Gå til innhold
tommygutt

Debut i Hurrungane

Anbefalte innlegg

Kronisk høydeskrekk og Hurrungane, kan det gå bra? Jeg har hvertfall fått min ilddåp i dette dramatiske landskapet denne uka og la meg si først som sist, dette har gitt en utrolig mersmak!

Jeg dro opp tidlig onsdag for å møte en kompis på Turtagrø. Etter en flott tur med bil fra Årdal over mot Turtagrø, stoppet vi ved foten av Store Soleibotntind, en myk start for en pyse. O2-opptaket fra sykkelsetet funket bra i steinura for vi var oppe på toppen på no time. For meg med liten erfaring var det gøy å klyve opp de siste metrene, selv om den garvede tinderangler hadde gått denne toppen i blinde med storm fra alle kanter. Toppen åpenbarte et landskap som var helt fantastisk! Austabotntindane, Store Ringstind, Dyrhaugsryggen..... Toppene er en ting, men det som pirrer meg er ryggene! Liste seg bortover en smal egg fra topp til topp, det må bare være noe for meg! Etter fem minutter med nytelse av utsikten kommer tåka og like etter dette kommer nysnøen, rett og slett helt fantastisk med nysnø midt i august :D Det er jo dette jeg alltid har lest om, i Jotunheimen får man ofte fire årstider på tur, magisk. Turen ned blir glatt, men tunga rett i munnen så går det helt fint. Tilbake til Turtagrø og opp med teltet....

I biblioteket leser vi at toppen vi har gått på beskriver som en enkel spasertur, så vi må heve lista for dag 2. Vi bestemmer oss for Store Dyrhaugstind. "Ryggen smalner inn på toppen og går over i en dramatisk rygg". Hmm, nå blir jeg vel liggende våken i teltet. Vi rekker akkurat en blå time og Storen i all sin prakt før soveposen kaller, sovner som en stein....

Frokost 08.00, tåka ligger tett rundt oss, men klok av erfaring fra dagen før så var det jo akkurat slik da også. Vi begynner på den lange ryggen mot toppen. På cirka 1500 moh kommer regnet og vi tar en liten pause og ser ann tåka. En snau halvtime etterpå slutter regnet og vi fotsetter retning himmelen. En ny "topp" erstatter den neste oppover før vi aner at noe er på gang like over 2000 meter. Fjellet går over i tåke og akkurat som vi hadde lest, stup rett ned mot breen. Jeg står 5 meter fra kanten og kjenner at det kiler i magen, tarmene vil ut og styggen sjøl prøver å dra meg utfor kanten. Slapp av, pust med magen..... Vi fortsetter opp mot fortoppen og plutselig ser vi rett ned i Ringsdalen også. Jeg kjenner at pustingen og gode tanker i topplokket hjelper sakte med sikkert, svimmelheten er borte, det samme er styggen sjøl. Vi kommer opp til fortoppen, jeg er i ekstase og adrenalinet bobler. Arne Næss hadde sikkert flira godt av meg, her står jeg på trygg grunn med bobler i blodet. Selve toppunktet ligger rett der borte, men akk så fjernt for meg og psyken min...... Jeg våger meg litt videre, puster rolig, enda litt videre. "Lett og fin klyving" stod det i boka, jeg stopper under selve toppen, har så lyst, men dette er over mitt nivå. Kameraten står tilbake på fortoppen minst like nervøs som meg, jeg snur og går tilbake. Jeg har sprengt grenser, flyttet fjell, overvunnet en skrekk bare ved å tusle ut dit. Jeg setter meg ned for å få blodet under kokepunktet, tåka kommer og går, Store Ringstind ruver like ved, Storen på andre siden, jeg er midt oppi dette landskapet jeg bare har lest om, sett på bilder. Jeg er hekta......

Dagen derpå, jeg sitter hjemme, burde jobbet, klarer bare å google ord som "Hurrungane" Store Dyrhaugstind" "Austabotntindane" "Falketind", bestiller nytt liggeunderlag på Sportslageret, mitt fra klasseturen i 95 suuuger, googler litt til, "Norgesguidene", klikker inn på 5 dagers fjellsportkurs i Hurrungane, sms til kompis, "hva tror du?" Vi er med begge to, han er like starstrucked som meg.

Klarer ikke tenke, er som en unge i dag, en unge som savner den nye lekeplassen sin, som bare fikk et lite glimt av den og som vet at han har så sinnsykt mye igjen og utforske i verdens vakreste, mest skremmende og mest magiske lekegrind.

Nevnte jeg starstrucked? Ja, jeg er starstrucked..... Til dere garvede ranglere, snart, en eller annen gang i nær framtid kommer en turrapport med luftige egger og fancy begrep og tall som angir vanskelighetsgrader, bare ikke ennå. Jeg må fordøye dette først, komme videre, gleder meg.

