Gå til innhold
Ullski

Rundtur Rondane

Anbefalte innlegg

Heisann!

Da er nødvendig utstyr kjøpt inn, og jeg har endelig overtalt fruen til å være med på en tur med et par overnattinger. Vi flytter fra Bergen til Lillehammer for å studere i begynnelsen av august og har begynt å se litt på områder i noenlunde nærhet.

Jeg fant denne rundturen i Rondane: https://www.ut.no/tur/2.17611/ og synes den så veldig fin ut med tanke på lengde og terreng.

Noen som har erfaringer med dette området? Noe vi bør være obs på?

Takk for all hjelp på forhånd :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei :-) 

Så bra dere kommer dere ut på tur sammen. 

Turen du har sett på er en klassisk triangelrute i Rondane. Fint terreng å gå i og veldig lett med tanke på navigering (i den grad man trenger). Rødmerket T stier hele veien. Dere bør sette av en dag til en topptur. Bare lurer på en ting. Blir det telt eller hytte? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
20 minutter siden, martin.m skrev:

Blir det telt eller hytte? 

Hei!

Takk for svar. Vi tenker å kjøre telt for å få mest mulig ut av naturopplevelsen før skolehverdagen treffer oss for fullt :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kom akkuratt ned fra Hjerkinn-Dørålseter-Bjørnhollia-Rondvassbu. Der stien Bjørnhollia-Rondeslottet svinger til venstre er det veldig fine teltplasser (rundt der man krysser elva). Med fine mener jeg "her var det fint". Ikke nødvendigvis i skjul for eventuelle vinder.

Du finner teltplasser her og der rundt om, selv om terrenget generelt er veldig steinete. 

Endret av TheSleepwalker

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 timer siden, TheSleepwalker skrev:

Kom akkuratt ned fra Hjerkinn-Dørålseter-Bjørnhollia-Rondvassbu. Der stien Bjørnhollia-Rondeslottet svinger til venstre er det veldig fine teltplasser (rundt der man krysser elva). Med fine mener jeg "her var det fint". Ikke nødvendigvis i skjul for eventuelle vinder.

Du finner teltplasser her og der rundt om, selv om terrenget generelt er veldig steinete. 

Supert! Takk for tips :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dersom dere skulle få lyst på en topptur så er det er det fine teltplasser i Langglupdalen omtrentlig der hvor stien opp til Rondslottet går opp. Kan være noen telt der, men det er nok av plass. Se bildet fra kartet så får du en idé om hvor det er (øverst på kartutsnitt)

IMAG0977.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Fjellløp
      Hallo. 
      Er på utkikk etter hoodie eller genser til bruk på varmere dager (20° og oppover) for vandring i fjellet.
      Har sett på Norrøna Super Hoodie som ser knall tøff ut, er komfortabel og har fin passform - men den er laget i Polartec Power Det/Stretch som jeg er usikker på om kan bli for varmt (og klamt) i tiltenkt bruk, noen som har erfaring?
      Har dere eventuelt andre anbefalinger?
    • Av Fjellfilmeren
      Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu.
       
      I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen.
      Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe!

      Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien.
      Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet.
        
      På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen.

      Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade.

      Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu.
       
      I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta…

      Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel.
       
      Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian!
      Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme?
      Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011:

      Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein:
      Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente.
      Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011:

      Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk:

      Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon…
      Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…

       
    • Av ketilring
      Jeg fikk lyst til å dele noen bilder fra sommerens tur til Børgefjell! Å skrive turrapporter kan jeg ikke, så i beste fall blir dette en litt usammenhengende bildereportasje.  Hvis noen har spørsmål til noen av bildene eller kanskje har interessant informasjon å komme med til steder jeg har vært, så fyr løs.
      Turen gikk over 5 dager i midten av juli. Dette er første gangen jeg er i Børgefjell, så området er for det meste ukjent for meg. Jeg fikk tatt en skikkelig rundtur og tilbakela omtrent 60 km på disse dagene.
      Turen starter i sørenden av Namsvatnet med båtskyss inn til Reiret. Vannstanden i Namsvatnet gir en indikasjon på hvor lite vann det skal vise seg å være i resten av området.

