Gå til innhold
Langbein Rise

Langhelg på Tverråbreen (27-30.04.2007)

Anbefalte innlegg

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt telttur til Norges tak og plukke topper i området Illåbreene, Tverråbreen, Svellnosbreen og Storjuvbreen. Vi var 10 turglade personer som dro opp til Spiterstulen og overnattet der. Jeg hadde vært oppe og sjekket forholdene foregående helg, men informasjonen stemte dårlig på grunn av mildvær og regn selv over 2000 moh. Rundt Spiterstulen var det blitt mye bart og oppe i høyden var det hardt. Isen hadde gått på Visa. En positiv ting var at værmeldingene var bra. Vi traff også de to Hedmarkingene fra forrige helg og fikk noen tips.

Teltplass og toppiver (lørdag 28.04)
Vi våknet til knallblå himmel og ett par minusgrader. Frokosten ble inntatt raskt og deretter ble telt, isøkser, stegjern, øl, med mer lagt i de to pulkene vi hadde med. Turen startet med å gå broen over Visa og deretter oppover Tverrådalen. Vi rullerte trekking av pulkene, men de to verste kneikene måtte vi ha flere trekkdyr på hver pulk. I underkant av 1900 moh fant vi en fin flate på Tverråbreen hvor vi etablerte camp. Det var tidlig på ettermiddagen, været var supert og iveren var stor siden flertallet ikke hadde vært på toppene i området. Vi gikk løs på toppene i nærheten og kom oss opp på Nedre Tverråbandet hvor vi satte fra oss skiene. Kortest vei var det til Lindebergstinden (2120), derfor fikk den besøk først, detter ble det Store Tverråtind (2309) som måtte til pers. De tre ivrigste løp/skled på beinhard snø ned til Svellnosbreahesten (2181). Middag (RealTurmat) med øl smakte fortreffelig etter en lang og strevsom dag.

Skar på skar og skiftende skydekke (søndag 29.04)
Dagen kom med høyt skydekke og det var litt hustrig å innta frokosten ved teltene. 4 hadde tenkt å reise hjem i dag, men ville være med frem til lunsj og få med seg i hver fall en topp. Målet for dagen var å gå mot Storgrovhøene. Det gikk raskt over Nedre Tverråbandet, mens opp mot Illåbandet var det kjipt bratt. I skaret fikk vi stiv kuling midt imot. Derfor samlet vi troppene og gikk videre mot Søre Illåbreatind (2175). Denne fjelltoppen var stusselig liten innunder Skarstind, men har nok primærfaktor til å være interessant. Lunsjen inntok vi i le under nordstupet av Søre Illåbreatind. Vi ble 6 som gikk skaret over til Heimre Illåbreen. Her fikk sola steike fritt og uhemmet, mens vi rant ned til ca 1780 moh og fortsatte opp vestlia på Storgrovhøe. Det lå bra med snø i bakkene her. Først gikk vi opp på Fremste (2253) og deretter på Bakarste Storgrovhøe (2259). Det begynte å samle seg litt skyer rundt Galdhøpiggen. Nedkjøringen var fin og det gikk relativt raskt tilbake over skaret til Storjuvbreen. Galdhøpiggen hadde skjult seg i tåka og skydottene begynte å trekke ned mot Storjuvtinden (2344) også. Vi satte på oss stegjern og tok med isøkser opp vestflanken på Storjuvtind/Ymmelstind. Det gikk greit opp snøbakken, men vi omgikk hammeren sør for Storjuvtind på østsiden. En unødvendig luftig og kilen vei. Utsikten var borte så det ble bare ”touch and go” på toppvarden. Ned igjen tok vi vestsiden. Denne så ut som en kremkake, men det gikk greiere og var ikke så kilent. Vi fant ut at Ymmelstind fikk være til en senere anledning. Tåka hadde rukket å trekke seg ned til ca 2200 moh. Vel under tåka fikk vi flott utsikt mellom tåke og tinder til områder som badet i sol. Returen gikk raskt og greit selv om vi tok av skiene ned fra Illåbandet. Det ble sen middag, men de som droppet ølen meldte om raskt tiltagende stivhet. Noen prøvde også vegetar-RealTurmat, noe som ble dømt av andre til å være ett dårlig valg på grunn av lavt proteininnhold.

