Gå til innhold
Sterkur Meningson

Utgangspunkt Femundsmarka

Anbefalte innlegg

Jeg lurer på hvilke alternativer man har for utgangspunkt inn i Femundsmarka. Det mest interessante er å komme kjappest mulig inn mot Røa og/eller Grøtådalen. 

Ikke turforslag, bare utgangspunkt. Skriv parkeringsmuligheter, muligheter for transport over Femund (taxi, eller II) og annet du tror kan være nyttig. 

Jeg kjører fra Osloområdet, men skriv gjerne forslag som passer andre startsted også. Sikkert flere som lurer. 

Alternativer jeg har sett på:

Kjøre til Synnervika dagen før eller på natta og ta Fæmund II til Røsanden dagen etter. 

Kjøre til Jonasvollen og ta båttaxi til Haugen. Gå derfra enten til Røvol eller via Oasen til Grøtådalen. 

Kjøre til Elgå og ta Fæmund II til Haugen eller Røa (dette virker dumt pga reisetid med båten, men er kanskje en fin tur hvis man er heldig med været?). 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vi parkerte i Elgå i fjor og gikk via Svukkuriset og Oasen til Krokathåen og videre mot Øvre Roasten. Vi gikk ikke mot Røa, men mot Grislehåen og videre opp langs elva. På Svukkuriset møtte vi noen som kom fra Grøtådalssetra, de hadde gått stien fra Grøtådalen som går mellom Store Svuku og Litl-Svuku. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Joachim fra Nesodden
      Skal på min første tur i Femundsmarka 15-30 juni, og gleder meg som en unge. Valgt et par uker før fellesferien med tanke på hvor mange folk det er i marka. Teller ned dager og timer og klarer ikke å tenke på annet! Håper noen her kan svare på noen spørsmål og komme med gode tips. 
      Ser for meg følgende rute; 
      Gå fra Røsanden og fiske meg oppover nordbredden av Røa og nedre Roasten første dag. Vil slå første leir i nordenden av Litlsjøen og lurer på om det beste er å gå dit på øst- eller vestbredden av vannet? 
      De neste dagene vil jeg opp til Styggsjøan og bevege meg østover mot Rogshåen til T-stien som går ned til Litlbuddhåen. Hadde egentlig lyst til å sjekke ut Revsjøen og ta noen bilder av Styggsjøkoia, men leser så mange steder at det området har blitt så slitt. Hva syns dere? Vet forresten at det bare er hvit fisk i dette området, men jeg elsker pannestekt abbor, så det går bra. Er også klar over at det er mye blokkmark i området, men er det noen som vet om steinene er på størrelse med biler eller fotballer og hvor tett de ligger? Ville det lønnet seg å gå ned til Litlsjøen igjen etter jeg har vært ved Styggsjøan i noen dager og fulgt øvre Roasten/røa østover, eller er det like ille der? 
       
      Når jeg etter en liten uke kommer til Litlbuddhåen ser jeg for meg og holde meg til T-stien vestover igjen, og ta avstikkere til alle håene og tjernene i området for å fiske/campe (Storrundhåen, Storfisktjønnan, Kløtthåen, Storbuddhåen Kløfthåtjønnan osv.).
      Men i løpet av  veien tilbake tenker jeg og entet ta et par dager ved Litle Vonsjøen eller nedover Grøtådalen. What to do??? 
      Vonsjøen- hvordan er terrenget dit fra T-stien mellom Storfisktjønnan? Er det mange fine steder å campe der? Mye folk? Vind (det er jo et stort vann)? Fiske? 
      Grøtådalen- har hørt at det er vanskelig terreng (trær som er felt av bever), gjelder det gjennom hele dalen? Er det best å gå på øst- eller vestbredden av Krokåthåen? Stemmer det at det er mest småfisk å få her? Fine campingplasser? 
      De siste dagene av turen vil jeg gå langs sørbredden av Roasten/Røa på vei tilbake til Røsanden. Har hørt mye bra om Røvoltjønnan også, men jeg foretrekker litt skog rundt meg, så det får bli en annen gang. 
       
      Er også litt folkesky når jeg er på tur. Greit å møte folk på stien, men om dere vet om det på noen av stedene jeg nevner er fare for å slå leir ved siden av en tysk turistbuss må dere gjerne rope varsko. 
      Har også fått med meg at det er gratis å parkere i Synnervika. Er det fortsatt det? Hvor man vil langs veien? Er det alltid plass der? Finnes det kiosk/butikk i Synnervika?
      Turrapport med bilder kommer selvfølgelig! 
      PS. Dere som har vært der i slutten av juni- hvordan klær bør man ha? Jeg tenker tynn turbukse, ullundertøy, en tykk høyhalset ullgenser, tynn jakke og et sett med regntøy. 
      Fytti rakkern, dette blir så bra!!!
       
