Drømmevær på Storebjørn

[Ole-Petter]

”Vi snur i alle fall. Dette er for bratt uten isøks!” Kommentaren kunne så vidt høres der vi satt i snøhellinga oppunder Storebjørn og rastet. Et langvarig høytrykk hadde stabilisert seg over hele Norge denne helga, og tidlig hadde vi reist fra Valdres denne lørdagsmorgenen. Fordelen var lite trafikk, som muliggjorde ganske høy gjennomsnittsfart… Likevel var vi først på plass i stekende sol ved Krossbu så seint som klokka halv ti. Vi hadde nesten gjort en generaltabbe der vi startet sørover på usikker skare, som med ett avslørte at underlaget var myr og vann! Uhyre forsiktig tok vi oss inn til ”land” og var nok de siste skiløperne denne sesongen som tok oss tørrskodd over myra.

Videre hadde vi gjort en passende manøver rundt Leirhøe (1511m) og kommet opp på den store tilnærmet flate Smørstabbreen, og fortsatt innover sør for Kalven. Det blåste ganske friskt, men sola varmet og det fantes ikke skyer på himmelen, annet enn en ørliten dott som hadde lagt seg over Store Skagastølstind.

Jeg hadde lekt med tanken om å gå opp på Østre Kalven (2034 m) først, deretter Veslebjørn, og til slutt Storebjørn, slik at sistnevnte ble min topp nummer 100 over 2000 meter, men jeg var usikker på om junior (11 år) klarte å henge med på alt. Storebjørn var hovedmålet så derfor fortsatte vi innover breen.

Veslebjørn så herfra så liten og unnselig ut, der jeg så toppen fra denne vinkelen for første gang, at jeg en tid trodde jeg tok feil av toppene. Kartet måtte fram og klargjorde det hele, men ikke renna vi skulle opp. Der vi nærmet oss eggen mellom Store- og Veslebjørn var det flere renner, men alle skisporene fortsatte helt bort til renna nærmest Storebjørn. Den så bratt ut, men vi hadde utstyr nok i sekken og skulle komme oss sikkert opp uansett.

Storebjørn
Vi labbet oppover til vi var i en snøgrop helt oppunder eggen og tok rastepause i den stekende sola. Lars-Petter, eldste sønnen min, hang med uten skifeller. De hadde vært utsolgt for feller overalt jeg hadde forsøkt å få tak i dette dagen i forveien, så vi brukte klister på skiene hans, og hadde med klisterfjerner til returen. Dette fungerte overraskende bra, og etter matpausa var han – som meg – topp motivert for renna. Å høre andre som snudde på grunn av bratta var bare som bensin på bålet, opp her skulle vi!

Det viste seg å gå overraskende greit. Vi gikk på beina og hadde spent skiene fast til sekken min. Det var ennå ganske hardt i renna, men uproblematisk, ikke minst fordi det var dype spor etter tråkk, og egentlig bare å holde balansen. Å tippe utfor her ville uansett bare ha vært ubehagelig og kanskje gitt noen skrubbsår, men farlig var det aldri slik jeg vurderte det. Vi tok ikke opp tauet jeg hadde liggende i sekken, og vips, så var vi oppe på eggen.

Synet av resten av Smørstabbtindene var overveldende, og det myldret med folk (og bikkjer) i Storebjørns nordflanke. Vi hadde visst ikke valgt den mest populære ruta til topps, nei. Rundingen av den vesle fortoppen på nordøstryggen var grei, og det fantes ikke antydninger til sprekker noen steder. Vi satte fra oss sekkene i skaret mellom denne vesle fortoppen og trasket på få minutter opp i fotsporene til toppeggen.

Her oppe var det kø for å komme bort til varden, så vi ruslet straks bortover toppeggen mot øst. Det var en artig og luftig liten tur, og jeg prøvde meg et par meter nedover mot et lite skar for å komme helt ut på det østligste punktet. Lars-Petter ønsket ikke at jeg skulle fortsette her, og strengt tatt var det ikke nødvendig. Et punkt i skaret var meget luftig snøegg, og straks etter hang skavlene utover nordveggen, så jeg ville ikke ta noen sjanser og snudde. Ingen fotspor ledet ut til dette punktet heller…

Veslebjørn
Etter fotografering og gratulasjoner ved toppvarden på Storebjørn (2222 m) – folk mente Lars-Petter var en skikkelig harding som var med opp hit – gjorde den kalde blåsten at vi raskt gikk ned til sekken våre, og fortsatte nedover til laveste punkt på eggen mot Veslebjørn. Vi gikk noe oppover på skiene, men fant det snart praktisk å gå på beina den siste biten. Overraskende fort var vi oppe på Veslebjørn (2150 m) og et øyeblikk alene på toppen. Både Saksa og Kniven tok seg imponerende godt ut fra denne vinkelen, og vi fikk et fint klassisk oversiktsbilde av Storebjørn.

Hadde det bare blåst litt mindre skulle vi forsøkt eggen fra Veslebjørn bort til Skeia. Graderinger på 1-2 virker som magneter for meg, men i slike vindkast var jeg ikke trygg på Lars-Petter. Vi hadde jo med tau og greier i sekkene nede på eggen, men det ble raskt kaldt også i slik vind. Jeg valgte dermed å ”spare” eggen til sommerstid. Litt skuffet var jeg også over at vi ikke fikk så godt inntrykk av Bjørneggen fra toppen av Veslebjørn. Planen blir å klatre disse eggene sommertid. Vi returnerte nå samme vei som vi var kommet, og var snart nede på Smørstabbreen igjen.

Østre Kalven
Vi holdt oss imidlertid så tett opptil eggen bortover mot Skeia som mulig. Her var det dannet en gedigen grop i snøen mellom fjellveggen og breen, som sikkert var 10-15 meter dyp! Det var imponerende å gå på kanten langsmed denne gropa, og jeg gransket enhver detalj i veggen opp mot eggen for å finne mulige greie ruter opp. Det fantes ikke så langt jeg kunne se, men jeg observerte at det fra laveste punkt på eggen antakelig kun var en 35-40 meters rappell ned til breen vi sto på.

Vi forsatte nordvestover og oppover helt til vi kom bort til den tverrgående og noe luftige eggen mellom Skeia og Østre Kalven. Fristelsen til å klatre rett opp (med tau) på Skeia herfra var ganske stor, men ble dempet av den stadige kraftige vinden. Jeg fotograferte eggen med tanke på sommerligere turer, og så fortsatte vi ned og seinere opp eggen til Østre Kalven. Også her satte vi fra oss skiene noe før toppen, ikke minst fordi det blåste ganske kraftig nå, og eggen var litt luftig. Det vekslet her sterkt mellom knallhard skare/is og bløt snø! Oppe på toppunktet (2034 m) var vi godt fornøyde med dagens topper, og jeg kunne feire min 2k-topp nummer 100 med en liten Snickers sjokolade.

Eggen videre til det andre toppunktet (2030 m) - Midtre Kalven - fristet ikke i denne vinden, så vi ruslet tilbake til skiene og skled ned på Leirbreen, i ly for vindkastene. Så var det praktisk talt bare nedoverbakke tilbake til Krossbu! Jeg forventet likevel råtten snø ettersom vi kom lavere, og fikk helt rett: Flere steder sank jeg ned til knærne med skia på beina. Et forsøk på å kjøre utafor løypa nesten helt nede ved Krossbu endte i skikkelig klassisk tryn, og lang kaving for å bakse seg opp på beina igjen. Bøvra var nå så smått blitt til, og vi måtte bruke brua for å komme tørrskodd over, etter skisporene å dømme tydeligvis første gangen denne sesongen. Myrene sør for Krossbu var nå totalt forandret til våte og grønnaktige basseng – og de hadde vi krysset på ski for bare 8 timer siden, utrolig!

Det gledet også et faderhjerte sterkt å høre at sønnen var innstilt på overnatting i telt og ny skitur også neste dag! Da sto Ringstinden for tur, en begivenhetsrik tur jeg får skrive om så snart jeg får tid.

[eaa]

Gratulerer med nr. 100!

Håper også sjøl å nå det tallet i løpet av året...

Og neste blir nettopp Storebjørn og Veslebjørn helga 20. mai.

Gleder meg da sju!

Noe inntrykk av hvordan adkomsten dit var fra Leirvassbu-siden nå?

[Ole-Petter]

Dessverre har jeg ingen kommentar til forholdene fra Leirvassbu-sia. Vi følte virkelig at skisesongen var på hell i 1000-meters høyde allerede nå...

[morten]

Heldigvis ligger Leirvassbu på ca. 1400 moh.

Fin beretning OP. Spennende å lese om omveien deres til Store Ringstinden også. Sprekt av sønnen din disse to dagene.

[vårdøl]

Hei.

Eg var også i området laurdag , var på Gravdalstind og dei sørlege Smørstabbtindane.

Kan bekrefte at skiføret på brean var upåklageleg.

Hadde på feller i bakkane opp frå Krossbu, når vi kom inn på brean hadde vi på universalklister - og hadde knallski resten av dagen.

Trur eg såg dykk, ein vaksen og ein mindre kryssa Smørstabbrean nokre hundre meter framfor oss.

Svein

[Tom]

Oj, enda en super rapport. Gir ikke dette inspirasjon så passer man best i sofaen.

[Langbein Rise]

Gratulerer med nr. 100!

Håper også sjøl å nå det tallet i løpet av året...

Vi er flere i denne klubben som håper å passere 100 i år. Fikk nr 88 på Store RINGstind (ganske passende synes jeg).