Siste toppstøt (mandag 30.04)
Sola begynte å banke på teltene ved femtiden om morgenen. Det lovet til å bli en bra dag, men litt ubehagelig å sove i varme soveposer. Til frokost ble det egg og beiken. Vi ble enige om at Midtre Tverråtind (2302) var passende mål for dagen, siden 4 til av oss ville ned fra fjellet ut på dagen. Flere alternative ruter ble vurdert, men valget falt på østeggen via Svellnosbreen. Dermed ble det full fart opp til Nedre Tverråbandet hvor flere så sitt snitt til å få seg litt kvalitetsdotid bak hver sin stein. Dette ble dagen å nyte siden sola koste seg på den blå himmelhvelvingen. To som ikke hadde fått med seg Svellnosbreahesten (2181) løp ned for å krysse av denne, mens vi andre tok det litt mer med ro over Svellnosbreen. Vi holdt oss i sørsiden av breen og gikk ned til ca 2000 moh og fant snøfonna som leder opp til østeggen av Tverråtindane. Det lå en skavl langs mesteparten av toppen på fonna, men helt i øst var det muligheter og spor fra andre som hadde vært her før, viste vei. Nede på breen satte vi igjen skiene og tok på stegjern. Problemet løste seg greit og opp eggen var det bare kosetur til topps. Det trakk litt surt på toppen, så vi fant en lun plass ved en hammer litt lenger ned. Her ble det lang lunsj. Utsikten sørover var flott og fjellene ble identifisert. Vi fikk også en levende beskrivelse om ojojfuglen. Etter hvert ble det på tide å gå ned igjen. Returen gikk samme vei, men de to som valgte å overnatte en natt til ble sittende å nyte kveldssola ved Vestre Tverråtind. Vi andre dro til teltene og pakket sammen. Nedkjøringen var i god vårsørpe og gikk greit. Nede i Visdalen hadde det smeltet enda mer snø, men vi slapp med å bære skiene kun noen hundre meter. Før avreise tok vi en god dusj på Spiterstulen. På parkeringspassen traff vi gjengen fra www.tinderangling.no som hadde hatt hviledag på Styggehøe. Deretter bar det nedover til sydenvarme og pollen i lavlandet.

post-836-133474463949_thumb.jpg

post-836-133474463959_thumb.jpg

post-836-133474463964_thumb.jpg

post-836-133474463967_thumb.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fin og interessant rapport, Are. Med hensyn til grunnmuren på Nedre Tverråband. For lenge siden (det må ha vært på begynnelsen av 1900-tallet) ble det gjort vedtak i Turistforeningen om å bygge en hytte her. Heldigvis ble planen etterhvert droppet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fant dette om Tverråbu:

"DNT opprettet etter hans forslag en egen fjellsportkommite i 1943 med Bjørn Lyche som formann og Helge Giverholt, Daniel Enersen, Martin Mehren og Andreas Backer som kommitemedlemmer. På DNT’s generalforsamling i 1944 la kommitèen frem sitt forslag om å arrangere fjellsportkurs og bygge enkle buer utenom de T-merkede rutene. Det var først og fremst brevandring og ”enkel tindebestigning” Bjørn Lyche foreslo for DNT, men dessverre lyktes det ikke å nå frem med argumentene. Turistforeningen var nok på den tid fortsatt ikke moden for det ansvar det innebar å arrangere fjellsportkurs for fotturistene. Derimot vant forslaget om å bygge ”enkle buer utenom alfarvei” mer frem. Dette resulterte i planer om bygging av hytte i Raudalen i Jotunheimen og hytte på Tverråbandet i Galdhøpiggmasivet. Tverråbu klarte man aldri å få fraktet opp. Grunnmuren står der fortsatt, mens selve bua i dag står som anneks på Rondvassbu. Hytta i Raudalen ble imidlertid realisert. Den heter i dag Olavsbu og er en av de mest besøkte selvbetjeningshytter i Norge.

Om Bjørn Lyche og fjellsportkommitèen ikke nådde frem, så ble det arrangert nok et kurs for patentførere på Jostedalsbreen så sent som i 1947. "

Kilde: http://www.dnt-fjellsport.no/index.php?fo_id=88

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dere i forsikringsbransjen har vel god oversikt over hva slags ulykker forsikringen dekker i fjellet?

Øker egenandelen ved uvettig framferd? Hva er i tilfelle uvettig framferd?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fin rapport og morsom film! Bra laget :) Hyggelig at dere satte pris på sporene våre opp bratta til Østre Tverråtind. Neste gang må vi campe høyt også istedet for å gå massevis av høydemeter hver dag + stresse for å rekke middagen. En dårlig trent kropp blir sliten av sånt :?:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei

Takk for sporene! De var til meget god hjelp i den harde snøen!

Det er tungt å frakte opp telt, mat og drikkevare, men belønningen er stooor. Lange deilige dager med topper "rett utenfor teltdøra", og en god og varm sovepose å krype ned i til kvelds.

