Vinnerliste

Med Sir Lunchalot på tur i Børgefjell nasjonalpark 22-26 juli 2013. Mandag morgen er her og jeg er oppe for å gjøre siste rest på aluminiumskanoen som etter å ha ligget med ødelagt kjøl i mange år endelig har fått sin etterlengtede overhaling. Vi krysser alle fingre for at kanoen er sjødyktig, og at den vil holde noen harde dager i fjellet. Vi får pakket siste rest av pakningene, maten kommer på plass og ellers det vi tror vi har behov for. Ikke overraskende pakkes også ned diverse ‘kjekt å ha’- ting, som vi helt sikker kunne lagt igjen hjemme, i hvert fall i min sekk.. Etter frokost laster vi opp på bil, får kanoen på taket og kommer oss i veg mot Børgefjell nasjonalpark, kun med en kort stopp på Steinkjer for å kjøpe litt smør og padleårer til kanoen. Det får vi nok sikkert bruk for! Etter litt om og men falt valget for turområde til Børgefjell. Selv har jeg ikke vært i området før men min bror, Martin som er min makker på turen, har vært i Børgefjell og kunne på forhånd bekrefte at det var et fantastisk område. Været har til nå vært av typen elendig sommervær, og vi har avventet med tur til godværet var på vei inn. Nå sies det i alle fall at vi skal få godt vær i uka som kommer, men det gjenstår å se. I dag har vi i hvert fall været på vår side. Sola steiker, og vi har fire timer i bil foran oss. Det går fint, vi vet jo hva vi har i vente. Turen er planlagt relativt godt, samtidig som vi er forberedt på å måtte gjøre vesentlige endringer om kanoen skulle finne på å ta inn for mye vann. Det vil si… Vi har vel ingen plan B, men det finner vi ut av. Vi er i fjellet, vi er på tur, vi gir ganske blankt i hva klokka viser, og vi har all verdens med tid. Vi tar det som det faller seg, Hakuna Matata! Siste klargjøring før vi sjøsetter! Vi ankommer innfallsporten til nasjonalparken i Naustervika ved Namsvatnet i sør litt utpå ettermiddagen. Selve Namsvatnet er ikke en del av nasjonalparken, men veldig mange tar denne veien inn. Det går båttransport inn til enden av vannet, noe vi naturligvis ikke benytter da vi har vår eminente kano med oss. Vi får kanoen ut, laster opp, og starter på første etappe. En drøy mil med padling venter før vi går i land rett vest for Reirtangen. Herfra spenner vi oss foran kanoen og traver oppover lia retning det nederste vannet i Storelva, lokalt kjent som Kamelen. Vi finner teknikken raskt, og får en riktig så effektiv forflytning med storsekk på ryggen og kanoen festet i sekkens magebelte. Det er slitsomt, men det går. Og ingen av oss forventet at det skulle bli noen lett tur, noe som heller ikke var intensjonen, overhode. Vi nærmer oss vannet, og ser vannoverflaten der nede. Det er noen gode høydemeter ned dit. Meget gode. Vi forsøker å bære kanoen ned en steinete sti som følger skrålia bortover, men innser at det blir tungvint. Etter noen vurderinger på hvordan vi skal få kanoen helberget ned, får vi øye på et lite åpent felt rett ned mot vannet, og vi tenker umiddelbart det samme. Hvorfor ikke.. Det er meget bratt. Jeg overdriver i hvert fall ikke om jeg sier omtrent 45 grader helling fra vannet. Vi kjører på, bremser kanoen med tøylene, og i løpet av et øyeblikk er vi på vannet igjen. Effektivt! Vi padler på ut fra land for å rømme bort fra mygg og andre ulumskheter, før vi roer ned og ser oss om etter en fin camp for natta. Etter å ha funnet et godt sted, kort fra den strålende vakre fossen i nordenden, slår vi leir. Vi fisker litt, uten hell, spiser litt tørrfòr, og kryper godt ned i soveposene. Camp første natt Fra elvekanten ved første camp Dag to våkner vi til strålende vær, og et stk alt for varmt telt. Vi har et godt stykke foran oss i dag, så vi pakker sammen relativt tidlig. Før vi setter i gang etappen for fullt, tar vi en liten joggetur ned til en kirke vi fikk øye på i går. Det er merket på kartet som Kristi Krybbe, og viser seg å være et lite kapell, som er privat eid, påbegynt bygging i 1952 og ferdigstilt i 1959. Vi får noen historier ifra en meget hyggelig eldre herremann som tilbringer det meste av sine somre i den tilhørende hytten, og rekker også å få et godt fisketips, som for øvrig ikke hjalp oss så mye, før vi returnerer til kanoen og fortsetter på dagsetappen; ‘’det gjelder å vite hvor fisken står, og når den står der’’. Vi vandrer med kanoen på slep opp til Djupvatnet, hvor vi på nytt nyter det fantastiske landskapet før vi sjøsetter. Vi nyter vær og natur mens vi padler nordover, og etter en lunsj på en idyllisk liten øy i den nordre delen av vannet begynner vi på videre stigning og forflytning både til lands og til vanns nordover langs elv og vann opp mot Blyvatnet og Jengelvatnet, som er vårt mål for dagen. Vi har stadig fiskestanga ute så lenge kanoen er på vannet, og etter en god del timer med kroken i vannet begynner vi å synes at fisket i Børgefjell er noe oppskrytt. Vel oppe på Jengelvatnet finner vi et fint sted ved utløpet til elva som går videre inn i nasjonalparken hvor vi slår opp teltet, og gjentar rutinene fra gårsdagen med fiske og mat før vi tar kvelden rundt midnatt. Særdeles lite fisk å få fortsatt. Det som så vidt er nevneverdig er vel en liiiten stekeklar ørret. Morgenfiske like ved camp! Nydelig utpå den lille øya midt i fossen! Kristi Krybbe, Kapellet vi besøkte dag 2. Før sjøsetting ved Djupvatnet. Vakkert. Onsdag! I dag er det vi velger å kalle hviledag. Vi satser på å bli her hele dagen, uten flytting av camp. Med hviledag menes i denne sammenheng litt i underkant av 8 km fottur med fiskestang før lunsj og omtrent 9 km topptur til en av 1000meterstoppene i nærheten, nærmere bestemt 1096m, før middag. Etter frokost og et morgenbad går fisketuren fra camp ved innløpet til Jengelvatnet, opp til Kyllingen på ca 770m, østover over ryggen mot Store Kjukkelfjellet i sør hvor vi passerer på omtrent 940m, og ned lia mot neste vann på 716m med et navn så enkelt som Jabpenjaavretjh. Her får jeg turens første nevneverdige ørret! Iveren stiger i to allerede ivrige nordtrøndere, og etter en liten stund trekker vi nedover elva og stopper ved neste vann. Martin stopper ved elvemunningen, mens jeg går noen ekstra meter. Vi kaster, jeg får napp. Drar den opp, og vi har enda en finfin ørret. Vi kaster igjen, og jeg får fisk på ny. Uheldigvis glipper den en halvmeter før den er på land. Martin kommer forbi meg, og vi står på omtrent samme sted. På fire nye kast har vi fire til. Endelig! Nå har det løsnet! Det var det han mente med riktig tid og sted! Det stilner litt, og vi bestemmer oss for å trekke videre ned mot camp. Klokka har blitt godt utpå ettermiddagen, og vi har fortsatt et stykke igjen ned dit. Da blir det noe annet enn havregryn eller frysetørket til mat i dag! God stemning! Etter en bedre ørretmiddag, godt krydret med chili og lime, roer vinden seg på nytt, og vi oppnår det som viser seg å bli den verste myggperioden i løpet av hele turen. Vi hadde planlagt en middagshvil nå, men når myggen klikker utenfor, og varmen fra sola klikker inne i teltet, bestemmer vi oss for å foreta oss noe. Greit, da ble det topptur! Vi ser litt på kart, litt rundt oss, peker, og legger i vei. ‘’jeg tror vi må ta det litt rolig i starten’’ hører jeg brodern si. ‘’sånn at vi har litt å gå på mot toppen og på tilbaketuren!’’. Her kan det vel passe seg å nevne at han er toppidrettsutøver, og driver med langrenn på høyt nasjonalt nivå. Det gjør ikke jeg. Jeg nikker, smiler og sier meg helt enig, og har en viss anelse i bakhodet om at begrepet ‘rolig’ gjerne har forskjellig betydning i hans og mitt vokabular. Dette viser seg for øvrig raskt å stemme. Han legger i veg i sitt tempo, og jeg ligger bak i mitt eget. Han venter på meg innimellom, men jeg vet at jeg ikke kan pushe tempoet mitt ytterligere uten å gå på en skikkelig smell. Det gjør jeg for så vidt uansett. Tempoet opp er relativt høyt, og jeg er ganske ferdig når jeg når toppen. Turen tilbake, med bratt nedoverbakke blir ikke noe bedre for min del, og vegen tilbake til teltet føles noe lengre enn turen opp. Men det var en utrolig fin tur! Det blir enda et forfriskende bad i elva, før vi tak kveldsmat og kryper inn i teltet. Fra camp tirsdag til torsdag Fra fisketuren, passeringen ved Store Kjukkelfjellet Rett sted til rett tid! Dette fikk vi på 5 små minutter! Minste på ca 200g+, største på ca 700g. Vi står opp tidligere i dag. Klokka er vel 6-7 eller noe i den dur. Varmen blir så intens at det er uutholdelig temperatur inne i teltet. Vi har kommet til torsdag, og i dag skal vi starte på tilbaketuren. Målet for dagen er Namsvatnet, og vi velger omtrent samme rute som på turen inn. Vi drangler ved frokosten, og nyter siste morgen inne i nasjonalparken. Utpå formiddagen, etter å ha snudd for å hente den avglemte fisken som lå til kjøling i elva, er vi på tur nedover i landskapet. Vi har en ny dag med padling, bæring, padling og bæring, igjen og igjen. Det går mye raskere i dag enn det gjorde på tur opp. For det første har vi tyngdekraften med oss og har mye mer nedoverbakker, samtidig som vi vet hvor vi skal gå. Vi slipper å ha mange korte stopper for å vurdere veivalg. Vi får også tatt kanoen litt mer etter elva enn vi kunne på tur opp, så også her henter vi litt. Et par steder bærer vi sekkene over stryket først, for så å padle kanoen ned etterpå. Vi havner på siden et sted, der vi blir hengende på en stein. Det er ikke langt unna at elva kommer opp i kanoen men vi kommer oss videre. Vi tar en liten matpause ved sørenden av Djupvatnet, før vi starter på nest lengste og nest siste bæreetappe. Vi rangler oss ned med Sir Lunchalot, som er kanoen vår, ned den siste krattfylte kneika mot Kamelen, får konoen på vannet og padler i veg. Vi begynner å bli såpass rutinerte nå, at vi bruker utrolig lite tid på vekslingen mellom bæring og padling. I det vi setter kanoen på vannet ser vi to andre folk rett på andre siden. Lurer på hva de tenker, når de ser to galninger komme ut fra tetteste krattet med en kano, kaster den på vannet, også er de borte. Vi padler et stykke langs vannet, og det er klart for aller siste etappe med bæring! Det begynner å kjennes i beina. Siste etappe begynner der første sluttet på tur inn. Vi gambler på samme vei, men motsatt, altså opp den 45graders bakken. Vi bærer sekkene, årene og annen vekt opp først. Det er baktungt, og padleåra er god støtte opp bakken. Vi bærer det til vi er helt oppe på flata, før vi snur og henter Sir Lunchalot. Han ligger å dupper i vannet, og vi vurderer om vi må ta han opp et annet sted, men vi velger å gi det et forsøk. Lett!! Det går jo som smurt! Kanoen er raskt oppe ved sekkene men på grunn av mengder med mygg og klegg, som det har blitt mye mer av etter vi kom litt lavere i terrenget igjen, tillater vi oss heller ikke nå all verdens med tid til å hente pusten før vi begir oss videre med pakning og kano. Siste etappe går også kjempefint, og vi bruker totalt ca 1 time og 20 min fra Djupvatnet, via Kamelen og ned til Namsvatnet. Da har vi en drøy mil inn til parkeringen. Vi padler litt over halvvegs, og tar en liten stopp ved Rekarvasselva. Planen var å ta en natt til ikke langt fra bilen, og kjøre tilbake fredag morgen for å rekke et familiearrangement. Da været fortsatt er nydelig, og alt ligger til rette for en gloheit morgendag også, vurderer vi det slik at vi heller vil bruke fire timer med kjølig senkveldsvær i bil, enn å ta bilturen i formiddagssola i morgen. Selv om naturen fortsatt er fin, føler vi heller ikke at vi lengre er ute i villmarka. Det er hytter overalt, og båtmotorene bråker tilnærmet kontinuerlig. Vi kaster oss i kanoen og legger i vei. Vi har selvfølgelig motvind, men vi holder et rimelig høyt tempo. Når vi nå først har bestemt oss, vil vi komme oss raskest mulig tilbake til bilen slik at vi kommer oss hjem før midnatt. Etter et par øyeblikk er vi framme. Før vi laster opp i bilen tar vi en dukkert i vannet, som de sier skal være omtrent 13 grader. Det føles varmt, for vi har bare vannet i elva lengre oppe i fjellet til å sammenligne med. Eventyret er over, og snuten er vendt hjemover i bil. Vi er skjønt enige om at det har vært en tur! En bra tur! Fra vår ferd langs den flotte Storelva! Tre kvarter før midnatt er vi vel hjemme, etter fire lange dager i fjellet. Modern venter med spekemat og eggerøre, og det smaker like godt som alltid. Oppskværet kan vente til i morgen.

