Gå til innhold
Isak Knutsen

Videodiskusjon : Topptur med ski i Sunnmørsalpene

Det er 459 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Anbefalte innlegg

Navn: Topptur med ski i Sunnmørsalpene
Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
Dato lagt til: 2017-04-20
Innsendt av: Skjult lenke - logg inn for å se den

Da er en ny video akkurat ute på den nylige opprettede Youtube-kanalen min (Norwegian Adventures). Denne gangen er jeg på topptur midt i Sunnmørsalpene. Jeg anbefaler å ta en titt på videoen over og abonner gjerne på kanalen.


Skjult lenke - logg inn for å se den

Del dette innlegget

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det er 459 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Joachim Bundli Andresen
      Jeg har nylig bodd i Nepal, hvor jeg unnet meg flere fjellturer i både øst og vest. I den forbindelse ønsker jeg å dele min tur til Mera Peak, 6461 meter over havet med dere. Jeg beskriver turen på engelsk, håper dere finner den interessant og blir inspirert til å gå i det virkelig høye fjellet!

      IMG_9687.mp4 Mera Peak The clouds have always made me enthusiastic. The feeling of being above them or even better walk in them, make me feel marvellous. Throughout this story, you can take a major part in my newest adventure of peak climbing. I want to share my adventure to Mera Peak situated 6,461 meters above sea level in Himalaya with you. Welcome aboard on an adventure over the clouds and in the deep valleys in Nepal.

                     My adventure started out in Lukla. The village of Lukla has a kind of famous airport, situated on high elevation on a hill side. The reputation appears from a perfect storm of small facts and factors. Tiny planes and turbulence is your least concern, making it the world’s most dangerous airport. From Lukla I began my hike towards the Zatrwa La pass which you can see in the second picture.  The path to Zatrwa La went through some small settlements in a jungle of rhododendron trees. The rhododendron flower is known as the national flower of Nepal. During late March and April, the flower turns to blossom. The smell of this flower could remind you of pure incense. Could this be the hidden secret of why the local people of Nepal are always so warm and kind? All the native people I met during my path in this jungle greeted me with a Namaste and a warm smile. After the first day of hiking I settled down for a rest in Chutang, in a house built out of stones from the mountains.
        As dawn turned up, my adventure continued towards the pass. To get to the pass I had to climb 1300m in a steep ascent. The struggle of climbing in high altitude came back to me from my previous experiences with altitude from the roof of Africa, Kilimanjaro. The struggle went on for three hours and the climb was completed at the top of the Zatrwa La pass on an altitude of 4,600m. From the top of the pass the view took the breath out of me, with peaks so far the eye could see. Majestic above the clouds, the peaks covered in snow was shining from the light of the sun.
      The path continued down into a mystical valley filled with fog and clouds. The weather in the valley was heartless with winds and snow, creating a whiteout. Due to the weather conditions, I had to find shelter and spend the rest of the day in Thuli Kharka on an elevation of 4200m. This gave me an opportunity to sleep at a good height to become acclimatized for even higher elevation in the future.
        The weather turned during the night to great conditions on the fourth morning. This meant that the adventure continued deeper into the valley. The path was descending towards a village called Khote. This village is situated in the valley on an elevation of 2800m. The village offers different shops, showers and even internet. At this place, I could fill up my backpack with some energy and chocolate bars for the rest of the adventure.   During my stay in Khote, the guides and porters sat around the camp fire and told stories from their mountain life, such as stories from Mount Everest and Ama Dablam. The different stories made my great passion for the mountains grow even higher. After a rest in Khote the path continued to Thangnak in a scenery that is hard to compete with.            