Vedrørende riskikovurdering i fjellet: noen må jo melde seg frivillig til å finne ut hva som er farlig og ikke :-(

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Men det skönaste att se är att snön är borta snart! :evil:

... men det er jo kjempe deilig med skiturer i mai. Dagene er lange og sola varmer godt -- perfekt :?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

... men det er jo kjempe deilig med skiturer i mai. Dagene er lange og sola varmer godt -- perfekt :lol:

Bifalles!! I morgen drar jeg til fjells på skitur og blir oppe en uke :?:evil::lol:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Chirsbom
      Hei! 
      Etter å ha bedrevet litt sporadisk men jevnt økende campingliv, av sorten uten dekk, har jeg satt meg i fore å få mest mulig ut av det kommende året ut i fra de forutsetningene jeg har. Dvs uten fast bil, men med mulighet for å låne hvis turen tar flere dager, ellers er kollektivt en fin transportform. Samt at pga jobb så begrenser mulige turer seg til et par 3 netters og en 8 netters i løpet av sen vår, sommer og tidlig høst, og da med Oslo som utgangspunkt. Alt kortere enn som så blir i en av markene rundt byen.  
      Hittil i år har jeg sovet ute 3 netter i Nordmarka, og jeg har for så vidt meste av utstyr jeg trenger for å klare meg ute noen dager i alt annet enn det mest ekstreme været. Sånt står på planen for neste vinter. 
      Jeg har til gode å gå fra et sted til et annet over flere dager, krysse en vidde, et fjellparti osv feks. Og jeg har til gode å bestige en 2000 meter. Dette er da noe jeg ønsker å gjøre, vel og merke av den lettere sorten da jeg ikke har utstyr til eller erfaring med klatring. 
      Jeg liker snaufjellet, skoger som rundt Femunden, dype daler og storslåtte fjell med snø på. Sikkert ikke utenom det vanlige det, men jeg håper åltså få noen tips til eventuelle ruter og mål som kan anbefales ut i fra overnevnte ønsker og forutsetninger. Hvor ville du dratt hvis du var meg, og hvorfor? 
      Takker og bukker for alle innspill!
      Mvh
      Christian  
       
       
    • Av Abborsjøen
      Hei,
       
      I forbindelse med tur til Rondane om et par uker har jeg noen spørsmål:
       
      1) Hvordan er vær- og førehold i Rondane på denne tiden av året? (Bart, vått, snø?)
      2) Hva er anbefalt rekkefølge og rute for å gå alle toppene over 2000moh? Vi har 3 dager til rådighet.
      3) Er det mulig å leie sykler fra Spranget og inn til Rondvassbu? Hvordan gjøres dette i praksis?
       
      Takk for innspill!
      Ståle
    • Gjest Anonymous
      Av Gjest Anonymous
      Håvard var sporty og ble med på tur igjen! Vi feide av gårde fra Trondheim i 7tiden om morgenen, lånte nøkkel på Hjerkinn og kjørte inn til Maribu. På veien inn rota vi oss inn i en flokk moskus, nesten som å være på safari. Vi tok bilder og klappet og hoiet slik som ekte turister skal.

      Vi kjørte litt forbi Maribu og parkerte bilen. Fortsatte opp på venstre side av Svånå. Det var forholdsvis lite snø, men litt høyere oppe ble det mer. Vi kom tilslutt opp i tåka også. I ettertid ser vi at vi var litt sløve akkurat i dette tidsrommet. Egentlig hadde vi vært litt sløve før også, vi hadde ikke noe kart for dette partiet av turen. Så er dette også en tur som krever fire 50000-kart da, så vi er kanskje unnskyldt. Men å ikke ha kart på starten begynner jo å bli en vane!?

      Da vi kom til vann 1500 så vi at det var helt isdekt, uten snø. Her fikk jeg den geniale ideen å arrangere skøytemesterskap på Dovre. Jeg ble oppglødd av å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde vært noen som hadde gått på skøyter akkurat her før. I iveren min gikk jeg ut på vannet (vi vurderte 3-4-5cm som panseris, må vite) og liksomskøytet bortover. Vi visste at vi skulle ta til venstre sånn ca. litt lenger inne, og fortsatte langs vannet. Kanskje skulle jeg i stedet for å mase om klappskøyter og kondomdresser, mast om at Håvard skulle grave opp kompasset sitt fra sekken, for jeg hadde jo glemt mitt:)

      Etterhvert syntes vi at vi hadde gått vel lenge før Bruri dukket opp. Noe av forklaringen var kanskje at vi bare så 20-30-40-50 meter. Da vi kom inn på DNT-stien begynte vi å lure, men vi hadde ikke kart så vi forsto ikke helt sammenhengen. Jeg tenkte at dette går i dass, Håvard prøvde å virke mer optimistisk. Tilslutt dro Håvard opp kompasset og ba meg peke i retning nord, jeg pekte 180grader feil. Jepp, vi hadde gått i ring. Det ble med ett litt klarere og vi så vannet vårt på høyre hånd.

