Vinnerliste

Turprofil. Periode: tre uker. (5.7 – 26.7) Vanskelighetsgrad: Avansert. Turstil: Langtur med Padling, bæring, trekking og slepping i krevende elvestryk, samt sleping av kajakk i terreng. Høyde: Mellom 1087moh og 1454moh Vind: Tildels sterk vind fra sørvest, nordvest og nord hele turen. Kun tre små «vinduer» med vindskifter som ga noe roligere vindforhold. Nedbør: Mye nedbør, kraftig lyn og torden en natt. Temperatur: Mellom 0 og10gr hele turen. Selvstendighetsgrad: Proviantert for hele turen. Ingen eller sterkt redusert Telefondekning. Ca totalvekt ved start: 60kg. Grunnutrustning: Telt: Tarptent Scarp 2. Ryggsekk: Norrøna Svalbard 100 med sidelommer. Kajakk: Sevylor Rio, padleåre, flytevest, pumpe. Sovepose: Norheim dunpose. Soveposetrekk: Ajungilak goretex. Innerpose til sovepose: Fleece. Liggeunderlag: Exped, 7cm + standard skumunderlag. Primus: MSRx2 (Gass) Innledning. Etter endel planlegging, innkjøp og preparering, var endelig dagen kommet for å dra på tre ukers langtur på Hardangervidda. Det var den samme kjente og kjære kriblingen i magen da jeg la ut i kajakk fra Kalhovd der to uker skulle tilbringes alene, mens siste uka skulle gjennomføres med nyervervet turkompis Håvard som turfølge, så fremt han klarte å møte meg på avtalt plass innenfor tidsrammen. Men om han skulle klare det måtte værgudene stå han bi, samt at andre ting som skader på mann og utstyr ble unngått. Mer om hvordan det gikk i del 4 av denne turrapporten. Del 1. Jeg la ut fra land ved Kalhovd ca klokka 23.00 den 5 juli. Erfaringsmessig er det generelt bedre padleforhold kveld og natt. Så jeg startet turen i svak vind fra nordvest, noe som betydde skrå vind inn bakfra. Det ble en nydelig etappe helt frem til Viervatn. Men her kom et værskifte jeg sent kommer til å glemme. Sterk nordvestlig vind med hardt regn slo til, og jeg fikk ikke tid til å lande kajakken på ønsket plass, og i mørket i morgenentimene fant jeg heller ikke en optimal teltplass. Det viktigste var dog å berge seg i land. Likevel nådde jeg målet for første etappe, men lå værfast i to dager før det kom en rolig dag med bedre værforhold. Den dagen benyttet jeg til å tørke utstyr og forflytte meg fra Viervatn og opp til Vråsjø. To bæringer måtte til. Landet to pene ørret i Holatjønni i pausen mellom bæringene. Padlet inn Vråsjø midt på dagen i fint vær med frisk bris fra nordvest, men i det jeg skal padle siste del snur været med økt vind og styrtregn. Finner en fin teltplass på østsiden ca 500m fra elva. Normalt ville jeg ha campet nær elva for å fiske, men siden det går en mye brukt DNT sti forbi elva med til tider mye folk, samt at det ligger en hytte like ved siden av, valgte jeg å trekke meg litt vekk for å beholde følelsen av villmark. Landet to pene ørreter der Vråsjøen er på det trangeste. På grunn av uværet valgte jeg her å bli liggende i påvente av en forbedring i været og dermed en mulighet for å bære første lass opp til Kallungsjøen. Del 2. Været bedret seg etter et par dager, men vindstyrken og vindretningen var den samme. Slike værforhold er bare en velsignelse når man skal bære tungt i to vendinger. Planen var å bære første lass helt opp til Kallungsjøen, men etter en tung etappe, samt kryssing av en særdeles stri elv som kommer ned fra Sletteidtjønni, valgte jeg å legge første lass under vedskjulet på Sletteidbu for å spare krefter til lass nummer to. For neste lass skulle ikke bæres opp til Kallungsjøen, for nå bar turen videre til fots østover opp i fjellet på jakt etter drømmevann. Det ble ei stri tørn! Forresten, Sletteidbu er pen og nydelig lokalisert, men for en svinesti i tilknytning til bua med mye søppel og knuste flasker. Er det slik eierne vil ha det rundt seg? Ved ankomst vannet jeg hadde sett meg ut fant jeg en nydelig teltplass. I fjellet bak camp var det rikelig med tørt vierkratt. Jeg brukte et par timer på å samle brensel, og turens første bål var et faktum. Det ble boklesing, litt medbrakt slåpelikør og et nydelig lite vierbål sent på kvelden. Siden vinden hadde roet seg begynte fisken å vake i nærmeste bukt, men det ble kun små «ørretpinner.» Mat er mat. Neste dag var det sol, men vindenstyrken hadde økt igjen. Jeg valgte da å gå ned til Sletteidbu og bære det første lasset fra gårsdagen helt opp til Kallungsjøen for å være bedre forberedt til neste forflytning, som etter planen skulle gjennomføres med Håvard. Bæringen opp siste del gikk fint, og jeg la straks turen opp fjellet igjen og tilbake til vannet der jeg hadde campen. Her fisket jeg intenst i flere timer, men vannet var dødt. Jeg valgte derfor å gå til noen mindre vann i området for å prøve lykken, men også her var det dødt. Valget var enkelt. Jeg brøt dermed opp campen og gikk enda lengre inn på fjellet. Lengre inn kom jeg til et nydelig vann og fant frem til da den beste teltplassen, slik jeg liker det, teltet oppsatt nesten helt i vannkanten. Fisket iherdig i mange timer inn i mørket, men ingen napp. Dundret ut ei markklyse og dubb og gikk rett i soveposen. Morgenen etter var det ingen ørret på kroken. Så det var bare å skifte mark, hive ut igjen, pisse og krype i posen. Våknet litt ut på formiddagen, og frokosten og kaffen sto for tur. Når jeg kommer ut av teltet ser jeg snøret på stanga står stramt i feil retning i forhold til vinden, noe som oftest betyr fisk på kroken. I ullundertøy og småsko berger jeg til nå turens peneste ørret. Den smakte godt, på alle måter! Men det ble også den eneste jeg landet på dette vannet. Etter planen gikk nå turen tilbake til Kallungsjøen. Kanskje like greit, siden fiskekortet for dette området nå gikk ut på dato. Del 3. Vel nede på Kallungsjøen slo jeg camp på østsiden og hentet det første lasset jeg hadde gjemt under camoduk et stykke unna. Det blåste fremdeles kuling fra nordvest, men fiskes skulle det! Her var fisken overraskende bitevillig, og flere fisk ble landet. Middag og lunch til dagen etter var i boks. Neste dag var jeg mildt sagt dritt lei vinden. Jeg tok en rask beslutning, pakket og padlet meg over til andre siden for å komme litt mer i le, samt for få vinden i ryggen med tanke på fiske. Det var en bra beslutning. For her, på «Den brende tange,» var fisket enda bedre, campen nydelig, rikelig med tørt vierkratt til bål, og en stor snøfonne rett ved siden av til å oppbevare fisken. Ikke nok med det, for dagen etter kom det hele ti fiskere opp på den siden jeg lå første dagen, og alle måtte da ha vasset gjennom campen min. Det hadde nok ødelagt for villmarksopplevelsen. Her lå jeg i fire dager med dagsturer til ulike vann lengre sørvestover. Nå var det bare å vente å se om Håvard kom seg opp. Del 4. Før lengre turer forsøker jeg å mentalt forberede meg på ulike scenarioer som kan skje underveis på tur, samt hva slags informasjon