    • Av Johanks
      Hei,
      Vi er tre kompiser som har avsatt 9-15 Juli i år til guttetur, har sett for oss å benytte sjansen til å oppleve den beryktede Femundsmarka. Har drevet å søkt mye her på forumet, samt lest mye blogger men blir ikke helt enig med meg selv hvordan vi skal legge opp ruten. Vi kommer kjørende sannsynligvis kvelden den 14. fra nord-vest landet-oppdal-røros så det må bli Synnervika som utgangspunkt, da har vi hele dagen den 15. til å forflytte oss og finne første camp. 
      Fiske vil ikke bli hovedfokus for denne turen, men en stor del av den da vi er interessert i fiske alle mann, undertegnede mest. Ørret/røye foretrekkes, men alt fiske er spennende. Vi har heller ingen planer om å jage km for denne turen, men samtidig vil vi gjerne få sett litt når vi først er her inne. Det gjør ingen ting om vi kjenner det godt i kroppen etter dagens etapper, men tid til fiske og camp må vi ha, og om det er godt fiske og fin camp tar vi gjerne to dager der. Vet vi har satt av litt liten tid, men det er dette vi har som klaffer for alle. 
      Formen: Vil jeg si er middels turgåere, slutten av 20-årene, jakter og drar på tur alle mann men tung oppakning er som oftest på helgeturer uten de lengste distansene. Noen trener mer enn andre, men man er ikke sterkere enn det svakeste leddet. 
      Starten: Det jeg kan se for meg er å ta løst fra Synnervika om morgenen og gå opp mot Nordvika, for å så gå på sørsiden av mugga oppover. Det er jo første turen vår i dette landskapet så jeg har vansker for å kunne planlegge etapper da terrenget kan være noe trått etter hva jeg har fått forståelse for. Kan man satse på Nedre Muggsjøen første dagen eller blir dette hardt? En annen mulighet er ta ferga fra Synnervika om morgenen(se vedlagt fergerute) til Røa så gå oppover der, men har ett lite ønske om å komme ned her på returen. Anbefalinger?  
      Returen: Har lyst å se og gå ned Røa, så om noen mener det er mulig å rekke dette på dagene vi har tilgjengelig om vi kommer fra de nordlige delene av Femundsmarka eller har rutetips for oss er dette svært mottagelig. Vi, eller jeg iallefall må komme meg hjem igjen søndagskvelden den 15. Har ca 5t 45m kjøretur fra Synnervika, men ser MS fæmund 2 har siste avgang fra Røa til Synnervika kl.14:45 så da kan vi kanskje ta en lørdagskveld i Røros og oppleve denne plassen også? Smaker nok med ett hotellrom, kald pils og en liten debrief da. 
      Mygg er jo ikke ukjent for oss, men er noen området verre enn andre mtp våtmarker rundt vann osv? Litt kjedelig å bli låst til teltet på kveldene.
      At vi møter andre midt i Fellesferien får vi bare regne med, men det er sikker noen områder som er mer populære enn andre. Stifte nye bekjentskaper er jo bare kjekt, men vi liker å ha litt egen-plass. Innspill?
       
       
      På forhånd takk til alle tips og innspill  

    • Av Martin HJ
      Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen

      Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt
      Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger.
      Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden.

      Mye skal med i kanoen
      Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert.

      Mot kryssningspunktet i ruskevær
      Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo
       

       
       
       
       
                
       
       
       
       
      Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe
      Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. 

      Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er  Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går.

      Frokosten er snart klar
      De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig..
       


       
       
       
       
       


       

       
      Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt
       

      Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover
       







       
       
       
                  
                     Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein 
      Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... 

      Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår

      Tore fant en kamerat på hans egen alder

      Abborsuppe til oppkok

      Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre
      Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter  Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia.

      Dagen starter rolig før vinden tar seg opp

      Padling innaskjærs før Hästnäset

      Gått i land før odden skal rundes

      Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier
       

      Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom


      Simen er igang med vedproduksjon

      Den ikoniske koia på svensk side ved Reva
      Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår  Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede  Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til  

      En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta

      Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der
      Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak.

      Nydelig morgen på Reva

      Simen dorger oppover med en Harr som fangst

      Fornøyd herremann og en liten dame







       
      Gjennom reingjerdet i Reva
       

      Ikke mye stress under slike forhold

      Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe

      En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil

      Ida tar livet med ro som vanlig

      Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor

      Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land
       


       
       
       
       
      Gjeddegryte til middag
       
       
       
       
       
       
       

       
      Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva

       
      En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge


       
      Kveldstemning rundt bålet
      Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn  Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet.

      Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen

      Leirplassen vår helt innerst i Rødviken

      Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken

      Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen

      En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise

      10 i hvilepuls ved solnedgangen
      Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
       
    • Av Martin HJ
      Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. 

      To karer klare for tur
      Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. 
      Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset.
      Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken.

      Just hanging around
      Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. 

      Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga

      Ørreten klar for steikepanna
      En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. 

      Christian igang med frokost

      Roasten så stille som man kan få den
      Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen.

      Captain Packraft igang med padleetappen sin

      Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord

      Fremme i enden av Øvre Roasten
      "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. 
      Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! 

      Roastbua i all sin prakt

      Spenning ved vannkanten

      Innløpet til Grislehåen 
      Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant  

      Koselig eventyrskog å tråkke rundt i

      Improvisert bro over bekken

      Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen

      Christian byr på en liten en

      Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka

      Nøtteliten er nysgjerrig
       
      Zelda krysser bekken for første gang
      Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær.

      Molter så langt øye kan se

      Herlig dessert
      Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden.

      Camp Litlsjøen

      Det nytes

      Et spøkelse i ei gammel furu

      Surf and turf
      Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. 

      Morgenstund er gull

      Stille
      Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt  

      Roastkoja er en fining

      Et hjem en hobbit verdig

      Akkurat plass til tre mann på brisken

      Røa på sin vei ned mot Femunden
      Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om  Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
    • Av 7homas
      Mens jeg sitter her og funderer på hva jeg skal benytte denne plassen til kommer jeg på at jeg hadde tenkt til å skrive noen ord om turen min gjennom Femund nasjonalpark i fjor. Jeg var akkurat blitt gangbar igjen etter 5 uker med dårlig rygg og bestemte meg for at jeg skulle koste på meg et gjenblikk.
      Stedet hadde jeg egentlig bestemt for lenge siden, men ruten var jeg veldig usikker på. Det har gått vel 23 år siden sist jeg var i Femund og de årene vi dro oppover for å fiske i skoleferien, tok vi båten til Røa eller Haugen før vi ruslet opp lia til Roasten og Grøtådalen for å prøve lykken i et par uker. Jeg husket fortsatt turene forbi Store Svuku og Oasen og gledet meg til å se det igjen.
       Fisking sto ikke på programmet denne gangen; jeg ville forsøke å bare vandre. Med så lite og lett utstyr jeg synes var mulig. Etter noen dager med kart og ruter på nettet, bestemte jeg meg for å gå turen "Langhelg i Femundsmarka" som ligger på ut.no (http://www.ut.no/tur/2.6356/)
       
      Dag 0
      Transporten - bil fra Moss
      Tirsdag 12.07.2016
      Bilturen oppover til Elgå gikk "bakveien" via Askim og Kongsvinger til Elverum før jeg stoppet i Trysil for å hilse på en bekjent. Etter en pizzapause nede i sentrum kjørte jeg videre oppover til Drevsjø og omtrent 18km før Elgå fant jeg et sted å reise tempelet. Det virket som om myggen sloss med knotten om ledige landingsplasser på kroppen min og da jeg så det jeg mener var en knott som gikk og sugde blod på en mygg - da var det nok. Jeg orket ikke ilddåpen og satt meg i bilen med hodet dinglende ned på brystet - hva i all verden har du funnet på nå.......
       
      Dag 1
      Starten
      Onsdag 13.07.2016
      Tid        4 timer
      Dist.     12 km
      Det kom en skur i løpet av natta, men det var litt drag i lufta så teltet var så godt som tørt da jeg sto opp. Pakket og klart startet jeg bilen rett før åtte og rullet sakte de siste kilometerene til Elgå, hvor jeg hadde lest man kunne parkere hos Femund Fjellstue for 25,- døgnet. De var stengt for en liten renovasjon, men tok imot camping- og parkeringsgjester.
      Etter at parkeringen var i boks begynte jeg å tenke på frokost, og med kaffe i koppen vurderte jeg mulighetene videre. Regnet hadde startet omtrent med det samme jeg begynte å kjøre, så det var jo litt flaks. Værmeldingen meldte bedre vær utover uka og med det i tankene, sammen med vurdering at det var enklere å ta båten nord til Synnivika, for så å gå sørover enn å gå nordover og nå båten sørover 09.00 den dagen jeg ankom Synnivika. Sånn var logikken min og jeg synes også i ettertid at det var riktig valg å ta. Problemet var bare at båten nordover ikke gikk før 12.30.
      Båten, Femund II, sjøsatt i Femunden i 1905 for første gang, og med undertegnede som passasjer i både 1992 og 1993, anløper Synnivika kl.15.30. Først ombord og med bagasjen på motordekselet fant jeg plass i salongen. Jeg satt sammen med et par Nederlendere, Femke og Joost, og de skulle ta veien rett over til Nordvika også sti videre øst til Nedre Muggsjøen. Antakelig. Joost var vel bevandret og kom rett fra 6 uker i Svenske Sarek. Femke var førstegangsreisende til Femund. Det virkelig bemerkelsesverdige er at hun lærte seg Norsk da hun jobbet som sykepleier i Voss, mens han bare lærte seg selv det, hjemme i Nederland fordi han er så glad i norsk natur!
      Jeg var litt usikker på formen og pinglet ut. Vi sa ha det bra og god tur videre på brygga før jeg sto igjen alene. I regnet.
      Det fortsatte å regne til omtrent 16.00 og de 3km på grusvei opp til Langen var unnagjort etter en snau time. Var jo på tur. Den røde sti begynner på Langen og selv om det var litt dårlig merket på selve tunet fant jeg riktig vei ved hjelp av kartet jeg bar på brystet.

      Før avreise hadde jeg reist rundt i begge kommunene som utgjør Moss og Rygge uten å finne annet enn Østfold- og Oslofjordkart. Da selv ikke den lokale DNT avdelingen hadde kart, bestemte jeg meg for at de måtte da i det minste ha kart i enten Elverum, Trysil eller Elgå, men i et innfall gikk jeg inn på norgeskart.no og begynte å leke litt. Vipps hadde jeg laget turkart over Femund i 1:50.000 som lå ved siden av meg, printet på begge sider av A4 ark i dårlige farger fra en gammel blekkskriver med lite blåfarge. 3 ark og 6 sider. I ettertid viste det seg at jeg kunne klart meg med 4 sider på 2 ark.
      Det var skikkelig deilig å endelig gå inn i skogen og merke roen senke seg på ordentlig.

      Så svær og  gammel furu at den har fått navn. Om enn noe Svenskinspirert.

      Noen ganger ønsker jeg faktisk mer inngrep i naturen så jeg slipper å bli så våt på beina. For det var vått de første 4km. Skikkelig vått. Det hadde vært store mengder nedbør i området den foregående uka og bakken var rett og slett mettet. Ved å være litt forsiktig klarte jeg meg stort sett bra, men måtte uti ei myr før jeg kom meg ned til tømmerrenna. Valget hadde falt på et lettvektsprinsipp som går ut på at man bruker ullsokker i membranløse vandresko/ trail runners. Vann renner like fort ut som det kommer inn og ull holder en varm. Med tørre sokker i sekken er det bare å skifte når man slår leir og de våte sokkene er omtrent tørre igjen til dagen etter.
      Det er med andakt man betrakter tidligere generasjoners svette, blod og tårer...

      Like etter tømmerrenna kom jeg over denne farkosten. En spellflåte. Den ble brukt til sleping av «bunter» med tømmer frem til tømmerrenna. Så vidt jeg kan forstå ved at man først rodde ut et svært anker med 200m tau festet til flåta. Så skrudde man skruen rundt og viklet inn tauet før man gjentok prosessen til man var fremme. Det var slitsomt arbeid og det pågikk fra 1764 til 1940.


      Etter flåta forandret stien karakter. Egentlig kan man vel knapt kalle det en sti lenger. Den bar preg av at det er mye trafikk med firehjuling, så jeg antar at det er en del trening av trekkhunder her oppe.

      Men sånt gjør ikke meg noe, jeg er jo indikert litt lengre opp langt fra noen purist, og når man støkker opp en svær hare i det åpne landskapet kan en ikke klage. Den løp ut 5 meter foran meg, sprang i en bue og satt seg til ro i perfekt siluett.


      Kjerreeveien var kjempelett og behagleig å ferdes på. Det var tørt og fint og regnet holdt seg stort sett borte.

      Og da det etterhvert begynte å le mot kveld så det var på tide å finne en leirplass. Den fant jeg ved rett ved en låst hytte som heter Hestbetåsbua og det var også en liten elv med friskt vann der.
      Bakken var paddeflat, med et deilig lag av gul/hvit mose eller om det er lav kanskje. Deilig og mykt er det iallefall. Teltet har desverre ikke blitt brukt så mye som planlagt og når man ikke engang husker å juster ut begge stavene de siste 5cm fra startoppsett til ferdigoppsett blir det hele litt skjeivt.

