Gå til innhold
  • Bli medlem

Snøhettatravers + brevandring på Dovre 12.-13.august


mattis

Anbefalte innlegg

Etter at jeg begynte å jobbe har det blitt litt mindre tid til overs, og ting tar derfor litt tid.. Derfor kommer et litt forsinket turreferat fra Snøhettatraversen her. Håper likevel det er av interesse 8)

:) Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net

Vi hadde satt av helga til litt alpin klatring, og valget sto mellom Trollatraversen i Trollheimen og Snøhettatraversen på Dovre. Valget falt etterhvert på sistnevnte.

Vi dro inn til Snøheim fredag kveld, og satte opp teltet 5-600 meter fra Snøheim. Her hadde vi et fint utgangspunkt for lørdagens tur, samt at det ville gi oss en fin innmarsj for søndagens planlagte tur på Storstygge Svånåtind.

Vi ble i alt 5 stykker. Skrove, Ragnar, samt Lars og Ola Berger. Siden det bare er Skrove som foreløpig går på led på naturlige sikringer, ble vi ett taulag. Dette anbefales nok ikke, siden det tar veldig mye tid. Vi brukte 11 timer på vår tur over traversen.

Maktsykt moskus

Vi ankom parkeringsplassen litt over 1900 på fredag kveld, og tok beina fatt på den enkle vegen inn til Snøheim. Siden vi hadde både Svanåtind og Snøhettatravers som mål denne helga, la vi oss bare rett innenfor Snøheim. Da ble for så vidt anmarsjen inn til Svanåtind lengre, men anmarsj og tilbakemarsj ble kortere med tunge sekker.

Vi fant en fin plass ikke langt fra stien opp til Snøhetta. Men der var det tydeligvis flere som likte seg.. En diger bamse av en moskusokse hadde tydeligvis sitt lille revir akkurat her, og ville gjerne markere dette. Vi var veldig i tvil om hva vi burde gjøre, men trakk oss unna en stund før vi satte opp noe telt. Han aksepterte nok under tvil at vi la oss ned, og tuslet etter hvert lengre unna, og vi fikk lage pastagryta vår i fred.

Selskap av the Bergers

Senere ut på kvelden fikk vi ytterligere selskap. Ola og Lars Berger ville også være med på lørdagens tur over Snøhetta, og ankom teltplassen senere utpå kvelden. Lars har synfart Dovrefjell på sine utallige treningsturer, og er godt kjent. Snøhettatraversen hadde han imidlertid ikke gått, selv om han tidligere hadde vært på alle toppene.

Opp i otta

Klokka sto på ringing 0700 lørdags morgen. Litt spenning i kroppen førte til at skrotten våkna til liv en halvtimes tid før klokka ringte, og det var bare å lene seg ut i forteltet for å fyre opp en kjele med kaffe. Med et par svarte kopper innabords, i tillegg til noen grove skiver med salami og majones var vi klare til avgang litt før klokka 0800. Hele traversen lå under skydekket, og dagen så lovende ut.

Lars og Ola har konkurrert seg i mellom siden de var små guttunger, og etter Gamle Reinheim så vi ikke mye til dem. Vi tre andre holdt et litt mer bedagelig tempo, og nådde hovedtoppen etter ca. én og en halv time. ¼ av toppene var erobret. Tidsmessig var nok fordelingen en helt annen…

Tåke og regn

Samtidig som vi nådde hovedtoppen, kom det også annet uønsket besøk på toppen. Tåka la seg tjukk som graut, og det begynte og regne. Dette hadde vi ikke akkurat regnet med. Det var ikke annet å gjøre enn å ta på seg regnklær, hansker og lue, og traske litt slukørede videre bortover mot Midttoppen.

Bort til Midttoppen er det enkel gåing. DNT-stien over til Åmotdalshytta går via denne toppen. Videre mot Hettpiggen må man imidlertid ta av stien, slik at man ikke blir med for langt ned på den sida. Tåka viste ikke antydning til å letne, og sikten var kun 10-15 meter. Dette gjorde det litt vanskelig å finne ut hvor vi skulle gå for å komme oss ned til standplassen for klatringa opp på Hettpiggen. Her brukte vi mye tid, og var langt fra sikre når vi satte i gang med den første taulengden. Toppen så vi ikke, og ikke hadde vi noen formening om hvor langt bort i lia vi var kommet.

Skrove satte imidlertid i gang. Regnet hadde gjort fjellet vått og glatt, og det var rett og slett litt ubehagelig til tider oppe i veggen. Nedenfor oss hørte vi hele tiden steinras som drønnet i botnen mellom oss og Larstind. Vi så ingenting, så drønnene gjør nok mer inntrykk enn hvis man ser hvor lyden kommer fra.

Kommunikasjonen med Skrove gikk greit når han klatret opp, og omsider kom han seg opp på en hylle rett nedenfor toppen på Hettpiggen. Han kunne meddele at han så toppen, og at det var gåing derfra og opp på toppen. Jeg og Ragnar fortsatte ballet mens Skrove sikret oss trygt oppover. Et par partier var ganske gufne i og med at man ikke kunne stole særlig på fottakene. Vi kom oss imidlertid trygt opp uten fall. Jeg dro med meg tau for Lars og Ola, og sikret de to opp etter at jeg var oppe.

Hylla er absolutt ingen danseplass selv om den er flat og fin. Med 150 meter tau, ryggsekker og fem mann, skal man ikke vimse for mye her oppe. Fra hylla og opp på toppen var det grei klyving uten tau. Vi nådde toppen 13.05, 2 timer og 20 minutter etter at Skrove startet på taulengden.

Vesttoppen dukket fram

Mens vi var på Hettpiggen, begynte det endelig og lysne. Vesttoppen dukket etter hvert fram som en mektig topp rett bortenfor oss. Avstandene er ikke lange her oppe, men vi visste at det kom til å ta tid. En rappell og to taulengder ventet oss før vi var på toppen der.

Fra Hettpiggen fortsatte vi noen meter retning Vesttoppen, før det venter en evt. to rappeller ned i skaret mellom de to toppene. Den første rappellen går ned og over ”Plata”, mens den andre går rett ned fra bunnen av ”Plata”. Siden det var tørket opp og var fint når vi gikk her, gikk vi ned over ”Plata” uten sikring. Dette gikk greit, men i etterkant innså vi nok at vi burde rappellert. Ingen vits i å ta slike sjanser.

Tørt og fint til topps

Etter rappellen ned fra Hettpiggen, fortsetter turen et par hundre meter bortover i lia innunder Vesttoppen. Vi fant her feil standplass, og gikk derfor en rute som var litt vanskeligere enn den på 4- som er beskrevet i andre turbeskrivelser. Det kom et taulag etter oss som gjorde oss oppmerksomme på dette. Rute gikk på skrå tilbake igjen, og ble delt i to taulengder. Vanskeligste parti på den andre taulengden var nok på 5-tallet, men med tørt og fint fjell gikk det fint for oss alle.

Fra toppen av den andre taulengden, var det lett klyving litt oppover, før vi måtte holde høyden innunder Vesttoppen et stykke, før vi kunne klyve opp på eggen litt før toppen. En deilig følelse endelig å ha litt mer rom å gå på. For min egen del hadde jeg aldri vært med på slik klatring før, og må innrømme at jeg presset litt grenser denne dagen. Men du verden så artig det er å ha gjort det. Vi nådde Vesttoppen ca. klokken 16.50, altså i overkant av 7 timer etter at vi var på hovedtoppen.

Det at vi gikk fem stykker i et taulag, tok veldig lang tid. Standplassen på den andre taulengden var også i minste laget for fem stykker, og en annen gang vil vi nok ikke gå med så mange.

Turen tilbake til teltet tok også sin tid, og vi var ikke tilbake ved teltet før like før klokken 19.00. En 11-timers tur ble det. En tur som tok minst like mye på konsentrasjonen som på kondisjonen.

Ola og Lars takket for følget for denne gang, og satte kursen mott henholdsvis Trondheim og Lesja, mens vi andre gjorde oss klare for litt inntak av kalorier for å forberede oss på morgendagens økt, nemlig en snørenne opp på Storstygge Svanåtind.