      Nå ble vi nødt til å slette alt som var av gammel retningssans og gå på måfå i retning vest. Etter å ha krysset sporene våre kom vi snart inn på vann 1524, og vi kunne se skyggen av Bruri over oss. Vi kunne endelig spise litt niste, før vi fortsatte skrått opp mot venstre til ryggen vest for 2001. Litt vel hard snø var det, men vi fikk da tråklet oss opp. Opp ryggen gikk det som en lek. Det begynte å blåse litt, men TO ganger kan vi vel ikke blåse bort!? Vi nådde varden og nødt utsikten mot grå ull.

      Ned igjen gikk det lettere, været ble litt bedre og, så vi fikk sett de fleste toppene. Vi ruslet ned den fantastisk vakre Svånådalen og var enige om at vi var FOR erfarne, derfor gikk vi oss bort! Uansett, jeg satte umåtelig pris på colaen i bilen til Håvard, den var på sin plass. Turen var super den, og vi oppnådde det viktigste, nemlig å nå toppen.
    • Av eaa
      Turen utsatt
      Planen var tur på mandag, med kopplamma Roger og Lars. Målet var igjen Hurrungane, med Dyrhaugsryggen og Nordre Midtmaradalstinder hvis mulig. Men været var elendig med nedbør og skodde over store deler av sør-Norge, så det ble til at vi utsatte hele greia. Men allerede tirsdag lå igjen fjella lysende og melishvite på webkameraet til Turtagrø, og også onsdagens værmelding så svært så smilende ut ! Så vi kastet oss rundt og bestemte oss for onsdagen. Dessverre kunne ikke Lars da , så kun Roger og jeg planla avreise fra Hamar kl. 0100.

      Med lys og lykte
      En drøy halvmåne lyste blekt over Ringsdalen, da vi stoppet v/ enden av anleggsvegen mot den lille demningen over Ringsåa. Kl. var blitt 0515. Over oss tindret kosmos på en blekkblå nattehimmel, der Orion stéget himmelhøg og ensom vestover langs Mjølkevegen. Fillete bleke skoddespøkelser kringsatte høgtoppene på begge sider av dalen, og kun et øde sjo av rennende vann hørtes gjennom oktobernatta, som var mild, mørk, og luftet modent av viju og fjellgras.

      Vi knyter fjellskoa, skrur på hodelyktene, og tusler så iveg mot Dyrhaugsryggen. Vi ser at det ligger nysnø der oppe, ned til anslagsvis 1500 moh. Jeg kjenner umiddelbart at formen ikke er helt som den skal, så ufattelig daff og dau ! Får håpe det henger sammen med et totalt fravær av søvn den natta, samt en generelt dårlig dag… Så vi går kun en halvtime før vi tar første rast, så vidt innpå flata rett ovenfor dalbrekket mot Ringsdalen. På veg opp dit begynner vi så smått å se bakken funkle av rim i det blåkalde diodelyset fra lyktene. Og mens vi inntar et eple hver, ser vi nå det samme som vi observerte på natturen vår til Besshø i våres (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=5183) - brått vokser et digert og gnistrende hvitt lyspunkt opp på nordhimmelen, står og lyser intenst i en håndfull sekunder, for så langsomt å synke litt sideveis ned og dø… Altfor kraftig til å være speiling i et fly eller en satellitt, og ”banen” så også litt sjuk ut . Ikke hørte vi noe heller, natta var like stille som før. Kun en liten sønnatrekk pustet lett over moserabben der vi satt. Snodige greier ja, somme tider kan man bare undres...

      Men vi er ikke mørkredde vi, så vi vandrer med freidig mot videre. Nå er også øynene blitt rimelig nattvante, så vi skrur av hodelyktene. Det tafatte døde halvlyset fra månen er ganglys nok. Vi forlater snart vegetasjonen, og merker at ura er glatt av rim. De vanligvis så mjuke moseputene langs råsigene er også frosset, og derved like glatte som stenene. Idet vi når kollene v/ Dyrhaugstjenna, er allerede østhimmelen tydelig lysere, og tjenna speiler prøvende den nye dagen, småkruset av trekken, og fortsatt totalt uten antydning til is noe sted. Vi runder tjenna på vestsiden, og starter på hovedstigningen opp Dyrhaugsryggen, ei eneste lang og diger stenrøys videre, helt til topps.