      Med enkle grep kunne myggen holde på mens jeg musestille kokte kaffe og et måltid Real over spritbrenneren. Fantastisk deilig, men jeg var litt sigen og selv om det var lyst, viste klokka at det var innafor å krype til køys.


       
      Dag 2
      Öppna landskap
      Torsdag 14.07.2016
      Tid        5 timer
      Dist.     13,5 km
      Totalt   25,5 km
      Jeg var oppe og spratt ganske tidlig. Kroppen føltes ok. Med liten og ganske lett oppakning selv i starten av turen holder selv en skranten kropp stand. Stavene hjelper meg også med avlasting og tar ikke minst av for de verste rykk og napp når man sklir eller tråkker litt ujevnt.

      Leiren ble pakket og jeg fikk meg litt frokost i form av hjemmekomponert frokostblanding med tørrmelk. Ikke akkurat egg og bacon, men det er enkelt.
      Akkurat i det jeg skulle begi meg avgårde kom det en kar med en polarhund gående. Vi slo av en prat og han fortalte at han hadde gått fra Røros et par dager tidligere og skulle til Ljøsnåvollen og hilse på de som drev stedet. De var tydligvis gamle kjente. Jeg lot han få et lite forsprang før jeg diltet etter bort mot Stallbakken og Stallmyra. Stien var godt brukt og noen av myrene var forsøksvis kloppet.



      Jeg fløy gjennom terrenget og var nær ved å gå feil da jeg kom til Svartvika, men fant raskt riktig sti og vipps var jeg i Femundsmarka nasjonalpark.  Det er ikke mer enn ca 100 høydemeter herfra opp til Ljøsnåvollen, men de var friske nok så jeg tok det veldig pent og rolig oppover og stoppet flere ganger bare for å ta noen bilder og nyte inntrykkene.
             

      Vel oppe ved Renstrømyra møtte jeg igjen karen med bikkja. Vi utvekslet igjen noen ord før han fortsatte og jeg overtok pauseplassen hans. Det var et par-tre km til setra så en pust i bakken synes jeg at jeg kunne koste på meg. Jeg hadde jo forsåvidt ikke dårlig tid heller.

      Da jeg kom til setra var det ingen ute, så jeg tok med litt til rette og pumpet vann fra brønnen før jeg kokte kaffe og hang opp ulltrøya jeg gikk med til tørk i sola.
      Med kaffe og et par polarbrød i magen, og tørr skjorte på ryggen satte jeg kursen sørover i retning Muggsjøen. Terrenget skiftet igjen litt karakter fra den flate furuskogen jeg gikk i dagen før til åpent fjellandskap. Stien følger en rygg bortover et stykke før den går paralelt med mange småvann og myrer hele veien ned til Muggsjølitjønna. Alt regnet den siste uka hadde gjort de hule stiene til bekker små og jeg gikk praktisk talt og plasket  i bekke-sti eller vanlig myr de neste 5km. Da jeg kom ned til Muggsjølia verket det ganske bra i kroppen og jeg var sikker på at føttene så ut som roastbeef.
      Det er 2 åpne Statskog -koier her og begge var tomme. Jeg valgte den minste i tilfelle det skulle komme en eller flere grupper etter meg, men det gjorde det aldri.
      Klærne jeg gikk i ble først tørket i solveggen på koia og senere hengt opp i taket inne da myggen begynte å surre. Ved å fyre i ovnen sparte jeg rødspriten den dagen og det ble godt og varmt i hytta. Fint for å tørke klær, men helt forferdelig med vinterunderlag og dunpose. De våkne timene ble brukt til å slappe av med middag, kaffe og hyttebok.
       
      Dag 3
      Paradis
      Fredag 15.07.2016
      Tid       10 timer
      Dist.     17,5 km
      Totalt   43 km
       
      Da jeg kom frem til koia dagen før klarte jeg å plumpe skikkelig uti myra på nedsiden da jeg skulle hente vann, så etter en kjapp rekognisering - ville jo ikke begynne dagen med ufrivillig bad - fant jeg ut at stien egentlig svingte av rett før koia. Og for en sti! For en dag dette skulle bli!



      Jeg var veldig spent på den famøse hvite sanden i Femund som jeg bare hadde sett bilder av, og trodde jeg så den rundt hver sving, men skjønte det raskt at jeg faktisk så den da jeg kom til nedre Muggsjøen. Med kontrasten til det rødbrune vannet og sola fra blå himmel var det en spesiell stemning på stranda.

      Jeg synes jeg måtte ta et bilde av stokken man går på for å krysse bekken....

