Spesielle mennesker - spesielle minner

[Kjell-Erik]

Morten har begynt et tema om naturopplevelser der det virker som først og fremst forholdet menneske - natur står sentralt.

Selv synes jeg at menneskene jeg har truffet i fjellverdenen - både på tur og om kvelden på hyttene - også har gitt meg fine opplevelser og minner og derfor fortjener et eget tema. Det er jo en egen type folk man treffer i fjellverdenen.....

Jeg er spent på hva andre har opplevd av merkelige, håpløse, sjarmerende, fæle, romantiske opplevelser med andre folk i fjellet.

Selv opplevde jeg denne koselige og absolutt romantiske episoden på og ved Gjendebu tidlig i august 2002.

Dagen før hadde jeg hatt en kjempetur med en travers fra Surtningssue sørtoppen over Blåbreahøene til Sørvestre Styggehøbreatinden. Den satt skikkelig godt i bena, så dagens tur til Svartdalspiggene gikk ikke alt for kjapt. For å si det ærlig gikk det svært langsomt oppover mot Svartdalen.

Halvveis opp ble jeg tatt igjen av et ungt par. Vi slo av en prat og de fortalte at de skulle til nålene på Knutseggen. Det viste seg fort nok at det var toppsamlere så vi utvekslet litt erfaringer.

Neste dag om kvelden hadde jeg nettopp satt meg ned ved et av langbordene til middag da seg jeg så dem komme inn i spisesalen. De så meg også og synes visst det var fint å se et kjent fjes og slo seg ned ved samme bordet. På en eller annen måte skjønte jeg at det var et eller annet spesielt. Jenta så jo så smilende og lykkelig ut at det strålte lange veier.

Og det varte heller ikke mer enn 5 sekunder før jeg fikk høre hva som var skjedd. Egentlig ville hun også gjerne dele erfaringen sin med alle der i salen på Gjendebu, men ..... hun turte ikke så godt å starte. Kanskje, muligens, hvis det var mulig om jeg ville være så snill å ...... hjelpe henne litt?

Jo da. Jeg brukte litt stemme-volum og fikk oppmerksomheten fort nok rettet mot henne og der kom historien deres:

Dagen før var Sjogholstind (2141 m) målet. De hadde med seg telt og hadde startet temmelig sent (kanskje var det nok litt planlegning med i spillet her?). Toppen ble derfor nådd så sent at overnatting der oppe var den beste eller eneste løsningen. Teltet ble slått opp og der satt de da. Og presis klokken 2141 på topppunket 2141 med en praktfull utsikt mot et skikkelig tordenvær i øst og solnedgangen i vest ble det fridd.

Jeg skjønner jo at en jente som utsettes for et så romantisk frieri vanskelig kan si noe annet enn ja. Og det gjorde hun jo også.

Historien ble mottatt med begeistring av hele salen og måtte til og med oversettes til nederlandsk for en gruppe turister.

Og etterpå delte vi en flaske vin - og en flaske vin til - mens vi pratet og pratet utover kvelden.

Et minne som jeg ikke fort skal glemme.

Jeg lurer forresten på om en av dem kanskje er innom dette Fjellforumet av og til? Han hadde allerede noe sånt som 125 topper, så det ville ikke være usannsynlig....

[Lyngve]

Jeg har vært på en del trekking og fjellturer i utlandet og møtt mange likesinnede mennesker. I utlandet føles det så naturlig å oppsøke mennesker og ta en prat, sette seg ned ved samme bord eller til og med slå følge på vandringen. I den norske fjellheimen synes jeg at dette blir helt unaturlig fordi vi nordmenn er så ekskluderende i forhold til fremmede/ukjente. Er det bare jeg som føler det slik????????

Men som sagt stiller det seg helt annerledes i utlandet. Jeg husker spesielt trekking i Nepal, hvor jeg traff så mange hyggelige og spennende mennesker. Man har så mye å snakke om enten det være seg sine respektive hjemland, sine reiser/turer, videre planer etc. En kveld høyt oppe i Nepal traff jeg bl.a. en eldre herremann fra Denver, Colorado som satt og leste en Shackleton bok. Det viste seg at han slettes ikke var så amerikansk lenger, ettersom han de siste 20 årene hadde tilbrakt mesteparten av året i Tibet og Nepal. Han hadde også deltatt på 5-6 ekspedisjoner til 8000 metere, og skulle snart igang med en ny ekspedisjon til Dhaulagiri i en alder av 60 år. Jeg tror jeg aldri har lært så mye om historie, fjell, eventyr, filosofi, Shackleton osv som på de 2 kveldene i Chukung, Nepal. Et slikt liv vil jeg også leve når jeg blir 50-60 år.....

[Stian]

Jeg vil våge å påstå at mennesker man møter i fjellet (andre steder enn Galdhøpiggen og Besseggen) er mennesker som i utgangspunktet har mye felles med en selv. Ellers ville dere jo ikke vært der i utgangspunktet.

Det samme tror jeg gjelder for alle andre land. Hvis du går litt utenfor de rødmalte stiene i Norge vil man nok også møte tilsvarende folk.

Samtidig tror jeg også nordmenn er særegne på naturopplevelser i forhold til andre folkeslag. Jeg tror nordmenn søker naturen nettopp for å være litt alene med seg selv. I motsetning til f.eks tyskere og briter har vi nok et helt annet syn på natur og naturopplevelser fra gammelt av. Hvis du leser boken "Tre i Norge ved to av dem" og boken om "Jo Gjende" så vil nok de fleste forstå hva jeg mener. Det er helt sikkert forskjell på en nordmann man møter i sin egen fjellheim, og en brite/tysker/nepaleser man møter på vei opp mot Everest.

Uansett ett veldig interessant tema. Gleder meg til å lese andres synspunkter rundt dette.

Stian