      I tåke over eggen
      Vi når etterhvert snøen i ca. 1500 meters høgde. Den ligger sammenføket mellom stenene, og en tynn skare bærer dårlig, så vi faller stadig igjennom. Tungt å gå i slikt, og det skulle vedvare hele turen, så lenge vi var på snøen. På ca. 2000 moh når vi tåka, som her står tjukk i fjellveggen og i dalrommet mot Skagadalen. Men skoddelokket er ikke tjukt, så et varmt pastellfarget skjær av morgenrøde omgir oss mens vi når den første fortoppen, der fjellet smalner av og selve Dyrhaugsryggen starter. Ved fortoppen tar vi på tjukkere vanter og vindtette jakker. Vinden øker litt her oppe, det samme gjør snødjubden, som varierer mellom 10 og 40 cm. Godt å ha gamasjer ihvertfall. Vi holder videre ut mot Ringsdalen forbi de første hamrene retning Store Dyrhaugstind/2147, som ikke er langt unna, men helt borte inni tåka. Vi går over enda en fortopp m/ varde (trodde et øyeblikk at den var Store), før vi klorer oss opp de siste bratte opptakene til Store, der Ole Berges store varde fra 1916 står rimhvit, og fortsatt like støtt som fjellet selv. Ny topp for Roger. Sjøl var jeg her en speilblank vårdag den 29.04.2004. Stående ved varden gulner brått lyset omkring oss, og en blå himmelflekk fyker forbi og slipper nesten fram sola. Vi tar et par bilder i all hast. Det varer kun sekunder, før gråladden igjen sudder konturene ut, og vi begir oss videre mot M-1/2135. Grei skuring dit, vi følger egga nesten hele vegen, unntatt på et par punkt hvor vi holder ørlite ned i Ringsdalsiden. Greit med snø egentlig, gir fotfeste der det ellers kun ville vært islagte sva nå.

      Imot oss gyver tåka fort på vinden, og både klær og ansikt iser ned da tåka fryser på . Det samme skjer på kamera og ikke minst optikk, så her må man beholde objektivdekslene på lengst mulig, og så fotografere kjapt før glasset ser grått og sandblåst ut! Jeg hadde vel 10-15 sekunder på meg før optikken ble nediset, ihvertfall motvinds. Blir ikke mye bilder av slikt. Irriterende, når vi vet at overalt er det egentlig finvær omkring oss. Tåka genereres kun over høgryggene, fra anslagsvis 1900 moh og oppover til like over toppene. Av og til letner den et øyeblikk, slik at vi ser egga rundt oss i noen ti-metre, men det varer kun sekunder om gangen. Men akkurat idet vi når M-1/2135, fyker tåka av et øyeblikk, slik at jeg rekker et bilde av Roger på toppen, mens en gullkantet tåkebanke kommer veltende fra sør bak ham.

      Vi sprader raskt videre mot neste, som nå er M-2/2134. Her oppe fra hører vi to massive ras, to øredøvende og skrekkinngytende brøl nede fra Ringsdalen , og de varer begge leeenge. ”Er nok isras” sier vi, og tenker på at vi skal nedatt den bratte Ringsbreen om litt… Egga til M-2 er spasertur, men innunder denne bratner det brått til. Ikke så vanskelig, men de litt store svapregede blokkene under toppen holder bare 10 cm snø, noe som gir dårlig fotfeste. Samtidig er det nok til at alle håndtak er usynlige eller nediset, så vi famler og klorer litt for å finne en brukelig veg opp her. Vi ender opp heeelt ute på eggkanten mot Skagadalen, og der er det laaangt ned! Men med mjuke forflytninger og balansert tyngdeoverføring går det helt greit opp, men ingen glipptak ville blitt tilgitt her.

      På M-2/2134 står en puslete liten varde. Her øker det også noe på med snø, snittdjubden blir kanskje 30 cm her, med enkelte djupere og attføkne snøhøl innimellom. Og skaren holder seg stadig litt for tynn, og bærer oss stadig dårlig. Mens vi står på M-2 løfter plutselig lyset omkring oss, og alt blir varmhvitt og dust. Og så - svosjhh! - med ett rives tåka i filler, og vi ser hele Skagastølsryggen fra Nordre/2167 til Storen/2403! De rager som svarte hoggtenner opp over den tåkefylte Skagadalen, og videre foran oss hvitner Dyrhaugsryggen videre mot Søre/2072. Wow ! Jeg river fram kameraet, og myser i søkeren. Med før jeg får sukk for meg er optikken rimhvit, og jeg må i hui og hast få rensket denne før tåka faller tilbake over oss. Jeg rekker et par av Roger foran meg på egga, samt et enstaka bilde av en sær hvit ring bak meg, en sjelden tåkehalo henger i medlyset over skyggedjupet mot Skagadalen (Bilde fra tråden ”Merkelig...”: http://fjellforum.net/download.php?id=4593). Men hvor lenge var Adam osv... Skodda sluker atter fjellet og oss, og vi tar iveg videre mot Søre Dyrhaugstind/2072, den siste 2k-toppen langs ryggen. På laveste bandet før denne tar vi en rast. Oppe på M-1 hadde slangen på min Camelbak frosset, så jeg stappet den da inn mot ryggflata inne i ryggsekken. Nå hadde den heldigvis tint opp igjen, og det var godt med litt drikke nå, litt for lenge siden sist. Skodda ble nå bare tjukkere, og det ble følgelig også litt mørkere, bare et dødt og grått lys i en øde og sort/hvit verden. Men heldigvis løyet nå vinden litt, mens vi stadig falt igjennom skaren oppover den slake stigningen som gjensto til Søre/2072.