      ....og mens jeg sto der å prøvde å ramme inn motivet perfekt, fikk øye på Femke og Joost 60 meter unna bak et lite skogholt. De drev å pakket sammen for å gå videre de også. Morsomt at vi tilfeldigvis møttes igjen. Joost ga meg en rask oppfriskning av navigering med kart og kompass (jeg har lært det noen ganger, men bruker det aldri så jeg bare glemmer det igjen). Det viste seg at de skulle ta en annen vei enn meg etter elva Mugga så vi ønsket igjen hverandre god tur videre sa ha det bra.

      Som nevnt var mange av stiene ganske bløte etter alt regnet som hadde falt over Femund den siste tida, dagen før vasset jeg en del og glemte å ta bilder, så det måtte jeg ikke glemme i dag

      Man må vade over Mugga. Ikke noe problem, jeg hadde jo med meg Crocs. Jeg pratet med noen jeg møtte dagen før og de sa det var to steder man måtte vade, så da jeg ganske raskt kom til et dypt sted tenkte jeg at dette nok var det ene av de to stedene og skiftet til vade-ensembelet.

      Vakkert (notér at fargene på alle bildene er justert litt i redigeringen)

      Å krysse over var jo enkelt nok og jeg bare fortsatte å gå i Crocs til den neste kryssingen, men det drøyde og det varte. La meg si først som sist at å gå barbeint en kilometer i våte Crocs ikke er så morsomt som det høres ut, og spesielt ikke ned den bratte og våte skråningen til den faktiske kryssingen av Mugga.
      Det er spent opp et vakkert blått nylontau over begge løpene av Mugga så man har noe å holde seg i om man trenger det, og det nordre løpet var grunnere enn det søndre, men ingen av løpene gikk noe særlig over kneet. Vannet var sånn passe sommerlig.

      Mens jeg viftet vekk noen mygg og klegg og lot apostlene lufttørke, hørte jeg Joost og Femke komme ned stien på den andre siden. De brukte bare gamasjer over ganske høye fjellstøvler og sa de ikke ble så våte.
      De skulle ta stien vest mot Langmyrbua et lite stykke før Femke skulle prøve å gå lede dem på kompasskurs videre sørover, og jeg skulle følge rød sti til den krysser Volsjøbekken, så nok en gang bød vi farvel.

      Det var brått en del insekter så jeg forbannet først den plutselige varmen som akkompagnerte det stadig bedre været, men da jeg kom opp til tregrensa ved  Volsjøbekken og veiskillet mitt, var det litt drag i lufta så jeg fant ut at jeg skulle ta lunsj her hvor jeg visste jeg fikk være i fred. Lite visste jeg da at det skulle bli min kanskje beste turlunsjopplevelse noensinne.
      Gjenbruk av Realposer er en selvfølge om man prøver å pakke lett. Turens første middag ble båret i den og resterende dagers middag hadde jeg pakket om i mindre og lettere zip-lock poser. Realposen brukes også til tilberedingen av lunsjnudler. Og det var disse nudlene og deres krydderpakke med smak av reker og lime som der og da var det beste jeg noengang hadde smakt. Har siden smakt igjen her hjemme på kjøkkenet og de er bedre på tur.


       
      Og selv om det var her jeg fant ut at "Reeses peanut butter cups" egentlig ikke er så godt (jeg hadde med fem 2-pack for sikkerhets skyld...), så var totalopplevelsen av å sitte på denne steinen, spise lunsj og skue utover landskapet pur lykke.

      Da jeg begynte å gå igjen kom jeg bare 75 meter. Jeg skulle akkurat krysse Volsjøbekken med kurs mot Røvollen, men det var bare å stoppe med en gang for å kle seg om. Det var blitt skikkelig varmt! Sikkert opp mot tropevarme! - og det fantes ikke kjølig selv i særdeles tynn t-sjorte (72 gram).
      Terrenget hadde ganske plutselig forandret seg fullstendig. Borte var de flate fine sandette stiene og foran meg var bare stein. Små stein, middels stein og store stein. Etterhvert også steinblokker. Og tidvis var det en del opp og ned også.

      Og et veldig blidt øyeblikk da jeg endelig får et gjensyn med Store Svuku

      Jeg tok det ganske pent og rolig, tittet på ting jeg så mens andre tittet tilbake lenge før jeg så dem.
      Ser du den?


      Det var en stor bukk med perfekt kamoflasje

      Oppe på Gråvola møtte jeg en svett eldre tysk herremann som hadde gått fra Haugen samme morgen. Det er langt, og oppover, men han sa han hadde gått i Femundsmarka før og at det gikk bra så da fikk jeg vel stole på det.