Prøve å jobbe litt kanskje....

post-8784-133474764247_thumb.jpg

post-8784-133474764252_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ingenting er som Hurrungane for meg, helst i knallvær da!

Kjenner meg igjen i det du skriver på slutten. Har i år tatt en sjefsavgjørelse om å ta et klatrekurs. Det blir ikke i år, men en av de to neste somrene. Klart jeg skal gå Skagastøls- og Styggedalsryggen, Maradalsryggen og Austabotntraversen :D:D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nok av godbiter å velge i ja :D

Faktisk klatret litt i Drammensområdet for noen år siden, topptau og kort vei til bakken, da klarer jeg meg ganske bra. Bera, Hamre og Ytre Lahell er alle fine plasser.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk krølltopp :D

Jeg er mentalt sett på tur igjen allerede og samtidig veldig støl i ett par tre muskler som jeg ikke har fått bruk for i terrengsyklingens verden, som er den lekegrinda jeg vanligvis benytter. Tror det blir et kutt i antall sykkelritt i 2012 til fordel for andre aktiviteter :D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fin rapport, husker når vi starta også, i beggynnelsen var ting skummelt, men så vil man bare ha det luftigere og mer utsatt hele tiden og da baller det på seg, hehe :)

Gikk hele dyrhaugsryggen og rapellerte ned fra søre dyrhaugstind ned på bandet og videre over breen ned til turtagrø, fin tur bare opp til store også, heldigvis så står jo fjellet der det, så du kan prøve igjen senere :)

Tok kurs med www.bre.no det kan anbefales på det varmeste!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Først litt engelsk: jeg lærte "strike - struck - struck" på midten av 80-tallet. Tipper derfor at det heter "starstruck"...

Gratulerer med debut i Hurrungane! Du er nok ikke den eneste som har stoppet på fortoppen på Dyrhaugsryggen! I 1996 hadde jeg min første tur gjennom det fantastiske området. Vi hadde ambisjoner om både Nordre Skagastølstind og Store Dyrhaugstind, men måtte melde pass på begge. Siden den gang har jeg gått både Skagastølsryggen og Styggedalsryggen, så det er bare å ta tiden til hjelp.

Gå gradene og få med deg en erfaren klatrer du kan lære av. Lykke til videre i høyden! :arrow:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av Chirsbom
      Hei! 
      Etter å ha bedrevet litt sporadisk men jevnt økende campingliv, av sorten uten dekk, har jeg satt meg i fore å få mest mulig ut av det kommende året ut i fra de forutsetningene jeg har. Dvs uten fast bil, men med mulighet for å låne hvis turen tar flere dager, ellers er kollektivt en fin transportform. Samt at pga jobb så begrenser mulige turer seg til et par 3 netters og en 8 netters i løpet av sen vår, sommer og tidlig høst, og da med Oslo som utgangspunkt. Alt kortere enn som så blir i en av markene rundt byen.  
      Hittil i år har jeg sovet ute 3 netter i Nordmarka, og jeg har for så vidt meste av utstyr jeg trenger for å klare meg ute noen dager i alt annet enn det mest ekstreme været. Sånt står på planen for neste vinter. 
      Jeg har til gode å gå fra et sted til et annet over flere dager, krysse en vidde, et fjellparti osv feks. Og jeg har til gode å bestige en 2000 meter. Dette er da noe jeg ønsker å gjøre, vel og merke av den lettere sorten da jeg ikke har utstyr til eller erfaring med klatring. 
      Jeg liker snaufjellet, skoger som rundt Femunden, dype daler og storslåtte fjell med snø på. Sikkert ikke utenom det vanlige det, men jeg håper åltså få noen tips til eventuelle ruter og mål som kan anbefales ut i fra overnevnte ønsker og forutsetninger. Hvor ville du dratt hvis du var meg, og hvorfor? 
      Takker og bukker for alle innspill!
      Mvh
      Christian  
       
       
    • Av Abborsjøen
      Hei,
       
      I forbindelse med tur til Rondane om et par uker har jeg noen spørsmål:
       
      1) Hvordan er vær- og førehold i Rondane på denne tiden av året? (Bart, vått, snø?)
      2) Hva er anbefalt rekkefølge og rute for å gå alle toppene over 2000moh? Vi har 3 dager til rådighet.
      3) Er det mulig å leie sykler fra Spranget og inn til Rondvassbu? Hvordan gjøres dette i praksis?
       