man kan motta når man får kontakt med samfunnet via sms/tlf. Det er ikke dermed sagt at all informasjon er «dekt» opp og at man er forberedt alt. Mye spiller inn på hvordan man faktisk håndterer mentale prosesser av negativ karakter. Noe av det jeg var forberedt på var at Håvard ikke nådde meg igjen inne på vidda. Utfordringen hadde vært å ikke vite om alt sto bra til. Derfor vurderte jeg sterkt å legge ruta tilbake samme vei for å på den måten forsøke å støte på Håvard. Men, så bestemte jeg meg for å gjennomføre turen slik den var planlagt, med eller uten Håvard. Nå gikk det ikke slik at jeg trengte det. For Håvard klarte å komme seg til avtalt sted til avtalt tid. Inntrykket mitt var at den Håvard jeg tok imot på «Den brende tange» lørdag den 18 juli, var enn mann som hadde vært gjennom noen harde tak for å nå fram. Og for en helt fersk turmann, er det bare å ta av seg hatten for innsatsen. Men det er Håvards historie. Etter to uker alene var det supert å få turkompisen på plass! Det ble et gledelig gjensyn, og tror vi begge nå ville tjene på å fortsette turen sammen duo. Det ble to rolige dager. Vi fisket, fyrte vierbål, lagde god mat, cognac til kvelds og delte de mange små og store historiene fra våre respektive dager alene på vidda. Så gikk turen videre, og første etappe for dagen var en padletur hele veien inn Kallungsjåen. I svak motvind slo vi til med godt tempo, og var ved startpunktet for etappe 2 lenge før estimert tid. Herfra skulle alt turutstyr bæres, i to vendinger, opp til Lågaros dnt hytte. Det ble ei stri tørn, men selv her bommet vi kun med 15 minutter fra estimert tid. Vi kom sent inn til hytta med siste lasset, men fikk beskjed av hyttevakta, den superhyggelige Tom, at mat måtte vi ha. Så Håvard og jeg kastet oss rundt på hyttekjøkkenet og rasket sammen en sen middag. Det er ingen hemmelighet at det var godt å sette ræva ned på en benk og spise i en normal stilling etter over to uker på tur. Vi oppholdt på hytta en dag lengre enn planlagt for å pleie et overtråkk Håvard hadde pådratt seg tidligere på turen. Men det gjorde også susen, og i tillegg var begge allerede lei av å være på hytta med masse folk og ståk. Herfra var det nok engang to bæringer ned til utoset av Bjornesfjorden, noe som betyr at vi skulle ta fatt på Geitvassdalen. Midtveis i bæring nummer to kom vi på at vi hadde glemt fiskestenger oppe på Lågaros hytta. Jeg tok på meg oppgaven siden det var viktig å ikke fremprovosere mer smerte og eventuelt skade på Håvard's overtråkk. Vi tok oss tid til å leke oss litt i stryka med kajakkene, og vi var som to guttunger igjen der vi herjet rundt i de sterke strømmene. Vi fortsatte så videre ved å sleppe kajakkene nedover til en utvalgt plass der vi kunne padle siste strekket av elva. Det var to noe forundrede fluefiskere i innoset som så to karer med fult lastede kajakker komme seilende ned strømmen og inn i Øvre Skjerhøltjønn. Vi tok en kombinert mat og fiskepause i dette sagnonsuste innoset. Skulle gjerne ha campet en natt her, men etter å ha tilbrakt en ekstra natt på Lågaros hytta, ble tidsplanen endel strammere enn planlagt. Vi padlet videre over Øvre Skjerhøltjønn, slapp kajakker ned ei ny stri elv, forså å padle Melrakk helt til enden. Her satte vi camp etter en dagsetappe bestående av to bæringer, slepping og padling i to strie elver, samt padling over to vann. En god 10 timers økt. Etter en natts søvn våknet vi til den nå så kjente nordvestvinden. Planen var å spise frokost, og deretter skulle jeg reparere den knekte stangtuppen til Håvard, samt sy sammen kajakken min etter en velt under nedslepp der ytterstoffet revnet på tre plasser i front. Det må tilføyes at kajakken var sliten etter 8 års hardt bruk. Fikset stanga i løpet 10 minutter, og Håvard hev seg rundt i et intensivt fiske mens jeg fikk kajakken istand. Han landet rett etter en nydelig ørret på 1,3kg. Det var på tide å pakke ned campen og starte dagens etappe mot Eidsfjord og Hettefjord. Men først skulle en ny elv forseres og Geitvannet skulle padles. Det ble ei ny elv å slåss med ned til Geitvannet, mens padlinga a Geitvannet gikk fint. Så trakk vi kajakkene fra Geitvannet og opp til Eidsjøen, et strekk på ca 4km. Her skulle vi etter planen slå camp. Men Håvard var nå kommet skikkelig i siget, eller fått kraftig hjemmelengsel. For han ville, mens mørket kom, også padle over Eidsfjord. Da ble det slik, og to slitne karer kastet i seg maten og krøp i posen etter nok en drøy etappe. Det var nå blitt fredag den 24 juli, og vi hadde kun en dag igjen på tur, før tilbakevendelsen til samfunnet var et faktum. Etter frokost og nedpakking padlet vi siste del av Eidsfjord, trakk kajakkene ned til Hettefjord, og startet padlingen mot ytterenden. Først strekket gikk fint da vi fikk litt le fra den sterke nordvestvinden. Men da vi nærmet oss det største bassenget på Hettefjord traff vinden oss fra siden, og det var såvidt vi kom oss inn på land. Vi slo hodene sammen og tok en avgjørelse om å fortsette turen ved å trekke kajakkene igjen, hvertfall til vi kunne padle med vind i ryggen. Vi la ruta inn en stor vik, og her kunne vi starte å padle igjen, nå med vinden på skrå inn bakfra det siste strekket. Det ble en intens og slitsom padlerunde i sterk vind og bølger. Nå trengte vi begge påfyll av mat og drikke, og vi fant le bak hytta som ligger i ytterenden av Hettefjord. Det så forresten ikke ut rundt denne hytta, makan til forsøpla plass har jeg ikke sett på lenge! Nå gjenstod en trekking ned til Mårvatn der siste camp på turen skulle settes opp. Vi var nå toppmotivert, manøvrerte godt i terrenget og holdt et høyt tempo. Vel nede passerte vi et ungt utenlandsk par som hadde satt opp telt, 1 meter fra stien. De glodde godt da to karer med storsekker og kajakker på slep spaserte forbi i god stim. Ikke lenge etter gikk vi av stien og fant en nydelig camp rett ved Mårtjønni. Jeg håpet på å få prøvd kveldsbettet her, men vannet var bare knedypt over hele. Igjen ble det et raskt måltid i mørket og rett i soveposen. Så var det blitt lørdag. Siste strekk til Mårbu dnt, der vi skulle ta båt videre, ble en ren «paradepadling,» sammenlignet med det vi hadde vært gjennom tidligere på turen. På Mårbu fikk vi kontakt med samfunnet igjen, og vi begge fikk ringt hjem. Vi spanderte en god lunch og ei kald øl på oss selv mens vi ventet på båten. Håvard hadde booket rom og full middag til oss på Kalhovd så vi la turen rett dit etter ankomst Synken. Det kan trygt sies at en trippel dusjrunde, med ei kald øl, gjør seg godt etter vel tre uker på tur. Tre retter middag smakte fortreffelig og ble skylt ned med tilhørende drikke. Vertene hadde også vært såpass oppmerksomme at de tildelte oss bordplass ved siden av to flotte damer i samme alder. Resten er historie.

Som eit apropos. Denne veka har det vore henta ned folk 3 gonger frå fjellet her På Sunnmøre, i mitt næraste område. Alle gongane med helikopter,alle gongane fordi dei har gått seg fast i fjellet. Alle gongane er folk uskadd og heile på alle vis når dei kjem ned. Det er bra folk ringer etter hjelp og ikkje utfordrar lukka, men eg er jammen litt betenkt. Skal det halde fram slik vil det være enorme ressursar i omløp ila eit år...

I hovedsak enig i det du skriver, men sitatet ovenfor føler jeg viser til litt snevert syn på hvordan man best mulig kan sikre seg i fjellet. Hvorfor skal man ikke kjøpe seg Spot eller lignende? Det er ny teknologi som kan være til god hjelp den dagen det vil være behov for det. Noen kan kanskje kjøpe seg Spot av feil årsaker, men det er deres problem. Dersom det blir en uting at nødpeilesendere brukes i hytt og gevær, så vil det nok bli laget klarere retningslinjer for hva som er akseptabel grunn til å tilkalle hjelp. Skal sies at jeg har selv Spot, og bruker meldingssystemet aktivt.

Der er to sider ved "ny sikkerhets teknologi" jeg reagerer på. Den fyrste er at slike dingser har det med å endre atferden til de som kjøper den, slikt at eksponering for (livs)fare øker og da blir dingsen en falsk trygghet, og den reelle subjektive fare øker. Den annen tingen er at jeg ser dette som et led i urbaniseringen av fjellet/naturen, hvor man forsøker å frata naturen sine (liva)farer - hvilket man ikke kan, uten å frata naturen sin egenart (urbaniserer den). Sikkerhet i fjellet ivaretas av et godt "friluftsliv-håndverk", ikke dingser. Premissen for en hver tur må være at folk kan ta vare på seg selv. Jeg husker å ha lest en artikkel for 15-20 år siden, om folk fra sentral europa sitt møte med norsk natur, og hvordan deres skjermede hverdag gjorde dem ute av stand til å ta inn over seg hvilke fare som ligger uforløst i fjellet/naturen, og ikke kunne forholde seg til hva som ville være "tur etter evne" for dem. Dette syn på utlendingene (turister), eksisterer stadig, sjå bare i kommentarfeltene når en stakkdels turist blir kvast av breis, eller fryser ihjel en vinternatt. Men dagen hvor det bare var utlendinger som ikke "forstod" norsk fjellnatur er over. Jeg ser dingser som SPOT som et led i utviklingen av et samfunn hvor hverdagen blir mer og mer skjermet for fare. Samfunnet tar vare på oss (heldigvis), og når det går gale likevel, snur folk seg mot etatene for å få plassert ansvar og gjøre tiltak slik folk ikke igjen skal eksponeres for fare. Denne utvikling ses av de mange (unødige) redningsaksjoner aksjoner i fjellet (ikke nødvendigvis utløst av SPOT, utbygningen av mobilnettet går fort...) Denne mentalitet hører bare ikke hjemme i fjellet, her er det tur etter evne - (livs)fare er ikke farlig for den som farer varlig, slikt som Nils Faarlund sagde engang, og dette bør være mulig uten en SPOT o.l.. Som jeg skrev i første innlegg, dersom helgeturen til fjells krever kommunikasjonsutstyr som bare eksotiske ekspedisjoner hadde for 15-20 år siden, da er turen kanskje over evne. Om ikke sikkerheten til alle i turfølget kan ivaretas uten SPOT o.l., da bør man kanskje stoppe opp i 10 sekunder å revurderer om dette er turen å ta? Kanskje ta risikoanalysen igjen?

Turfolk som ferdes over evne, er ikke et ukjent problem, ikke bare på Sunnmøre (og ikke bare i alpint terreng). http://www.nrk.no/sognogfjordane/turfolk-overvurderer-seg-sjolve-1.12474219 Det er dessverre en trend blant noen å kaste seg ut i prosjekter som ligger langt over det nivå forberedelser og kunnskaper er til - heldigvis går det ofte bra! Dette i kombinasjon med en oppfattelse av at hjelpen i fjellet er like nær som i urbane strøk, er en uheldig trend, som blir godt hjulpet på veg av økt tilrettelegging og markedsføring av, hvor enkelt og like til det er å kaste seg ut i fjell-eventyr...! En kan spørre seg hvorfor kjøpe en slik SPOT? Jeg går ut fra det bunner i en eller annen form mangel på trygghet? Da undres jeg hvorfor da drive med en slik aktivitet om en ikke er trygg ved det??? Kanskje det er et signal på at aktiviteten ligger litt over evne, at det ikke er mulig å drive på med passende overskudd?? SPOT er ikke en direkte link til HRS - og HRS er ikke en brannstasjon som det så fint ble formulert! Der går en beskjed til Houston, som så forsøker å finne rette mottaker i landet/området SOS'et kommer fra. Deretter må denne etaten begynne å finne hovde å hale i hva som skjer. Å måtte vente 5 timer i fjellet er etter min oppfattelse ikke lang tid.

I flera av ovanstående poster nämns det att det är en god ting att gå ner i vikt, men det är ju endast förutsatt att man har en övervikt. För den som ligger på normalvikt eller på låga normalvärden på BMI kan det vara betydligt hälsofarligare att gå ner 10 kilo i vikt än att gå upp motsvarande. Alla kan inte gå ner 10 kg i kroppsvikt, men alla med en packvikt på 25 kg för en långhelg (så länge man bär för en person) kan lätta packningen 10 kg. Vilket absolut inte betyder att man VILL eller PRIORITERAR det. Möjligheten finns dock för den som syns packningen är tung och vill göra något med det.

Kajakktur utanfor Engeløya i Steigen i sommar.

Ville ikke tatt han med der det er mange folk til å begynne med. Det kan fort bli flooding. Da blir det for mye for hunden og den oppfører seg rolig, men er egentlig ikke det. Den har bare tuna helt ut fordi den ikke takler det. Utstyr heller de hunden er usikker på med godbiter og be de overse hunden. Tar den kontakt kan de gi en godbit. Etterhvert vil hunden forbinde fremmede med godis. Og vær så snill og ikke bruk bjeffehalsbånd. Strøm er ulovlig å bruke av vanlige folk og ikke på annet enn strøm. Samme er det med sånne halsbånd med sitron og sånn som er automatiske. Det er veldig mye som kan gå galt med sånne. Så dermed må du stå der med en bryter hver gang hunden bjeffer. I verste fall er det deg den blir redd. Hele shiten burde vært forbudt å selge.

Det er mange hundeeiere som, i beste mening, tenker som et menneske og handler som om hunden er et menneske. Hunden har stukket av og kommer tilbake til deg etter en tid med roping, så vil det være naturlig, hvis det var et menneske, at du kjefter litt for at dette ikke skal gjenta seg. Hunden vil i dette tilfellet oppleve at den får kjeft for å være lydig og komme når du roper. Det samme skjer hvis du henter hunden inn når den bjeffer. Hunden vil da lett finne ut at hvis den bjeffer så får den komme inn. Min fetter var en gang på tur i skogen med en vorstehhund og en golden retriver. Begge var store hanhunder og begge var løse. Så mødte han en dame med en annen stor hund, husker ikke rase, men da han så henne så ropte han på sine hunder og de gikk pent en på hver side av ham. Damen som kom i mot hadde store problemer med å holde sin hund som gikk i bånd, og hun lurte veldig på hva han hadde gjort med sine hunder som gikk så pent uten bånn. "Mye ros og enda mer juling" var svaret hans. Nå skal ikke jeg være dommer over hans måte å dressere hunder på, men det var tydelig at han hadde fått et bedre resultat enn damen han mødte. Jeg opplevde ogå en gang en pike som kom gående med en sjeferhund som hun ikke hadde kontroll på for fem øre. Jeg foreslo dresurkurs. "Den har vert på dresurkurs" var svaret. Jeg mente ikke hunden, men eieren. Hva med å kjøpe denne boken hvis du ikke allerede har den. https://www.ark.no/ark/boker/Nordenstam-Geir-R-Nye-Du-er-sjefen-om-valpeoppdragelse-og-hundeforstaelse-9788299518628?simpleSearchString=NYE+DU+ER+SJEFEN+Nordenstam%2C+Geir+R.&gclid=CM6Un-et7scCFeLFcgodNd8PlA#.VfJ1OBGqpBc Kanskje du kan få noen nyttige tips her. Flere av mine bekjentskaper har brukt denne boken, eller en tidligere utgave, som veiledning når de skaffet seg sin første hund.

Har gratulert meg selv i dag - for det første for å ha prioritert å avspasere fra jobb og heller ta en fjelltur, og for det andre fordi akkurat denne fjellturen tok meg på en topp over 2000 moh for aller første gang i mitt 46-årige liv Dette var et mål for 2015 for meg, og nå er det i boks, gitt. For en som har vokst opp i en øykommune med høyeste fjelltopp på svimlende 173 moh, ble turen en flott opplevelse av fremmed landskap. Kjørte fra Bergen mot Tindevegen tidlig på morgenen, startet ved Tverrelvi halvtolv og nøt turen opp og ned Soleibotntind (2083 moh) til i firetiden før jeg returnerte mot Bergen igjen. Skulle samme ypperlige mulighet dukke opp neste høst, blir det med telt og sovepose - dette ga mersmak, og såpass mye bilkjøring bør vel strengt tatt balanseres med mer opplevelser i naturen over flere døgn... La forresten merke til at OneCall var uten dekning fra start til slutt på fjellturen, og siden jeg mislikte tanken på å brekke en fot uten kommunikasjon, tok jeg hele turen ganske så bedagelig og veloverveid

Veldig enig i det meste du skriver, men jeg skal uten tvil ha en InReach i år. Jeg er ofte på tur og mange av de er jeg alene. Ikke én eneste gang har det gått galt og jeg har aldri trengt hjelp hverken med eller uten andre. Derimot så tenker jeg at en InReach kan være utrolig kjekt å ha av tre ulike grunner: 1) Hvis det kommer en dag hvor jeg glir på en stein å knekker ryggen / lår osv. og ikke klarer å bevege meg, ja da får jeg hjelp. Om det tar 2 timer eller 12 betyr ingenting for meg, men det faktumet at jeg til slutt faktisk kommer meg ned er betryggende. Dette kan skje de beste, uansett hvor mye du har analysert turen din. 2) Hvis jeg stortrives på tur og har lyst å være lengre, ja da kan jeg forlenge turen uten å måtte gå langt for å gi beskjed. De gangene dette har hendt, har jeg pakket ned alt og dratt hjem til avtalt tid. 3) Hvis jeg skulle få et alvorlig illebefinnende liker jeg tanken på at kroppen min er lett å finne. Jeg har selv deltatt i en del søk sommer og vinter i regi Røde Kors og jeg vet hvor utrolig omfattende søk kan bli. Det kan ta dager, uker og noen blir aldri funnet igjen. Det vil være lettere for alle som må delta, det vil koste mindre og alt vil skje mye kjappere. Personlig har jeg null behov for å holde kontakt med noen hjemme når jeg er på tur, det er jo en av de beste sidene ved å være på tur.

Gass.

Som første punkt tror jeg det kan være lurt å forhøre deg hos folk som driver med hund og hundeatferd direkte. Det er for mange ukjente faktorer med i bildet til at det er lurt å hente og støtte seg til råd du får fra oss andre hundeiere her på Fjellforum eller på andre nettforum. Begynner du med feil tiltak kan du risikere at du forverrer og forsterker problemet fremfor å redusere det. Gjør du ting virkelig galt kan du ende opp med å ødelegge hunden for livet. Generelt er harde metoder unødvendig og vil ofte ende opp med å bearbeide symptomet fremfor problemet. Hunden er ikke tjent med det og i lengden trolig ikke eieren heller.

Godt sagt @RAS . Vi har selv en inReach (praktisk talt det samme som Spot). Det gir en trygghet når en ferdes i fjellet, spesielt med tanke på at vi alltid har med barna våre. Vår konklusjon for å gå med en slik enhet på turene er at barna ikke nødvendigvis vil klare å overleve like lenge i en nødsituasjon som vi voksne. Men trass i dette har vi selvfølgelig alltid med oss nødutstyr som vindsekk, ekstra klær, ekstra mat, nødbluss, opptenningsutstyr, førstehjelpsutstyr, osv osv for å kunne drive selvberging i størst mulig grad. Men i tillegg til trygghetsfølelsen den gir oss så gir den også familie hjemme en trygghetsfølelse. For vår del så er det også kjekt at familie, foreldre (besteforeldre til barna) kan følge med på turene, hvor vi går osv, det gir de en "nærhet" til oss, selv om vi bruker tiden vår på å reise "vekk" fra de (inn i fjellet, istedenfor inn i stuene deres). Men folk må jo velge selv. Det viktigste er, som det har blitt sagt mange ganger før, ikke ta seg vann over hodet.