[El Gringo]

Hvah!? Eaa!? Langbein? Har dere ikke 100 en gang!?

Dere virker så aktive, jeg så for meg at dere var nesten ferdige med samlingen, jeg.

Men hvilken primærfaktor bruker folk flest her? Er det kanskje 10 som er mest populært? Selv orker jeg ikke tanken på å samle alle timeterne, så jeg holder meg til 30.

Uansett....la deres topp nr. 100 bli en spesiell en, en av de virkelige kremptoppene blant totusingene! En skikkelig varm sommerdag i august 2004 satt jeg på østtoppen på Store Memurutind og hadde en symbolsk markering av min 2000-metertopp nr. 100, med skotsk maltwhisky på lommelerken og alt. Kun et par ravner holdt meg med selskap, og det var helt stille bortsett fra susingen fra breelvene langt der nede.

[Nils]

Men hvilken primærfaktor bruker folk flest her? Er det kanskje 10 som er mest populært? Selv orker jeg ikke tanken på å samle alle timeterne, så jeg holder meg til 30.

Pf 30 er hovedmålet for meg, men rasker med topper som har pf 10 hvis de "ligger på veien". Tror vel aldri jeg gidder å jobbe for alle med pf 10. Er så mye annet å gå på av fjell...

Uansett....la deres topp nr. 100 bli en spesiell en, en av de virkelige kremptoppene blant totusingene! En skikkelig varm sommerdag i august 2004 satt jeg på østtoppen på Store Memurutind og hadde en symbolsk markering av min 2000-metertopp nr. 100, med skotsk maltwhisky på lommelerken og alt.

Det hadde jeg tenkt også, at nr.100 skulle bli en kremtopp, og så måtte jeg ta med noe mer enn bare vann for å feire med. Vel, ikke alltid går det etter planen. Min nr.100 ble Austabotntind V2 den, med pf på rundt 25 m. Ingen kremtopp akkurat, men den har ihvertfall det rette navnet. Der ble det feiring med Champagne (burde selvsagt hatt noe stivere):

[Håvard]

Hehe Nils, jo jeg syns du burde starte på nytt etter pf 10

For min del var det stortoppene (2300) som var "målet". Etter 15-16-17 av de, forsto jeg kjapt at dette ble man "for fort ferdig med", samtidig som nysjerrigheten etter andre topper vokste hemningsløst. Startet da på 2k pf 30. Etter 70-80 av de, endret jeg til pf 10 , men det trigger jo egentlig bare mange nye fine turer. Ikke vet jeg om "målet" nås noengang heller.

Men, måtte "Gud se nåde i den Djevelen" som kommer med pf 5..........

[Kjell Iver]

Det bildet der var et skikkelig blinkskudd Nils! Frembringer godglisen

[El Gringo]

Ja, det var et skikkelig kult bilde!

Han ser strålende fornøyd ut, han fyren.

[Nils]

Jo takk for det kjiver og El Gringo! Det var dengang man styrte med filmer som måtte leveres inn til fremkalling før man noen timer eller dager senere spent kunne få se resultatet.

Og El Gringo, han var nok meget fornøyd han med flaska. Vi hadde jo tross alt nettopp vært på store Austabotntind på en aldeles nydelig høstdag!

Håvard,

med din utvikling er jeg stygt redd for at du ender opp med pf 5 som kriterie. Innen du er ferdig med pf 10, er det helt sikkert en eller annen som har kommet med en pf 5-liste. Og da er det bare å fortsette...

[ods]

Men hvilken primærfaktor bruker folk flest her? Er det kanskje 10 som er mest populært? Selv orker jeg ikke tanken på å samle alle timeterne, så jeg holder meg til 30.

Da vi systematisk begynte å gå på 2000-meterstopper, syntes vi at det måtte være en primærfaktor på 50 m for at det skulle kunne kalles en egen topp. Men så oppdaget vi at Svellnostind bare hadde 40 m primærfaktor, og dette var jo en skikkelig topp. Dermed valgte vi 30-meterslista til Røyne. Men det betyr ikke at vi ikke har 10-meterstopper ”en masse”. For når en går disse ryggtraversene som er den fineste form for tinderangling, holder en høyeste ryggen, og da får en med seg disse knausene uten å registrere det som fjelltopper hvilket det heller ikke er. Men jeg skal innrømme ikke å ha vært på disse pinakklene under Skarvflyløyfttind som Morten klatret i fjor.

Hvordan går det forresten med Torgeir’s 10-metersprosjekt? Hvis du har gitt det opp, var det akkurat det jeg spådde ville skje. Men du skal berømmes for et dristig initiativ.

For øvrig ligger det vel en 10-metring nede på flata mellom Tjørnholsoksli og Skarvflyløyfttind (ifølge min turkamerat Hans Koren).