Selv graver jeg meg alltid en grop i skauen. Djupt ned, sommer som vinter. Fyller gropen med granvar. Kommer det folk forbi stikker jeg et par kongler i øra og gjemmer meg under granbara. Så stikker jeg hue opp og skriker BØØØ!!! Dem kaller meg ikke skauskrømten for ingenting.

For en liten tid tilbake hadde jeg 5 fantastiske dager langs Nærøyfjorden. Turen startet i Jordalen, gikk via Bakkanosi, Skarsnosi, Rimstigfjellet, Breiskrednosi, ned til Hjølmo, opp Handadalen, ut til Svamsnosi for så å gå via nydelig furuskog i Lærgdende og avslutte i Fresvik. Min egen konklusjon når turen var over var at turen ble som en Best of plate, perlene kommer helt uavbrutt på en snor. Mer utsikt, villere stup, smalere fjord og finere terreng for vandring skal man leite lenge etter!! Ligger en film fra turen på denne linken: http://vimeo.com/71354761 (får ikke lagt filmen inn direkte her OK admin) http://www.stianmedsekken.net Utsikt fra Bakkanosi Teltplass på kanten av Breiskrednosi

Hva er det som gjør at abboren er så utskjelt? Det er til stadighet klaging ovar at det er for mye bein i abbor. Ja det stemmer at det er mye bein, men renses den riktig så er problemet løst. Jeg har laget en liten fiske film om fisking og rensing av abbor som nå ligger på YouTube

Blir provosert av visse folks holdninger.. Hvorfor skal det være så fordømt lite forståelse for at vi mennesker er forskjellige? Om noen vil ligge nedgravd i en snøhule i ingenmannsland og gnage på de nedfryste tærne sine på randen av sult eller sitte i et telt rett utafor døra å spille dataspill på en pc, så må vel folk få lov å velge selv? Selv tar jeg med smarttelefon som brukes i flymodus med musikk på kveldene og aktiveres av og til for å sjekke værmeldinga. Trådstarter: Det høres ut som du er relativ fersk i gamet, men her finnes det ingen fasit i det heletatt. Ta med deg det du selv føler for og som gjør at du koser deg når du er på tur, det er tross alt det eneste det handler om! Etterhvert finner du ut av hva du ønsker å ha tilgjengelig, og hva du fint kan la være hjemme neste gang

Her er en liten snutt fra en 8 dagers tur til Lofoten. De fleste klippene er riktig nok kun fra de to første dagene da det var sol, resten av turen var det så utrolig mye vind, regn og lave skyer at det ikke ble noe særlig filming. Hovedsaklig er klippet filmet i Kvalvika, Horseidvika og fjellene rundt. http://vimeo.com/70281669

Min seksåring har i sommer båret begge soveposene (3-sesongs) og dagens snacks på ukeslange turer i tungt terreng. Det har gått fint, men er nok i grenseland for henne vektmessig. Ved behov (veldig tunge dager) har jeg festet hennes sekk på min, men det har ikke skjedd mer enn to-tre ganger. Jeg kjenner henne såpass godt at jeg merker når det blir for mye for henne, og vil selvsagt at turen skal bli en positiv opplevelse.

Mine på 8 og 10 år bar sine egne klær, sovepose og liggeunderlag. Ungene veier begge ca 25kg. Min nevø på 13 bar en 60liters sekk på over 10kg. Dette var på en 3 dagers tur, vi gikk 7-10timer inkl mange pauser. Min niese på 4 år bar sin sovepose og bamse, hun veier vel 20kg.

Jeg vil tro at han lett klarer 10 -15% av kropsvekta si hvis ikke dagsmarsjene er for lange. 4 - 5 timer med noen innlagte pauser burde gå fint. Min sønn gikk opp Flørlitrappene og vider til Blåfjellenden med sovepose og en del klær på ryggen. Turen tok faktisk ca. 10 timer. Han var bare 10 år. Normalt skulle vi klart turen på halve tida, men det er ofte bedre å bruke noe lengre tid og ta mange pauser. Barn blir fortere trette i hodet enn i kroppen. http://ut.no/hytte/floerli-turiststasjon/bilder http://ut.no/tur/fl%C3%B8rli-4444-trappetrinn http://hopkorn.com/florli/

Lett sekk ja! Don't get me started. Lurer på hvorvidt villmarksliv er interessert i slikt. Har vel egentlig ikke inntrykk av det.

Sjekk ut bloggen vår https://turhistorie.blogspot.com/ 27.07.2013 - 28.07.2013 Fast fisk i Reinheimen. Ny helg, ny tur. Etter den dårlige fangsten i områdene ved Tjønnebu sist helg bestemte vi oss for en ny tur denne helgen. Øystein hadde reist til Bergen, men en annen bekjent som heter Bjarte var sugen på å bli med, Kristian var klar for å gjøre et nytt forsøk denne helgen også. Da vi diskuterte hvor vi skulle prøve lykken var Bjarte ivrig på at vi skulle ta turen til Slufsane i Langfjelldalen, Norddal fjellstyre gjør en kjempe jobb med å sette ut fisk i disse områdene. Værmeldingene var mildt sagt ustabile, men vi tok sjansen og ble enig om en tur fra lørdag til søndag. Det kribler alltid ekstra i magen når man skal på tur i en nasjonalpark. Da vi parkerte ved Slettvikane var det strålende sol og alle tre så frem det neste døgnet med forhåpentligvis godt fiske og fjasing til langt ut på natten. Vi fulgte Langfjelldalen et stykke innover før vi tok av stien og gikk langs ei elv som rant ned fra Slufsane. Ei bratt oppstigning som vi hadde gruet oss til. Det viste seg å ikke bli så ille som fryktet, men i det vi tok av stien så begynte det å regne, ikke bare litt regn, men veldig veldig mye. I løpet av den neste timen åpnet himmelen seg totalt og gjorde tre fiske-ivrige sunnmøringer gjennomvåt. Vi måtte stoppe for en liten diskusjon om det var trygt å fortsette. Tordnet braket og vi kunne se lysglimtene fra lynet. Vi bestemte oss for å fortsette, om det regnet like mye når vi var fremme var planen å snu. Så skjedde det som gjør turlivet så herlig. Da vi kom frem viste det seg at å slå leir ved vannet kunne bli vanskelig, her var det mye stein. Men ca 100 meter fra vannet fant vi ei åpning i steinura som passet perfekt for to telt. I det vi tok av oss sekken stoppet regnet, de mørke skyene var blåst bort og frem kom solen. Vi fikk nå mulighet til å tørke alt som hadde blitt vått og den skepsisen som hadde bygd seg opp var nå byttet ut med rein glede. Toyota`n parkert i Slettevikane. To karer som gleder seg til tur. Turen startet i lett terreng. Her var humøret på topp, snart skulle været gi oss hodebry. Her forlot vi stien og gikk langs elven mot Slufsane. Leiren er etablert og vi fikk mulighet til å tørke det som hadde blitt vått. Da vi hadde fått tørket det meste av utstyret og teltene var slått opp ble stengene montert og strategier lagt. På mitt første kast så jeg at det fulgte en fin ørret etter sluken, men den ville ikke ta. Jeg byttet sluk, men den fulgte bare etter uten å bite på. Det ble en del aktivitet på vannet og vi kunne se en del vakringer rundt omkring. Jeg kjente at fiske feberen slo inn, og mente jeg så storfisk over alt. Fiskefeber kan gi sånne hallusinasjoner. Bjarte hadde tatt med fluestanga og bestemte seg for å gjøre et forsøk med den. Jeg hadde ikke særlig trua og sendte et par småspydige kommentarer uten at det stoppet han. Plutselig hørte jeg et plask og så fluestanga til Bjarte bøyde seg. Etter en kamp som føltes veldig lang sprellet det endelig en fin ørret i håven. Vekten viste nøyaktig 0,5 kg, et prakteksemplar av en fjellørret. Blank i skinnet og knallrød i kjøttet. Bjarte ble naturligvis jublende glad, spesielt med tanke på at hans tidligere rekordfangst på fluestanga var en ørret på 180 gram. Det var bare å gratulere. Dette gjorde at stemningen ble svært god og vi fikk virkelig trua på at det var mulig å få fin fisk her. Vi var spente på om fisket ville innfri. Slufsane 1126 meter over havet. Bjarte finner frem fluestangen. Jeg og Kristian holdt oss til slukfiske, kanskje vi bør ta med flueduppen neste gang. Hallkilos fjellørret. God stemning etter fisken ble landet. En fjellørret slik en fjellørret skal være. Ivrig fluefisker. Ut på kvelden ga vi oss med fisket og selv om det hadde sett så lovende ut ble det ikke mer fangst en den ene, men veldig fine ørreten til Bjarte. Vi var uansett fornøyd, og de neste timene gikk diskusjonen om hvor stor fisk vi trodde det var mulig å få her, og vi var alle enige om at det var snakk om kilos, minst. Leir i steinura. Fin utsikt. Solnedgang. En nydelig kveld Ut på kvelden ble det helt stille på vannet. Grubler over hvordan fisken skal lures neste gang. Etter solnedgangen kom månen frem. Panorama bilde av leiren. Neste dag hadde det blåst opp en del. Vi pakket ned sakene og tok noen siste kast i håp om å lure noen av de storfiskene vi hadde snakket om natten før, men vi måtte vende hjem uten noe mer fangst. Etter sakene ble pakket ned tok vi en siste fiskerunde. Bjarte har fått fisk og stresser ikke. Viktig med gruppebilde. To staute karer i vakker natur. Det var lettere å gå ned enn opp. Vi konkluderte med at turen hadde vært bra. Må kanskje pakke lettere på neste tur. Dette en tur som virkelig innfridde. Vi fikk fin fisk, jeg sier alltid vi når det var noen andre som fikk fisken. Kontrasten fra å tvinge seg oppover fjellsiden i piskende regn og med gjennomvåte klær, til å komme frem i strålende sol og alt som var vått kunne tørke, var rett og slett en herlig opplevelse. Så med andre ord, det er gode muligheter for at jeg tar turen hit igjen. Kristian har vært så snill å latt meg bruke en del av bildene han tok på turen til denne turrapporten, han har speilreflekskamera og tar bilder som blir en hel del bedre enn mine. Han er vel en bedre fotograf også. Så takk for det Kristian. Vis artikkelen på bloggen

Nydelig. Fantastisk! For en natur! Meget inspirerende og flotte bilder og film!

utrolig fine bilder og film takk får att du delere

Rondane, Illmanndalen juli 2013.

Barna våre bærer alltid egen sekk med mat, drikke og skift på tur. Jeg har ikke veid sekkene og skal gjøre det før neste tur. De er vant å bære skole og barnehage sekk fra de små. Det irriterer meg når jeg ser foreldre tar skole sekken når de hente barn på skolen.

Nå er ikke akkurat bikkja mi et rovdyr, men tror de gjerne tiltrekkes av endel like lukter. Buksa blir mer og mer interessant etterhvert som lukta blir mer og mer intens. Vondt lukter godt i en dyrenese Når det kommer til til tobeinte vil nok bukselufting fungere utmerket for å holde de unna. Enda mer effektivt er nok muligens et par sokker eller en boxer. Om de da ikke har vært på tur selv i noen dager, da blir luktesansen kraftig redusert, og de svarer kanskje med å løfte litt på armene for å slippe ut rovdyrlukta som etterhvert produseres i svette armhuler

Forsøker meg på den bloggsaken som ligger inne hær:

Veldig enig. En flott topp. Den er helt overkommelig for alle å gå. Om man har høydeskrekk så kan man ta den fra sørsiden, og ikke østfra, som de fleste gjør. Kjør til der Slettefjellvegen er på det høyeste og gå innover mot Belgjinøse (også en fin liten topp med god utsikt, men litt ur på veien opp). Derfra kan man gå i en bue og komme inn mot Mugnetind fra den flatere siden. Veldig lettgått og fint terreng. Det er en litt lenger tur, men veldig fin.

