Gå til innhold
500fjell

Løs stein og luftige egger på Soltindan 27. august 2011

Det er 2579 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Anbefalte innlegg

Rapport med bilder og kart: Skjult lenke - logg inn for å se den

Etter tre dager på tur med Kent Hugo måtte han hjem igjen for å passe datteren Nathalie i helgen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å ta noen turer med utgangspunkt fra Laksvatn, men raus som han var tilbød han seg å låne bort bilen sin hele helgen til meg! Det var veldig snilt gjort, så nå kunne jeg uten problemer få tatt et par utilgjengelige kommunetopper som er vriene å nå fra Bardufoss (skal dit i militæret neste år). Kjørte på fredagen opp til Tromsø der jeg overnattet og på lørdags morgen dro jeg opp til Ringvassøya for å gå på Soltindan, den høyeste i Karlsøy kommune. Startet fra Nordre Åborsneset der det stod skiltet til Soltinden. Stien går riktignok ikke opp til 1051-toppen, men til 1000-toppen i Soltindan, også kalt «Rema 1000». Fint merket opp langs med elva i Åborsdalen, etter hvert så dreier den til høyre og opp i urterreng langs ryggen til toppen av Rema 1000. Jeg hadde først tenkt til å traversere bort til skaret mellom 1005 og 1000, men da måtte jeg en god del ned før jeg måtte opp. Fant ut at jeg like gjerne kunne bestige Rema 1000 for så å følge sørvestegga ned til skaret. Enkelt opp til toppen, men sørvestegga var ikke bare bare. Prøvde å følge eggen direkte, men fjellet var litt glatt og SVÆRT løst. Flere passasjer var det temmerlig utsatt, og jeg måtte prøveteste alle tak jeg tok i. Dette brukte jeg lang tid på, men med veloverveide bevegelser kom jeg til slutt ned i skaret.

Nå var det bare å finne beste rute mot 1051-toppen. Breen opp mot vestegga så bratt ut på avstand, og siden jeg ikke hadde med stegjern tenkte jeg at nordøstegga ville være et ok alternativ. Den så ganske fryktinngytende ut på avstand, men jeg håpet at det ville løse seg opp når jeg kom nærmere. Det verste var nesten traversen bort til egga i vestura på 1005-toppen. Utrolig løst og skummelt her!! Jeg følte nesten at hvert eneste steg ville utløse et enormt steinskred. Jeg hadde flaks idet jeg unnslapp å få en diger stein over foten min, den var stor og veide sikkert et tonn. Med hjertet i halsen kom jeg til slutt over ura og bort til eggen. Nå var jeg spent! Egga var stort sett grei å følge, ikke spesielt luftig, men enkelte passasjer var temmerlig spenstige. Kun korte hakk og klyvepartier i veldig løst fjell. Jeg klarte å forsere de fleste passasjene, men på et punkt kom en tre meter smal og loddrett hammer som jeg ikke ville prøve å klatre. Et fall her, og du vet hvor det ender... Heldigvis fant jeg en omgåelse ut til høyre, men jeg liker meg ikke når fjellet er løst. Da er det fort objektivt farlig. Siste biten gikk litt lettere og jeg må innrømme at jeg var litt lettet da jeg så varden på toppen. Hadde brukt lang tid, men stresset ikke med å korte inn den fortjente matpausen jeg tok ved varden.

På vei tilbake gikk jeg ned vestegga til laveste punkt. Måtte ned et litt ekkelt sva for å komme ned på sadelen. Deretter klatret jeg meg 5-10 meter ned til breen som ikke var så bratt som jeg trodde. Hoppet over et par sprekker i øvre del, men ellers var den ganske trygg. For å unngå den bratteste delen av lausura vest for 1005-toppen måtte jeg nesten helt ned til Brevatnet før jeg kunne gå opp igjen til skaret mellom 1005 og 1000. Her fant jeg partier med gress, deilig å slippe den løse ura. Nå håpet jeg at det verste var unnagjort, men siste delen ble heller ingen dans på roser. Ned til 400-vannet og stien var det mye drittur og småkupert terreng som var tidkrevende. Sparte litt tid på noen snøfonner som jeg traff undervegs, men generelt ble dette en lenger tur enn forventet. Det var godt å komme ned i skogen der jeg slukte i meg en haug med blåbær før jeg tuslet ned til bilen.

