Gå til innhold
Gittiamo

Topptur og jakten på det perfekte Instagrambilde

Anbefalte innlegg

Det ser jo så fint og lekende lett ut på instagram, youtube og diverse andre kanaler. Godt å se at det er flere enn meg med den følelsen når skia ikke lystrer og bakkene blir flere grader brattere på vei ned enn de var på vei opp :P Fin skildring.  

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 timer siden, Lompa skrev:

Herlig! Denne skal jeg vise til samboer, som også føler på en del av det samme i forhold til nedkjøringene.

Så bra om innlegget kan hjelpe andre. Man kan faktisk kose seg maks på tur selv om man ikke behersker de bratteste bakkene 😀 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 6.12.2018 den 14.04, Heriks skrev:

Det ser jo så fint og lekende lett ut på instagram, youtube og diverse andre kanaler. Godt å se at det er flere enn meg med den følelsen når skia ikke lystrer og bakkene blir flere grader brattere på vei ned enn de var på vei opp :P Fin skildring.  

Har kjøpt sesongkort til skibakken nå, så jeg kaaaaanskje ikke reagerer så mye på at det alltid er brattere nedover enn oppover 🙈 merkelig fenomen egentlig det der, for på sommeren er det alltid brattere oppover enn nedover. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Gittiamo skrev:

Har kjøpt sesongkort til skibakken nå, så jeg kaaaaanskje ikke reagerer så mye på at det alltid er brattere nedover enn oppover 🙈 merkelig fenomen egentlig det der, for på sommeren er det alltid brattere oppover enn nedover. 

Ikke dumt! her er det såpass langt til nærmeste skibakke at et sesongkort der ville nok bli tilnærmet like mye brukt som det støttemedlemskapet jeg hadde på treningssenteret ei stund ...  

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Linn Mari
      Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag:
      Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel.

      Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging!
      Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl.

      Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn.
          
      Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂
           
      Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen  og underlaget til fotoapparatet i bilde 
      Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der…
      Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret.
          
        På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir.    Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi.
      Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!!
         
      En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile.
         Helt baki der kom vi fra.
      Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂
        
      Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉
      God jul 🙂

    • Av Terka
      Ein fjellfant blir til
      Undertegna er vokst opp ytterst i Hardangerfjorden. Eigentleg så var sjøen ei like stor påverknad som fjell og skog, men etter å flytta derifrå så var det fjell og bratte gleder som fekk fokus. Aktivitetar på/i vatn har og gitt fine opplevelsar, men det er ei anna historie.
      ________________
      Småfantar
      Når ein veks om med naturen rett utenfor utgangsdøra så blei skogen og fjellsida ein lekeplass. Eit utall hytter bygd av greiner og bregner som tak. Bondegårder av konglekyr. Små ekspedisjoner av småfantar. utan foreldre i nærleiken. Aking på skogsveier, og eit jorde som "skisenter". Naturen rundt heimen var lekeplassen.

      Ei av historiene mor mi trekk fram er når hu må gå på leit eitter barna som har tatt avgårde på på tur på eigenhånd. Hu avtaler med naboen at han skal flagge dersom barna kjem heim at før henne, og begir seg oppover lia i fotspora til barna. På veg opp mot 400 moh går ho i snø opp til knea, og no ser ho at naboen flaggar, nesten alle barna som har gått på tur har gått ned att på ei anna side av toppen og blitt kjøyrt heim. Eg derimot som bare var fem år og fekk beskjed av dei andre barna (som var to år eldre) om å snu når snøen vart djup, og tassar ned at på "rett side" åleine. Ansvarlige barn.
      I oppveksten så snakka me aldri om topptur, klatring, vinterturar, osv.. me gjekk ettermiddagsturar og søndagsturar, og på ski i påska med appelsin og kvikk-lunch.  Naturen var der i bakgrunnen, ei ramme rundt liv og oppvekst som eg egentlig ikkje reflekterte over, den hadde jo alltid vore der rundt meg. 


      ________________
       Ei fjellpspire begynner å gro
      Som attenåring flytta eg sørover for å studere. Der var det fjellsportgruppe, og folk som var friluftsinterreserte. Det blei jevnlig fjellturar, Åsnes fjellski blei bytta ut med Tua Cirque, og eg begynte å klatre. Forskjellen var eigentleg at det som meir eller mindre hadde vært kvardagen blei no definert som "friluftsliv"  og spesifikke aktivitetar blei tatt ein del lengre en før. Klatringa blei hovedfokus ei stund, og det blei nokre førstebeistiningar på meg. 

      Første sommaren heimat etter eg starta å klatre blei kjøreturen gjort med augene klistra oppetter fjellsidene, eg såg heimkomunen min på ein heilt anna måte en når eg vaks opp. Her var det jo eit hav med muligheter som eg ikkje hadde benytta meg av!
      Bekleding er eit anna interressant tema som har utvikla seg mykje. Dongeribukse og gamasjar eller gummistøvlar, tjukk ullgenser, bommulsanorakk og vadmelsbukse, var normalen. Langt frå det presset det er i dag om å ha rett bekleding.

      Eg huskar eg vegra meg stort mot å gå over til plaststøvler og klossar under bindingane på telememarkskia. (Men det var og ei stor åpenbaring når eg gjekk over på nytt utstyr. no kunne det svingast bra både i laus og på hard snø!)
      Etter kvart kjøpte eg meg Helly Hansen AdventureTech (eller navn deromkring) skallklær. Dette må ha vært verdens raskaste bekledning! Falt du i skibakken eller is akselererte du opp i fart fram til du møtte ei fysisk hindring.   

       
      Telemarksvingane satt greit etterkvart, og følte eg mestra bratt fjell. Men nokre samtalar med bestefar min som spurte kva slags svingteknikkar eg nytta meg av, og spørsmål frå ein onkel av far min om eg kunne ta han med oppe eit bratt fjell hadde lyst å prøve seg på,  det har gjort meg ganske så ydmyk i forhold til kva andre andre folk kan ha av erfaring og kompetanse rundt fjell.
      Bestefar min gjekk i fjellet så lenge han kunne, til fots og på ski, det var bare ikkje naturlig for han å fortelle om det (Andre har etterkvart fortalt meg om turane hans). Og onkel til far min hadde eit like stort rack med klatreutstyr som eg hadde, han klatra ikkje men brukte det til å hente ut sauer som hadde gått seg skårfast i fjellet. Dei hadde mange fleire år med erfaring frå bratt fjell en eg antagelig noken gong kjem til å ha. 
       
      ________________
      Fjellfanten tar form
      Jobb med fast inntekt gav nye muligheter for friluftsliv og bratte gleder. Frå -98 og ti år framover var det skikjøring som var hovedfokus. Frå november til og med juni blei det jakta på snø, i snitt ein fjerdedel av året var med ski under beina. Hemsedal var base på vinteren, Jotunheimen og spesiellt Hurrungane var heimebane på våren, og Stryn sommarkisenter var fast utgangspunkt for turer når sommarskisesongen der var på topp. Ein tok gladeleg mange timar i bil på jakt etter snø, og det blei veker og månader forskjellige stader i alpane.

      Ei interresant betraktning er at eg har nær ingen bilder frå denne tida. Mobiltelefon var telefon, og kamera var heller ikkje noko me prioriterte å dra med oss,  turen og opplevelsen stod i fokus.
       
      ________________
      Fjellfanten i dag - kvardagen
      Etter kvart krever jobb og kvardagsliv sitt. Meir ansvar på jobb gir mindre rom for lengre perioder på tur, og det er no fokus på barna og nærturer i helger og kvardag. Men suget etter fjellet er der, og det må få meir plass. Fanten karrar seg etterkvar opp fjellsida igjen, og innfører lystbetonte bratte aktiviteter for borna - med eit håp om at dei også skal få kjenne på samme gleda og suget etter fjellet. 
      Det er mange uforløyste draumar om turer der inne. Kanskje blir nokre av dei til verkelegheit etterkvart, og kanskje vinn kvardagen. Eg forstår forelda mine bedre no og deira valg.
      Balansen mellom draumar, opplevelsar, og kvardagsliv er kanskje det vanskeligaste. Kvardagen er fundamentet i livet, men når muligheten byr seg og du har overskudd til det - dra på tur. 
    • Av Luesveis
      På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover.  Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide.  Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur.   Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur.
      Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø.  Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av.   Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden.   Så var jeg igang!
      Mot Rago:

      Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk.  Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien.  Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang.  Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra:

      Grei sti, litt kronglete enkelte steder.  Litlverivannet i det fjerne:

      Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj:

      Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok.  Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene.   Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer.

      Lå to netter i telt ved fossen.     Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen.  Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann:

      Ragotoppen i det fjerne.  Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang.  Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet.

      Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre.   Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet.

      Det  var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti.  Klart vann i Storskogvannet:

      Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her.  Utløpet av Storskogvannet:

      Gikk nå videre vestover.  Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt:

      Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet:

      Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig!
      Bratt sandbanke som elva har gravd ut:

      Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer.  Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok.
      Neste dag var siste dag på tur.   Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva.  Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her:

      Idyll:

      Hengebrua ved Melloforsen:

      Skuer tilbake mot fjellene:

      Endte fotturen nede ved Lakshola.   Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager.  Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur!
      Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.
       
    • Av Heriks
      Tessatroll sitt julekalenderinnlegg 
    • Av Heriks
      La det være sagt med en gang, jeg kan ikke fordra vinter! Jeg er av typen som går med stillongs fra oktober til april, helt uavhengig av hvordan temperatur det er, vinter er vinter og stillongs-tid. Sove ute i telt når det er kuldegrader? ja det kan du jo tro var fælt aktuelt. Friluftsesongen for meg har alltid startet når jeg kommer dit jeg skal med fjellstøvler og sluttet når det ikke lenger er mulig.
      Så rota jeg meg bort i dette forumet da, uten at det gjorde de helt store forskjellen i begynnelsen. Helt til jeg ble med på treff for første gang i oktober i fjor, helt på tampen av sesongen for meg. Og traff jo så mange trivelige folk! Eneste feilen er at alle ser ut til å digge vinter!!
      Så satt vi på chatten en kveld rett over nyttår og diskuterte helgeplaner, “kom hit å bli med på ski” For meg som ikke akkurat er impulsiv før jeg har tenkt meg om så var det et noe uvanlig innfall. Ikke hadde jeg hatt ski på bena på flere år og de gamle skia jeg hadde var trygt plassert på hytta i Nore & Uvdal, men joda, med lånte (langrenn) ski havna jeg nå i Åsmarka den helga. Konkluderte jo fort med at skulle man gå på ski måtte man nok til pers og kjøpe fjellski.
      Neste forumtreff var allerede under planlegging, Grotli og Strynefjellet i februar var plassen. Men tenkte kanskje det var greit å prøve ei natt ute før det, bare sånn i tilfelle det virkelig _virkelig_ ikke skulle være noe for meg å sove ute på den årstiden så er det jo greit å oppdage det med bare et par timers kjøretur hjem. Høyst usikker på om teltet kunne duge til vinterbruk også, så var vel best å kjøpe et man hadde troa på. Så med nye fjellski, en parisbrett jeg aldri hadde prøvd og et brukt Helsport telt ble det testhelg i Ringsakerfjellet. Fjellski, parisbrett og telt og 13-14 minusgrader, joda overlevde med god margin. Ikke verre avskrekket enn at jeg vel trodde det skulle gå greit med noen turer til.
      Fra første vintertur (og sånn ca. første gang jeg noensinne har gått med pulk) i Ringsakerfjellet, det er jo fryktelig flott .. bare synd snø er så kaldt, nye ski, ny pulk, lånt brenner, lånt reinskinn, litt ved vi aldri brukte... fin helg.
      Grotlitur nærmet seg med stormskritt, fulgte nitidig med på yr.no, kaldt! Sjelden jeg har grua meg så mye til en tur. Ikke ble det bedre temperaturutsikter heller, men er jo fælt å feige ut, så dro jo av gårde … -26 i teltet, det er litt i overkant for et sommermenneske, men stjerneklart og fint vær, godt selskap og litt mer lånt utstyr så gikk da den helga greit også.
      Trivelige folk, fine steder og masse god hjelp. Verdt å holde ut sprettkaldt for det ... 
      Sannelig ble det ikke et forumtreff i påsken også, riktignok ikke sånn helt offisielt men vi var nå ganske mange forumere samlet på samme plass oppe i Øyerfjellene et sted i alle fall. Tenkte med meg selv at “nå er det helt i slutten av mars, temperaturene må jo begynne å bli bedre” … så feil kan man ta! Sprettkaldt var det, men veldig greit å være på tur med noen som ikke har kvaler med å fyre i telt da. Går for øvrig finfint å ha med seg to soveposer, fôret jervenduk og dyne på telttur når man drar på en tungt lasta pulk (men .. vintersovepose kom på lista over nødvendige innkjøp i løpet av turen)
      Påsketur i Øyerfjellet, reint trivelig ...
      Så, får vel bare gratulere noen fjellforumere med å være så trivelig selskap at de klarer å omvende et selverklært sommermenneske til telttur vinterstid (ser det ut til å bli beinkaldt _hver_ gang). Ikke verst! Så da er man vel klar for en ny vintersesong, satse på at noen holder liv i meg denne vinteren også for det der med fyring i telt sitter langt inne … så sitter man her da, med ski, pulk, telt som tåler vinterstorm, bensinbrenner, sovepose for håpløst kalde temperaturer, tykk dunjakke .. og ingen snø ..
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.