Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Hei,

Vi er en kameratgjeng på fem som vil dra på fem dagers fisketur i fjellet på 10/08-2017, og valget står mellom Hardangervidda og Femund. Vi har vært i Dagali for en del år siden med middelsbra fangst resultat, men fantastiske natur opplevelser. Er det noen av dere som anbefaler noen av de stedene overfor andre? I hovedsak er vi interessert i fjellørret, og har tenkt å bruke sluk, spinner, mark og fluer. I tillegg lurer jeg også på hva dere synes om huskelista her, og eventuelt om dere ser noen vesentlige ting som vi absolutt måtte ha oss med. Vi alle har erfaringer fra fiske og jakt, dog noen varierende grad oss i mellom, men greit å ha flere synspukter på dette.

Lista jeg har er

Kart og kompass

Første hjelpsett, extra batterier, powerbank

Garmin Oregon håndholdt gps

To sett med ull undertøy

Tynn fleece som mellomplagg

Regntøy

Pustende, lette bukse og jakke

Myggjager-håndholt (har ikke prøvd dette før, så det blir første gangen)

Mygghatt med netting

Telt, underlag, sovepose

Kniv og liten brettbar sag, flere lightere, hyssing, tynn tau

2 par sko; Lette fjellstøvel (Arctreryx boa mid eller hva den heter med gtx) og lette lave sko (nesten joggesko type, men litt røffere for fjellbruk, noen forslag?)

Mat, kjeler osv

To fiskestenger, to sneller, og masse sluk og spinner bl.annet aura flake i ulike størrelser, jensensild, martin spinnere, og spesial sluken

 

Selv er jeg ganske fjellvant og har over 30 års erfaring som jeger, men jeg tar i mot alle bidrag med stor takk da jeg ikke er Norsk selv, og det kan være ting som dukker opp på fjellet som man ikke er klar over. 

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Husk solkrem, solbriller eller caps, det er viktig å kunne beskytte seg mot sola på tur, har vært på flere turer hvor jeg har glemt noe av dette og dermed fått en skikkelig lærepenge, glemmer aldri det igjen.

Hardangervidda og Femundsmarka er to veldig fine plasser, har vært på begge stedene selv. Hardangervidda har mest fjellørret, mens Femundsmarka her flere andre arter i tillegg (for eksempel Gjedde, Harr, Abbor og røye). 

Jeg personlig klarer ikke å velge en plass ovenfor den andre, men har har akkurat kommet hjem fra en uke på Hardangervidda, en flott tur, vil absolutt tilbake dit!

Har skrevet om turer fra begge plassene på bloggen, så du kan ta en titt å se hvilket område som frister mest:)

Skjult lenke - logg inn for å se den

Skjult lenke - logg inn for å se den 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ville nok hatt med en litt tykk ullgenser og en tynn ulllue, i hvert fall til Hardangervidda.

Vanskelig å velge, men kan kanskje værmelding kvelden før kan avgjøre?

selv om værmelding for fjellet er usikkert

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Terje Engø
      Det ser ut til å bli en sommer med lite snø på vestre del av Hardangervidda. Det betyr mye mat til ørreten og feit ørret om et par måneder.
      Jeg skal som aktiv i DNT sørge for at det også i år blir arrangert ørretdager på Stavali. Her er dere alle velkommen, enten dere trenger råd om hva fisken biter på, eller hvor dere finner fisken dere vil ha.... mange små eller noen store eller kanskje en veldig stor!
      Har laget en artikkel om Stavali som inneholder mye info for dere som har interesse for fiske. Skjult lenke - logg inn for å se den

    • Av Frilufta
      For tredje året på rad tok Erik og jeg en helg i Engerdal på jakt etter røya. 
      Trivelsfaktoren er høy med mye medbrakte godsaker. Full vinter med 1m is og ingen tegn til smelting i solhellingene. 
      Fisket var, som røyefiske ofte er, ganske håpløst. Men de tunge forholdene på isen for ta litt av skylda for at vi ikke fikk dekket så mange områder som vi ville. 
      Uansett en bra tur i godt selskap og den største fisken veide faktisk 950gr. Ikke dårlig på den sjøen... 


    • Av Gisle Uren
      Her er en aldri så liten bildereportasje fra årets litt lengre «guttetur» sammen med kameraten min Jens. Vi fikk åtte herlige dager på tur meg hunder og sleder på Hardangervidda. Vi hadde til sammen halvannen dag med sol, resten bestod stort sett av lavt skydekke, dårlig sikt og lange perioder med whiteout. Men tur er tur, og vi koste oss skikkelig.
      En stor takk til Skjult lenke - logg inn for å se den som lånte oss telt til denne turen. Det var utrolig fint å få testet Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp uten å måtte kjøpe først. Teltet møtte de fleste av våre forventninger, så det er ikke utenkelig at det blir handlet telt nå i etterkant av turen.
      Jeg kommer ikke til å skrive en a-å reportasje, men lar bildene få hovedfokus og skriver heller litt tekst under hvert av dem. Ikke vær redd for å stille spørsmål om noen ønsker å vite mer.

      Vi startet seint fra Dyranut der vi parkerte, kjørte omkring 4 km i mørke med hodelyktene trygt nedpakket i bunnen av sledene. Både vi og hundene våknet om morgenen og kikket oss forventningsfulle rundt. 
       

      To skiløpere nærmer seg leiren. Et spennende øyeblikk i en hunds liv.
       