Eg er dels samd og dels ikkje. Personleg eigde eg aldri ein slik device. No har eg ein rein nødpeil av typen fastfind. Kan ikkje sende mld med den eller legge spor. Den er til rein naud, og den er påkravd utanfor område 10 på Svalbard, difor har eg den. Eg ser også at når eg guidar grupper i enkelte områder her heime, og først har den, puttar eg den i sekken/kajakken. Det vil ikkje seie at vanleg HMS ikkje står i sentrum, det gjer den i aller høgste grad. Den utgjer berre eit suppplement. Eg vonar eg aldri får bruk for an. Litt som med skredsøkjaren. Som eg forøvrig brukte nokre år på å bestemme meg for om eg skulle ha. Nødpeilen er heller ikkje med på private turar der det ikkje er påkravd. Av ein eller annan grunn kjenner eg meg like "kontrollert" med denne som eg gjorde den gongen eg var på tur saman med ei vennine med spot. Gubben hennar satt heime og fulgte med på ruta vår. Men DERSOM eg skulle få bruk for an, er situasjonen kritisk. Då svarar eg neppe på SMS eller telefon. Hadde eg hatt dekning, hadde eg trykt fint på luftambulansen sin naud-app og prata med dei over førsthjelpa, eller fått andre til å snakka for meg. At responstida vil variere med årstid, vær og vind er eg heilt på det reine med. Det er ein del av vurderinga du gjer når du bevegar deg inn i fjella. EIn veit at risikoen for at noko skal skje også her er tilstades, men at hjelpa ikkje nødvendigvis er nær. Kan forøvrig sjå for meg andre situasjonar der eg ville sett pris på tryggleiken, og meinar det må være opp til kvar enkelt å vurdere. Helsetilstand, årstid, type tur og tilhøver heime er alle faktorar som i samspel verkar inn for dei som eg kjenner som brukar slike dippeduttar. Det må være lov. Litt som med bilbelte. Du er ikkje garantert noko som helst, men du aukar sjangsane litt. Dersom uhellet skulle være ute. Eller som eg likar seie; dersom livet skjer.

"Mye ros og enda mer juling" er sikkert en fin one-liner, men overhodet ikke noe jeg vil anbefale, og for meg er det ikke slik at målet helliger middelet. Det er totalt unødvengig å bruke makt eller vold for å få hunder til å bli lydige. Jeg pleier å sammenligne det med barneoppdragelse, og stille følgende spørsmål: Ønsker du at hunden skal gjøre som du vil fordi den ønsker å gjøre deg glad, eller fordi den er redd for hva som skal skje hvis den ikke gjør det? I likhet med barn overfor sine foreldre, så ønsker hunder å blidgjøre eieren sin, de vet bare ikke alltid hvordan, og det er dette de må lære. For de aller fleste hunder er det mulig å finne noe som de bare digger mer enn alt annet, og som derfor egner seg godt som belønning. For min hund så er det for eksempel å hente ball. For andre kan det være mat, dralek eller whatever, bare bikkja digger det. Jeg er også enig i at altfor mange tenker på hunden som et menneske, og forholder seg til hunden som om den skulle tenke og reagere som et menneske, noe som selvfølgelig er feil. I likhet med mange her, så tror jeg også at hunden har lært seg til at bjeffing er en måte å komme inn på. I de aller fleste tilfeller vil dette løses ved å kun ta inn hunden når den er stille. Det kan være en tålmodighetsprøve, men hunden behøver faktisk ikke være stille så lenge, har den vært stille det siste minuttet, og så blir sluppet inn, så er det nok i massevis, og vil den i hvert fall ikke lenger koble bjeffingen med å bli sluppet inn. Det å få bort uønsket bjeffing kan imidlertid være ganske vanskelig, da det er noe som er veldig naturlig for mange hunder å ville varsle om absolutt alt mulig. De "vanlige" reglene med å rose når den er stille osv er det ikke alltid funker, da mange hunder er "bjeffehunder", og bjeffingen i seg selv forsterker seg selv. En ting som i hvert fall garantert ikke funker er å kjefte. Å "bjeffe" på bikkja for å få den til å slutte og bjeffe vil naturlig nok ikke virke. Jeg vet enkelte har hatt suksess med f.eks. en vannpistol eller lignende, men om du vil gjøre sånt er selvfølgelig opp til deg. Enkelte hevder også at det å lære hunden å bjeffe på kommando kan være noe som kan hjelpe, men jeg må innrømme at jeg hittil har til gode å se at dette faktisk funker... En hund vil jo ikke slutte å sitte og ligge bare fordi du har lært den "sitt" og "dekk"... At enkelte eiere trenger dressurkurs er imidlertid hevet over enhver tvil...

Jeg har heller ikke kjøpt Fällkniven U2 i dag. Syns det er litt ekkelt med noe som andre siklet på, så det gjør det jo lettere å avstå. Får nøye meg med min F1.

Var strengt tatt i går, men vi kom hjem kl 03 i morges fra Børgefjell. Tror noen hadde et digert bål bak fjellet Skjønner dem godt, det var rimelig kjølig i blæsten.

Litt usikker på spillereglene her.. Gjelder seiltur? Uansett litt usikker på om jeg kan ta imot premien. Kalenderen det neste halvåret er ganske så full, men gir den gjerne til den som skulle ønske den aller mest hvis det skulle bli aktuelt.

Seier takk for alle innspel i tråden og tar til etteretning at eg nok kanskje er litt overambisiøs når det gjeld levetid på mitt eget turutstyr. Har eit Nallo 2 GT som er like gammalt og noko meir brukt - er blitt litt skeptisk til om det skal med på dei seine haustturane i krevjande vestlandsfjell - det må iallefall vurderast nøye etter denne episoden. Så får eg vurdere etterkvart om det blir nytt Hilleberg eller andre merke denne gong. Trur nok neppe eg skal kaste meg på eit telt med ennå tynnere duk neste gong iallefall,

Sony Xperia Z3 - enten i vanlig eller i Compact-versjon - er den beste smarttelefonen jeg har testet. Vanntett og med suveren batterilevetid. Den har også en egen stamina-mode som gjør at batteriet i teorien kan vare i nesten to uker. Ta med deg en powerbank som du har ladet på forhånd og du er sikret. Ellers brukte jeg Samsung Galaxy S5 på telttur i Afrika i sommer, og med dens ultra stamina mode, varte batteriet i drøyt 10 dager. Da brukte jeg den iblant til Facebook etc, men for det meste var det kun basisfunksjonene som var påslått, dvs muligheten for ringing og SMS.

Har brukt dette i 30 feldøgn nå, funker suverent!