      Takk for innspill!
      Ståle
    • Gjest Anonymous
      Av Gjest Anonymous
      Håvard var sporty og ble med på tur igjen! Vi feide av gårde fra Trondheim i 7tiden om morgenen, lånte nøkkel på Hjerkinn og kjørte inn til Maribu. På veien inn rota vi oss inn i en flokk moskus, nesten som å være på safari. Vi tok bilder og klappet og hoiet slik som ekte turister skal.

      Vi kjørte litt forbi Maribu og parkerte bilen. Fortsatte opp på venstre side av Svånå. Det var forholdsvis lite snø, men litt høyere oppe ble det mer. Vi kom tilslutt opp i tåka også. I ettertid ser vi at vi var litt sløve akkurat i dette tidsrommet. Egentlig hadde vi vært litt sløve før også, vi hadde ikke noe kart for dette partiet av turen. Så er dette også en tur som krever fire 50000-kart da, så vi er kanskje unnskyldt. Men å ikke ha kart på starten begynner jo å bli en vane!?

      Da vi kom til vann 1500 så vi at det var helt isdekt, uten snø. Her fikk jeg den geniale ideen å arrangere skøytemesterskap på Dovre. Jeg ble oppglødd av å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde vært noen som hadde gått på skøyter akkurat her før. I iveren min gikk jeg ut på vannet (vi vurderte 3-4-5cm som panseris, må vite) og liksomskøytet bortover. Vi visste at vi skulle ta til venstre sånn ca. litt lenger inne, og fortsatte langs vannet. Kanskje skulle jeg i stedet for å mase om klappskøyter og kondomdresser, mast om at Håvard skulle grave opp kompasset sitt fra sekken, for jeg hadde jo glemt mitt:)

      Etterhvert syntes vi at vi hadde gått vel lenge før Bruri dukket opp. Noe av forklaringen var kanskje at vi bare så 20-30-40-50 meter. Da vi kom inn på DNT-stien begynte vi å lure, men vi hadde ikke kart så vi forsto ikke helt sammenhengen. Jeg tenkte at dette går i dass, Håvard prøvde å virke mer optimistisk. Tilslutt dro Håvard opp kompasset og ba meg peke i retning nord, jeg pekte 180grader feil. Jepp, vi hadde gått i ring. Det ble med ett litt klarere og vi så vannet vårt på høyre hånd.

      Nå ble vi nødt til å slette alt som var av gammel retningssans og gå på måfå i retning vest. Etter å ha krysset sporene våre kom vi snart inn på vann 1524, og vi kunne se skyggen av Bruri over oss. Vi kunne endelig spise litt niste, før vi fortsatte skrått opp mot venstre til ryggen vest for 2001. Litt vel hard snø var det, men vi fikk da tråklet oss opp. Opp ryggen gikk det som en lek. Det begynte å blåse litt, men TO ganger kan vi vel ikke blåse bort!? Vi nådde varden og nødt utsikten mot grå ull.

      Ned igjen gikk det lettere, været ble litt bedre og, så vi fikk sett de fleste toppene. Vi ruslet ned den fantastisk vakre Svånådalen og var enige om at vi var FOR erfarne, derfor gikk vi oss bort! Uansett, jeg satte umåtelig pris på colaen i bilen til Håvard, den var på sin plass. Turen var super den, og vi oppnådde det viktigste, nemlig å nå toppen.
    • Av eaa
      Turen utsatt
      Planen var tur på mandag, med kopplamma Roger og Lars. Målet var igjen Hurrungane, med Dyrhaugsryggen og Nordre Midtmaradalstinder hvis mulig. Men været var elendig med nedbør og skodde over store deler av sør-Norge, så det ble til at vi utsatte hele greia. Men allerede tirsdag lå igjen fjella lysende og melishvite på webkameraet til Turtagrø, og også onsdagens værmelding så svært så smilende ut ! Så vi kastet oss rundt og bestemte oss for onsdagen. Dessverre kunne ikke Lars da , så kun Roger og jeg planla avreise fra Hamar kl. 0100.

      Med lys og lykte
      En drøy halvmåne lyste blekt over Ringsdalen, da vi stoppet v/ enden av anleggsvegen mot den lille demningen over Ringsåa. Kl. var blitt 0515. Over oss tindret kosmos på en blekkblå nattehimmel, der Orion stéget himmelhøg og ensom vestover langs Mjølkevegen. Fillete bleke skoddespøkelser kringsatte høgtoppene på begge sider av dalen, og kun et øde sjo av rennende vann hørtes gjennom oktobernatta, som var mild, mørk, og luftet modent av viju og fjellgras.