En vel ambisiøs plan

Søndag morgen pakket vi stegjern, tau, isøkser og matpakka og satte kursen mot Svanåtind. Skrove hadde en plan om at vi skulle opp en snørenne rett opp mot toppen fra breen under toppen. Vi hadde observert renna dagen før, og det så ufattelig bratt ut. Spenningen var derfor stor i taulaget der vi stadig nærmet oss breen.

Vi fulgte stien mot Åmotdalshytta, og tok av stien like før det navnløse vannet på 1500 moh. Her passerte vi elva, og gikk i retning av botnbreen i mellom Bruri og Storstygge Svanåtindan. Her var det på med stegjern og tau, og vi begynte traskingen oppover mot renna. Breen er fin og gå på her nede. Ikke mye bevegelse i denne breen, samtidig som at den er forholdsvis flat.

Jo nærmere vi kom renna, dess mer uoverkommelig så det ut. Den var ikke så bratt som fryktet, men det var et dypt juv litt oppe i renna som så ganske så uframkommelig ut. Vi sleit oss etter hvert opp til denne kanten, og fikk satt et snøanker i tilfelle. Det ble raskt konkludert at vi ikke kunne komme lengre enn dette. Siden jeg og Ragnar var så uerfarne på is, så var dette en grei konklusjon. Renna så ok ut videre med fast is, men det var vanskelig å komme forbi dette juvet. Mens vi sto der kom det også steinsprang ovenfra, så det var om å gjøre å være på vakt!

Bruri i stedet

Siden renna ikke ble noe av, gikk vi forsiktig ned igjen på flata, og fortsatte bort i retning Bruri. Vi måtte jo få med oss en topp. Turen opp hit er forholdsvis enkel, selv om det er utrolig mye løs stein. Særlig helt i bunn, der steinene ikke har fått tid til å stabilisere seg.

Toppen ble greit besteget, og siden det var blitt så seint på dag, var det ikke aktuelt å gå noe videre. Vi vurderte å gå eggen sørvestover og gå over Storestygge Svanåtind på vei tilbake, men også dette innebar en taulengde klatring. Her så det heller ikke ut som om det var gått så mange før oss. Er det noen som har klatret opp her?

Resultatet ble at vi gikk ned igjen steinrøysa vi kom i fra, og gikk stien tilbake. Tilbake ved teltet var klokka blitt nærmere 1800, og vi hadde vært ute i 9-10 timer. Teltet ble pakket sammen i en fart. Burger på Oppdal var neste mål.

En begivenhetsrik helg med en tur med variasjoner var det. Det finnes mange gode muligheter for både klatring og breevandring på Dovre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Annonse

Heisan!

Fin tur dere har gått. Snørenna du beskriver om er nok klatret av flere, og den er grei nok, men det er utrivelig med endel løsmasse på begge sider. Ingen nybegynnertur, særlig ikke nå det stort dett bare er blåis og sprekker igjen av snøfeltet!

turen fra Brure og opp på Svånåtinden er mer kurant, jevnt 4/4+ hvis man går mest opplagte vei. Den er omlag like vanskelig som vesttoppen på Snøhetta.

Andre alternative turer i området er Langvasstid fra øst, 5/5+, flere taulengder (avhengig av psyke og dumdristighet), noe løst enkelte partier, men også fine faste partier med riss og diedre. Anbefales.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig greie med det tauet!

Jeg fant omtrent 150m statisk tau nedunder Hettpiggen for noen år siden. Det viste seg å være tau brukt i en redningsaksjon. Jeg tror imidlertid ikke at det har foregått noe slik i denne renna. Det kan jo være et utslitt tau som noen hadde tenkt å kassere etter endt tur og kastet det fra seg der og da, feeks etter siste rapell. I såfall sløvt. Jeg vet om at enkelte har rapellert denne renna, og da kan jo mye skje. Med endel uflaks kan jo tauet bli sittende fast, og det kan ha kommet ned neste vår? Hvem vet. Var det vanlig klatretau?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Heriks fremhevet denne emne

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.