Mange er tøffe nok til å bære 30kg, jeg er tøff nok til å drikke frysetørket kaffee. MEN Whiskyen tas alltid med i en skikkelig lommelerke av rustfritt stål.

Håper ikke du tror jeg siktet til deg når jeg skrev det. Jeg skriver det som regel i alle innlegg når folk snakker om hund. Alt for mange tror de må være aggressiv eller fysisk. Igjen, jeg verken mener eller tror at du gjør det, jeg vet jo ikke

Jag gjorde två turer denna sommar. Den första, i Sydalperna, var på 18 dagar och gick hårt in för att ta många höga höga pass (upp till 2800 m ö h) för att utnyttja det fantastiska snöläget. Jag ska återkomma med bilder från den turen. Fjällen skippade jag iår, eftersom jag fick stora besvär med ett gammalt diskbråck i början av juli - dessutom var ju snöläget långt ifrån perfekt! I slutet av augusti kände jag mig såpass bra att jag satsade på en lite kortare tur i Österrike och Schweiz; som vanligt med flertalet nätter (7, varav 6 fritt) i tält. Bilderna finns på min sajt huthyfs.com, närmre bestämt här: http://www.huthyfs.com/aug15gal/index.html

@tronn les hva jeg skriver igjen. Skriver nettop at "Den annen tingen er at jeg ser dette som et led i urbaniseringen av fjellet/naturen", altså nettopp et produkt av samfunnsutviklingen. Jeg er ikke istand til å ta vare på meg selv i alle tenkelige situasjoner, derfor setter jeg meg ikke i alle tenkelige situasjoner, men velger turer etter evne, hvor jeg vet jeg er i stand til å ta vare på meg selv. Men viktigst av alt, veg erkjenner risikoen ved det jeg driver med - og AKSEPTERER den. Føler jeg meg ikke trygg, blir risikoen for stor, da avstår jeg fra å gjøre det! (jeg har dratt meg ut av fjellet med et ødelagt kne forøvrig, ikke koselig men heller ikke umulig!) Problemet slikt som jeg opplever det, er at folk ikke klare å forholde seg til fare og risiko - nettopp fordi folk flest er skjermet for slike refleksjoner i sin hverdag. Mulig du synes det er gammeldags, men det er vel ikke nødvendigvis dårlig? Er alt nytt altid bra? (Om ikke en ser forskjell på turer i velkjente, velbeskrevet, let-tilgjengelige norske fjell og ekspedisjoner til ukjente lokasjoner med bare blanke ark, da bør en vel definitivt tenke en ekstra gang, om fjelltur no er det en bør drive med...)

Denne skal jeg ramme inn

Teflonbelegget er jfr NRK' fjernsynslege noe som sklir rett igjennom. For varmt teflon derimot kan avgi fosgengass, og den er meget giftig! dsk

Punktet ditt om adferd er jeg enig i. Men slik adferdsendring kan motarbeiders med holdningsskapende arbeider både hos leverandørene av utstyret, samt SAR tjenestene og turistnæringen. Og ikke minst, Fjellforum Ditt andre punkt finner jeg en smule gammeldags. Og mener du at du er i stand til å ta vare på deg selv i alle tenkelige situasjoner? Skal du dra deg ut av fjellet om du faller og brekker ryggen? Muligheten til å sende rop om hjelp sammen med koordinater er jo en gavepakke i noe som uansett ville endt opp i en redningsaksjon. Selvsagt vil ikke en SPOT hjelpe i alle tilfeller, men det er et fint verktøy som kan hindre en hel del dødsfall. Og hva er egentlig forskjellen på å reise ut på en helgetur, og en 3 måneders ekspedisjon? Fjellet er like farlig uansett. Det er bare sannsynligheten for at fare kan skje som øker over tid. Samfunnet er i dag overbeskyttende ovenfor sine innbyggere fra de er født, og det er på mange plan problematisk. Å ta med en SPOT i fjellet er ikke nødvendigvis problemfritt det heller. Men det er isåfall ikke Spoten i seg selv som er problemet, men samfunnet som gjør det til et problem. Og la oss heller fikse roten til problemet framfor å fjerne et hjelpemiddel for oss som liker å ferdes i fjellet. Jeg skriver dette på mobil, så det er mulig jeg har formulert meg litt klønete her :-s

Jo jeg vet det finnes slike men det ser jeg som absolutt siste løsning. Kan han ikke tro at det er vedkommende han bjeffer på som gir han støt? Vil hunden forstå at det er båndet som støter slik at han bjeffer når man tar det av?

"Mye ros og enda mer juling", Geir Nordenstam(s metoder) og elektrisk halsbånd er noe jeg fraråder sammen med hund. Enkelt og greit; det er vold! Nakkegrep trigger jakt og kamprelatert adferd og har ingen ting med korreksjon av hunden å gjøre. Ulv bruker å bite svakt over snuteskaftet og munn som tegn for korreksjon, ikke hardt eller smertefullt - kun som et tegn. Hund og ulv er samme art, ulv er mer tydelig i språket sitt ift de fleste hunderaser. De nordiske og polare spisshunder har ofte tegninger i ansiktet som hos ulv i en eller anna grad som tydeliggjør signaler. Som noen nevner er det hvorfor hunden gjør det den gjør når den adlyder deg som er essensielt, det skal grunnes ut ifra positivitet ikke frykt. Å rykke i halsbåndet kan føre til skader i hundens skjoldbrukskjertel som ligger der halsbåndet ofte ligger rundt halsen, eller føre til nakkeskader.

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye mer om den siste turen min enn det jeg skrev under emnet "Hvor har du vert på tur i dag" den 16. august, Men siden resultatet av turen skulle vise seg å bli noe helt annet enn jeg hadde tenkt så skriver jeg en liten epistel likevel. http://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-v%C3%A6rt-p%C3%A5-tur-i-dag/page-77 Som jeg skrev i mitt første innlegg så dro jeg altså til Lysebotn med sekk som var pakket med telt, primus, fiskestenger, et bra utvalg med sluker og fluer og ellers alt som kan komme godt med på en sånn tur. Turistforeningen kjører transport fra Lysebotn til Nilsebudammen for den nette sum av kr. 750,- Intensjonen var å sykle de drøyt 20 kilometrene opp til Nilsebuvatnet og derfor hadde jeg tatt med sykkel. Veien har en stigning på ca. 700 meter og midt i den første bakken ble jeg klar over at hvis jeg holder fast ved planen om å sykle både opp og ned så vil jeg sannsynligvis ikke være fremme ved første fiskeplass før neste dag. Vel nede igjen i Lysebotn så måtte jeg bare "krype til korset" og få noen til å kjøre meg opp, Min røde turlederjakke ga meg 20% rabatt og så bar det til fjells med sekk og sykkel. Jeg parkerte sykkelen i enden av Klegjadalen hvor jeg beregnet å komme ned når turen var slutt, og så var det bare å ta apostlenes hester fatt innover i fjellet. Mens jeg vandret innover langs Nilsebuvatnet kunne jeg se Nilsebu innerst i motsatt ende av vannet og registrerte også at noen var på vei inn med båt. Kunne det være REJOHN som var på tur igjen. Sist vi møttes på Nilsebu så spanderte han kald pils på en sliten fjellvandrer, noe som sent blir glemt. Men nå var det ikke tid til å tenke på pils siden jeg befant meg en liten dagsmarsj fra Nilsebu og ikke visste sikkert når jeg ville komme dit. Første fiskeplass ble ved utløpet av elva mellom Stohillervatn og Nilsebuvatnet. Her måtte det vel stå noe fisk. På vei inn mot fiskeplassen så jeg meg ut en brukbar teltplass og så var det bare å sette sammen fiskestanga. Jeg hadde med meg en lettspinnstang og en gammel firedelt fluestang som jeg hadde kjøpt brukt i den hensikt å bare bruke den på tur. jeg har flere fluestenger, men de er kun todelte og egner seg ikke til å ha i eller på sekken. Fluestanga var litt gammel og noen av ringene manglet foringer. Det var bare en tynn ståltråd, men den gjorde jobben like vel. Det ble ingen fisk så jeg tok en matbit og fortsatte i retning Stakken. Ingen vits å ligge i telt hvis det ikke er fisk. Jeg gikk langs kanten av Storhillervatnet og selvfølgelig måtte jeg prøve noen kast her også. Det tok ikke lang tid før jeg hadde tre fine ørret og litt lenger notd i vannet fikk jeg en til Den siste fisken fikk jeg i en kulp i elva mellom Stakkavatnet og Storhillervatnet. Nå var middagen i boks og jeg bestemte meg for å overnatte på Stakken for så å gå videre mot Nilsebu neste dag. Det er fremdeles noen plasser igjen opp mot Stakkavatnet hvor det hadde vert spennende å prøve flyestanga, men det er greit å ha ha noe igjen til neste gang. Det er ikke så mange muligheter for å fiske på turen fra Stakken til Nilsebu, men jeg prøvde noen kast i et lite vann inne ved Storhiller. Her fikk jeg også 5 ørret, men de var litt for små så de fikk leve videre. Farvell til stakken, Storhiller neste. Her hadde det passet fint med et par fine fisk til lunch, men i mangel av noe bedre så måtte jeg ta til takke med en pose Real. Da jeg nærmet meg Nilsebu så jeg at noen arbeidsfolk drev og monterte nye permanente broer av kraftige stålprofiler i stedet for de gamle som bestod av noen oppspendte stålviere med løse trelemmer som ble tatt bort om vinteren. De nye broene var ikke særlig pene, men vi får håpe at de tåler en vinter eller flere. Like før Nilsebuhytta tok jeg snarveien over ei myr og passerte fremfor en privat hytte som ligger der. Her hadde en gjeng ungdommer benket seg rundt et bor på utsiden av hytta og på bordet stor det rikelig med drikkevarer av den typen som kommer i halvlitersbokser. Og nå tror sikkert noen at de villig spanderte noen av sine godsaker på en trett og sliten fjellvandrer, men nei. Ikke en gang et smil og "hei på deg du trette fjellvandrer, kom hit og få deg en kald pils eller to," klarte de å si da jeg gikk forbi. Bare et svakt og gryntende hei som svar på min hilsen var det eneste de klarte å prestere. På Nilsebu var det noen arbeidsfolk og to dansker som hadde dratt inn hit for å fiske. Den ene var vel ikke helt dansk siden han i utgangspunktet var amerikaner med dansk kone og nå bodde han i Stavanger. Den andre dansken bodde i Danmark. De var fluefiskere og var ikke særlig imponert av min Shimano Beastmaster med en Mitchel Avocet gold som stort sett fisker mye bedre enn all verdens fluer inne på fjellet. Men danskene var hyggelige og spanderte middag på meg den første kvelden. Det var jo greit for da kunne jeg risikere å bære mesteparten av maten min hjem igjen. Det er jo vanligvis maten som veier mest i sekken og planen var jo at sekken skulle bli lettere og lettere etter som dagene gikk. Neste dag dro jeg oppover Storådalen for å fiske. Her er det mange fine fiskeplasser og ryktene vil ha det til att det skal være mye fin fisk her. Det var en fin dag med blå himmel og god temperatur, men fisk ble det lite av. Jeg forsøkte med både det ene og det andre, men noe særlig med fisk verken fikk eller så jeg. Jeg fikk bare en av den størrelsen som raskt og skånsomt slippes tilbake i vannet igjen. Men jeg kom over en sau som bar tydelig preg av at noen hadde startet fårikålsesongen litt vel tidlig. fire ravner flakset opp og satte seg på noen fjellknauser da jeg nærmet meg, men de spiste sikkert videre når jeg var forsvunnet. Tilbake på Nilsebu kunne jeg bare konstatere at de fluefiskende danskene ikke hadde hatt bedre fiskelykke enn meg, bortsett fra at den ene hadde greid å knekke fluestanga si ca 10 cm ovenfor håndtaket. Flua hadde satt seg fast og i et forsøk på å få den løs så hadde altså stanga brukket tvert av. Litt trist siden han bare hadde denne stangen med seg og hadde tenkt å fiske i flere dager. Neste morgen var det regnvær og vind så jeg bestemte meg for å ta turen hjemover. Planen var å fiske i Heiavatnet og i elva som renner gjennom Klegjadalen og kanskje det kunne bli en fisk eller to å ta med hjem. Danskene hadde begynt å gjøre seg klare for fisketur, men med bare en stang så det ikke ut som om humøret var på topp. Jeg hadde fortalt at jeg hadde en ekstra fluestang og da jeg kom ut på terrassen foran hytta kom det spørsmålet som jeg hadde ventet på helt siden dagen før da de fortalte om den brukne stanga. Om jeg kunne tenke meg å selge den fluestanga som jeg hadde ekstra? Nå ja,- - - - Stanga er gammel og ikke mye verd, men i denne situasjonen steg jo verdien betraktelig. Problemet var bare at hvis jeg solgte den til en grei pris så måtte jeg jo kjøpe en ny og den ville sannsynligvis bli en del dyrere enn det jeg ville få for den gamle. Jeg er ingen god kremmer, så det endte med at jeg lånte bort stanga med lovnad om at han som bodde i Stavanger skulle komme og levere den når de kom hjem. Vi utvekslet navn, adresser og telefonnummer og så dro danskene på fisketur mens jeg begynte på hjemturen. Været ble etter hvert så dårlig at jeg ikke brydde meg med å fiske der jeg hadde tenkt, men konsentrerte meg om å komme raskest mulig ned til sykkelen som skulle ta meg tilbake til Lysebotn. Turen på sykkel var en fornøyelse. Stort sett bare nedoverbakker, men med en tunnel som var så mørk at det var så vidt jeg klarte å sykle igjennom. Min lille hodelykt fra Biltema lyste akkurat nok til at jeg skimtet refleksene på begge sider av veien. Neste gang må jeg nok ha med en bedre sykkellykt. Vel hjemme begynte jeg å tenke på de som var igjen i fjellet med min fiskestang. Ville jeg få den tilbake, eventuelt når ville jeg få den tilbake, og ut fra den gleden jeg opplevde hos dansken som fikk låne stanga mi så vanket det kanskje en liten "takk for lånet presang". Dagene gikk og ingen stang dukket opp og når det var gått litt over en uke så syntes jeg det var på tide å høre om de hadde glemt meg eller om de kanskje lå igjen inne på fjellet. En SMS til ham som bodde i Stavanger gjorde meg ikke noe særlig klokere, og når jeg ikke hadde hørt noe på ca. et døgn så gikk der en SMS til Danmark. Her var det raskere respons og han lovet å komme tilbake med et svar i løpet av dagen. Dagen gikk, og mens jeg satt foran tv og fikk med meg de siste nyhetene så tikket det inn en ny melding. Dessverre hadde alt regnet ført til at det var blitt så mye vann og sterk strøm i elvene at utstyret som de fisket med nok var litt for spinkelt. Den lånte fiskestanga var nok brukket den også. Så kom det noen ord om hvor hyggelig det hadde vert å møte meg før det til slutt ble informert om at ny tilsvarende stang var innkjøpt og allerede sendt til Norge. Så nå er det bare å vente på pakke med ny fiskestang og fortsette planleggingen av ny tur.