            Walking in this valley was mystical. During the day, the clouds came into the valley and I was walking in the clouds. The path was located just beside a river created of the melted ice from the glacier on mount Mera. On the path to the next settlement, Thangnak, I came across a monastery located on the hill side. The monastery was built in the mountain, with painting and statues of the three gods in Buddhism. Here it was a monk who gave me his blessing to achieve my aim to stand on the summit of Mera Peak. While I hiked to the next settlement I slowly increased a higher altitude. Thangnak is located on the foot of the Mera mountain. It is surrounded by mountains such as, Kyasar and Gonggila. The tall mountains often gave sounds and sceneries of avalanches, which reminded me of some of the dangerous parts of being in these hard conditions.

      The next day my hike continued towards a new village called Khare. The distance between the settlements is not that far, but when trekking in high altitude you must have in mind that there is less oxygen and more demanding to get around. If you push too hard your body won’t be able to stay in greater altitude. In worst case, you would most likely suffer of altitude sickness which could be lethal. During the time I spent walking between these villages my destination finally turned up. Ascending almost 2000m above me, I saw Mera Peak. Luckily for me I had a rest day in Khare before the path led towards base camp and real great altitude. During the acclimatization day, I went up to a flag post to view the sunset. If you want to give your body an opportunity to stay in great altitude, here is a good tip for you; work high and sleep low. This will boost the production of red blood cells, doing it easier for the human body to transport and obtain a great flow of oxygen.
        My body took a great advantage of an acclimation day in Khare on an elevation of 4900m. I had regained energy and the body felt ready to the demanding task ahead. After lunch in Khare, an omelet with 8 eggs, I started my ascent to base camp. The campsite is located close by Khare on an elevation of 5250m. Most of the people hike straight to high camp, but if you consider the elevation from Khare to high camp, you are sadly asking for altitude sickness. During my hike, I met a lot of people who got sick due to the altitude because they went straight from Khare to high camp. The path and altitude drains your energy at all time, and the demanding climb makes your chances to reach the peak low. I decided along with the guide to spend a night in base camp, and I felt it was the right decision. The view was unbelievable, and during the sunset, the sky was filled with stars, there were so many of them.            Spending a night in a tent in base camp gave me flashbacks of the tent life at Kilimanjaro. The true feeling of being out in the wildness could only be achieved if you spend some nights in a tent in my opinion. The task ahead was to find the path to high camp. The path was located on a glacier, called Mera Glacier. While walking on the glacier I had to wear crampons and use my ice axe from time to time. The ice axe is a perfect object to find deadly crevasses which are hiding in the glacier. The climb to high camp was affected by bad weather, and lack of visibility due to another whiteout. This made the climbing even more demanding, but it also gave me a motivation boost. The excitement of slowly reaching my destination and feeling the thin air. I reached high camp, I was above the clouds, and the camp site offered a breathtaking site. The view of Makalu just outside the tent and the view of the special campsite made me excited! It was time to gather all the energy that was possible to find. The time for the final push towards Mera Peak was soon arriving. The excitement grew in the tent, and a sleepless night with a lot of thoughts that seemed to never end, finally ended, and it was time.        