Vis rapporten i Turkartet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fin turbeskrivelse! Jeg har sett på denne toppen en rekke ganger. Det er midt i jaktterrenget mitt, som dekker alle sider av Soltindene. Men det blir jo ikke tid til slike turer i jakta. Siden jeg bare er i nord et par ganger i året, har jeg nå vurdert å ta en ekstratur, bare for å se om jeg kommer meg opp til denne toppen, helst en riktig så fin sommerdag.

Dette er en flott beskrivelse jeg kom over for lenge siden:

Skjult lenke - logg inn for å se den

Med masse bilder fra ruten opp:

Skjult lenke - logg inn for å se den

Om et par uker er jeg på plass igjen, men som vanlig blir det jo bare under Soltindene og ikke opp :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det er 2579 dager siden det var aktivitet i denne tråden. Det er fullt mulig å svare, men du kan jo vurdere å starte et nytt emne?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av AK74
      Da Finnmarksturen utgikk denne vinteren (foreløpig), så ble det en tur til alltid like vakre Senja. Var framme ganske sent på kvelden, og hadde egentlig tenkt å leie ei hytte, men siden jeg selvsagt var for sent ute, var det opptatt. Derfor ble det telting ved utløpet av Ånderelva i Tranøybotn, sør på Senja. Det ble ei rimelig kald natt, og på morgenen viste gradestokken -18. Kaldt på fingrene før teltet var pakket i bilen. Men vakkert!

      Kjørte til parkeringa ved hyttekroa, og der ble det ompakking av pulk, før vi var klare til å gå innover. Fulgte sommermerkinga, så måtte av med skiene for å klare å komme oss både opp og ned de lengste og bratteste kneikene. Har skjønt i ettertid at det er lurt å heller ta vinterløypa, så vi valgte den veien ned. Det ble kupert nok den veien også, og noen pulkvelt. Men greit med litt utfordringer.
      Det tok ca 2,5 timer før vi var kommet til Åndervannet, og det er vel ca 6 kilometer. På Ånderbu, statsskog si hytte traff jeg ei hyggelig dame som holdt på å fyre i ovnen. Siden hun hadde glemt maten fikset jeg det, og hun fikset kaffen. Trivelig å møte andre turfolk.

      Jeg bestemte meg for å bli på hytta den neste natta, og ettermiddagen og kvelden gikk til fyring i ovnen, lesing i hytteboka og rett og slett ingenting. Ganske deilig det!
      Været var helt magisk. Helt stille, stjerneklart, måneskinn og nordlys.

      Neste morgen våknet jeg til samme været, og det er ikke noe selvfølge her i nord. Men januar og februar har denne vinteren vært helt utrolig. Denne morgenen viser måleren på hytteveggen 23-. Sola skinner, og snøen har den herlige kalde vinterknirkinga. 
      Vi pakker og rydder oss ut av hytta, og tenker å prøve isfisket. Jeg er rimelig ny i dette gamet. Men det er spennende å prøve. Det nye isboret fungerer superbra, og det går kjemperaskt å bore hull. Isen er utrolig tykk, og det er bare så vidt boret er langt nok. Men det går. Jeg har gruet meg for denne maggoten, så jeg er kjempeglad for at han ikke har tålt kulda. Da får jeg øvd meg på den i død tilstand. Det er godt jeg ikke har basert meg på fisk som næring denne turen, fangsten blir mager. En mikrorøye, og et napp er alt denne dagen.

      Jeg vet at et par stykker har overnattet i gammen denne natta, så det er greit å komme dit uten at det er iskaldt. Her skal vi ta inn for natta Aluq og jeg. Denne gammen er vel rundt hundre år, og ble satt i stand av flinke folk i 2014. En plass med sjel som jeg setter stor pris på å kunne få lov å benytte.

