Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 12. okt. 2012 i alle områder

  1. Vi lå i teltet en etteriddag og gasset oss. Fire unge veidemenn av den gamle skole lå atter engang på fiske inne på vidda. I sekkene lå det et par kilo grovsalt. "Borteboerstipendet" var kalkulert å tilkomme noen skarve studenter på denne tida av sommeren. Suget etter det frie, flakkende veidemannslivet innover Finnmarks uendelige vidder hadde bygd seg godt opp etter 6 ukers sommerjobb med påfølgende helgeturer. Helgeturer er tildels stressende. Man må kjøre som faen ut av byen fredags ettermiddag etter arbeid for så å peise innover fjellheimen til langt på natt natt til lørdag. Så skal man i tillegg rekke å fiske noen timer før man må ned av fjellet søndags ettermiddag. Da blir det ikke så mye søvn, man rekker ikke å komme skikkelig i takt med naturen og man skal være heldig om man treffer godbettet... Midnattssola som karakteriserte isfiskerlivet i juni var gått ned for i år og midt på natta var det tildels skjømt. Perfekt for storørret som tidvis benytter mørket som skjul og kommer sigende innpå grunna... Nå hadde vi akkurat såvidt lettet på øyelokkene etter en 10-12 timers søvn. Ingen gadd å fiske igårkveld, hvorfor skulle vi det? Vi skulle jo være på goplassen i dagesvis. Kølsvart kokekaffe ble skjenket og baconosen holdt på å kvele mygga som virkelig hadde funnet seg til rette under teltduken vår. Han Håkon og han Ottar skulle være med på den første delen av turen. Han Håkon var fiskemessig nybegynner, men ørretsuget var det ingenting å si på. Han risikerte altså å slå persen sin, som var rundt halvkiloet, rett nedi støvlene dersom han fikk fisk... Oppkjøring stod på Ottar sitt program så han måtte ned etter 3 netter på vidda. Jeg og han Magnus bare ristet på hodet, gjespet og syntes synd i han Ottar og han Håkon. For et stress å gå ned etter 3 skarve netter...! Vi to hadde jo all tida i verden... Innturen til dette sanne ørretmekka var tildels strabasiøs for Ottar sin del. Han hadde kjempet mot ræinnarrævv og hælvættesmakt kvelden i forveien, men nå var sekken pakket og han klarte å halte seg innover vidda i feberfantasier om megaørreter. Han Ottar holdt på å gå i isen på turen inn til ørretmekka. Svartkaffen skjenkes Vi var på tur for å virkelig gasse oss! Guttan har kvikna til og er snart klare for innsats Etter å ha fortært noen pakker bacon og flerfoldige liter kaffe komlet vi oss ut av teltet et par tre timer etter at vi våknet. Nå var vi klar for å gjøre en innsats med stanga! Vi var fulle av forventning. Alle hadde planer om ny ørretpers! Første dagen var vi ikke helt i takt med naturen, enda. Vi startet tydeligvis fisket midt i beste middagskviltid for ørreten. Jeg hadde noen "napp" som jeg i skrivende stund mistenker å være botten, rett etter at fisket tok til. Det hadde vært mye regn og utrivelig vær ei stund i forveien. Dette hadde ført til at vatnet var grumsete og fisken hadde nok problemer med å se sluken i det grumsete vatnet. Det var ihvertfall vår forklaring på hvorfor vi ikke klarte å berge koking engang. Mygga var infernalsk! Ekstreme mengder anabole og feite mygg gjorde alt de kunne for å suge så mye blod som mulig ut av kroppene våre, det var svart og det var bare såvidt at man klarte å skimte andre sida av vatnet gjennom svermene av dinosaurusmygg. Han Ottar hadde fått tak i noen skikkelig giftige saker! Jungelolje, som er så giftig at det er forbudt å selge i norge, var det eneste som stakk tilstrekkelig tilbake mot mygga. Når man brukte den kom man seg i det minste under 100 myggstikk pr. fiskeøkt. Ellers ble vi stukket som inn i helvette. Kvinnfolk, fluefiskere, søringer og andre som ikke er vant til å spise seg mette på uhorvelige mengder mygg og som ikke er stukket så mye fra før av at de er immune mot myggstikk ville hatt seriøse problemer med å i det hele tatt klare å puste noen andre plasser enn inne i innerteltet her inne ved finskegrensa. Rett som det var pustet man mygg langt ned i lungene. Plutselig sa det pladask! En pen ørret røpet seg bare noen meter fra land. "Se te hælvættæ å kast!" Ropte jeg til han Håkon. Og da var han ikke snar å be! Sjøl om han var nybegynner kastet han et perfekt kast litt forbi vaket. Sluken, en blank toby, syntes tydeligvis godt nok i det grumsete vatnet. Han slet av 3 av sine 4 jensen på de tre første kastene og prøvde derfor en litt spesiell sluk... Den blanke tobyen må jeg nok investere i! Tre meter fra land hogg det nemlig som faen og han Håkon stod der med stanga i helspenn! Etter ei stund kunne jeg håve inn et smykke av en perfekt torpedoformet skapt halvannen kilos ørret. Ørreten var nesten blank som en sjøørret, til tider blåglinsende, kraftig over ryggen og uvanlig vakker å se til. Han Håkon jublet over å ha persa med en kilo og han Ottar var stum. Jeg fikk en god følelse av å ha hjulpet til å berge Håkon sin fisk og gledet meg voldsomt over Håkon sin åpenbare ørretlykke. Han Ottar, som har gått på flerfoldige bomturer, var stum. "Ka ska man sei?" Hvordan var det mulig at han Håkon fikk en så veldreid fisk på land på sin første tur med meg, men han Ottar sjøl hadde gått 11 bomturer...? Vi sa at det nok var ekstrem nybegynnerflaks, mens fiskeren sjøl rettet en stor takk til ei tøtta som ettersigende hadde gitt noe bemerkelsesverdig godt haill som tydeligvis hadde ekstra lang holdbarhetsdato. Håkon med sitt livs første ørret over kiloen Det glinset i blått på ørrethodet ”Ka ska man sei?” Middag Den påfølgende dagen gikk fisket tregt. Vatnet var fortsatt grumsete og det var generelt få livstegn. Han Ottar peisa faktisk i en liten ørret og fikk sin første fisk på lenge. Det varmet sjøl om det ikke var rare greia han dro i. Han Magnus hadde noen napp men det var tydeligvis nå laushaill han hadde fått seg, fisken ville iallefall ikke feste seg skikkelig i kroken... Været var bedritent. Konstante lavtrykk sørget for mye regn og dårlig bett... Etterhvert klarte jeg å berge litt matfisk type mellom halvkiloen og kiloen. Han Ottar sløye en liten tass Kvelden før han Håkon og han Ottar gikk ned fyrte vi et trivelig bål og med godt kaffebesøk av han Mr. Jameson erindret vi oss tilbake til tidenes morgen. Vi hadde virkelig det som best kan beskrives som KVALITETStid forran bålet med gode kompiser. Utpå natta tok vi fatt på fisket og han Ottar og han Håkon var i takt med naturen og de traff bra på nattbettet. Han Håkon persa på nytt med en ørret av ukjent vekt. MEN; "Han va større einn dæinn forrige!" Milde fiskeguder sendte forskudd på haill til han Ottar! 18 år og uten haill er et dårlig utgangspunkt når man skal gjøre storfangst på vidda men ei bønn om tilgjivelse og credit på haillkontoen hjalp! Han ottar peisa til med en ørret på 1,2 kg og dermed sin første ørret over kiloen! Du kan tro han var glad! Fettgliset var virkelig plantet godt i trynet da jeg traff gutten i teltet på morrakvisten. Karene hadde desverre sløyd og saltet ned fangsten før jeg rakk å forevige den og den foreviges derfor bare gjennom litteraturen. Urstemning Det var to glade gutter som dro hjem til sivilisasjonen, eller skal vi si som dro på tur til sivilisasjonen etter tre netter på vidda. Begge hadde ny ørretpers og de kunne glise fra øre til øre. Vi to som fortsatt skulle ligge noen netter til hadde ikke så veldig mye å glise over, enda. Vi hadde ikke fått ørret over kiloen enda. Vi hadde knapt fått matfisk og lurte på "Ka ska vi gjøre?" mens vi kokte morrakaffe. Morrakaffen var i realiteten ettermiddagskaffe. Det var vel i firetida vi kokte den... Vi må komme skikkelig i takt med naturen, tenkte vi. Vi må fiske når det er bett og sove når det ikke er bett. En god, genial og enkel taktikk. Da var spørsmålet: "Katti e bette?" "På natta!" Ok, og som sagt så gjort! Vi snudde døgnet komplett! Vi kom i takt med naturen! I halv ett tida var det rimelig skjømt, omtrent på det mørkeste. Nå smeller det tenkte vi da vi våknet fra middagskvilen. Nå må vi ut å gjøre storfangst! Vi fisket og fisket og skjønte etterhvert at vi ikke hadde truffet bettet. Vi fikk ingenting annet enn drøye halvkilosørret. Så plutselig omtrent i 4 tida på natta small det i ei 25 grams Jensensild! Etter den påfølgende fighten fikk jeg hjelp av han Magnus til å lande en pen ørret på 1,8 kg. Rett etter røsket det i en på 1,1. Turen var berget for min del! "Det va da som faen..." sa han Magnus... Fortsatt No-Fish... Jeg følte en ekstrem lettelse over å endelig få storfisk på denne turen. Vi gikk lenge rundt i frykt for at noen satt hjemme i godstolen og kastet gainn av værste sort innover vidda... Jeg var i takt med naturen. Nå var det bare å salte ned fangsten og doble innsatsen i morranatt! Nattfangsten Vi går ikke rundt med klokka på oss når vi er på tur, men av ren nyskjerrighet og fasinasjon for vår spesielle døgnrytme så sjekket vi den innomellom bare for å konstatere at vi var i takt med naturen. Klokka var fire på ettermiddagen da vi våknet dagen etterpå. Og ettersom vi var i takt med naturen så drøyde vi fiskinga til langt på natt. På de tidspunktene av døgnet det er dårlig bett kan man like gjerne fyre bål og sove. Da vi følte at storingene kom sigende innover grunna slengte vi uti Jensen. Da tok det selvfølgelig ikke lang tid før jeg bar i den første. I rask rekkefølge landet jeg to ørreter på 1,5 kg. De ble så etterfulgt av en på 1 og en på 1,1 kg og som en feskar hør og bør ble det skjenket en Jägerdram til kompisen og to til den som fisken dro... Jeg var strålende fornøyd! For ei fantastisk natt og en fantastisk fangst. For Magnus sin del var det ikke like enkelt. Han hadde hatt flere napp men ingen satt skikkelig. Plutselig sa han "JAAADDAA! Dær sitt han!" raskt etterfulgt av "mangestyggeordsomikkeegnersegpåtrykk...!!!" da den tilsynelatende storfisken slapp. Hahaha snakke om dåli haill... Jeg sysselsatte meg selv i filetteringsbransjen. Borteboerstipendet ble deretter saltet ned, klart for å bæres ned til fryseboksen. Da jeg var ferdig med å filettere fant jeg han Magnus i full panikkfisking. Han hadde heldigvis lyktes i å berge en ørret på en kilo. Det var blitt morran, jeg peiset uti en pervo og en ørret på 900 gram møtte filetkniven. Vel tilbake i teltet inntok vi de siste restene av godteri før vi sank inn i dyp søvn i takt med naturen... To stykker på nøyaktig 1,5 kg To ble til tre Tre ble til fire