                    The clock was 03.00 pm. I had been waiting for 9 hours in my sleeping bag to start the most demanding part of my adventure. I placed my head lamp over my head, closed my jacket, and clipped the crampons to my mountaineer boots. The footsteps towards the summit could start to lead the way. The weather conditions were good. The stars were shining down at me, the wind was resting and it wasn’t that cold, maybe -15 Celsius. My footsteps were taking me higher and higher in a slow phase into the even thinner air. After climbing for two hours I finally reached an altitude of 6000m. At this time, you feel the low percentage of oxygen, and how much you breath for every step. On the summit of Mera Peak the percentages of oxygen is about 44%. If you compare this to altitude of sea level the percentages is 79%. The view became more and more beautiful while dawn set in. Several of the highest mountain were visible, such as Lhotse, Everest and Ama Dablam. The view and surrounding took the attention of the demanding task away. The majestic feeling of having the clouds underneath you, and gazing at the view on 5 of 6 highest mountains in the world. The view took all my attention from looking ahead on the summit. The ascent flatted slowly out and suddenly I only had a step wall of 100m to overcome before I could stand on the summit of Mera Peak. At 08.34 am, I stood on the summit of Mera Peak 6,461m / 21.197 ft. above sea level. What an adventure, what a view. My feelings around the summit is hard to explain, they were filled with happiness, fear, pride, and I felt amazing. Thank you for taking a part of my adventure towards Mera Peak. I hope I managed to inspire you to get out in the wilderness to experience new feelings. Bing your friends for an adventure to create everlasting memories. If you enjoyed this adventure, feel free to follow my future expeditions and adventures. My next adventure will take place in Russia, where I will try to summit Mount Elbrus, the highest mountain in Europe. This will hopefully be my second of the seven summits. Det var en fantastisk tur og eventyrene mine står ikke på vent. Jeg har nylig startet et nytt prosjekt med de høyeste fjellene på hvert kontinent, hvor jeg reiser til Elbrus i Juni som mitt andre fjell. Jeg har en Facebook side hvor jeg skriver om tips til turer rundt om i verden og andre eventyr jeg har i den norske naturen. Følg meg gjerne på min vei og forhåpentligvis bli inspirert! Skjult lenke - logg inn for å se den
      Joachim B. Andresen
    • Av Espen Ørud
      Etter en vinter som over hodet ikke har samarbeidet så fikk jeg omsider til en tur i teltet igjen. I vinter har det stort sett vært Murphys Lov og stang ut. Enten har det vært uvær, sneras, stengte veier, sykdom, jobb eller annet som har kommet i veien for alle turhelger. 

      Denne halgen klaffet det heldigvis. Været var også spådd sånn passe. Maks vind på 8-9 m/s, minimalt med nedbør og temperaturer på ned til -4 var det Yr påstod på forhånd. De foreslo riktignok minimalt med sol, men vi ville være fornøyd om vi så den i løpet av helgen så det fikk gå. 

      FIkk med meg en kompis og hunden hans som jeg har fått glede av å høste noen ryper for i høst. Til tross for at jeg er allergisk for det aller meste med pels så kommer jeg veldig godt over ens med denne pelskledde skapningen. Såpass at jeg ville la det stå sin prøve med en helg i samme telt. Det skulle vise seg å gå helt greit hva allergien gjelder. 

      Kompis var skeptisk til vintertelting da forrige vinterovernatting var en frysehistorie gjennom 2 netter. Så vi helgarderte og tok han sommerpose i min Hyperlamina Torch. Det skulle vise seg å holde med solid margin all den tid det ikke ble noe særlig mer enn -4 til -6 om natten. Utendørs. Temperaturen i teltet lå nok noe over der med to voksne og en pelskledd varmekilde. 

      For å komme unna det meste av skuterlyd siktet vi oss inn på dette området: Skjult lenke - logg inn for å se den

      Det er noe skutertrafikk her når vi kommer ut i mai da reinflytting gjerne foregår noe innenfor her, men enn så lenge så er det så å si umulig å få hørt en skuter i løpet av helgen. 

      Halvveis inn fikk ekvipasjen med hund overta den tyngste pulken: 

      På kvelden var det klar for noe nostalgi og noe moderne på kokefronten: 

      Vi prioriterte pastakoking på 111 og sausen i den litt mindre kraftige Omnilite Ti. Det var grei skuring og ingen fastbrenning denne gang. Men det krever litt røring. Maten ble i hvertfall utmerket. Tilbehøret var heller ikke så verst: 

      Lørdangen var en skikkelig gråværsdag, så det ble prioritert trening med hund og avslapning. PopQuiz på DAB-radio er fast turinnslag på lørdagsformiddagen om det er slik at man ikke er under forflytning. 