      På Søre så vi intet. Alt var grått. Vi kikket over snøkanten utfor stupet mot Skagadalen, der 4’er ruta fra bandet kommer opp østveggen på Søre. Nå så ruta usannsynlig mye verre ut enn som så, der den vertikalt forsvant ned den snøplastrede veggen, og inn i skoddedjupet under oss. Dette var ihvertfall ingen 4’er rute i dag ! Well - so far so good! Dyrhaugsryggens fire 2k’ere er nå unnagjort, og vi rusler av ryggen ut mot bratta i sør, mot våre siste mål for dagen, nemlig Nordre Midtmaradalstind/2025 og Nestnørdre Midtmaradalstind/2062. Men først må vi over Berges skar...

      Berges skar
      Ned fra Søre/2072 mot Berges skar er det temmelig så bratt. Noen knauser østpå kanten mot Midtmaradalsbreen omgås til høyre (vest). Her måtte vi utvise forsiktighet, da det lå bra med snø akkurat her (snøværet hadde slått inn fra SV), og man nok ville rutsjet langt hvis man falt her. Roger gled et sted, og ble hengende på en stenknupp etter én hånd . Men han glapp ikke taket, og heldigvis var det nettopp der et lite skråplatå på en 3-4 meters bredde like nedunder ham, så noen overhengende fare var det ikke akkurat der. Han hadde jo også isøksa for hånden...

      På veg ned bratta krysser vi forbi munningen på vårt planlagte vegvalg nedatt til Ringsbreen, ei bred og nå snølagt ur-renne, som skrår bratt ned vestflanken på Søre. Jeg hadde studert bilder jeg tok av renna fra Soleibotn-tindene 4 uker tidligere, og både renna og breen nedenfor så farbar ut, ihvertfall på bildene... Men først altså - Berges skar og Midtmaradalstinder.

      Bratta nedover flater etterhvert ut, og vi går så på egga ut mot Berges skar. Til venstre har vi stupvegger mot Midtmaradalsbreen, og ditto til høyre mot Ringsbreen. Førstnevnte bre ligger nysnødekket, sprukken og skyggeblå, i flott kontrast til den ennå snøbare og høstbrune Midtmaradalen bakenfor. Skylaget tupper såvidt nedpå Store Midtmaradalstind/2056, mens Mannen/1930 og Kjerringa/1958 såvidt går klar av skodda. Ute i Ringsdalen ligger skodda tjukkere, der vi bare såvidt kan skimte breene innunder Ringstindene. Likeledes er også våre neste mål, de Nordre Midtmaradalstindene, søkk vekk i den drivende tunge tåka.

      Vi ender opp ute på spissen av egga før Berges skar. Der er det styggbratt ned en 3-4 meter ned til bunnen av skaret, men en omgåelse mot høyre (vest) skal vissnok la seg gjøre. Roger inspiserer nedtaket, og mener vi bør prøve å komme ned til høyre før spissen. Etter en del leting, finner jeg et håndtak som tillater at jeg sakte kan slippe meg så lang jeg er, ned på ei 50 cm bred hylle i bergveggen 2,5 meter lenger ned. Aberet er bare at snøhylla kollapser , for den består kun av ei mager snøbru mellom bergveggen og ei 10 cm tjukk stående stenhelle lenger ut, og imellom dem er det 1,5 meter djupt. Så jeg må da stå på den 10 cm tjukke stående hellekanten, og støtte meg på bergveggen innafor, og så føtte meg på hellekanten i retning skaret. Lenger borte finnes kun stupsva, med 10 cm sukkersnø på. Og under meg styrter ei stygg glatt renne 200 meter rett ned i bregleppa. Uææ - dit vil jeg ihvertfall ikke !

      Men da roper Roger at det går greit ned fra spissen likevel! Han hadde bare ikke vært langt nok utpå til å oppdage mulighetet første gangen. Så derfor returnerer jeg til der jeg slapp meg ned. Men siden snøhylla nå var borte, rakk jeg ikke oppatt til håndtaket jeg heiste meg ned fra, og måtte søke et annet opptak enda lenger tilbake. Opptaket er ganske tricky, og temmelig utsatt også, så jeg fomler litt med å komme opp her. Roger kommer tilbake, og vi heiser opp sekken min. Roger forbereder så et langt slyngebånd for å hjelpe meg opp, men jeg gutser meg opp ved egen hjelp før han er klar med båndet. Vel vel, att og fram er dobbelt så langt! Ned vegvalget til skaret går det omsider helt greit. Her finner Roger også ei kile som sitter dønn fast i fjellet. Men videre opp på andre siden av skaret viser det seg såmen ikke å være greit..!