Var på en liten helgetur til Talgje utenfor Stavanger med en flokk ungdommer for noen uker siden, og der fikk vi besøk av en arkeolog som tok oss en runde på øya og fortalte om hva som hadde forgått her i vikingetiden. Han hadde med seg en halvstor valp av rasen Islandshund. Et sted gikk det noen ungdyr og beitet og de reagerte ikke på oss turister før de fikk øye på hunden. Vi ble ganske raskt omringet av en bøling hoppende og snøftende kuer, og arkeologen måtte løfte opp hunden sin og komme seg i sikkerhet, menns jeg, som har noen års erfaring med gardsarbeid, begynte å dytte og jage på dyra. Fremmede hunder kan lett få store problemer hvis de kommer inn på områder med storfe. Det fikk en tysk offiser bittert erfare en gang under krigen like ved der jeg vokste opp. Det var stor aktivitet med bygging av bunkere og pansersperringer på et jorde hvor det beitet en stor flokk kuer. Arbeidet hadde pågått lenge og kuer og arbeidsfolk hadde ingen problemer med hverandre. Så kom det en dag en tysk offiser med fin svart uniform og en stor Sjeferhund for å inspisere arbeidene. Han hadde ikke gått mer enn ca. 50 meter inn over jordet før kuene begynte å omringe ham. Det nyttet ikke hvor mye han enn ropte og skrek og til slutt trakk han opp pistolen sin og begynte å skyte i luften. Enden på visa ble at han måtte slippe hunden og berge seg selv og da kuene endelig roet seg lå hunden trampet ihjel på bakken. Så det er ikke bare ville dyr som kan være en trussel når man har hund.

Nå er saken løst. kameraet er på vei hjem. Har også hatt kontakt med Easybring, et interessant konsept. De var veldig imøtekommende. Siden det ikke var mulig å legge Italia inn på deres sider så tilbød de seg å gjøre dette for meg i et forsøk på å få saken løst. Anbefaler alle som reiser en del å sjekke ut denne siden. https://www.easybring.com/nb

Jeg stiller i en annen klasse enn de som til nå har svart. Ikke mye skau der jeg normalt ferdes. Heia er bar, og ligger mellom 700 og 1100moh. Telt eller tarp blir ofte noe mer ekstremt på grunn av vind og/eller regn. På våre kanter er nok overnatting i selvbetjente/ubetjente turistforeningshytter absolutt det mest vanlige. Jeg har selv ca 30 overnattinger i slike hytter i året. Fordelene er lett sekk, hyggelige menesker, bedre mat. Mulighet for tørking av klær. Det teller også litt for en gammel kropp å kunne ligge godt, i det minste på en madrass. (Det å vaske opp med folk du møtte dagen før, og ha det hyggelig, er i seg selv nesten verdt hele turen.) Ulempene er prisen på overnattingen, og at det er andre folk i hytta. Det er nødvendigvis ikke mange andre på samme stien, avhengig av hvilken sti som velges. I tillegg må det gjøres en liten innsats med vask og rydding, og som nevnt oppvask.

Båt er jo helt digg å sove i, men litt upraktisk i skogen, hengekøye sover jeg søtt i i skogen men på høyfjellet så henger man litt dårlig og hytta er jo best når det høljer og blåser.

Spray innerteltet med balsamspray (f.eks Natusan Kids). Vet ikke om det kan ha noen konsekvenser for vanntettheten på ytterteltet om det blir sprayet, ellers ville jeg gjort det samme med det. Men innerteltet er jo uansett ikke vanntett så der risikerer du ikke å ødelegge noe.

For min del har Jerven Thermo Hunter-duken min blitt til en høst og vinterartikkel. Om sommeren velger jeg telt/tarp. På høsten bruker jeg den i jaktsammenheng, i forbindelse med postering på storviltjakt og pauser på småviltjakt, om været er dårlig. På vinteren bruker jeg den som ekstra isolerende lag, enten under liggeunderlaget i teltet, eller som dyne rundt soveposen hvis det er ekstra kaldt.

Veldig mye fine tilbud hos XXL nå. Jeg kjøpte nettopp Gore Tex active skalljakke fra North Face, nedsatt fra 4000 til 1500.