      Denne gang ble det hele nydt i chairkittet til Exped i teltet: 

      Det ble gjort en bitteliten innsats på isfisket på ettermiddagen uten at det ga så mye å skrive hjem om til tross for at det det ble en og annen fisk. Første natten hadde det også vært litt vind, men ikke mer enn at vi sov mer enn trygt. Sporene om morgenen tydet faktisk på at det hadde blåst mer enn vi hadde registrert, men i og med at vi hadde stolt på værmeldingen så var vi ikke spesielt begymret og sov godt hele natten: 

      Søndagen startet også grått og vi valgte litt hundetrening før jeg satt meg på isen og kompis fortsatte treningen. Det ble etterhvert såpass fint at det ble mer enn middels lunk i teltet og kjøling måtte iverksettes. 

      Etter hvert ble det riktig så flott både på isen og i teltet: 

      En og annen fisk fikk også kikke på finværet: 

      På hjemturen gikk det såpass unna på skareføret at vi måtte etablere spoiler på parispulken: 

      Det går overraskende greit selv med litt høy last når tyngden er lagt i bunn: 

      Nesten nede på veiene igjen registrerte vi at det antakelig er snø nok til en tur til eller to i år: 

      Så forhåpentlig er Murphy-kvoten oppbrukt for i år og vi kan få til noen fine vårturer fremover... 
    • Av Espen Ørud
      Ettersom jeg hadde bursdag fredag så ble det feiring etter eget ønske: Pulk og ski ble pakket og dette området ble sirklet inn: 

      Skjult lenke - logg inn for å se den

      Skjult lenke - logg inn for å se den

      Planen var todelt. Fredag skulle jeg inn til en plass kompis har camp med Venor-gamme og både parafinovn og propanovn. Det ble en fin tur inn og en flott aften med både fiske, mat og fersk kake fra stekovnen!!!

      Far selv tok i mot: 

      Man skal ikke klage på fasilitetene når det serveres nybakt bursdagskake!

      Forsvarets gode gamle multifuel hold lunk i teltet på natten..

      Dagen etter var planen å møte en kollega som skulle bruke skiseilet innover og måke frem døren til en gamme han har tatt initiativ til å få i stand igjen. Vi regnet med måking var påkrevet og derfor hadde vi utstyrt oss med ekstra spader som skulle legges igjen på stedet. Dvs vanligvis henges disse høyt på hytteveggen, men pga snømengdene som tidvis samler seg her valgte vi å henge dem høyt i et tre da vi dro. 

      Kompis kom en halvtime før meg og hadde allerede klart å måke frem selve døren og var i gang med å hugge vedkubber til fyring da jeg ankom med enda flere vedsekker i pulken. Det ble en økt med måking og fyring der.... 

      Skjult lenke - logg inn for å se den

      Etter en stund var det klart for en pils og lunch i sol"veggen"...

      Det ble en fin kveld med både tid til litt radio, lesing og løsninger på verdensproblemer. God middag med rødvin til ble en fin kroning av kvelden. Pulkene måte pent finne seg i å sove ute..

      Søndag morgen var det klart for rydding og avskjed. Vi skulle gå hver vår vei ut igjen også. Jeg skulle oppom campen til kompis igjen og fiske litt på isen før hjemtur...: 

      Skjult lenke - logg inn for å se den

      Heldigvis hadde ikke sporene føyket for mye igjen i løpet av natten. Sporet hadde satt seg så det var mye mer behagelig tur gjennom løssnøen på tilbakeveien...

      Skjult lenke - logg inn for å se den
    • Av Annebv
      Hei! Vi er noen venninner som skal på skitur i midten av mai m. utg.p. Haukeliseter. 3-5 netter hytte til hytte Noen tips? Rute/retning,  Snøforhold, vann...  eks. HS-Middalsbu-Litlos-Hellevasbu-H-Seter, ev. avsl m HS-(over Sloaros)-Hovden
    • Av Smaltur
      Alt begynner med en plan. Denne var enkel; starte fra Halsjøen i Våler/Hedmark, laste 2 pulker med mat og utstyr, og ta en dag av gangen med stø kurs mot sola ei ukes tid. Det ble seks dager hvor vi i hovedsak holdt oss i nabolandet, med en del mer snø enn vi hadde bedt om, 30 grader forskjell på dag og natt, åpne myrer i motlyset, åser kledd med barskog så langt vi kunne se, en studie i jakttårn og skogsbilveier, kontakt med velvoksne elger, overnatting i gamle skogsarbeiderkoier og stopp ved gjengrodde finnetorp, og til slutt en sjarmøretappe langs en velbrukt scooterled inn i gamlelandet. Her er en liten rapport i form av et "billedbrev".

      Haldammen, sør i Halsjøen. Her ble det fløtet tømmer frem til 1981, og tømmeret kom etter hvert ned i Glomma og videre til Borregaards anlegg. Bestefaren min jobbet 50 år som skogsarbeider, han fortalte at det lå så mye tømmer på Halsjøen vinterstid at isen bøyde seg. Årets høydepunkt var da dammen ble åpnet om våren og alt tømmeret skulle nedover elva. Vi skal imidlertid ikke dit, men oppover lia mot Juvberget, ikke helt til topps men opp mot finnetorpet med samme navn. Det er 6-7 km og tar 4 timer i bratt motbakke og med masse nysnø som har kommet i løpet av den siste tida.Vi følger den gamle kjerreveien opp Juvberget, og kjenner hvordan det må ha vært å være hest. Eller boende her oppe, for eksempel på plassen Gunnarshaug som det kun er tufter igjen av. Det er bratt og tungt, men vi finner en god rytme etter hvert. Ingen av oss har mye pulkerfaring, men det er som kjent bare én måte å få erfaring på. Dessuten vet vi at DNT-nøkkelen fungerer i Juvberget, og vi gleder oss til å nyte den første kvelden foran svartovnen på det gamle bruket.

      Det nærmer seg skumring når vi er framme på tunet på gården Juvberget, den ligger på norsk side av grensa. På Juvberget finner du Finnskogens bratteste partier, og en flott gård som ble ryddet av Liitiainen-slekta rundt 1670. Vi finner etter hvert nøkkelboksen og takker eierne for at de lar deler av huset du ser her, være tilgjengelig med DNT-nøkkel. Kvelden blir god med fyr i ovnen og velfortjent mat.

      Grensegata er et imponerende syn der den deler skogen i to mot sør. EU til venstre, moderlandet til høyre, ingen passkontroll. Under krigen kunne denne grensa bety liv eller død for nordmenn på flukt. For oss akkurat nå betyr den bedre muligheter for å finne scooterspor. Vi innser at det blir i overkant strabasiøst å dra pulkene i terrenget, så vi trekker over på svensk side. Scootersporet vi finner er langtfra ferskt, men ikke overraskende starter det akkurat ved grensegata. Jeg kjenner at motviljen mot oppmykning av scooterreglene blir en anelse mindre når fremdriften umiddelbart blir bedre.

      Gapahuker er det mange av på Finnskogen, og de er solid bygd av skogskarer, i kortreiste materialer. Når det er mye snø, er de ekstra gode å finne, ikke minst når det nærmer seg lunsjtid. Dette utmerkede eksemplaret befinner seg ved Hundbäcken på vei sørover mot bygda Järpliden, og passet perfekt for lunsj. Finnskogleden (merket sommerrute) passerer her, det er åpent og fint terreng gjennom furuskogen. Stemningen blir ikke dårligre av at bikkja får tiurer på vingene og at mattermosen er full av varme middagsrester fra gårsdagen. Kursen videre går mot den gamle skogsarbeiderkoia Nolbyholen.

      Koielivet. Hjemmekoselig inne på Nolbyholen, åpen koie som drives av såkalt Hembygdsförening. Godt med ved og i det hele tatt en fin plass å overnatte, når vi først fikk gravd frem inngangen. Tviler på at det hadde vært folk her på flere måneder. Jeg vekker Anne med Jularbo-vals neste morgen.

      Siden vi er på skauen har jeg byttet ut goretexjakka med ullgenser denne dagen. Det tar ikke så lang tid før det blir for varmt. Kursen settes mot Järpliden, bygda der Calle Jularbo skrev Livet på Finnskogane og Drømmen om Elin. Vi følger en skogsvei inn mot bygda, jeg liker det ikke helt, ser at det blir for fristende å gå der det er letttgått fremfor å følge myrer og høydedrag. To elger traver 150 meter foran oss på skogsbilveien, så vi får uansett valuta for veivalget. Bikkja bruker nesa mer enn øynene, og enser ikke elgene før han når frem til sporet.

      Det er mange år siden butikken i Järpliden stengte dørene for godt. Disken og vekta står igjen på innsiden, ellers er det stille i den gamle Jularbo-bygda. Noen har kjørt et ferskt scooterspor sørover langs Finnskogleden. Vi lar oss ikke be to ganger, og henger oss på. Gleden varer kun noen hundre meter, før sporet stopper. Det blir to km over myrene med snø til knes. En fin opplevelse, det går sakte, men kjennes godt.

      Vi bruker langfeller like så mye som kortfeller. Pulkene veier mellom 20 og 30 kg, i terrenget er det helt greit å ha skikkelig feste.

      Gapahuken ved Höcklingbäcken blir husvære på vei mot bygda Medskogen. Termometeret viser 18 minus, og det blir en kjapp skitur på morgenkvisten for å riste kulda ut av føttene. Neglespretten slipper taket etter hvert, og mens vi sitter der og koker morgenkaffe kommer endelig sola. Og den holder oss med selskap også de neste dagene.

      Lav morgensol ved Höcklingbäcken gapahuk.

      Med vårsola i fjeset og nydelige snødekte åser, blir det en flott dag. Vi finner et bra scooterspor som fører oss til Medskogen, på veien har vi rastet ved en ungfuruskog der en hel flokk elger må ha beitet de siste dagene. De er nok ikke langt unna når vi kommer. Skogsfugl ser vi ikke så mye av, antagelig ligger fugla i dokk etter at det kom 15 cm nysnø første natta.

      Godværet har satt inn, og vi har hele Finnskogen for oss selv. Det beste med pulk er at man kan ha med mye. Jeg har vært på et par "gramjegerturer", dette er i andre enden av skalaen, med mye god mat, sjokolade, kjeks, solide rasjoner, bacon til frokost hver dag osv. Isbor har vi også med, men det kommer aldri i bruk.
      Det er mye tømmerdrift på svensk side av Finnskogen, og vi passerer et par tømmerbiler i arbeid. Fristende å gå på skogsbilveien som er oppkjørt frem til hogstfeltene, men med en del grus i veien, sliter det på skiene.

      Herresokojan, noen har glemt å installere "ring hytta varm". Det blir den etter hvert, selv om vi i starten sliter med å få trekk i ovnen.

      Når 300 kg støpejernsovn først blir varm, da varer det ei stund. Skillet mellom brennkammeret og askeskuffen er borte, så det blir dobbelt brennkammer. Fersk mat og kaldt øl fra Ica på Bograngen, dette blir ren luksus.
      Med null måne og ingen andre lyskilder i mils omkrets, blir det en stjernehimmel av de sjeldne over Herreso.

      Tidlig morgen siste dag, solstrålene sniker seg inn mellom furuleggene. Været har stabilisert seg på iskalde netter og solfylte dager. Bretonen Hero nyter det frie livet på skauen, og vi begynner så smått å tenke på at det skal bli godt å komme ut av de dype skoger også. Siste dagen blir en ren sjarmøretappe i godvær på scooterspor som til slutt ender ved innsjøen Tysken. Der haiker jeg tilbake til bilen (det er en annen historie, som vi ikke skal ta nå...)
      Prøver meg på en liten omskrivning av et gammelt værtegn. "Når mer enn halve jakttårnet er skjult av snø, da blir det sein vår"

      Finnskogen vinterstid kan anbefales.Et perfekt scooterspor. På den måten at det går dit vi skal, det sparer oss for masse krefter, og - best av alt - det er helt fritt for scootere. Faktisk møter vi kun 3-4 scootere under hele turen, og med en av scooter-gamlekara fra Skråckarbärget blir det en veldig trivelig prat.
      Noen fakta:
      Tur fra 11-16 mars 2018. Overnatting i Juvberget (DNT), Nolbyholen (åpen koie), Höcklingbäcken gapahuk (kjølig), privat stuga på Medskogen, Herreso (åpen koie). Anne og Egil i sin beste alder, puss en sprek breton som fikk slippe kløv pga store snømengder. Proviantering underveis i Bograngen (velutstyrt Ica). Kan også anbefale DNT Finnskogens karthefte med rutebeskrivelser, mye nyttig info.
      Utstyr: Fischer fjellski med lang- og kortfell, en ombygd barnepulk og en pariserpulk med stivt drag, lett sekk i tillegg. Matlaging på bål/ovn, droppet primus, to solide termoser derav en mattermos, stor bålkjele pluss kaffekjele. Aller viktigst var det å ha med en kraftig spade med langt skaft. Mye åpent terreng, mange skogsbilveier, lett å orientere. Mye finnekultur og historie fra finneinnvandring, krigen, flyktningeruter mm for den som er interessert. Ingen trengsel eller kamp om overnattingsplassene, her er det knapt andre folk på tur vinterstid. Sporsnø hele veien; veldig mye elgspor, hare og rev, ingen som vi med overbevisning kan hevde tilhører ulv eller andre av våre store rovdyr, og relativt lite kontakt med skogsfugl, men tipper de ligger i dokk. Heller ingen orrelyder å høre om morgenen, vi skulle gjerne hatt ei natt ute med fugleleik, men det får bli neste gang. Det samme gjelder isfisket.
      Bildene nedenfor her er mer i tilfeldig rekkefølge, men gir noen flere inntrykk fra "Livet på Finnskogane". Forøvrig kan man si mye om Calle Jularbos låter, men når Drømmen om Elin først har festet seg mellom ørene, så må det to elger til før valsetaktene forsvinner.

      Mye snø. Antagelig hadde det vært lettere å ta alt på ryggen fremfor pulk, men artig å prøve noe vi ikke har så mye erfaring med, og dessuten er det artig å holde seg til den planen man har.

      Fischer fjellski med kortfell. Angret ikke på at jeg kjøpte nye både kortfeller (Fischer bred type) og langfeller til turen. Blåswixen ble aldri brukt.

      Konstruksjonsfeil, røyken skal opp mot himmelen, ikke inn i husværet. Bikkja stakk av, mens andre søkte ned mot gulvplankene for å overleve.

      Vårsola varmer, Finnskogenlivet gir mersmak.

      Liker du ikke dette, så har du neppe noe på Finnskogen å gjøre. Her er ingen spektakulære topper eller frådende fossestryk, men slake, skogkledde åser, blåner så langt du kan se og en ro som du kun finner på skauen.

      Velbrukt bolig ledig for ny sesong. Innflyttingsklar, noe rengjøring må påregnes.

      Utrolig bra hund; klager aldri, er alltid i nærheten, tar den maten og den liggeplassen han får, blir aldri sårbeint. Tar i mot all kos og gode ord med stor takk. Ikke fri for rampestreker, men ber alltid om unnskyldning. Konklusjon: får være med neste gang også.

      Juvberget, gammel storgård der du kan overnatte med DNT-nøkkel.
      Inne på Juvberget. Vi fyrte kun i det miste rommet, og lot det store være lager- og pakkeplass.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive


Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.