      Selv begynte jeg å merke det i føttene og fryktet igjen hva jeg kom til å finne da jeg kom ned til Røvollen. Jeg hadde først tenkt til å slå leir et sted ved Langeggtjønnan, men jeg hadde så lyst på en boks med Bacalao, og medlemskapet i DNT er jo bortkastet om man ikke bruker det, så da ble det hytte og seng.
       
      Dag 4
      Falkfangarhøgda over Svuku
      Lørdag 16.07.2016
      Tid       6,5 timer
      Dist.     18 km
      Totalt   61 km
       
      Etter en sen frokost var jeg endelig klar for å traske videre og i dag skulle jeg endelig gå på Svuku igjen, men før den tid kom det et par opp fra Røa. Tror de hadde kommet med båten på morgenen. Mulig de hadde ligget over nede ved elveoset forresten, men det er ikke så nøye – det som er nøye er at de hadde med seg en boks øl som de delte med meg. Skummende varm bayer i den oransje snyltekoppen med litt kafferester var oppsiktsvekkende godt og jeg fikk allerede da en mistanke om at jeg måtte til Svukuriset for å få meg en kald øl eller to den kvelden.
      Stien langs Røa fra Røvollen til Nedre Roasten er trafikkert og ikke særlig spennende, det er litt som å dra på tur i det lokale skogholtet mellom byggefeltene hjemme. Men etter at man krysser Røa og stien vender 90 grader, begynner det å ta seg opp. Landskapet åpner gradvis på vei opp mot tregrensa samtidig som skyene gradvis dukker opp i horisonten.

      Jeg kan ikke unngå å legge merke til at noen dammer er tomme, men rett på andre siden av stien er det vann. Merkelig fenomen. Og tankene går; er det geolgiske bevegelser på gang? Eller kanskje det er en form for synkehull, men da ville jo normalt ikke bunnen ligge sånn og dessuten er vel ikke grunnen her av sand- eller kalkstein. Kanskje det er grunnvannet som har sunket, men hvorfor bare på den ene siden av stien?


      Nei dette var merkelig greier og plutselig går jeg rett på Femke og Joost. Igjen. De har tatt seg en fem-minutter og skal akkurat gå videre.
      Har en følelse at disse tilfeldighetene frarøver meg enhver mulighet til å innkassere en fremtidig jackpot i Eurolotto. Det er liksom ikke flere tilfeldigheter igjen nå.
      Nå kommer vi garantert ikke til å treffes igjen da de, så fort de er over tregrensa ved Abbortjønna skal de tråkke innover Grøtådalen, mens jeg jo skal over Falkfangarhøgda på Store Svukus vest side.



      Rett etter nordre stikrysset Haugen-Svukuriset begynner regnet. Og som det regner. Hele veien opp omtrent. Surt og guffent. Jeg har skalljakke, men fra midt på låret og ned er det bløtt. Veldig bløtt. Også blåser det bra, sånn at kulda svir på lårene. Også plutselig slutter regnet hundre meter fra toppen og det er igjen hyggelig. Buksa tørker på de siste 200 metrene opp og over og på baksida blåser det ikke. Jeg har kommet til turens høyeste punkt, ca 960moh og er såpass høyt nå at jeg kan se nordover utover «hele Femund».
      Nordover

      Er ganske imponert over meg selv når jeg ser hvor jeg startet og kan følge omtrent hele ruta med blikket. Været jeg var i har allerede kommet seg halvveis til Sverige, men i motsatt retning ser det ut som om det regner i retning Store Sollerøya. Det er riktignok et stykke unna så kan hende det ikke rekker frem. Det er uansett bare vann.
      Sørover

      Skjult lenke - logg inn for å se den

      Terrenget nedenfor vestsiden av Store Svuku oppleves som særs slitsomt med morene etter morene å krysse. På fjerde dagen, og med 5-6 mil i joggesko, på stein, begynner jeg å kjenne det i fotsålene. Må innrømme at jeg begynner å få nok av all steinen egentlig. Jeg kan ikke huske at det var så mye stein her på 90-tallet.

      Ved søndre krysset Haugen-Svukuriset treffer jeg en ung mann med svær sekk. Diger. Sånn 130 liters med topp. Klokka er blitt mange, sånn ca 17-18 og han hadde allerede gått fra Elgå og skulle over til Grøtådalen. Voksen dagsetappe. Håper han fikk bruk for alt i sekken. Kanskje det var stort sett bare myggmiddel i den sekken. Jeg hadde ihvertfall fått nok etter 10 minutter nede i bjørkeriset. Det zummet og buzzet rundt hodet så jeg holdt på å bli gal. Så var regnet tilbake.