Han Magnus holdt motet oppe til tross for ”laushaill” Borteboerstipendet Utpå morrakvisten fikk han Magnus endelig en på kiloen, pervoen fikk en på 9 hekto Vi gjenoppstod klokka 1730 siste dag i villmarka! Så lenge har jeg aldri sovet før. Vi inntok morrakaffe, stekte det siste baconet og i åttetida var vi klare for å fiske middag. Noen få kast senere berget jeg inn koking, en knapp kilos. Vi kokte den mest utsøkte Skomværs fiskesuppe som er å oppdrive med fersk ørret og brød med ekstra mye smør attåt. Ei Mack 1877 hentet rett fra en smeltebekk satte en gourmemessig prikk over fiskesuppa. Han Magnus var i komplett takt med naturen! Halv ett på natta våknet han opp fra middagskvilen og vekte meg. Så gikk vi ut for å toppe storfangsten natta i forveien. Fiskesuppe Noen få kast og PANG! En knallsterk ørret som bikka 2 kg slukte jensensilda mi med grov appetitt. Dreiemomentet fiskestanga ble utsatt for dro hardere enn en dieselmotor. Rett etterpå røsket det i en til og Han Magnus stod rett bortfor meg med stanga i helspenn. Magnus sin fisk veide 1,9 kg og var dermed ny pers for han. Den var litt slankere enn de andre og på sine yngre glansdager var den nok rundt 2,5 kg. Magnus si stang stod på nytt i spenn rett etterpå og han kastet flere ørreter på land. Plutselig så jeg til min forskrekkelse at tåka kom sigende. Det er jo drepen for bettet... Akkurat idet tåka kom til vår del av vatnet røsket det i en til på sluken min. Denne vakre ørreten ble elegant sparket rett opp på land med et meget velrettet oppspark! 1,5 kg og punktum for natta. Iløpet av en time med kanonbett ble alle vinterens våte drømmer om storfangst oppfylt denne første natta i august. 7 ørreter fra 700 gram til 2 kg lå på land. Lerka ble "feska fram" og vi skålte med Jäger til lerka var tom... For en fest denne første augustnatta ble for to veidemenn, nå var turen godt berget og vel så det for Magnus sin del også. Nå kunne han endelig balle seg en pris og virkelig slappe av og roe nervene... Denne natta føres i pennen som en av mine mest intense naturopplevelser i feskarkarrieren. Denne turen var kjærkommen og jeg satte ekstremt stor pris på å endelig få til en fisketur i starten av august. I fem år på rad har august ligget brakk fiskemessig pga sommerjobb, militæret, forkurs i matte, konteeksamen og konteeksamen. Denne natta slo jeg tilbake så jævlig! Tåka la seg tykt og vatnet døde, ikke en eneste fisk ville bite etter at tåka la seg... Etter at mange skrytebilder var tatt filletterte vi fangsten og saltet den ned. "Ska du fløtte hjæmmefra?" spurte jeg. "Blir nok nødt til det ja..." sa han Magnus. Borteboerstipendet hadde han iallefall fått på forskudd! Jeg hadde 9 kg, han Magnus hadde drøye 4 kg ørretfillet i sekken. Det var to lykkelige veidemenn som nøt soloppgangen da vi tok kveld engang utpå morrakvisten. Filletkniven var blitt sløv... Vi har funnet et paradis. Bælfeit tokilos ”Gammelrøya” og slaktern Iløpet av en time slengte vi opp 7 ørreter fra 700 gram til 2 kg Artikkelforfatteren med storfangsten Smilet kom fram og nervene ble roet med en pris Vi hadde tyngre sekker på hjemveien enn innover vidda… Sommerferien var berget og det var bare å ta kveld etter ei helt fantastisk natt… I skrivende stund har undertegnede akkurat investert i ei kokebok om fisk og sjømat i den hensikt å være litt mer kreativ enn normalt når "borteboerstipendet" skal serveres til ei frøken som gir "heilt utruli" godt haill!