      Retrett
      Opp mot de Nørdre Midtmaradalstindene fra Berges skar er det meget bratt, og fjellet er for det meste noe svapreget. Kun drøye 10 cm snø sitter her plastret på berget, for grunt til å gi godt fotfeste. Gang på gang sklir føttene unna, og siden ingen håndtak er synlige eller tillitsvekkende, blir dette vanskelig. Vi krafser og leter etter sprekker og håndtak, men sprekkene er iset igjen, og håndtakene enten for små eller for uformelige til å gi skikkelig tak. Vi sonderer att og fram og opp og ned, men finner intet trygt opptak noe sted. Vi bruker en del tid her, men gir til slutt opp. Klokka tilsier også at vi bør returnere, så vi tar iveg oppatt mot renna vi tenker benytte ned til Ringsbreen.

      C-moment til Ringsbreen
      Renna er bred og godt snølagt, og grei å gå nedover, forutsatt at man planter hæla godt i snøen for hvert steg, og sikrer litt m/ isøksa. Men idet vi når bretunga som kryper litt opp i renna, blir underlaget mye hardere, så vi stopper og tar på stegjerna der. Deretter holder vi sørkanten av renna videre, og møter snart et stort tversgående brudd i bretunga (se oversiktsbilde). Bruddet går vi forbi over snølagt klippe på sørsia, og møter deretter selve breen. Ei diger bregleppe skiller denne fra berget, og 3-4 meter djupt nede i gleppa skrår isglasert berg bratt innunder iskappa, og forvinner i et blåsvart djup under isen. Gud vet hvor langt dette går, men nåde den som måtte falle nedi der.. ! Vår utfordring blir her å komme over bregleppa. Isveggen på motsatt har et svakt overheng imot oss, og kanten ligger en halv meter over hodet på oss, der vi står på bratt og glatt klippe 1,5 - 2 m fra isveggen.

      Vi leter opp en liten nabb på berget der isen er som nærmest, ca. 1,5 meter unna. Derfra kunne man strekke ut isøksa, og så lene seg på denne mot isveggen. Samtidig måtte man skreve over gleppa, og stemme en stegjerntupp inn i isveggen. Stående slik skrevsover hele bregleppa, og støttet på ei isøks, kunne jeg da med en annen isøks krafse av snø og firn oppe på iskanten. Ved deretter å tyne kropp og armlengde skikkelig (ikke falle nå!), nådde jeg å sette en isskrue 20 cm innpå breen. I skruen festet vi ei karabinslynge som håndtak. Planen var deretter å holde i slynga med en hånd, og feste isøksa i isveggen med andre hånda, og så på disse samt stegjerntuppen gutse seg opp på breflata. Jeg har begge håndtakene inne, og teller 1-2-3! Full sats på ”bakbenet”, full kraft på armtakene, og jeg lander på breen ! Eneste haken var at håndstroppen på isøksa som satt igjen nede i isveggen nesten stoppet meg. Roger repeterer C-momentet, og vi er endelig trygt i havn på Ringsbreen!

      Breens sprekkmønstre er finstudert på forhånd, på 4 uker gamle bilder tatt fra Soleibotntindene, så vi vet hvor hovedmønstrene er. På breen ligger nå ca. 25 cm snø, så alle større sprekker er for det meste åpne. Dog skjules helt 50-60 cm brede sprekker. Med våken betraktning av breflatas farge- og snømønstre føtter vi oss videre, fritt og uten sikring. ”Her’a?”, spør jeg et sted, og prodder mistenksom isøksskaftet ned 20 cm foran føttene mine. Det går rett til bunns og etterlater seg kun et svart høl i snøen… Så jeg mener vi hadde god kontroll, i hvert fall i de rådende lysforholdene. De snødekte sprekkene var max 50-60 cm brede, og slike blir sjelden djupe. Vi rasker som reven over isen, og videre mot dalbrekket lenger nede. Vi skal ned der skitraséen kommer opp til breen vinterstid.

      Uggen svaklyving
      Men dette var et skikkelig usympatisk vegvalg nå, selv om det krydde av rype der! Nedfarten er styggbratt, og overalt finnes bare vannsiklende såpeglatte sva, strødd med småsten. En fotballstor sten som ruller av svaet, styrter helt til dals kun med 3-4 kjempesprang. Ingen av oss var fristet til å prøve det samme... Vi bruker tid her, men redder oss etter hvert ned, men ultraforsiktige bevegelser på delvis knøttsmå og råsleipe fester. Huhh ! Så godt å være nede i erosjonsrøysa. Vi vagler oss jamt og trutt over denne, og når endelig stien og mjukere lende langs Ringsåa ute i dalen. Derfra er det godt å kunne strekke ut langs den fine stien på østsiden av dalføret. Vi når bilen kl. 1845, og idet vi har byttet til tørt tøy er det allerede mørkt. Etter junkfood i Årdal (og nå har vi funnet ei bedre sjappe, Nils! ), gjenstår 4 trøttende kjøretimer hemmat i mørket. Stuptrøtte måtte vi sove 40 min i bilen på Tonsåsen, og var hjemme ca. 0030. Så den natta fikk jeg nå sove da! Men kona syntes nok jeg var treg på morran, og spurte meg idet hun dro på jobb: ”Skal du ikke på jobb i dag eller..?”
      Hvorpå jeg svarte bråkjekt ”Jo jøss!” - og sov som en rakfisk til ti på ti!










