Gå til innhold
Tor Bråten

Tips til guidet tur.

Det er 386 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Anbefalte innlegg

Hei! Jeg har tenkt å leie fjellfører og ta en ordentlig topptur til neste sommer. Da tenkte jeg å spørre om hvilken tur jeg skulle gå for, som gir en fin (skummel) opplevelse. Jeg er en mann, 62 år, i vanlig god form og trener jevnt. Vant til å vere ute. Jeg har ingen erfaring med klatring,(har rappellert litt) men jeg tåler høyder og stoler på utstyret. Så er det noen som kan anbefale en slik tur ville det vere fint. Fortrinnsvis Jotunheimen men også andre plasser er interessante. 

Endret av Tor Bråten
Viktig opplysning

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jotunheimen arrangement. Jeg var på en ukes tur med de. Behagelige, hyggelige og balanserte trøndere som guider i så klart Jotunheimen. 

Jeg er i hvert fall veldig fornøyd. De ga meg all den trygghet jeg trengte for å få noen helt fantastiske dager i steinrøysa. 

Uranostraversen er jo enkel å klatre og kjekt at man kan gå isbre tilbake. Falketind har flere ruter opp. Ellers er det jo et hav av tinder å bestige der. 

Jeg valgte guidet tur fremfor å gå med bekjente, og gjør det glatt igjen. Føles tryggere rett og slett. De er jo der for meg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det er 386 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Joachim Næss
      Nå er det gjort! Vi har bestemt oss. Proposjonalt med at livvidden har økt og formen har blitt dårligere, har turlysten skutt i været. 
      Etter å ha sett misunnelig på slike bilder i lang tid så skal samboeren og jeg endelig på tur. 


      Til uka skal vi fra Oslo til Ålesund og tenkte å kjøre over Jotunheimen. Med nogenlunde bra værvarsel og ett tidsskjema som er litt romslig tenkte vi å legge inn en fjelltur med en overnattingute.  Vi har kikket på å ta båten fra Gjendesheim til Memrebu og overnatte en natt ute på ruta der, men er litt usikre både fordi turen er i korteste laget (ca 10 km) og det ser sparsomt ut med telteplasser langs ruta. 
      Ett annet alternativ er å gå fra Bessheim til toppen av Besshøe. Denne turen er vel litt mer passende sånn lengdemessig med 13-14 km og det ser ut til å være relativt flatt langs nordsiden av Bessvatnet slik at det å sette opp telt kan gå. Men hva vet vel vi, vi er jo aldeles ikke lokalkjente...

      Som dere skjønner, så er vi gira på tur, men usikre på hvor den skal gå. Vi har ikke gifta oss med hverken Gjende eller Bessvatnet heller, så alt mellom Beitostølen og Lesja er egentlig aktuelt. Er det noen som har forslag? 

      (Som nevnt over så har livvidden økt noe de siste årene, men vi er fremdeles to helt vanlige mennesker i tredveårene. Vi er turvant i den forstand at vi begge har vært på turer før og har egne soveposer og telt. Men turen bør kanskje ikke være altfor krevende hverken fysisk eller navigasjonsmessig. Vi har også hund (Boxer) med oss, så klatring og altfor ulendt terreng er ikke optimalt)

      Håper på svar!
    • Av Vagvær
      Forfatterens anmerkning
      Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses Skjult lenke - logg inn for å se den. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet…
      Akt 2:
      Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig.
      Skjult lenke - logg inn for å se den
      Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant.
      De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending.
      I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå!
      På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen.

      Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn.
      De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks.
      Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina.
      Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter.
      Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet.
      Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte.
      «Gi meg hånda di».
      «...».
      «Gi meg hånda di».
      «OK».
      Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over.

      Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart.
      Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj.
      Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen.
      Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen.
      Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt».
      Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover.
      Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende.
      Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen.
      Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis.
      Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel.
      Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.
    • Av Vagvær
      Forord
      Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen.
      Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg.
      Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene.
      Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone.
      Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen!
      Prolog

      Akt 1
      Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett.
      Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde.
      Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende.
      Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den.
      Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret.
      De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018.
      Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet.

      Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet.
      Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget.
      Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen.
      De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå.
      Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom.
      Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind.
      Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse.
      Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte.
      På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks.
      Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon –

      i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind.
      Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli.
      På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men.
      Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort!
      Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter.
      Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå.
      Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…
       
    • Av Sprettball
      Hei! 
      Jeg skal gå fra Juvasshytta til Tyinkrysset i sommer (rett gjennom Jotunheimen) og det er første gang jeg reiser på tur og første gang siden jeg var liten at jeg telter på tur. Har sett over reiseruten på kart over oppmerka ruter og laget meg en egen tur-rute ut ifra dette. 
      Hvordan er turen fra Juvasshytta til Spiterstulen? Er det bratt ned til grusveien? Jeg spør fordi jeg har høydeskrekk og UT.no sa at dette var en krevende tur selv om det ikke er mange km mellom hyttene. Er det så bratt om man går om Heimresætre?
      Turen fra Spiterstulen til Gjendehytta er neste mål. Dette er en lang etappe og jeg legger inn en overnatting mellom (om ikke terrenget er veldig flatt og fint). Hvordan er terrenget i Urdadalen? Det ser ganske flatt og fint ut på kartet, men jeg spør for sikkerhets skyld.
       
      Turen går så fra Gjendehytta, ned til Bygdin og mot Tyinkrysset. Hvordan er terrenget her?
       
      Til sak nr 2
      Jeg har med meg en venninne og hun er veldig redd for at vi skal møte på bjørn, ulv, jerv eller rev. Av den grunn har jeg lagt ruta nærme hytter i tilfelle hun blir redd og vi kan gå litt nærmere en av hyttene. Er det mye rovdyr på fjellet eller kan jeg "trygt" ta henne med i Urdadalen og overnatte der uten mye lyd fra dyr utenfor teltet? Vil at denne opplevelsen skal bli fin for henne sånn at hun ikke blir skremt fra å bli med meg på tur senere
       
      Ingen av oss har gått så langt før, i flere dager, men har gått topper med 15-18 km på 2-3 timer med god stigning. Planen er å komme fram til Tyin på 5 dager. Klarer vi det?
       
       
    • Av stef78
      hi there,
      my name is stefan and i am living currently in Skåne, Sweden. 
      Ca. 10.-20. July I will be with my dog around Jotunheimen or Hardangervidda touring and I am looking for tips about trekking and friendly people to exchange experiences with! :)
      Cause my dog is only 8 month old I will not be able to walk great distances, what do you recommend? 
      Feel free to contact me with PM. I speak: swedish, german, english and a bit french.
      I am looking forward to get in touch!
      Kindest regards 
      Stefan & Kenjii


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.