    6 poeng
  2. De må få delta på jegerprøvekurs om de ønsker, og det må være politiets jobb å sørge for en grundig sjekk ved utstedelse av våpenkort.
    6 poeng
  3. Jeg ser ikke helt hvordan din trangsynte holdning til jakt er relevant for temaet i tråden her. Dette er rimelig OT, men jeg har jegerprøve og driter ikke langt i naturen av den grunn...
    2 poeng
  4. Og det beviser ingenting utover at politiet ikke har opplysninger om at du ikke er skikket til å inneha skytevåpen. Tro meg, personer tilknyttet dette miljøet vil ikke få innvilget kjøpetillatelse på så mye som et reg.pliktig luftgevær. De vil derimot bli tatt inn for en samtale hos PST.
    1 poeng
  5. Jeg velger å sette min tillit til PST og andre instanser i forhold til at de som ferdes i disse ekstreme miljøene ikke får noe våpentillatelser. Når det er sagt, så tror jeg dette er tullete.. Det jeg mener med det, er at hvis det sitter en terrorist et sted i Norge, med skumle planer om å slakte ned mennesker med et våpen for sin Gud og sitt folk, så er dette noe han kommer til å gjøre uavhengig om han består jegerprøven og får godkjent våpenkort eller ikke.
    1 poeng
  6. Ikkje eg heller, men eg har vakna opp på vintertur med våt fotende på soveposen og bestemt meg for at det skulle vera siste vintertur med telt med skrå endevegg. Sum for teltet som då vart pensjonert og teltet som vart kjøpt inn som erstatning passerte kr10000 med god margin. Men ingen av desse telta var så tunge som Patagonia, sjølv før ein legg til Helsportfaktoren på vekta til Patagonia. Den gongen bytta eg altså teltform, at eg fortsatte med same merke var meir tilfeldig. Eg vurderte seriøst fleire modellar frå både Helsport og Hilleberg og andre. Usikkerheita ved vektangivinga til Helsport var ein av faktorane som gjekk i disfavør av Helsport sitt telt den gongen. Og eg har ligge i Ringstind ei vindfull seinhaustnatt og tenkt at eg hadde feil telt for anlednigen og bestemt meg for å kjøpe sjølvståande lettvektstelt til denne bruken. Dette vart riktignok ikkje så dyr natt som den vinternatta, men eg har lært at feil fyrstevalg kan koste dyrt i det lange løp. Og med mange nok utenetter er eg villig til å betale litt ekstra for dei riktige løysingane. Den gongen hadde eg derimot hatt så dårlege erfaringar med Helsport sine teltstenger, at fleire telt frå Helsport var heilt uaktuelt for meg (etter det eg har forstått har Helsport bytta stangleverandør til DAC no, så teltstangproblemet skal vera ute av verden, men det ligg sikkert mange Helsporttelt med gamle stenger på lager rundt i sportsbutikkane i lang tid framover). Om det står Helsport eller Hilleberg på posen betyr for så vidt ikkje noko, det er korleis teltmodellen er utforma og korleis løysingane fungerer som er viktig. Men når ein fyrst har gode erfaringar med eit merke og dårlege erfaringar med eit anna merke, vert det til at ein stolar meir på det eine merket, og då er ein også villig til å betale meir for det merket enn det andre, sjølv om modellane ser nokså like ut i katalogen. Men prisen på Patagonia vert sjølvsagt lågare når det vert solgt som eit masseprodusert telt, og ikkje som eit samleobjekt som det vert marknadsført som på Helsport sine sider akkurat no.
    1 poeng
  7. La dem nå få ta jegerprøven. Blir spennende å se hva som skjer når de søker våpenkort. Og ikke minst hva de skriver som grunnlag for søknaden. Det er dersom de virkelig får kjøpe våpen at jeg blir bekymret.
    1 poeng
  8. Prøver igjen jeg. Jeg ser ikke problemet. Er dere redd for en ny Utøya-masaker? Kjellis- Relevansen på mitt inlegg ligger i det at Islamister blir omtalt som folk som ikke bryr seg om naturen men heller våpen. Beklager å legge alle under en kam. Innrømmer feil ordbruk fed å si de fleste, mente egentlig "noen". Edit - Såklart finnes det ingen på FF som driter langt i naturen.
    1 poeng
  9. Om det er Helsport eller Hilleberg er av mindre betydning, jeg har ennå til gode å sitte værfast og tenke "Nå skulle jeg ønske jeg hadde teltet til den andre leverandøren", men akkurat som ingen skalljakke er verdt 5000 kroner, er intet telt verdt å betale 10 000 for.
    1 poeng
  10. Ryddig? Det ryddige hadde vært å bedt disse kjekkingene om å forlate kurset om det er sånn at de kommer med ekstreme ytringer osv på/under kurset. Det kursleder (og NJFF) gjør her er å dekke sin egen rygg ved å "påpeke" problemet. Hadde feks en pistolklubb gjort det samme, gitt opplæring osv, hadde hylekoret neppe lagt seg med det første. Nå vil jo ikke noen av disse få innvillget noen kjøpetillatelse, uansett hva VG skriver av feil, så sensasjonsjournalistikken dør nok ut.
    1 poeng
  11. Om en av posene er markert større enn den andre, så blir det vel naturlig å ha den ytterst, men i teorien er det lurest å ha duna innerst. Da vil kondenspunktet (litt avhengig av temperatur) mest sannsynlig ligge ute i fiberposen. Bedre at denne blir fuktig, enn at duna blir fuktig..
    1 poeng
  12. Er ikke rare turen fra Toten til Harestua da. Ta turen til Jan(Seleverkstedet) og snakk med ham, så blir du garantert fornøyd.
    1 poeng
  13. TR eller CR som vi på Olsendriver kaller det. Legger ut en video fra turen ila uka på: www.olsendriver.blogspot.com Vi kjører på så lenge Sognefjellet er åpent. På: Meg, I, R og T. Andre: Verdens beste joikas; Martin og Endre støta på Skagastølsrisset S&D: Heftyes Rute i skyene. Her følger CR med bilder. Tar med rapellbeta til slutt. En liten CR-film kommer senere. Fredag ettermiddag i Drontheim, klokka er 16:30. På vei til Turtagrø. Køen står. Ikke akkurat optimalt når vi skal gå opp til NTK-hytten i kveld. Men føkk det. Livet er ikke optimalt. Klokken ett på natten ankommer vi hytta. Rune møter oss og vi setter alarmen på seks. Morgen i Skagadalen. Føles som om alarmen tuter etter fem minutter søvn. Sover litt til. Hodepine og sår hals. Ting er ikke akkurat optimalt. Men føkk det. Går oppover alle fire. Bedre forhold enn sist på anmarsjen. Bandet og Midtmaradalen. Storen er i skyene, men på Bandet klarner det opp en liten stund. Under hjørnet må R o T snu. T har forfrosne hender som ikke funker. Dem firer seg ned og lover oss varm hytte ved hjemkomst. To fargeklatter i en sort-hvitt-verden. En ravn holder oss med selskap. Galleriet er dekt i hvitt. Det føles eksponert selv om vi er midt i skyene. Sort-hvitt-verdenen blir stadig hvitere. Galleriet sett fra stand under Heftyes Renne. Heftyes renne er plastret, spesielt der det lissom skal bli lettere. Jeg pirker, graver, regner vektorer, fryser og svetter. Føles som om jeg har hengt her i Heftyes Renne hele livet. Femten meter opp er det hvitt kaos. Et horn åpenbarer seg etter febrilsk graving. Jeg slynger hornet….og henger. Ting er ikke akkurat optimalt, men pumpa skal jeg ikke bli i dag. Og gode sikringer skal vi ha. Med to hender til graving finner jeg til slutt en bombekam. Føles trygt og jeg går videre med margin. Sikringsarbeidet skal være optimalt. Stand over Heftyes Renne. I toppen av lengden møter jeg en gammel venn; et riss som tar en bombe wallnut nummer syv. Første mai for fjorten år siden gikk jeg og broærn en variant av Sydvestvegen. Jeg endte i en helt ræva hengende stand. Broærn støta videre opp på slakere, men veldig ustabilt snøterreng av massive snøblokker på varm klippe. Fra toppen av en snøblokk fant han bomben; Holdepunktet som ga oss trygghet. Og nå fjorten år etterpå bruker jeg samme kilelommen. Her setter jeg stand i tre kiler. Ine kommer etter med ukontrollerbare skjelvinger. Hun har stått til kjøling i en evighet på stand. Resten er trivielt til topps. Fra toppen. Fra toppen ser vi bare hvitt. Vi retter umiddelbart fokus på returen for å komme i lyset. Ned kjente ankre går det raskere enn sist. Vi står på trygg grunn når hodelyktene slåes på. Rappell ned Andrews. Bunnen av Andrews. Matpause på Bandet. Ny energi. Selv om dagen har vært et slit føler jeg meg i bedre form nå en i morges. Et lys blinker til oss fra hytta. Prøver de å kommunisere med oss? Har det skjedd en ulykke? Eneste morse jeg kan er SOS, jeg avstår fra å blinke tilbake. Endelig ved hytta tar Rune og Trine imot oss. Blinkingen var bare Rune som lurte på hvordan vi ville ha biffene våre stekt. Jeg skulle ha blinket følgende:.-. .- .-. . / -- . -.. / -.-. .... --- .-. .. --.. --- (rare med chorizo) R og T har middagen klar. Det føles som om temperaturen der inne er femti grader, men termometeret viser nitten… Mat og lang søvn. Så søndagsfrokosten (dvs turens egentlige mål) <CR Slutt> Joika. ANBEFALING AV VINTERTUR PÅ STOREN MED RAPELLBETA FOR ASPIRERENDE JOIKAS Vi returnerte ned Andrews på lørdagen. Der var det perfekte klatreforhold med eksponerte riss, vannis som tar skruer og hard snø på hyllene. Er du gira på Andrews om vinteren, så ere bare å komme seg til fjells nå. Det føles trygt med litt beta for åssen man skal komme seg ned fra denne tind av første rang. Sommerstid bruker de fleste helikopterslynga på sydvestvegen. Det blir en rappell ned til slynga, og gjerne to videre om vintern. Det blir fire totalt. Et alternativ er å rappellere Andrews Renne sånn som vi gjorde med 5 rappeller helt ned til gåingen. Det føltes veldig trygt. Og man havner direkte ned anmarsjen. BETA FOR RETUR NED ANDREWS RENNE OG ANMARSJSVAENE0. Fra toppen og ned til starten av Andrews renne er det oftest greit å gå. Dvs man sikrer hverandre ned og sistemann kommer baklengs på led. 1. Vi etablerte et anker i nordsiden av renna. Dvs venstre siden av renna når du har ryggen vendt utover. Ankeret ligger rett før en blokk på kanten (som kanskje snør ned utover sesongen), der det er naturlig å starte rappell. Her må du kanskje grave. Vi satte tre gode kiler her. Rappellen videre fra dette ankeret er bare 15-20 meter. 2. Dette ankeret er en samling slynger rundt diverse blokker. Det ligger til venstre, litt på siden av selve renna. Pass derfor på å ikke rappellere forbi. Herfra rappellerer man en 50-55 meter. (Ca halvveis mellom anker 2 og 3 er det et slakere parti der man finner et gammelt slyngeanker) 3. Slynge rundt karakteristisk blokk. Blokka befinner seg under et litt brattere parti. Rappellen herfra er 50+ meter til bunnen av renna. (NB: På sommeren er det veldig løst den nedre delen av Andrews. Denne delen er ikke vanlig å klatre opp lenger) 4. Anker til venstre for renna på en litt sva del ca der renna slaker ut / tar slutt. En gammel bankebolt og en ny kile. Rappeller herfra og så langt tauet rekker. Da står du på litt slakere grunn og drar ned tauet. Her finner du kanskje ikke noe sikring. Men det er greit å gå herfra og ned til eventuelle rappeller på anmarsjdelen. 5. Anmarsjdelen har to ok alternativer. For begge går du ned mot hjørneformasjonen man gjerne klatrer opp. Alt 5A: Litt ned i hjørneformasjonen kan man også sette anker om man vil. Vi observerte ingen etablerte rapellfester, men sikret her på vei opp så vi vet det er bra kileplasseringer her. (Forrige tur var det mer snø her og vi fant ikke disse). Alt 5B: Traverser diagonalt ned en rampe retning vestveggen. Gå nedover snøbakker/sva langs hjørneformasjon. I denne hjørneformasjonene vil man kunne finne kileplasseringer om man leter. Nederst i hjørneformasjonen satte vi et anker bestående av en blokk og en kile. Dette er der det begynner å bli mer eksponert og klippe nedenfor. Dette ankeret må man nok vite hvor er for å finne, da det fort snør ned. Men som sagt finner man også andre plasseringer her. Fra ankeret er det mindre enn 50 meter ned til gåtereng. Returbeta for vinter. TIL SLUTT· På Storen vil man finne bra kiler om man leter. · Ikke nøl med å sette igjen kiler. · En blokk faller til slutt ned. Bruk ekstra back up til førstemann som man eventuelt tar med dersom ting virker trygt. · Sett nye bånd på ankerne. Kutt av utslitte bånd og ta med. Men det er selvfølgelig ok å la noen gamle slynger bli igjen som back up til din nye dersom du synes fjellet er skarpt. · Sikre hverandre på alle seksjoner der du føler deg uttrygg. Seksjoner kan være trivielle snøbakker en dag og kjipe sva uten festelag andre ganger. Se an og sikre etter forholdene. · Ta med 60 meter tau, så har du alltid litt tau til overs. · Ekstra hodelykt så blir du ikke føkka i mørket. · Blir du føkka alikevel; tenk som Olsen > WWOD (What Would Olsen Do?). Så løser det seg nok. · Dersom WWOD ikke funker > Funk Bailefunken. Bat out of hell og ta vare på livet. Alpinisme er gøy. Selv når man ikke får det til. Sa brura
    1 poeng
  14. Takk for at du likte rapporten Nei det er faktisk ikke lov å bære våpen i Amerikanske nasjonal parker, tro det eller ei. Bjørnen i dette området er som regel veldig snille sort bjørner, de angriper nesten aldri folk og er for det meste bare ute etter din mat. De er ekstremt frekke på sine metoder for å få din mat, men vet at det ikke er noe poeng å gå til kamp for maten. Så all mat må i en Bjørneboks som må legges rundt 50 meter unna teltet. Boksen er laget slik at bjørnene ikke klarer å åpne dem. Bjørnene i dette området forbinder mennesker med mat som kan være noget problematisk, men etter innføring av på påbud med bjørneboks for backpackere har bjørnene begynt å gå etter camping turistene som har med pølser og bacon ikke Coscus og frysetøret beef stew. Jeg så ikke en eneste bjørn noe jeg syntes var litt leit.
    1 poeng
  15. Doro har telefoner som retter seg primært mot eldre personer. Nå har jeg riktignok aldri selv prøvd en doro telefon, men anbefaler deg å ta en kikk om spesifikasjonene tilfredsstiller hva du forventer. Telefonene har store, tydelig merkede taster som hjelper svaksynte, trygghetsalarm, støtte for mms og kamera. De er relativt dyre kontra "vanlige" telefoner. Se f.eks Doro 740 som ble lansert i sommer: http://www.prisguide.no/produkt/doro-phoneeasy-740-157040/detaljer Hvis ikke er jo Apple sine telefoner såpass brukervennlige at små barn raskt finner ut av hvordan de skal brukes.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.