      Etter et par timer på isen er det godt å trekke seg inn i gammen, fyre, koke kaffe og lage seg litt mat. Når det begynner å mørkne tar jeg på skiene og vi tar oss en trimrunde rundt vannet. Aluq springer lykkelig etter alle mulige dyrespor han finner, så vi suser avgårde på kryss og tvers. Det er helt stille i verden, bare oss to.
      Når vi kommer tilbake er det bare å fyre og kose seg med andres beretninger om fine stunder i dalen. Jeg fyller på ved i ovnen gjennom hele natta, slik at det ikke blir iskaldt.

      Neste dag er det litt mildere, eller litt mindre kaldt. Så jeg pakker sammen, og rydder og ordner i gammen før vi setter kursen ned til vannet. Jeg tenker jeg skal prøve fiskelykken i dag også. Det blir ikke noe fisk i dag heller, enda jeg prøver med litt ekte smør sammen med den døde maggoten! Jeg tar det ikke så tungt med den manglende fangsten, det er så flott å bare få nyte det å være ute i sånne omgivelser. Den fiskinga må jeg nok øve på.
       
       
      Utpå formiddagen begynner vi å gå ned mot Tranøybotn, og jeg valgte som sagt vinterruta denne gangen. Det går stort sett greit, med noen litt for bratte kneiker ned. Det tar rundt et par timer før vi er ved parkeringa. Strålende fornøyd med turen, både jeg og Aluq.
       
    • Av Jan Erik Hansen
      I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet.

      Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. 
      Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. 
      Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden.
      Sjøørretfiske med kilosgaranti
      En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid.

      En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold.
      Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. 
      Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet.
      Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret.

       

      Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes.
      Jeg skulle bare ut med søpla
      Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen.
      Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. 
      Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. 
      Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. 

      Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet.
      Fiske og villmarksliv i Troms
      Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet.
      Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp.
      Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure.
      Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner.
      Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet.


      Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres.
      Etter fjellrypa i Indre Troms
      I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen.
      Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. 

      Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. 
      Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen.
      Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. 
      Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden.




      Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. 
      Røyking av fisk
      Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida.
      Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. 
      Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer.
      Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn.
      To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken.



      5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. 
      Speking av rypebryst
      Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype.
      I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene.
      Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden.
      Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige.
      Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker.
      Godbiter i adventstida
      Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet.
      Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. 
      I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver.
      Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. 


      Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord.  
      Mer villmarksliv i nord
      Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør.
      For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en Skjult lenke - logg inn for å se den. 

      God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.
       
    • Av Boggabogg
      Siste dag i september og nesten sydentemperaturer i Tromsø. Jeg er fortsatt innehaver av vakttelefon med responstid pluss at heimen ropte etter litt kjærlig omsorg, så langtur var utelukket. Etter et par timer hissig husarbeid holdt vi ikke ut å være inne lenger. 
      Den mest populære stien fra nedre fjellheisstasjon opp til øvre stasjon ved Storsteinen hadde etterhvert blitt veldig slitt. Kombinasjonen av fottrafikk, terrengsykler og nedbør gjorde den nesten uframkommelig. Derfor leide Tromsø kommune i fjor inn fire sherpaer fra Nepal for å bygge trapp. I fjor kom de halvveis og i år blei de nesten ferdig med resten. Stien har vært stengt under arbeidet, men blei åpnet for få dager siden til publikums store glede. Så jeg og Skjult lenke - logg inn for å se den var ikke aleine.

      Nydelig handtverk. Med jevne mellomrom vil det bli anlagt bålplasser med benker.

      Pustepause oppe i lia. Midt i bildet  ser vi Kløftbakken der vi sleit oss opp tidligere i uka.

      Sherpaer i ettermiddagssol. Offisielt er sherpaene ferdig med årets arbeid, men det er tydelig at de jobber litt mens de venter på flyet heim.

      Her kommer det til å bli bra flott. - Den store bøtta med et pålimt blått liggeunderlag fyller de med stein og hiver på ryggen med bæretau over panna. Deretter vandrer de nedover lia kjappere enn norske arbeidere ville rukket å rope "HMS og AMU!"

      Typisk turistbilde fra Fjellstua. Vi greide ikke å gå forbi uten å kjøpe en kopp kaffe og nyte medbrakt hvetebakst fra formiddagens produksjon.

      Trappa er fin, men hard for knærne på nedtur, så vi svingte sørover og tok Dalheimstien tilbake. Det er en nydelig tur å svinge opp til Fløya, men det gadd vi ikke i dag. 

      Tilbake ved bilen. Der oppe har vi vært.

      Nesten 5,5 km, 440 høydemeter og 1,5 time gåing. Legg merke til at løypa svinger innom kaféen. Det kan ta ekstra tid.
       
    • Av Boggabogg
      Selv om jeg i over 25 år har tilbragt helger og ferier hos svigers i Senjahopen har jeg vært på forbausende få fjelltopper i området. Enten har man hatt andre ting å gjøre (kaker å spise) eller så har skodda hengt sid i fjellveggene. Men lørdag klaffet endelig alt og vi satte kursen mot sjefen sjølv innerst i Senjahopen, Roalden (862moh). Stien starter inne ved kirkegården og etter et par hundre meter med bortovermyr starter vegen oppover. Først intenst bratt, deretter bare bratt. Fram til 400 moh er føret preget av det som best kan beskrives som brattmyr: Blaut og sleip mose løselig festet på flåg.
      Roalden er en del av Midt-Troms friluftsråds TellTur-kampanje og stien er godt merket med blått. Det viser seg å være lurt å følge merkinga heller enn "den brede sti" på tur ned, ellers risikerer du plutselig å stå på kanten av et sted det er litt vanskelig å klyve opp og enda verre å komme seg ned...

      Opp til høyeste piggen skal vi. Lett skydekke, 10 grader i lufta og vindstille nede ved havet. Stigning ca 30 grader.

      Første bananpause etter en time. Senjahopen med Medfjorden og Nordlandet. 

      Det er nok best å gå rundt for å komme til toppen. Lett å se hvordan isen har jobbet. Lagdelinga i fjellet er stort sett vertikal. Dette skapte store problemer under bygginga av tunnelen r gjennom Roalden som binder sammen Senjahopen og Ersfjordne. Arbeiderne støtte stadig på sjakter med råttfjell.

      Her har vi kommet oss opp Middagsskardet og har krysset bort til stien som kommer fra Bergsbotn. Studenten blei med på tur i dag og bærer kaffevann for sin mor. Fra venstre ser vi Burstindsvatnet, Lomvatnet og Indre Hestevatnet.

      Snart framme? Familien har en regel om at turen ikke har begynt på ordentlig så lenge man fortsatt ser bilen. Der nede ser vi kirkegården, parkeringsplassen og ... dritt, dette kommer til å bli en lang dag!
      Bortover egga mot Roalden. I et område stort sett befolket av fiskerbønder kan man la seg fascinere av deres fokus på husdyr når det kommer til å navngi fjell. Vi kan i bakgrunnern skimte Bratthesten, Litjehesten, Storehesten, Hestpiken, Innhesten og ikke minst Hesten. Snur vi oss mot høyre vil vi kunne se minst tre Purker.

      Endelig på toppen! Ingen sprell rundt toppvarden, for her går det beint ned på tre sider.

      Mellom "piggtoppen" og toppvarden er det ei stilig renne. Setter du utfor her ender du i fjæra.

      Stor toppvarde på trigonometrisk punkt. Varde og postkasse på "piggtoppen" litt bak.

      På toppen var det litt sniktrekk, men i dag var fjelldukene med. Siden herrene bar tungt blei det både Drytec-lunsj, sjokolade og kaffe med utsikt over Roaldsvatnet og heile fjellrekka.

      Skjult lenke - logg inn for å se den var også med og leder an nedigjennom bakkene. Bildet greier ikke å få fram hvor bratt det egentlig var.
      Vel tilbake på "Lodgen" blei vi møtt med nystekte anguskarbonader og kakebord. Helt grei dag. 

      Knappe 4 km en vei, 900 høydemetre og 2,5 time oppover. 
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.