I dag kom det nok en tilbudsmail fra XXL og da ble det en ny øks. Ikke fordi jeg absolutt trengte den, men jeg synes den er fin og har lenge tenkt på å kjøpe en.

Timmey78: det du har tatt bilde av er to sommerfugler, humlesvermere

Hunden bjeffer og får komme inn? Belønning? Da kan det fort bli at du forsterker bjeffinga.

Som nevnt tidligere så er ikke hovedredningssentralen eller AMK noen "brannstasjon" som rykker ut fordi noen har trykket på en knapp. De ønsker best mulig informasjon før de sender ut noe som helst. Kommunikasjon er derfor viktig. Til de som mener at det ikke bør ta tid, hva om det er umulig på grunn av vær eller andre redningsoperasjoner å sende ut helikopter? Om politiet er udugelig har jeg problemer med å vurdere, da det ikke er noe å sammenlikne med, men min erfaring er at de gjør et godt arbeid ut fra de forutsetningene som finnes. De vil alltid være tilbakeholdne med å sette i gang et stor apparat, det krever innsats fra frivillige og/eller utkommanderte. Ikke noen ønsker å være deltaker i unødvendige operasjoner.

Synes dette var et bra innlegg. Det er fort gjort å gå i skyttergrava når man blitt skuffet.

Får hunden nok mosjon? Mange hunder blir støyende eller "rare" hvis de ikke får ut nok energi, spesielt raser beregnet for jakt o.l. Du kan også trene bort uønsket atferd, og som med all trening, det tar lang tid. Faser og faser, som brukeren over sier så kan det være usikkerhet. Husk nå å aldri vær aggressiv eller fysisk ovenfor hunden, man taper bare på det.

Eg kjenner at eg har problem med å konkludere om generell Hillebergkvalitet tufta på eit tynt datagrunnlag. Om me byrjar leite trur eg me finn fleire historier om alt folk har utsett sine Hillebergtelt for, som dei har tolt godt, enn me finn slike historier som dette. Men det er berre gjetning, kanskj tek eg feil. Samd i at Hilleberg på forespørsel kunne vore litt meir serviceinnstilte, som eit minimum tilby seg å ta ein kik på det.

Bestemte meg for at i dag ( Lørdag 5 september ) Skulle eg få tid til en topptur i Jotunheimen igjen. Bestemte meg for å prøve meg på Dyrhaugstindene og se hvor langt eg klarer å komme der. Er desverre kommet nysnø i høgda men tenkte eg fikk prøve. Pakka sekken og kom meg av gårde tidlig. Heldig med været tross snø på toppene. Godt var det man hadde pakka ned skikkelige brodder og dei kom godt med . Hadde en fantastisk dag i fjellet men komm desverre ikke så langt eg hadde satt meg som mål. Var ikke godt å finne sikker rute etter å ha forsert første toppen så ble til at eg bestemte meg for å snu,er jo ingen skam å snu .Her er litt bilder fra turen

Fineste fjellrekka jeg vet om - den som leder vei mellom Storlidalen og Innerdalen.

Dette er kunst med stor K! Vakkert bilde, blir liksom ikke det samme når man legger pakklista inn på lighterpack.com og excel. Man snakker om nostalgi i denne tråden. Det å fremdeles ta seg til til å skrive slike menyer og pakklister er riktig nostalgi og er med på å bygge opp under spenningen før man endelig skal få dra på årets første langtur.

Er det virkelig sånn at man skal forvente å få nytt produkt av en produsent om noe en har brukt i 10 år går i stykker? Og hvilken rett har man til å sutre i sosiale medier om en ikke får viljen sin?

Solnedgang og regnbue over Lofoten...

Morgensola hilser på Bitihorn. Bildet er tatt med mobiltelefon 20. juni ved Vinstra på Beitostolen.

Hva er da bestyrerinnen, som har fått meg til å dra rundt på en satelittelefon, selv på enkelte dagsturer....

Ja. Reinbremsen formerer seg annerledes leste jeg - men samme møkka. Festbremser er det uansett!

Enig med REs at konvensjonelt non-stick på primus kan være risky greier Jeg har imidlertid veldig god erfaring med Primus Litech Super. Mitt sett er i hvertfall 6 år gammelt og var i følge selger tilpasset bensinbrennere. Jeg har brukt stekepanna på veldig mye forskjellig med bensinbrenner som varme, med bra resultat, blant annet utallige biffer er stekt på rimelig høy varme med veldig bra resultat. Og så er panna lett, og tåler stålredskap til steking rimelig bra. Vet ikke om det fremdeles er samme materialer som brukes, men her er en link til noe som ligner veldig: https://www.primusshop.no/primus-litech-super-set-p-722-c-159.aspx Til sammenligning har jeg også Primus Eta kjel 1.8 liter med varmeveksler. Denne har et slags non-stick-belegg (mulig det er denne: https://www.primusshop.no/primus-eta-pot-18-l-p-2831.aspx). Når jeg kjøpte denne panna (til vannkoking) ble jeg tydelig opplyst om at den IKKE under noen omstendigheter måtte tørrkokes da det ville ødelegge belegget. Mener det illustrere problemstillingen med belegg ganske greit. (Når det er sagt er det et fantastisk produkt til sitt bruk, godt under halv tid til å koke opp vann og dertil redusert drivstoffforbruk)

Jeg har brukt billigste sort fra IKEA. Tror den kostet 19,90....

Jeg har, igjen, latt være å kjøpe en hel butikk. Har gavekort på G-sport og er åpen for det meste hver gang jeg stikker innom der – men jeg klarer ikke å bli fristet nok av noe. Hva i all verden kjøper man på en G-sport?