    • Av Ole-Petter
      Med Kniven og Saksa ”i beina” fra dagen før, skulle dagens mål være peanuts: Sørlige Smørstabber og Gravdalstinden.
      Vi mente å ha gjort et genialt trekk da vi parkerte ved Fantesteinen, og lett kunne kjøre på skaren nedover og i retning Bøverbreeen. (Da jeg etter turen måtte traske veien fra Krossbu og opp til Fantesteinen, 25 min, var jeg ikke like sikker på det geniale i dette.)

      Ved foten av Bøverbreen fikk Lars-Petter skifellene mine, mens jeg gikk med stegjern på den harde skaren. Det gikk raskt oppover i sørkanten av breen, og snart var vi oppe på breflata. Storen skiller seg ut fra Vesle Skagastølstind fra denne vinkelen, og det var et interessant skue. 2 timer etter start begynte vi på de siste bakkene opp til det vi trodde var Smørstabbtinden SV (2045m), men undret oss over at GPS-en ikke var helt på bølgelengde. Det flotte været gjorde at det først var på toppen at jeg dro fram kartet igjen, og kunne slå fast at GPS-en hadde rett; dette var bare høyde 1927 nordvest for dagens første mål.

      Vi ruslet ned og fant ut at det egentlig ikke var noe tap; det var fantastisk bare å leve i dag, så å si vindstille og sol fra klar himmel. Frokost ble inntatt i motbakkene opp mot Smørstabbtinden SV, som bød på overraskende fin egg og nydelig utsikt oppover. Etter 3 timer fra bilen kunne vi notere oss dagens første topp, fotograferte, og gikk raskt videre. Nå strømmet det folk til fra alle kanter, virket det som. I skaret sør for S-1 satte vi fra oss skiene og sekkene, og tok fatt på Gravdalstinden.

      Gravdalstinden (2113m) og vinkelmåling
      Sporene gikk dype litt sørøst for eggen og opp. Det var en bratt helling her, som man dermed kunne runde. Det gikk såret greit opp, snaut 20 minutter. Fortsatt var det flott og enkelt å gå med stegjern på skaren. Nye bilder og deilig utsikt, før returen; der jeg ville prøve å ta meg ned den bratte hellinga stien opp hadde unngått. Det var jammen bratt, men uten problemer med stegjern. Midt i bakken målte jeg hellinga med skistavene mine:

      Jeg har markert hver 10 cm på stavene, og målte midt i bakken: Vertikalt mål 100 cm, horisontalt mål 70 cm, antatt 90 grader mellom stavene. 100/70 er om lag 1,43. Inv TAN av dette gir en bakkehelling på 55 grader – kjekt å vite og grei erfaring å ha med seg.)

      Noen folk på ski lurte etterpå hva for en gærning som hadde gått ned der, men jeg følte det helt trygt med stegjerna mine, og det var egentlig ikke så altfor langt å rutsje heller, om en hadde prestert å falle.

      En artig egg
      Opp mot 2033 var det blitt svært bløtt i solhellinga, med stadige gjennomslag, og i sitrende spenning over neste egg som ventet formelig småløp vi nedover østeggen. Jeg rakk knapt å ta bilde på toppen (2033). Snart ble det overraskende bråstans ned eggen, og jeg husket med ett å ha lest noe om dette. Heldigvis gikk det en liten hylle tilbake i den isete skyggesiden – og det var ikke utsatt her. Et fall ville bare gi en begrenset rutsjetur, så jeg sparket opp skikkelige trinn med stegjerna, sønnen sendte sekkene ned til meg, og snart kunne vi lett fortsette bort den tidvis luftige eggen. Denne eggen var høydepunktet denne dagen, se bildene!

      Vi kom etter hvert ned i et skar igjen, satte igjen sekkene med skiene på, og ruslet lett opp på 2030 – dagens fjerde 2k, med flott utsikt rett bort på Storebjørn. Nordeggen ned denne så helt grei ut, men vi skulle tilbake til sekken, og spente skiene på, og suste som dagen før ned til Krossbu. Da gjensto bare å rusle opp til Fantesteinen, hvor bilen sto parkert. Det var nok bedre å gå asfalt tilbake til bilen, enn å slite i våt og tung snø samme vei.

      Selv om godværet var meldt å fortsette, var vi nå vel fornøyde og svidde i ansiktet, og satte nesa hjemover.



  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.