      Jeg har selskap av et par andre vandrere de første par hundre meterne av turen. Vi starter med en tur oppom kapellet.

      Det er svalt og godt inne i kirkerommet.

      Jeg klyver opp i terrenget vest for Kamilladammen for å se hvordan forholdene er oppover i retning Djupvatnet, og så legger jeg i vei inn i selve nasjonalparken.

      Godværskyer. Deilig med litt skygge.

      Det lir mot kveld, og her oppe på en kolle et stykke vest for Djupvatnet er det en liten bris som holder litt av insektene og heten unna. En flott leirplass!

      Fiskeutstyret monteres med en høytidelig seremoni. Det skulle bli mye mindre fisking på denne turen enn jeg hadde sett for meg - når det er godt over 25 grader i skyggen, og jeg har mer enn nok mat i sekken, er ikke fiskeiveren særlig stor.

      Dette er det området som Lars Monsen beskriver som sitt villmarksparadis i boka 90 dager på loffen i Børgefjell. Bjørkekrattet står nok tettere her nå en det gjorde på nittitallet.

      En ny dag med sol og blå himmel. Litt synd å forlate dette paradiset, men i dag skal turen gå videre oppover langs Jengelen.

      Kvigtind stikker opp i det fjerne. Turen går opp dit om to dager.

      Sekken er pakket og alt er klappet og klart.

      Rypene flakser opp i hytt og pine. Artig at det er så mye rype å se.

      Et koselig lite krypinn langs Jengelen.

      Jengelhytta kan skimtes i det fjerne.

      Her er jeg i ferd med å runde østenden av Jengelvatnet. Jeg kan skimte noen som fisker i det fjerne, men holder meg på god avstand.

      Noen koier brukt i forbindelse med reindrifta, vil jeg anta.

      Det er nesten uutholdelig varmt nå midt på dagen, det blir en lunsjpause her.

      Noen naust i vestenden av Jengelvatnet.

      Ferden går videre nordover forbi Litle Kjukkelvatnet. Beklager solkremen på kameralinsa.

      En liten rast mens jeg nyter synet av Kvigtindmassivet. Fortsatt solkrem på kameralinsa.

      Framme ved Søre Bisseggvatn. Værutsiktene ser gode ut, så det ligger an til bestigning av Kvigtind i morgen. 

      Men nå er det tid for middag og rolig leirliv.

      En ny dag med knallvær!

      En nærstudie av teltleiren

      Vannsystemene i dalene er ganske enkle å forsere nå.

      Men bekkene med smeltevann fra breen går strie, og er ikke så helt enkle å vade over.

      Jeg legger igjen mesteparten av utstyret nede i steinura, og fortsetter mot toppen.

      De siste 100 høydemeterne på vei mot toppen.

      Endelig på toppen!

      Kvigtindaksla i retning sør.

      Kvigtinds "hvite smil" sett fra oven. Men skyene i horisonten ser litt faretruende ut, det er på tide å pelle seg ned!

      Der fant jeg igjen depoet mitt også, idet tordenskrallene romler gjennom dalene. Det blir en rast her mens jeg venter til tordenværet har passert.

      Tordenværet forsvant oppover i retning Rantseren, og det er på tide å rusle videre.

      Det har begynt å regne en del, så det er like greit å finne en teltplass og krype til køys. Dette er ved Store Kjukkelvatnet.

      Ny dag med litt gråere vær en det jeg har blitt vant til den siste tiden. Og i dag har jeg bursdag! Helt greit å fylle 40 år når man våkner på et sted som dette!

      Prøver fiskelykken i et par av småvannene i nærheten, før ferden går videre sørover mot Gaukarvatnet.

      Litt i minste laget.

      Fem minutters fiske ved Gaukarvatnet gir fin fangst. Hva denne veier vet jeg ikke, men jeg er fornøyd med bursdagspresangen.

      Null stress å fylle 40! 

      Dagen er enda ung, så det blir noen kilometers vandring til i dag. Nedover langs Gaukarelva. Jeg passerer grensa over til Trøndelag, og føler meg hjemme med en gang.

      Det første treet jeg har sett på flere dager. Gjensynsgleden er stor!

      Helt øverst i Virmadalen. Jeg tar meg god tid til å beundre det eventyrlige landskapet.

      Det blir leirplass her på en morenerygg ved en sideelv til Virma mens den siste kvelden nytes.

      Ny dag igjen og varmen er tilbake. Namsvatnet kan skimtes i det fjerne. Ingen grunn til å stresse.

      Virma, og Sapmanåsen i bakgrunnen.

      Da forlates nasjonalparken - for denne gang.

      Hengebrua! Den må prøves.

      Jeg kan forestille meg hvordan vannmassene fråder her under snøsmeltinga på våren.

      Virmahytta. Jeg har sett denne hytta på flere bilder tidligere, men den lå litt annerledes plassert i terrenget enn jeg hadde sett for meg.

      Greit med en debrief.

      Litt påfyll med iskalde forfriskninger i skyggen inne i gapahuken mens vi venter på båtskyssen. Disse posene med iste er perfekt å ta med på tur på sommeren. Jeg tror de består av 100% sukker.

      Båtskyssen ankommer presis, og det er på tide å returnere til sivilisasjonen. Et nytt tordenvær er på vei innover sørfra ser det ut til.

    • Av Friluftsamatørene
      Hardangervidda - Trondsbu - Sandhaug 2018 Del 2 av 3
      Da er det dags for å fortsette turen på Hardangervidda. Vi har gått inn fra Trondsbu, ikke langt fra Dyranut. Turen har gått inn forbi Snerro og Sandhaug, og vi befinner oss på ukjent mark bak fjellene i sør.
      Det ble igjen et fantastisk møte med vår vakre nasjonalpark på Hardangervidda. Hardangervidda er og blir en av favorittene våres og ga også denne gangen flotte naturopplevelser med vakkert landskap, flott dyreliv, vær og vind, og så klart fiske. Kom å bli med videre på turen!
    • Av Fjellskald
      Ja hvor burde vi gå.. Ikke kan den være for krevende og ei heller vare alt for lenge. Etter å ha tenkt meg nøye om så jeg det som en berikende tur å først dra til Eidsbugarden og la henne oppleve Utsikten. Det er en flott tur som ikke krever for mye. Viste seg dog at den ikke burde vart lenger. Det var en sliten skjønt fornøyd dame som nøt utsikten der oppe. Så gikk bilturen neste dag til bessheim hvor planen var at hun skulle oppleve litt av den utsikten man får ved å gå opp fjellene ved gjendesheim.. Og Gjendehøe er en passende tur, og denne nøt hun veldig. Utsikten innover gjendevannet ble en suksess og vi satt lenge og nøt det før man så gikk ryggen til ende.. 
      Påfølgende dag var planen å gå over Mefjellet og ende opp på Kongsliknuppen (som har en fantastisk utsikt innover bygdinvannet og fjellene i den retning). Men regnet kom og varte hele dagen. Det ble til at jeg gikk en liten dagstur alene hvorpå en joggetur, mens hun slappet av inne. Å ha med joggesko angret jeg ikke på. Var deilig å jogge seg sliten dagene som inneholdt biltur eller fjelltur som ble avlyst grunnet været. Og så fant jeg fine steder å jogge som jeg senere vil ha nytte av. 
      Om noen skulle ha med en eldre på tur i jotuneheimen, eller en uttrent venn du skal introdusere fjelltur for, så kanskje dette var til inspirasjon:-) Det ble nå ihvertfall akkurat slik jeg håpet på, en overkommelig og berikende tur for en dame på 80
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.