Gå til innhold
Fjelletkaller

Bjøråskaret fra Todalen

Anbefalte innlegg

Hei, 

noen som vet hvordan turen fra Todalen til bjøråskaret er? Hvor lang tid bør man beregne? Er det greit å ligge i telt ved vannet i skaret? Tenker å ligge i telt ei natt og ta en tur til Snøfjellet i tillegg. Og hvilken rute fra Todalen er best?

Håper på svar og tips :- )


 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Anhengig av form ville jeg satt av mellom 2 og 3 timer i effektiv gåtid (fra Kårvatn). Har bare gått ned fra Skaret, mener vi brukte halvannen time da, men ta det med en klype salt. Spør på Kårvatn så får du nok svar. En kjempefin tur, men hvis du har muligheten ville jeg gått fra Innerdalen istedet, evt. gått Kårvatn-Innerdalen via Bjøråskaret. På Innerdalssiden er det virkelig vakkert, dog noe brattere.

Det er lite vegetasjon og mye stein ved vannet oppe på Skaret, men hvis jeg ikke husker feil så vil du klare å finne en teltplass der oppe. Du trenger nok ikke gå langt ned for å finne en fin plass med utsikt uansett.

Snakk med folk på Kårvatn/Innerdalshytta/Rendølsetra. De vet nok mye bedre enn meg (har vært der kun en gang, gikk Innerdalen-Bjøråskaret-Kårvatn-Gammelseterdalen-Innerdalsporten-Innerdalen). Ikke nøl med å ta turen, fantastisk terreng og utsikt :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 30.8.2017 den 22.43, Ola S. M. skrev:

Anhengig av form ville jeg satt av mellom 2 og 3 timer i effektiv gåtid (fra Kårvatn). Har bare gått ned fra Skaret, mener vi brukte halvannen time da, men ta det med en klype salt. Spør på Kårvatn så får du nok svar. En kjempefin tur, men hvis du har muligheten ville jeg gått fra Innerdalen istedet, evt. gått Kårvatn-Innerdalen via Bjøråskaret. På Innerdalssiden er det virkelig vakkert, dog noe brattere.

Det er lite vegetasjon og mye stein ved vannet oppe på Skaret, men hvis jeg ikke husker feil så vil du klare å finne en teltplass der oppe. Du trenger nok ikke gå langt ned for å finne en fin plass med utsikt uansett.

Snakk med folk på Kårvatn/Innerdalshytta/Rendølsetra. De vet nok mye bedre enn meg (har vært der kun en gang, gikk Innerdalen-Bjøråskaret-Kårvatn-Gammelseterdalen-Innerdalsporten-Innerdalen). Ikke nøl med å ta turen, fantastisk terreng og utsikt :)

Takk for svar! Tenkte nesten å gå fra en parkering litt lenger vest for Kårvatn da jeg bor ikke langt unna. Men kanskje det er dumt? Ser det går flere stier opp til skaret. Det er kjempefint i Innerdalen, men er greiest å gå fra Todalen da jeg slipper å ta ferge til Sunndal da:-D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 10.9.2017 den 21.18, Fjelletkaller skrev:

Takk for svar! Tenkte nesten å gå fra en parkering litt lenger vest for Kårvatn da jeg bor ikke langt unna. Men kanskje det er dumt? Ser det går flere stier opp til skaret. Det er kjempefint i Innerdalen, men er greiest å gå fra Todalen da jeg slipper å ta ferge til Sunndal da:-D

Skjønner! Der er jeg dessverre ikke kjent i det hele tatt. Men god tur!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Fjellfilmeren
      Over: Første strøk viser den store kontrasten
      Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet.

      Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene.
      Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro!

      Over: Arn (1,5) imiterer de voksne.

      Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn.
      Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen.

      Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling
      Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet.

      Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver.

      Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag.
      Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt.

      Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på.
      Vi gleder oss allerede til neste års dugnad.
      Fjellhilsen fra Martin Gjellestad

      Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014.

      Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen.
      Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
       
    • Av Fjellfilmeren
      Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu.
       
      I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen.
      Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe!

      Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien.
      Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet.
        
      På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen.

      Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade.

      Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu.
       
      I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta…

      Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel.
       
      Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian!
      Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme?
      Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011:

      Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein:
      Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente.
      Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011:

      Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk:

      Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon…
      Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…

       
    • Av Lurifax
      Hei,
      Vi er en familie med to småbarn med turinteresse in spe. Nå får vi ikke gått noen turer mer i år pga. diverse årsaker, til tross for at det lokker noe voldsomt med det finværet vi har hatt den siste tiden - så driver og drømmer oss bort og planlegger neste års turer i stedet. Og det er nok sommerhalvåret som er mest aktuelt.
      I den forbindelse håper vi at noen har forslag til barnevennlige teltturer på Nordmøre (gjerne Aure, Tingvoll og Gjemnes kommuner - men tar hjertelig i mot turtips fra hele Nordmøre og nærliggende områder). Det er heller ingen ulempe med forslag til vann man kan slå opp telt ved, og som det kanskje er fisk i. Turisthytter kan også være et alternativ.
      Setter stor pris på alle tips som måtte komme
    • Av Fjellfilmeren
      Jeg og 15 åringen provianterte opp Reinsvassbu i august. Isen lå ekstra lenge i år, og det tok tid før vi fikk avviklet obligatorisk ferie med familien og omsider fikk innvilget "dugnadstid" fra sjefen. Gopro ble med på turen, så kan turfolk se hvordan maten kom inn på hytta
      https://www.facebook.com/187949567899233/videos/1140092842684896/
    • Av Emil
      Så langt har det vært en vinter med mye isklatring og lite rapportskriving, er vel på tide å smette inn et bidrag igjen.

      På Sunnmøre ble isen i lavlandet ødelagt av en lengre mildvær og nedbørsperiode, så mesteparten av turene har funnet sted på Nordmøre. Men merkelig nok overlevde Alnesfossen på Godøy sånn nogen lunde. Siste uka ble det kaldere og oppholdsvær, 1-3 plussgrader på dagtid og et par minus om netterne, fossen grodde seg brukbart til og så farbar ut på fredagens ekskursjon ut til Alnes.

      Alnesfossen
      Lørdag formiddag trasker vi opp fra fjøresteinene og til innsteget, anmarsjen er minimal, fossen er bratt og omgivelsene er stilige og kontrastfyllte. Vi studerte og diskuterte linjer fra innsteget. Første taulengde var moderat, kanskje grad WI3, neste taulengde er bratt og har tilsynelatende dårligere is. Er ingen ekspert på isgradering men ville kanskje gitt 2 taulengde grad WI4+ under rådende forhold.

      Glenn leder opp første taulengde og rigger standplass godt til sides for bratta i toppen, han sikrer meg og Frode opp. God stemning, god is og godt vær Det er ikke vanskelig å se at neste parti blir ei hardere økt, orgelpiper, gardiner og blomkålformasjoner.
      Jeg går ut i fossen og går igang med 2 taulengde. Første isskru er ikke verdt ei krone, bedre blir det ikke med 2 og 3, klatrer videre og får noen bekymrede bemerkninger fra standplass, en stor og fast isformasjon buler ut mellom orgelpiper og blomkål, her får jeg satt en bombesikker skru, det føltes nødvendig og godt. Slapper av litt her og planlegger ferden videre før jeg fortsetter.

      Etter å ha forsert det bratteste partiet traverserer jeg forbi et felt med sprutis, slår knokene for hvert hugg og banner og steiker før kommer inn i ei linje med fastere og mer lettsikra is. Nå ser jeg toppen ca 15m over meg, siste biten var en fryd å klatre med fin utsikt utover Alnes og havet.

      På toppen var isen så dårlig at det var bare å glemme å ankre seg opp med skruer, en stor stein ca 10 meter til høyre for utsteget kunne se brukbar ut. Gravde ut langs kanten på steinen og la tauene som ei slynge rundt og rigga en bombesikker standplass. Ikke optimalt å få standplass så langt til sides for utsteget, men man må ta det man får.
      Etter å ha sikra opp 2 og 3 mann står vi glade og fornøyde på toppen, stapper i oss noen kjeks og finner ut at vi skal rappelere ned fremfor å gå normalvegen.

      Fastkilte tau er noe djevelens herk!
      Johan Skytt er jo et fint punkt for rapell, en svær stein som stikker rett ut fra kanten på toppen, 3-4 meter vil jeg tro den står ut i lufta.
      Etter en 60m rapell lander vi ca 15-20m over innsteget og vi skal dra ned tauene. Alt er bare velstand helt til tauet kiler seg fast, bom fast. Glenn og frode knyter seg inn i enden og tar springfart men ikkefaen om det løsner. Jeg var stressa, begynte å bli sent ute for kveldens festligheter så jeg grafsa meg opp til Johan Skytt nok en gang, ca 50-100 meter til sides for fossen går det en rygg som er farbar, vil ikke anbefale denne vegen opp.. Fikk uansett ordna opp i tauet og rappelerte ned for 2 gang.

      Utrolig at det går an å skrive så langt om en 2 taulengders foss, men det var uansett en artig tur, og det er virkelig spesielt på Alnes syns jeg, flott å henge oppe i en isvegg og kikke utover mot fyret og den lille fiskerlandsbyen.

      Ingen spektakulære naturbilder å vise til, fokuset har en tendens til å dreie seg kun om klatringa.







  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.