      Med hetta trukket over hodet sa jeg farvel til nasjonalparken for denne gang og de siste 2,5km ned til Svukuriset gikk raskt. Jeg kom inn døra akkurat idet middagen ble servert, og selv om jeg hadde glemt å spise hele dagen, var jeg mest keen på å få av meg det våte tøyet og få meg en dusj.
      Fikk hengt opp klær til tørk/ lufting på rommet oppe i 2. etg på stabburet og tok et par-tre polarbrødskriver til lunsj/middag før jeg stakk over til hovedhuset for å ta meg den pilsen jeg hadde drømt om hele dagen. Oppe i peisestua satt det noen spredte einstøinger, men det måtte bare én som tørte å hilse på for å bryte isen og få igang praten. Og når jeg kom med en øl var det visst plutselig innafor, for da ble tomme kaffekopper byttet ut. Alle hadde gått litt og bar preg av det med roser i kinnene og gryende gangsperre.
      Han ene hadde gått en DNT-gruppetur ned fra Rørostraktene om jeg ikke husker feil. Var vel en ukestur som hadde avsluttet på hytta kvelden før. Nå skulle han bli på hytta noen dager frem til neste DNT-tur som skulle være en rundtur sør-øst i Femundsmarka. Og mannen klarte så vidt å gå, men han var ved godt mot og regnet med han var klar for ny tur på mandag etter et par dagers hvile. Imponerende.
      I forbindelse praten om DNT-turene kom vi over på fottøy og vi var i motsatt ende av skalaen, han med solide fjellstøvler og jeg med joggesko. Jeg forklarte konseptet om lett fottøy og drenering og den eldre damen tvers over for meg kjimet i at endelig møtte hun noen med samme tankegang – hun hadde nemlig gått med vandresandaler i over 20 år og var helt enig i at det var mye bedre enn tunge fjellstøvler. I hvert fall på sommeren. Spenstig.
       
      Dag 5
      Å f***....bjørn, eller!?
      Søndag 17.07.2016
      Tid       2 timer
      Dist.     8,5 km
      Totalt  69,5 km
       
      Det ble bare et par pils og en tidlig kveld for en sliten kropp og dermed også en tidlig morgen. Var ikke noe å vente på egentlig, jeg hadde jo en lang tur i bil foran meg også, så jeg var avgårde i gryinga.


      Dette var bare sjarmøretappen ned til Elgå, men morsomt med ganske annerledes terreng igjen nedover furuskogen.

      Rett som det er får jeg øye på en hengekøye inn blant furuleggene. Som forventet var det lite aktivitet i den leiren så tidlig. Hengere sover jo sjelden dårlig på tur.
      Stien er bløt og sleip mange steder og det er stedvis bra kloppet. Både nye og eldre klopper, korte og lange partier, vinglete klopper, godt forankrede klopper, oversvømte klopper osv. Alle kjenner seg vel igjen i det, og derfor ble det marginalt med speiding inn i naturen rundt meg, men jeg løftet blikket innimellom og plutselig gikk det kaldt nedover ryggen på meg; hva var det?

      Hva var den mørke klumpen oppe i brynet 50 meter unna. Den brune, runde formen med snute i midten og bustete Mikke Mus-ører. Ååå shit. Ehh....hva gjør jeg nå?
      - stå helt stille?
      - gå sakte videre?
      - lage masse lyd – mer enn jeg allerede lager?
      Jaja, mens jeg vurderer alternativene må jeg ihvertfall få tatt noen bilder!
      Så beveger klumpen seg og en skikkelse begynner å ta form....
      Hahaha. Jeg ler høyt.
      Det er jo bare en elg med ræva rett mot meg. Jeg ser det nå som det har snudd hodet og ser nedover i min retning.

      Litt lettet legger jeg ned kameraet og trasker videre mens jeg forbanner den plakaten på veggen i Svukuriset som viser alle dyrene man kan treffe på i Femundsmarka, deribland alle de store rovdyrene i Norge inkludert bjørn.
       
      Jeg kommer hjem igjen utpå søndag kveld og er veldig fornøy med turen. Jeg klarte å gjennomføre uten altfor store problemer fysisk. Utstyr og tankegang fungerte optimalt selv om flere av nettene ble under solide tak. Skulle i ettertid gjerne sett av flere ble i teltet, men sånn blir det noen ganger. Tilfeldighetene rår.
            Skjult lenke - logg inn for å se den
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår.