Gå til innhold
  • Bli medlem

Dobbel skimaraton over to dager i Breheimen


Ole-Petter

Anbefalte innlegg

Solmaraton på ski over to dager; Holåtindene, Hestdalshøgdi, Låven og Vestre Hestbrepigger

Jeg har vondt! Stiv i låra, det verker i skuldrene, leppene er såre – enda de ble grundig påsmurt sunblock begge dagene, ansiktet rød-brunt – selv med faktor 20 begge dagene, og et stort og et mindre gnagsår minner meg om utallige skritt og gjentatte bevegelser de siste døgnene: 13 timer på ski på mandag, 14 timer på tirsdag; til sammen mellom 8 og 9 mil tilbakelagt på ski i Breheimen. Storslagent vær, imponerende synsinntrykk og store kontraster frister likevel ikke til gjentakelse – i hvert fall ikke akkurat nå. Det er fordi det er så mange andre turmål å besøke også, før jeg eventuelt skal gå der igjen. Men akkurat nå er etterdønningene etter dette skieventyret en effektiv vaksine mot nye skiutflukter – i denne uka. Jeg vet at vaksinen ikke varer så lenge…

Søndag kveld 29.april: Kjørte til Sota seter, og fikk se Tverrådalskyrkja i nydelig rosa kveldslys. Med skikkelig kamera ble det noen stemningsfulle bilder. I det siste har jeg ikke prioritert vekten av et kvalitets-fotoapparat, men etter siste turen (Snønipa) med Morten Helgesen – da jeg fikk se bildene HAN tok, og sammenliknet med mine billig-kamerabilder, fikk jeg fornyede argumenter mot å spare på disse ekstra grammene.

Mandag morgen 30.april: Etter natta bak i Sharanen, var jeg våken alt i halv fem-tida, men da det fortsatt var ganske overskyet, slumret jeg nesten en time til. Så sjekket jeg værmeldinga på ipaden, som lovte klar himmel fra kl 9 – det avgjorde saken; opp og stå! Ca 6:15 var jeg i gang oppover mot sørøst. Fulgte noen skispor på kryss og tvers gjennom skogen, og her og der var det allerede begynt å bli bart. Det var faktisk smeltet en del siden jeg var her for elleve dager siden.
Ettersom vegetasjonen avtok, ble det lettere å gå, og skifeller og skareføre passet meg ypperlig. Men vinden økte også på, og oppe ved Sottjørnin søkte jeg bak en hyttevegg for å innta frokosten; grovt knekkebrød og spekepølse. Skyene var i opplett, og føret noe helt annet enn for halvannen uke siden, da jeg vasset i 20 cm nysnø og møtte snøfokk oppunder Vestre Holåtinden. Nå gikk det langt raskere – og det er alltid motiverende å SE målet man går imot.

Formiddag: Etter høyde 1536 øst for Sottjørnin, skled jeg noe ned i en botn, før jeg gikk oppover og holdt nord for høyde 1590, og over Grøntjørni. Deretter opp sørøstover en bre, forbi punktet jeg hadde snudd i snøføyka elleve dager tidligere (og da hadde jeg brukt 1t 20 min lenger tid) før jeg svingte bratt opp i skaret mellom Vestre Holåtinden og høyde 1964 i nord. Jeg lurte litt på å plukke med meg denne toppen (1964), men tenkte det var lurt å spare kreftene, for turen jeg hadde foran meg kom nok til å bli lang nok (og jammen fikk jeg rett i dette!)
Derfor fortsatte jeg på skrå opp mot østeggen på Vestre Holåtind, der jeg satte fra meg sekken, før jeg krysset meg opp til toppeggen. Her så jeg to personer komme opp over breen fra sør – tydeligvis med kurs mot Midtre. Dem kom jeg sikkert til å møte seinere. Krysset meg så oppover mot toppen. En liten skavl var litt kronglete å passere, men det var ikke utsatt. Så lett vest og kort bort til toppvarden, etter 5 timer på tur. Årets første 2k-topp – og en deilig følelse! De neste toppene ligger jo på rekke og rad her. Kjapp fotografering, og så hastig videre for å utnytte dagen – hvilken galskap, og hvilket vær!

Ettermiddag: Sklei ned mot nordøst, fortsatt med fellene på (bremser så fint!) før jeg labbet over breen mot Midtre. Her gikk jeg rett på sørflanken, men holdt mot øst, og noe under toppen satte jeg fra meg sekken ved en stor skavl, som ville gi fin ly for vinden etterpå, til lunsj. Så på kryss og tvers til topps; 50 min etter Vestre. Nede ved sekken møtte jeg på de to som var på vei opp. De hadde brukt tau på breen, men lurte litt på om det var nødvendig, når de så meg krysse breen alene. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sett antydninger til noen sprekker, og at breen var regnet som ganske «snill». Såpass tidlig i sesongen, og med så mye snø, var jeg ikke særlig bekymret.
Så var det tid for en pause i solveggen av snø; det steikte – herlig! To-tre nye knekkebrød og litt spekepølse. 3 liter drikke hadde jeg med, slett ikke for mye for en slik langtur, og halvparten var isotonisk drikke. Fra dette punktet var det ganske greit å krysse seg ned østflanken på Midtre, til bandet mot Østre.

Ved foten av vesteggen på Østre Holåtinden satte jeg igjen sekken og skiene, tok med meg kamera og staver, fulgte fotspor (flaks) oppover egga. Nå var det omtrent vindstille, og kyllingen i stekeovnen må ha det forholdsvis svalt i forhold til dette, tenkte jeg. Et par skavler var litt småbratte å klyve opp, men ved å regulere stavhøyden til minimum slapp jeg å putte hendene ned i snøen for å få støtte. På toppen kl 13.30 – dagens tredje i boks, deilig! Jeg observerte fornøyd at jeg ikke kunne se så mye som en sprekk på Holåbreen (jeg ville videre til Hestdalshøgdi.)
Nede igjen ved sekken og skia, så kom det to karer, fra Oppdal. Vi hadde en lengre hyggelig samtale, og tok noen bilder, før jeg (uten feller) skled nordover og østover på Holåbreen. Skvatt litt da gps-en viste at det var drøyt 9 km til Hestdalshøgda i luftlinje!
Føret var ganske greit, og kilometerne gikk brukbart unna, men det tok litt lenger tid å nå denne toppen enn jeg hadde trodd. Passerte like sør for de to høydene på 1932 m, før jeg igjen satte igjen sekken, og gikk opp på Hestdalshøgdi kl 17. Herfra kunne jeg studere morgendagens rute (Låven og vestre Hestbrepigger.)

Kveld: Så var det klart for den mest behagelige delen av turen; nedkjøringa til Trulsbu. Fulgte mine egne spor tilbake til Holåbreen, der jeg svingte rett sør over breen. De siste 200 høydemetrene gikk jeg til fots ned bratta mot Trulsbu. Dette var fordi det hadde dannet seg et ekkelt lag med skare, som ikke holdt hele tiden, og som gjorde skikjøringa luggete og vanskelig – i alle fall med fjellski.
Du verden hvor godt det var å komme i hus kl 19, etter 13 timer på tur! Først fyre opp i ovnen, drikke noe varmt, og så gå amok i valgets kvaler mellom middagsmat i spiskammeret. Mitt valg falt på en hel boks Joikakaker, som gikk ned på høykant. Da det begynte å skumre ute, kom det jammen en kar på ski fra øst. Han var heldig, som kom til ferdig varm hytte.

Tirsdag morgen 1.mai: Våknet allerede kl 6 av sollys, og var mentalt - om enn ikke fysisk - klar for en ny blendende vakker dag i snøriket. Unte meg en kopp kakao til knekkebrødene og spekepølsa, før jeg var klar utenfor kl 7 presis. Hmm, var det ikke meldt om rolige vindforhold i dag, da? Det blåste friskt fra vest, men jeg fikk heldigvis vinden i ryggen. Skled litt ned i Vesldalen, før fellene kom på i skyggen av sola, og jeg skrådde østover opp en endeløs halvbratt skråning av skare. En tøff start for ømme og stive muskler, og et gnagsår fra i går var allerede plagsomt merkbart. Jo, det skulle jeg nok få kjenne mer til utover dagen.
Etter halvannen time var jeg oppe på ryggen/avsatsen på rundt 1700 meter, og fikk nærkontakt med Vestre Hestbrepiggen, som virkelig dominerer her som en gigantisk pyramide. Men først skulle to litt mer kjedelig topper besøkes. Først rundt 2,5 km nordøst og opp til Låven.
Oppe på ryggen mot Låven, der jeg satte fra meg sekken, fikk jeg fint utsyn bort på Hestbrepiggen som jeg hadde vært på for tre år siden, sammen med Nordre og Midtre. Det hadde vært fottur tidlig i juli, og mye vassing i snø. Nå hadde jeg ski, men på ryggen bort til Låven måtte jeg gå sikksakk mellom alle steinene som stakk opp. På toppen (kl 9:45) kunne jeg se helt tilbake til Trulsbu. Jeg så også rett over dalen (nord) til Hestdalshøgda, fra kvelden før.

Vinden var nå avtatt, og det ble riktig behagelig opp mot Hestbrepiggen Midtre-2 (2142m). Denne hadde jeg latt bli igjen på forrige turs snøvassing, men den passet fortreffelig i dag, og på ski. Det som ikke var så greit, var at den ene skifellen var begynte å løsne, og på toppen tok jeg den av, og lot den tørke i en ytterlomme på sekken.

Fra M2 var det reneste cruiset ned og vest mot «Pyramiden», hvis sørøstegg virket litt spennende. Vurderte å plukke med meg høyde 2050 underveis, men endte opp med å gå nord for denne, da dagen nok ville bli lang nok. (I ettertid et helt riktig valg.) Ved foten av østflanken på Vestre H, tok jeg en rast. Menyen var gitt, og som variasjon til tidligere beskrivelser tok jeg en kvikklunsj som dessert, og for å få litt ekstra energi til neste motbakke. Stavene ble pakket sammen, og med skia som støtte tråkket jeg meg centimeter for centimeter opp flanken. Der det var skare og lett å trå, steg begeistringen, og der skaren ikke holdt, og jeg sank nedi 15-20 cm, steg pulsen. Jeg lette etter tegn i snøen som kunne si meg hvor skaren bar, men fant ikke noe idiotsikkert mønster.

Oppe på sørøsteggen var det forholdsvis luftig, og med vindkast på tvers, måtte jeg – hva skal jeg si – i alle fall konsentrere meg. Artig på vinterstid, denne! På toppen kl 11:45, men gikk raskt videre etter litt fotografering ned vesteggen, og opp mot Vestraste. Her var det mange gjennomtråkk, men jeg trøstet meg med at toppen var lavere enn forrige. Jeg merket at jeg var i ferd med å bli litt sliten nå, for jeg måtte ha flere pustepauser i bratta, særlig på grunn av mange gjennomslag.

Ettermiddag: Toppeggen på Vestraste Hestbrepiggen var skikkelig artig – egentlig en kjempediger snøskavl. Igjen var jeg «konsentrert» om saken. Jeg var også veldig spent på turen ned i vest, der det skulle være et bratt punkt. Det ville imidlertid ikke være så veldig ille å gå ned østeggen heller, selv om det det ble litt lenger hjem da.

Toppen vest på egga ble nådd like før kl halv ett, men da jeg så meg tilbake lurte jeg på om jeg allerede hadde gått over og forbi høyeste punktet. Den 8.ende nye 2k-toppen var nådd på to dager. Nå gjensto spenningen med nedturen i vest – det så jo ganske greit ut et stykke bortover, da.
Etter et par minutter ble det åpenbart brattere og smalere, men snøen hadde fin konsistens, og selve cruxet var bare en halvmeters «drop». Med skiene som støtte gikk det veldig greit, og i alle fall nedover! Hadde det vært panseris, ville jeg ønsket både stegjern og isøks her!
Målene var nådd, og opprinnelig hadde jeg tenkt en natt til på Trulsbu, men i finværet ville jeg heller gå helt tilbake til Sota igjen. Det kom til å bli drøyt, og heldigvis visste jeg foreløpig ikke at jeg skulle gjøre noen gale veivalg, som gjorde returen enda lenger!

Laang retur til Sota:
Fra vestsida av Høybrean skled jeg vestover, sør for Rasmustjønne, og holdt vest på en slik måte at jeg i størst mulig grad kunne utnytte nedoverbakker til å skli i retningen jeg ville. Noen steder begynte det å lugge, og etter hvert sank jeg noe ned i den bløte solvarme snøen, som effektivt bremset gliden. Æsj, det hadde jeg vel fryktet, tenkte jeg i det jeg nådde kvista rute fra Trulsbu. Skulle jeg returnere til Trulsbu likevel da? Nei, jeg ville til bilen i dag!

Nå var jeg utenfor kartet jeg hadde skrevet ut på forhånd, og den kvista ruta jeg trodde at jeg fulgte, skulle lede vestover til Illvatnet, og så svinge nordover. Det jeg ikke kunne se var at jeg fulgte en kvista rute sørvestover! Sør for Illvassnosi ble jeg mistenksom, slo på gps-en, og manøvrerte rundt på den vesle skjermen. Vanskelig å få oversikt, men jeg beveget meg visselig stadig mer vekk fra Sota! Nå var det blitt over 14 km i luftlinje dit, og klokka nærmet seg 17. Dette var ikke bra!

Jeg fant bart fjell og rennende vann, og fikk fylt opp både kropp og flasker. Det hjalp på! Jeg tok på fellene, og tråklet meg opp øst for Illvassnosi, ganske høyt oppe i fjellsida, som var bratt. Heldigvis gikk det greit å runde fjellet så høyt, og jeg kunne ta av fellene og skli nordover og inn på den navnløse breen her. Møtte så kvista rute i øst-vest-retning, og svingte mot vest.

Jeg ville ikke skli helt ned til Illvatnet og så svinge nordover, men heller utnytte høyden og skrå nordvest over et vann, og holdt siden høyt oppe i Illvassurdi (ca 1600m). Selvsagt var terrenget ikke så greit som det så ut som på kartet, og det var ikke bare å kose seg nedover mot nordvest og Tundradalsbandet. Men jeg nådde da endelig dette, og gikk med vinden i ryggen nordøstover, og kom snart inn på sporene jeg hadde gått dagen før. Nå, kl 19, var skaren blitt sterk nok til å bære vekten min, og det gikk både raskere og lettere. Over Sottjørnin kunne jeg holde bra tempo, og det var behagelig føre ned mot Sota.

Slutten, i skogkrattet bød selvsagt på utfordringer, men jeg var heldig og fant et gammelt scooterspor, og kjørte på snø helt ned til setra. Klokka var nå 20:45, og jeg hastet straks til bilen, for å rekke en burger på Lom innen de stengte der kl 22. Det gikk heldigvis med god margin, og burgeren smakte som forventet; helt himmelsk, etter 14t på ski!

post-460-0-10206300-1336043922_thumb.jpg

post-460-0-68467400-1336043927_thumb.jpg

post-460-0-53595800-1336043931_thumb.jpg

post-460-0-83466100-1336043935_thumb.jpg

post-460-0-15486900-1336043940_thumb.jpg

post-460-0-76513300-1336043943_thumb.jpg

post-460-0-07341900-1336043968_thumb.jpg

post-460-0-93887400-1336043971_thumb.jpg

post-460-0-75822800-1336043973_thumb.jpg

post-460-0-31994700-1336043976_thumb.jpg

post-460-0-84839200-1336043994_thumb.jpg

post-460-0-17821900-1336043998_thumb.jpg

post-460-0-49893900-1336044003_thumb.jpg

post-460-0-65819300-1336044010_thumb.jpg

post-460-0-67443800-1336044014_thumb.jpg

post-460-0-15251000-1336044061_thumb.jpg

post-460-0-93363100-1336044068_thumb.jpg

post-460-0-86267300-1336044074_thumb.jpg

post-460-0-46984700-1336044076_thumb.jpg

post-460-0-76025500-1336044079_thumb.jpg

post-460-0-88514100-1336044083_thumb.jpg

post-460-0-94397200-1336044087_thumb.jpg

post-460-0-52274300-1336044093_thumb.jpg

post-460-0-29689700-1336044097_thumb.jpg

post-460-0-25132400-1336044100_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.