Gå til innhold
Frilufta

Fang og slipp på vidda - fungerer det?

Det er 838 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Anbefalte innlegg

Dette viser jo at at C&R funker. Klart fisken blir stresset og kjørt, men kommer tydeligvis til hektene igjen relativt raskt. Om det er kongen i kulpen så er den jo ganske så territorial og biter vel ikke for måltidet sin del? Spørsmålet mitt er jo om den hadde lært noen nye triks? Bet den på samme flua eller hadde den lært at den lille oransje var sterkere enn antatt? 

 

Personlig så tar jeg aldri ut stor fisk som ikke er skadet. Vestlandsvann trenger store jegere..

 

Takk for arti historie og skitt fiske:)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Se på forskningen fra hemsila med radiomerket fisk. Ørret i elv har 2-3 plasser i elva den bruker til litt forskjellige formål og går rett til dem etter c & r, iallfall når den ikke får skader. Gratulerermed fin fangst foŕresten :-)

Skjult lenke - logg inn for å se den

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Var borti det samme i fjor sommer. En 2-kilos som ble fanget 3 ganger i løpet av 8 eller 9 dager. Det litt merkelige, var at den ble tatt på 3 forskjellige steder i elva. Avstanden mellom 1- og 2. gang var nesten 3 kilometer!

Syns nesten synd på stakkaren... Men, var fresh og fin siste gangen den ble tatt også, og hadde ingen skader eller varige mèn... Og den fikk selfølgelig friheten tilbake da også..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror ikke at fisken slutter å spise fordi om en av de blanke fristelsene som den har gapt over viste seg å være en fiskekrok.

Da jeg enda ikke var gammel nok til å kjøre moped så syklet jeg og en kamerat ut til Figgjoelva for å fiske. Under 16 år, ingen fiskekort.

I flere år var det noen som hadde drevet med oppdrett av regnbueørret i et landanlegg like ved elva, og i en stor høstflom så raste en av vollene ut og fisken forsvant i elva. Både laksefiskere og eierne langs elva var milt sagt forbannet på denne "ufisken", men vi guttunger syntes det var helt topp å fiske disse fiskene som etter hvert var både en og to kilo. Min kamerat fisket med egen stang, men, etter hva jeg forstod, så lånte han sluker og spinnere av sin far, og var "dritredd" for å miste dem. Jeg forstod aldri hvorfor. Det er jo en del av gamet at man mister en sluk eller to i ny og ne. 

En dag vi stod og fisket så fikk han på en av disse store regnbueørretene og i kampens hete så stakk fisken like godt av med hele spinneren. Da var det stor sorg i leiren,  men tro det eller ei, før vi reiste hjem den dagen så dro jeg på land en regnbueørret på ca. 1,5 kg som hadde spinneren hans sittende fast i munnviken. Jeg tror ikke fisken er så lur at den lærer av sine feil.

P.s.

En forsker ble en gang, etter en bil mot elg ulykke, spurt av en journalist om hvor lang tid det ville ta for evolusjonen å lære elgen å passe seg for bilene. Svaret var kort men klart: "Cirka ti tusen år".

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Utfordringen er vel større når man fisker sjøørret vinterstid. Når temperaturen er under 0c tar det ikke lang tid før fisken får skader på blant annet øyne. På fjellfiske tar jeg fisk så jeg har til maten, setter resten ut igjen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dersom vanntemperaturen er høy, er risikoen høyere også. Mindre oksygenrikt vann, og fisken sliter med syra. Harren er vel den som er mest utsatt med tanke på dette.

Fort inn, fort ut igjen. Bløte hendene,  minst mulig håndtering og løfting, så går detta helt fint.  At fisken dras på land og ligger i tørr sand eller tørt gress er FYFY! 

 

Jeg tar gjerne noen matfisker da jeg er på lengre turer, da gjerne fisk på 6-8-10 hekto. De store, fine fiskene får alltid svømme videre. Det har hendt noen ganger at jeg har tatt ut noen gamle hannfisker, som har "gjort sitt".

Endret av Tor Arne

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Igjenutsetting av fisk under isfiske er uproblematisk så lenge temperaturen ikke er for lav, medregnet vind. Mange specimen abborfiskere opererer med en grense på -5. Og mange sitter på gjenfangstdata, så det går fint, hvis man er forberedt og gjør det riktig. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg må innrømme et jeg ikke har så mye til overs for denne catch and releace kulturen. Noen steder i U.K. har jeg sett at de fisker den samme fisken om og om igjen, år etter år. Noen steder har også store eksemplarer av arten også fått eget navn.

Jeg har vert ivrig sportsfisker siden jeg var i stand til å betjene en fiskestang og når jeg ble eldre så begynte jeg også med småviltjakt. Moralen har alltid vert at det ikke er noen vits å fange noe som ikke blir spist, og derfor har jeg, til min mors fortvilelse, skutt stær og trost fra stuevinduet og forlangt at de skulle i gryta. 

Vi nordmenn har en jakt- og fisketradisjon, men det har alltid vert for å skaffe mat , klær eller redskaper. (I nyere tid er disse tingene blitt erstattet av penger, men fremdeles brukes fangsten stort sett til noe "nyttig".)  Altså det vi fanger skal vi bruke og det er derfor vi fanger det. 

I 1852 sendte "The US President in Washington" et brev til indianernes Chif Seattle og ville kjøpe den amerikanske prærien. Svaret fra høvding Seattle er ganske langt og er ofte ikke gjengitt i sin helhet, men det er gjennomsyret av respekt for naturen og alt som lever og gror i den. Indianerne i Nord Amerika fanget ikke vilt for moroskyld. De hvite som invaderte indianernes land hadde et helt annet syn på disse tingene. Et eksempel på dette er også gjengitt i Høvding Seattles svar:


I am a savage and do not understand any other way. I have seen a thousand rotting buffaloes on the prairie, left by the white man who shot them from a passing train. I am a savage and do not understand how the smoking iron horse can be made more important than the buffalo that we kill only to stay alive. 

Skjult lenke - logg inn for å se den

(Men nå er vel amerikanerne litt annerledes enn oss. Først nesten utrydder de Nordamerikas indianere og etterpå setter de opp monumenter og statuer for å hedre og minnes de samme menneskene.)

932513648.jpg.d504704fcc25ff40ec0fb0c11c

Bronze statue of Chief Noah Sealth (Chief Seattle) erected 1908, Tilikum Place, Seattle, Washington. The statue is on the National Register of Historic Places.

Den fisken jeg slipper ut er stort sett bare den som jeg ikke anser som passende til mat. Enten den er for liten eller av feil sort så går den stort sett tilbake i vannet, og jeg fisker stort sett ikke mer enn jeg spiser opp. Enten med en gang når jeg er på tur eller så blir fangsten spist av familien når jeg kommer hjem.

Kanskje ikke helt sammenlignbart, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis noen ville begynne å skyte storvilt med bedøvelsespiler bare for å vekke dem opp igjen for så å skyte dem igjen en annen gang?
Men det er litt rart hvor mye "bambifaktoren" betyr for folk flest. Her hos oss får brannvesenet, hver eneste vinter, telefon fra folk som tror at svaner som ligger på isen har frosset fast, men jeg har aldri hørt at noen har ringt etter hjelp til en skadet kråke.

Men her får jeg vel stoppe før jeg sporer helt av. :???:

Endret av REs

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vel REs, det er nå en gang begrenset hvor mye mat en stakkar kan få i seg på tur. Jeg liker å fiske, og når jeg har fått til maten, så vil jeg gjerne fortsette å fiske. Løsningen er da å slippe ut resten av fisken. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
7 timer siden, Bjørja skrev:

Vel REs, det er nå en gang begrenset hvor mye mat en stakkar kan få i seg på tur. Jeg liker å fiske, og når jeg har fått til maten, så vil jeg gjerne fortsette å fiske. Løsningen er da å slippe ut resten av fisken. 

Det er, etter min mening, to former for sportsfiske:

Skal du ut for å fiske, eller skal du ut for å få fisk?

Når jeg drar ut for å fiske så er ikke fangsten så viktig, men utstyret og opplevelsen. Da tar jeg med meg det fineste / dyreste utstyret, drar til de fineste stedene og nyter livet og naturen. Da blir fangsten en bonus som spises mens jeg minnes en flott opplevelse. Det samme gjelder for de få rypene jeg har skutt. De ble som regel spist av meg og min familie sammen med jaktkameraten og hans familie. Da var det vanligvis ikke plass for konemor til å diskutere strikketøy eller stell av småbarn. Nei da skulle det mimres om alle de flotte opplevelsene vi hadde hatt, og alle strabasene vi måtte gjennom for å få tak i disse rypene.

Men drar jeg ut for å få fisk så er ofte utstyret en harpe fra sølvkroken til femti kroner, en svenskepilk, eller en trollingstang fra Biltema pluss en isoporkasse til fangsten. Denne fangsten blir spist  av familien, til og med minstemann som helst spiser fisk som han har fisket selv eller vert med på å fiske. Da er ikke opplevelsen så viktig, men maten.

 

Endret av REs

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk Res for hva du skriver.  Jeg tror at du og jeg er på samme planet.  Fangst og slipp!  En hver fisker på Hardangervidda som var oppe på samme tid som meg i fjor høst telte ikke fisk, men vak. 

Tillater meg å sakse et innlegg jeg skrev for noen år siden.  Og jeg mener hvert ord, den dag i dag, både om kjedelige foredrag, stereotype bilder, og gleden av å leke med levende liv, for det er det det er.  Men for å få det hele til å høres litt penere ut fornorsker man uttrykket og kaller det Catch and Release.

Og nå tar jeg på meg stålhjelmen for å tåle alle blysøkkene som jeg mer enn aner er på vei, til surpumpen som elsker å fiske, men som kun høster det han kan spise.  Og, og, og.

Vedr om fangst og slipp fungerer, så gjør det nok det

------------------------------

Den ‎10‎.‎04‎.‎2011 at 12.23, torø skrev:

La meg bare si innledningsvis at dette er ikke mitt standpunkt.  (Hverken eksotiske steder, lodger, kokker, og fangst og slipp.  (Parentesen er lagt til i dag)

Men for meg ser det ut som dette er trenden. I årevis har jeg møtt opp på fluefiskeforeninger og sett på de samme stereotype lysbildeshowene. Bilde etter bilde av blide fluefiskere på Gardermoen på vei til England, Argentina, Island, Grønnland---

Så lander de på et eksotisk sted, blir hentet på flyplassen av en blid innfødt, kjørt til en eller annen lodge, hvor kokken disker opp.

Så er tiden kommet for å fiske, og så starter en ny kjøretur, inntil guiden forteller at her er det.

Det neste vi får se er tilslaget, og etter ha moret seg noen minutter med å pine det levende vesenet, noe kaller det kamp, blir fisken landet. Så plasseres fluestangen i munnen, tennene vises, og fisken holdes frem. Så blir det tatt en uendelighet av bilder, som vi senere blir plaget med, fisken blir veid, og så sluppet ut igjen.

Etter diverse repetisjoner, blir de slitne fiskerne vel plassert i bilen og så bærer det tilbake til lodgen, hvor kokken på ny disker opp, og de fornøyde fiskerne skåler til fotografen.

Her en kveld foreslo jeg å dra til Sjåk, og/eller Hardangervidda. Jeg presenterte det så godt og entusiastisk jeg kunne, men jeg rimelig raskt så jeg på blikkene at her var det motforestillinger. Og da jeg trakk pusten litt dypere enn vanlig kom de vantro kommentarene: Ligge i telt??!!, Gå så langt??!!.

Det var da jeg skjønte at min presentasjon var fullstendig feil. Jeg pratet om storslagen natur, om isbreer, om regn på teltduken, om stillheten, om kaffekos rundt bålet, og om sprelsk fjellørret, om, om, om.

Men Sjåk og Hardangervidda var ikke eksklusivt nok. Hadde jeg ordnet med en bærere, en komfortabel teltleir, kokk og ------

Men nå har jeg skjønt. Heldigvis har jeg bikkja. Hun elsker naturen, teltet, ja, til og med bålet, og får hun en fiskebit i ny og ned er hun såre fornøyd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
10 timer siden, Bjørja skrev:

Vel REs, det er nå en gang begrenset hvor mye mat en stakkar kan få i seg på tur. Jeg liker å fiske, og når jeg har fått til maten, så vil jeg gjerne fortsette å fiske. Løsningen er da å slippe ut resten av fisken. 

Har all verden forståelse for at du liker å fiske. Det gjør svært mange av oss, men jeg synes det er litt tynn grunn som legitimering av å dra opp fisk for moro skyld, for så å slippe dem ut igjen..

Jeg setter også ut igjen fisk innimellom. Vinterstøinger, småfisk, store rovfisk i vann med for mye småfisk, osv. Men hvis jeg er sikker på at jeg ikke skal spise mer fisk, så kan jeg ikke forsvare å fiske videre. Heldigvis har jeg lært meg å filetere og salte, slik at jeg kan ta med meg fisk ned fra fjellet. Da kan jeg forsvare å fiske litt mer, selv om jeg er mett.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 minutes ago, Lompa said:

Har all verden forståelse for at du liker å fiske. Det gjør svært mange av oss, men jeg synes det er litt tynn grunn som legitimering av å dra opp fisk for moro skyld, for så å slippe dem ut igjen..

Jeg setter også ut igjen fisk innimellom. Vinterstøinger, småfisk, store rovfisk i vann med for mye småfisk, osv. Men hvis jeg er sikker på at jeg ikke skal spise mer fisk, så kan jeg ikke forsvare å fiske videre. Heldigvis har jeg lært meg å filetere og salte, slik at jeg kan ta med meg fisk ned fra fjellet. Da kan jeg forsvare å fiske litt mer, selv om jeg er mett.

Enhver får gjøre som han synes er best. Jeg er komfortabel med å slippe ut fisk. Såfremt det gjøres riktig, så tror jeg det er uproblematisk. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fang og slipp på vidda - fungerer det?

Hvis målet er å bevare fisken så er det vel ingen tvil om at antallet man tar ut i forhold til hva som produseres av ny fisk vil være av betydning. Jeg så en gang et program på tv hvor noen fiskere besøkte noen vann på Hardangervidda. I noen vann var det stor fin fisk, men i andre vann var det bare mye småfisk. Noen vann var private og der tillot ikke eierne annet fiske enn sitt eget garnfiske. Her hadde nok ikke litt sportsfiske hatt noen betydning. Et sted var vannet blitt en del av en kraftutbygging og utbygger hadde kontraktfestet at de skulle sette ut et visst antall fisk hvert år. Dette hadde de gjort med det resultat at vannet var stappfullt  av småfisk. De bare satte ut fisk uten at det ble foretatt noen kontroll av resultatet.

Jeg ble en gang invitert på tur av en kollega på jobben. Han eide et større fjellområde og i dette området hadde han, sammen med noen andre som eide naboområder, drevet med kalking og utsetting av fisk i flere år. I noen små fjellvann fikk vi ørret på opp mot kiloet, mens i andre vann var det mengder av mindre fisk. De pleide å sjekke vannene med jevne mellomrom og hvis det var for mye småfisk så gjorde de noen kast med ei not og trakk på land en passe mengde fisk. Fordelen ned en kastenot er at den skader fisken minimalt, og da var det bare å sortere ut de store fiskene som skulle tilbake i vannet og så ble småfisken fjernet.

Etter en del år med denne forvaltningen så eide denne mannen nå et fjellområde med fisk som de fleste bare kan drømme om.

En god forvaltning av resursene er vel en forutsetning for at vi skal ha noe å høste av i fremtiden også. 

Endret av REs

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Når jeg er på vidda fisker jeg til maten, det gir meg en glede å kunne bli mett, stille endel av basisbehova. Nettopp derfor ønsker ikke å definere meg som sportsfisker, det bør ikke være sport i dette etter mitt syn. Denne kampen sportsfiskerne snakker om som er så spennende er en fisk i smerte. Inntil det motsatte er bevist så kjenner fisken smerte. Den kjenner vibrasjoner i vannet så hvorfor ikke smerte.. Så denne fang og slipp-forlystelsen hos mange sportsfiskere har et etisk dilemma! Fisker man mer enn det man eter på en tur(hvor en ikke skal ha med seg fisk hjem til middag seinere i uka) så har man fiska for mye og burde ha stoppa. I prinsippet skal man ikke leike med liv, det har med grunnleggende syn og respekt for liv og naturen å gjøre mener jeg. @Res sitat av Høvding Seattle setter gode ord på det! 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Finnes mange meninger og synspunkter om temaet c&r, i små vann med noen få store fisker er jeg tilhenger av og slippe de store tilbake. En ting jeg imidlertid ikke hadde tenkt på, men som jeg leste i en annen tråd på nettet tidligere i vinter bringer noen nye tanker på banen, se for dere følgende: En ørret trenger x antall maur/mygg/småfisk pr dag for og og holde vekstkurven sin. La oss si at den skal spise 50 maur og har stått steady på plassen sin og spist 35 av dem, den 36 den tar er min imitasjon og nå skal jeg kjøre den tom for krefter før jeg slipper den tilbake. Tilbake på "standplass" starter den på null i regnskapet og kanskje er dagen på hell... I ett øde fjellvann har trolig ikke dette så mye og si, der blir fisken kun unntaksvis utsatt for dette. Men i hardt besøkte vann og elver hvor den samme ørreten kan bli landa x antall ganger i døgnet for fotografering er det absolutt en sjans for at fisken blir direkte underernært av denne praksisen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvis et vann består av "kun" småfisk, kan det være mange grunner til dette. For mye fisk i forhold til næring/vannkvalitet, genetikk, "for" gode gytemuligheter, i mange vann settes det også ut for mye fisk. I vann med mye småfisk er det jo viktig å ta ut endel av disse. På sånne steder slipper jeg alltid de store ut igjen. De beskatter av småfisken, samt at de store har jo da også gener til å vokse seg store.

Dersom fiskene i et hardt fisket område tar skade av C&R, vil man kunne se det på K-faktoren temmelig raskt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Denne fisken VET jeg at jeg har fanget 3 ganger.. Samme plassen hvert år, 100-150gram tyngre for hver gang. Har også sammenlignet bilder av den. Det er heeelt sikkert flere som har fanget denne opp gjennom årene. K-faktoren er på godt over 1, så fisken får i seg nok næring, det er det ingen tvil om. 

prikkefant.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
22 timer siden, The Lone Wolf skrev:

Når jeg er på vidda fisker jeg til maten, det gir meg en glede å kunne bli mett, stille endel av basisbehova. Nettopp derfor ønsker ikke å definere meg som sportsfisker, det bør ikke være sport i dette etter mitt syn. Denne kampen sportsfiskerne snakker om som er så spennende er en fisk i smerte. Inntil det motsatte er bevist så kjenner fisken smerte. Den kjenner vibrasjoner i vannet så hvorfor ikke smerte.. Så denne fang og slipp-forlystelsen hos mange sportsfiskere har et etisk dilemma! Fisker man mer enn det man eter på en tur(hvor en ikke skal ha med seg fisk hjem til middag seinere i uka) så har man fiska for mye og burde ha stoppa. I prinsippet skal man ikke leike med liv, det har med grunnleggende syn og respekt for liv og naturen å gjøre mener jeg. @Res sitat av Høvding Seattle setter gode ord på det! 

Smerte er en forutsetning for å overleve i naturen. Uten smerte så ville ikke verken dyr eller mennesker vert redde for å bli skadet eller drept. De som har levd i og med naturen en stund har helt sikkert sett at "ingen ting vil dø", verken planter eller dyr.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det er 838 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.