      Flokk og familieliv. Unge Føyke hilser sin mor Eqqo med en sunn dose respekt ved å slikke henne i munnvikene. Eqqo viser dempende signal ved å gjespe.
      På tur har jeg hundene på en lang felleskjetting, med kortere utstikkere til hver hund. Tett nok til å ha kontakt med sidemannen, men ikke tett nok til at de kan surre seg om en annen.
       

      Jens og damene. Vi hadde med åtte hunder, fire tisper og fire hannhunder. To av tispene var i slutten av løpetiden, så vi valgte å kjøre kjønnssegregerte spann på denne turen for ikke å få for mye rot underveis. Jeg har stort sett hunder som er tett i familie med hverandre. Det gir en mer harmonisk hverdag med lite bråk og uro i flokken.
      Tispene i front er Jinta (lys) og hennes datter Eqqo. Tispene bak er Eqqos døtre Anori (lys) og Føyke(mørk).
       

      På vei over Tinnhylen.
       

      Vi veksler på å kjøre først. Både fordi det gi avveksling og er kjekt å være fremst, men også fordi hundene i bakerste spann alltid trekker litt mer intenst for å ta igjen spannet foran. Er du først må du gå litt mer selv, er du bakerst kan du henge mer på slep, hvile litt og fotografere. Særlig når gutta gikk bakerst kunne det gå heftig unna. Det luktet godt i front, og det var tilløp til angst og desperasjon om jeg bremset og lot luken bli for stor.
       

      Med fire grønlandshunder foran sleden får du stort sett med deg alt du trenger for en uke i fjellet. Du får egentlig med deg en god del du ikke trenger også... Sleden er av typen som kalles Nansenslede og bortsett fra styrebøylen og bremsen bak, så er den nesten identisk med sledene som ble brukt over Grønland i 1888. Denne type slede er ideell til hundekjøring i nordisk stil der hundekjøreren beveger seg på ski.  
      Det er mange ulike teorier om hvor mye en hund kan/skal trekke. Jeg har erfart at om hunden ikke belastes med mer enn omkring sin egen kroppsvekt, så holder de jevnere fart og blir mindre påvirket av litt variasjoner i terreng og føre. For mine grønlandshunder vil det si ca 30 kg pr hund når spannet består noenlunde jevnt av hanner og tisper.
       

      Morgenstund ved Melrakktjønne, langs (Numedals)Lågen mellom Rauhelleren og Lågaros.
       

      Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp, et romslig og solid telt for de som tenker i kilo og ikke i gram. En stor takk til  Skjult lenke - logg inn for å se den som lånte ut teltet sitt til denne turen.
       

      På vei mot Lågaros passerer vi denne kunstferdige varden. Kanskje bygget av eierne av en av buene like ved, som syntes utsikten ble for kjedelig?
       

      Damene
       

      Det ble klesskifte hver gang vi byttet plass. Den som gikk fremst svettet og den som gikk bakerst småfrøs.
       

      Etter to og en halv dag med dårlig sikt og whiteout gjorde det utrolig godt med en halvtime med sol i det vi stopper for å slå leir.
      Leirplassen var på en liten holme i Øvste Krokavatnet i Kvennavassdraget.
       

      Du skal leite lenge for å finne noe som er like robust, nøysomt og arbeidsvillig som en grønlandshund. Her er Branoq en fire år gammel hannhund, som gjør seg klar for nok en natt sammenkveilet i snøen.
       

      Pause foran Holken etter en seig oppstigning fra Litlos. Strekket fra Litlos til Besso var ett av stedene vi godt kunne ha tenkt oss at var ferdigstikket. Med flatt lys og elendig sikt ble det litt ekstraarbeid å orientere.
       

      Siste dag, på vei tilbake til Dyranut, ble vi endelig belønnet med strålende sol fra en nesten skyfri himmel.
       

      Glade hunder, strålende vær, skarp luft og tørr snø. Bedre enn dette blir det nesten ikke på tur. Vi mennesker har selektivt minne og avslutningen på turen har mye å si. Selv etter syv dager med langt fra ideelle forhold, så er det dag åtte med strålende vær den som huskes best. Neste år kikker jeg sikkert på bildene og tenker, - Hæ, var det ikke strålende sol alle dagene?
       
    • Av Cawpi
      God dag, 
      vi (to) ønsker og krysse hardangervidda i sommer. Vi bor i Stavanger, og tenkte å kjøre til Odda, ta buss til Rjukan evt (vet ikke om det er mulig uten for mange bytter) og gå tilbake. 
      Det er den eneste muligheten jeg kommer på, er det noen som har noen andre tips eller erfaringer? 
    • Av Haavard Haaskjold
      Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær
      Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen
      Hilsen Haavard Haaskjold
       
      Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten
      Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. 
      Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet.  Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer  tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen  fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales.
      Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190)
      En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til  Finsbergvannet (1190).  Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et  femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å  slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. 

      Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda 
      Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim
      Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen.  Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. 

      Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190)
      Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther
      I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther.  Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft.
      Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no
      Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158)
      Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på.  Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet.  Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid.  Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158).

      Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157)
      Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien.
      Dag 6: Skrykken (1158)  - Mårbu (1130)
      Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe.
      Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside»  i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at  jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass.
      Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087)
      Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd!  Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen.  Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist.  Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av  Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp.  Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast.  Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. 
      Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087)
      Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit.  Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist.  Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua.  Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem.
      Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen
      Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta 
      Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe  hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende.  Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg  rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. 

      Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan
      Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg 
      Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem.  Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt.  Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn  (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol.  Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. 
      En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim.  Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. 

      Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur!

      Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise
      Bilde 12: Klar for start på Finse 1222
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår.