selv deltatt i en del søk sommer og vinter i regi Røde Kors og jeg vet hvor utrolig omfattende søk kan bli. Det kan ta dager, uker og noen blir aldri funnet igjen. Det vil være lettere for alle som må delta, det vil koste mindre og alt vil skje mye kjappere. Personlig har jeg null behov for å holde kontakt med noen hjemme når jeg er på tur, det er jo en av de beste sidene ved å være på tur.

Det kan godt hende man burde være det, men jeg klarer ikke legge inn bekymringen der kjenner jeg. Legger også merke til at jeg har spist en god del av teflonbelegget i IKEApanna hjemme også, så det er mulig det toget har gått uansett.

Punktet ditt om adferd er jeg enig i. Men slik adferdsendring kan motarbeiders med holdningsskapende arbeider både hos leverandørene av utstyret, samt SAR tjenestene og turistnæringen. Og ikke minst, Fjellforum Ditt andre punkt finner jeg en smule gammeldags. Og mener du at du er i stand til å ta vare på deg selv i alle tenkelige situasjoner? Skal du dra deg ut av fjellet om du faller og brekker ryggen? Muligheten til å sende rop om hjelp sammen med koordinater er jo en gavepakke i noe som uansett ville endt opp i en redningsaksjon. Selvsagt vil ikke en SPOT hjelpe i alle tilfeller, men det er et fint verktøy som kan hindre en hel del dødsfall. Og hva er egentlig forskjellen på å reise ut på en helgetur, og en 3 måneders ekspedisjon? Fjellet er like farlig uansett. Det er bare sannsynligheten for at fare kan skje som øker over tid. Samfunnet er i dag overbeskyttende ovenfor sine innbyggere fra de er født, og det er på mange plan problematisk. Å ta med en SPOT i fjellet er ikke nødvendigvis problemfritt det heller. Men det er isåfall ikke Spoten i seg selv som er problemet, men samfunnet som gjør det til et problem. Og la oss heller fikse roten til problemet framfor å fjerne et hjelpemiddel for oss som liker å ferdes i fjellet. Jeg skriver dette på mobil, så det er mulig jeg har formulert meg litt klønete her :-s

El-halsbånd brukes i sauereinhets"kurs" få å få hunden til å koble smerten med sauen, sia fokuset hos hunden er på sauen. Det samme vil bli overfor folk, og en hund som er redd folk vil du ikke ha også mht hvordan hunden egentlig har det. Det blir dårlig sosialisering. Mange hunder er også blitt ødelagt av el-halsbånd (og harde metoder) så jeg vil på det sterkeste fraråde! Jeg vil ikke bruke sprutehalsbånd heller, iallefall ikke før jeg ser valpemora håndtere en slik en på sine små når hun oppdrar de... Men trur jeg kan vente til jeg ser vann renne oppover før det skjer!

Legevakta. Igjen. Produksjon av feltover koster. Denne gangen under boring begynte plutselig hele metallstykket å rotere. Resultatet ble en lang flenge i venstre langfingeren og et kutt i selve håndflaten. Kunne ikke annet enn å le da jeg skulle fylle ut skadeskjemaet. Flere av postene innholdt spørsmål om uhellet skjedde under lek. Om min kone hadde vært med hadde hun krysset av her. Men det koster å sy, eller for å si det på denne måten, jeg var etter hvert blitt allergisk mot lokalbedøvelse. Derfor fikk jeg to valg. Men siden valg en var vel dramtisk, og sikkert ville bety en dundrende hodepine, og et opphold på intensiven valgte jeg alternativ to; sy uten bedøvelse. Og helt ærlig, det er slett ikke så ille selv om det ble 8 sting. (Har gjordt det før, to ganger, og kommer garantert til også å gjøre det i fremtiden) Heldigvis, det skulle bare mangle) , stod en søt sykepleier (kvinne) og holdt hånden min, av og til vel fast, mens vi pratet om mitt elskede Hardangervidda. Og siden hun var vel kjent der, var det noe mer enn en avledningsmannøver. Legen var også litt av en menneskekjenner, og det skal ikke mye til når det gjelder meg, viftet han med pekefingren og sa: "Ingen bøying" Hvilkt jeg høyt og hellig samtykte i. Men det er mulig at ha så et par tre "jugekryss" for han avsluttet med tape fast en solid metallskinne, og gav meg beskjed om å innta godstolen noen dager". Han om det. Nå skal jeg ut å rydde plass til bilen i garasjen. Det ble ikke så lange turen. Start kl 2130 og var hjemme i heimen kl 0030. Mat: To skiver med gouda Forfriskninger: En Paralgin Forte, og et glass vann, vel avkjølt. al Om det blir flere turer på legevakta i de nærmeste dagene er umulig å planlegge, men 22 september går turen til Benidorm. PS. Heldigvis har jeg en god reiseforsikring, selv om jeg har en mistanke om at den er i ferd med å få noen begrensninger - skrevet med STORE BOKSTAVER.

Ja. Men slik blir det vel av praktiske grunner når jeg oftest er på tur med begge barna. Det sagt; jeg er veldig glad for at makkeren i heimen er av den avslappa typen, med tillit og stor tur- og fjelltrygghet i seg selv. Jeg gir ikke detaljert turplan, men grovplan over tidsforbruk/hvilket område vi er i. Noenganger har det hendt, som i sommer, at jeg ikke får tatt kontakt når jeg lover pga manglende telefondekning på tross av at dekningskartet viser god dekning i hele området. I sommer tok det 2,5 døgn før jeg fikk tatt kontakt, da er jeg glad for at makkeren i huset ikke går av skaftet eller iverksetter store greier på tross at jeg og ungene ikke gir lyd fra oss. Har kjøpt SPOT i slike tilfeller, men har ikke iverksatt abonnentet i år.

Et par bilder fra Nystølsvarden:

Stadig på tur. I dag til Høgeloft-1920 moh. Først ei halv mil på sykkel fra Osen på 1100 m og østover til 1300 m. Så steinrøys opp til 1800 m. Deretter parademarsj på snøfonner til topps. En utrulig fin dag i fjellheimen på grensa mellom Lærdal og Hemsedal. 5 timers tur. Rakk å få med meg Nystølsvarden 1296 m, høyeste i Gol også. Men det var bare en 2 timers tur.

Gikk opp på Skålatårnet i går. Tåke på toppen. Bedre i dag. Hadde en hyggelig kveld i tårnet sammen med tyskere med tunge sekker.

Torsdag etter jobb fekk vi oss ein knallfin tur på Masdalhornet i Ørsta (977 moh). Ikkje alltid ein treng på dei høgaste toppane for den beste utsikta! Kanonfin tur, lett å gå og maksimal utsikt. http://lenesintur.blogspot.no/2015/09/mastodonten-masdalshornet-977-moh.html

Endelig tok jeg mot til meg og la avgårde på Gran Canarias svingete og smale veier. Montana Altavista (1376 moh) har ropt på meg siden jeg var her for første gang i oktober 2011, men turen opp til utgangspunktet er krevende. Enda mer så når de første milene tilbakelegges i mørket. Knappe 7 mil og to timers kjøring. You do the maths! Nydelig fottur dog - med flott utsikt vekselvis mot øst og vest. Tenerife med Teide sees godt når utsikten er vestover. På toppen (og enda mer så litt sør for toppen) er det megautsikt over den ville, vakre sørvestre delen av Gran Canaria.

Når fredag er fridag hører jeg Tresjøene rope. Jeg svarer med å pakke sekken og forte meg ut på tur. Som oftest går turen fra Kjærnsmo til Flolangen, og rundt Vestre Tresjøen på vei tilbake igjen. Myyye vann denne gangen, mange bekker små var blitt til en stor å, og det ble noen omveier for å komme over bekker og myrer. Men himmelen var stor og blå og vannet blinket og smilte. Verden var god for en stund.

Jeg vil ha ei drone som er stor nok til å frakte meg selv, ryggsekken, og to hunder til fjells. Ellers kan det være det samme..

Sony Xperia Z3 - enten i vanlig eller i Compact-versjon - er den beste smarttelefonen jeg har testet. Vanntett og med suveren batterilevetid. Den har også en egen stamina-mode som gjør at batteriet i teorien kan vare i nesten to uker. Ta med deg en powerbank som du har ladet på forhånd og du er sikret. Ellers brukte jeg Samsung Galaxy S5 på telttur i Afrika i sommer, og med dens ultra stamina mode, varte batteriet i drøyt 10 dager. Da brukte jeg den iblant til Facebook etc, men for det meste var det kun basisfunksjonene som var påslått, dvs muligheten for ringing og SMS.