Du som er så lang, burde kjøpe noe slikt som Hilleberg Kaitum/Kaitum GT 2 eller 3 manns. Evt noe med lik konstruksjon, med rette endevegger istedet for skrå endevegg der du har beina.

Hei! Utglidning i snøbakke på vei fra Falketind til Stølsnos. Fikk ikke tak i enden av isøksa, men klarte i stedet å tre piggen gjennom vindjakke, skjorte og ulltrøye inne i armhulen. Piggen gikk ut gjennom de samme tre lagene med stoff uten å treffe hud, noe både jeg og turkameratene var glade for. Hadde pulsåra der blitt truffet hadde det sett stygt ut. EirikW

For 31 dager siden sto jeg på grensa mellom Norge og Sverige ved Riksrøys 126. Nå er jeg kommet over halvveis, både i antall dager og antall kilometer. Turen gjennom Hedmark, Rondane og Dovre har vært en utrolig flott reise. Nå gjennstår deler av Tafjordfjella og Sunnmørsalpene. På heggenes.net kan du lese og se bilder fra turen så langt. Jeg prøver å få lagt ut innlegg hver dag så lenge det er dekning, følg med Les mer på Heggenes.net, Heggenes.net/blogg

Bidrag til Juli Solnedgang på Fjorda siste uka i Juli. Fin 3 dagers tur med Far, barn og Bestefar. "Fjorda på sitt beste" Pentax k5, sigama 10-20mm

Har den siste tiden gått til innkjøp av: -Fjellreven Keb jakke -Exped downmat 7lw -Helsport Varanger 4-6 innertelt -Norrøna Recon Pack 125 -Hilleberg Nammatj 2GT ...sprøtt

Han går mye i terreng, så det er ikke noe problem. Han har gått fint over et par mindre broer vi har kommet over, men de har vært ikke svaiet, og avstanden mellom plankene har vært greie. Har bevisst gått endel på brygger og flytebrygger for å trene litt. Satser på at han kommer seg over

Ærlig talt. Pakk sekken. Legg vekk mobiltelefonen. Dropp ipad. Dra på tur. Du kommer ikke til å angre.

Tilgjengelighetsbehovet. Alltid skal vi være tilgjengelige. Folk tror jo f*** at en er dau hvis en ikke lar høre fra seg på en eller annen måte noen dager. Slapp av folkens! Jeg er ikke dau. Bare slo av telefonen, la den igjen i bilen, og stakk til fjells på fisketur. Fy flate så godt det er å slå av samfunnet når jeg stikker ut i felt. Beste som finnes! Betale regninger?! De regningene jeg ikke rekker å betale unna før jeg pakker sekken og stikker, eller som tikker inn mens jeg er borte, de får pent vente til jeg kommer tilbake.

Fy f.... Går det an. Leser et par av innleggene her, og konstaterer at verden så definitivt har endret seg. Og jeg er jævlig usikker på om det er til det bedre, for å si det slik. Når man nå ikke engang kan stikke ut i naturen uten internett, da er det for meg bare et endelig bevis på at vi er på vei uttafor stupet.

Ortlieb har vært geniale på sykkelturer i inn og utland. Sovepose og liggeunderlag legges oppå, telt inni. Jeg har aldri hatt behov for framvesker.

Bestilte boken din nettop. Har planer om å sykle der oppe, så den vil bli til god hjelp. Bruker Biltema sine sykkelvesker. De fikk så god kritikk på test. Tett er de, men de er svake i festene. På skikkelig langtur vet jeg ikke om de holder....!!!

Farlig og farlig. Ett ekorn holdt på å gi meg hjertestans for snart 20 år siden, da det hoppet ned på telt taket mitt og begynte å løpe rundt på det sånn ca. kl. 0400 på morran. Og så holdt jeg på å irritere på meg høyt blodtrykk sekundene etter da jeg forsøkte å jage det vekk for å få sove videre, og ekornet ikke tok hintet. Så en viss risiko er det jo...

Om du ikke har spist kjøtt på 30 år så er det vel ikke så mye real du kan ete heller. Og skal man sammenligne antiklumpemiddel og annet som er tilsatt real som du går god for, i forhold til rent tørka kjøtt med litt krydder på så er jeg jammen ikke sikker på om dine sammenligninger holder mål ang tilsetninger, modifiseringer, og bol. Såfremt kjøttet ikke er henta fra søstra til hulken som du sier ja