      Vi knyter fjellskoa, skrur på hodelyktene, og tusler så iveg mot Dyrhaugsryggen. Vi ser at det ligger nysnø der oppe, ned til anslagsvis 1500 moh. Jeg kjenner umiddelbart at formen ikke er helt som den skal, så ufattelig daff og dau ! Får håpe det henger sammen med et totalt fravær av søvn den natta, samt en generelt dårlig dag… Så vi går kun en halvtime før vi tar første rast, så vidt innpå flata rett ovenfor dalbrekket mot Ringsdalen. På veg opp dit begynner vi så smått å se bakken funkle av rim i det blåkalde diodelyset fra lyktene. Og mens vi inntar et eple hver, ser vi nå det samme som vi observerte på natturen vår til Besshø i våres (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=5183) - brått vokser et digert og gnistrende hvitt lyspunkt opp på nordhimmelen, står og lyser intenst i en håndfull sekunder, for så langsomt å synke litt sideveis ned og dø… Altfor kraftig til å være speiling i et fly eller en satellitt, og ”banen” så også litt sjuk ut . Ikke hørte vi noe heller, natta var like stille som før. Kun en liten sønnatrekk pustet lett over moserabben der vi satt. Snodige greier ja, somme tider kan man bare undres...

      Men vi er ikke mørkredde vi, så vi vandrer med freidig mot videre. Nå er også øynene blitt rimelig nattvante, så vi skrur av hodelyktene. Det tafatte døde halvlyset fra månen er ganglys nok. Vi forlater snart vegetasjonen, og merker at ura er glatt av rim. De vanligvis så mjuke moseputene langs råsigene er også frosset, og derved like glatte som stenene. Idet vi når kollene v/ Dyrhaugstjenna, er allerede østhimmelen tydelig lysere, og tjenna speiler prøvende den nye dagen, småkruset av trekken, og fortsatt totalt uten antydning til is noe sted. Vi runder tjenna på vestsiden, og starter på hovedstigningen opp Dyrhaugsryggen, ei eneste lang og diger stenrøys videre, helt til topps.

      I tåke over eggen
      Vi når etterhvert snøen i ca. 1500 meters høgde. Den ligger sammenføket mellom stenene, og en tynn skare bærer dårlig, så vi faller stadig igjennom. Tungt å gå i slikt, og det skulle vedvare hele turen, så lenge vi var på snøen. På ca. 2000 moh når vi tåka, som her står tjukk i fjellveggen og i dalrommet mot Skagadalen. Men skoddelokket er ikke tjukt, så et varmt pastellfarget skjær av morgenrøde omgir oss mens vi når den første fortoppen, der fjellet smalner av og selve Dyrhaugsryggen starter. Ved fortoppen tar vi på tjukkere vanter og vindtette jakker. Vinden øker litt her oppe, det samme gjør snødjubden, som varierer mellom 10 og 40 cm. Godt å ha gamasjer ihvertfall. Vi holder videre ut mot Ringsdalen forbi de første hamrene retning Store Dyrhaugstind/2147, som ikke er langt unna, men helt borte inni tåka. Vi går over enda en fortopp m/ varde (trodde et øyeblikk at den var Store), før vi klorer oss opp de siste bratte opptakene til Store, der Ole Berges store varde fra 1916 står rimhvit, og fortsatt like støtt som fjellet selv. Ny topp for Roger. Sjøl var jeg her en speilblank vårdag den 29.04.2004. Stående ved varden gulner brått lyset omkring oss, og en blå himmelflekk fyker forbi og slipper nesten fram sola. Vi tar et par bilder i all hast. Det varer kun sekunder, før gråladden igjen sudder konturene ut, og vi begir oss videre mot M-1/2135. Grei skuring dit, vi følger egga nesten hele vegen, unntatt på et par punkt hvor vi holder ørlite ned i Ringsdalsiden. Greit med snø egentlig, gir fotfeste der det ellers kun ville vært islagte sva nå.

      Imot oss gyver tåka fort på vinden, og både klær og ansikt iser ned da tåka fryser på . Det samme skjer på kamera og ikke minst optikk, så her må man beholde objektivdekslene på lengst mulig, og så fotografere kjapt før glasset ser grått og sandblåst ut! Jeg hadde vel 10-15 sekunder på meg før optikken ble nediset, ihvertfall motvinds. Blir ikke mye bilder av slikt. Irriterende, når vi vet at overalt er det egentlig finvær omkring oss. Tåka genereres kun over høgryggene, fra anslagsvis 1900 moh og oppover til like over toppene. Av og til letner den et øyeblikk, slik at vi ser egga rundt oss i noen ti-metre, men det varer kun sekunder om gangen. Men akkurat idet vi når M-1/2135, fyker tåka av et øyeblikk, slik at jeg rekker et bilde av Roger på toppen, mens en gullkantet tåkebanke kommer veltende fra sør bak ham.

      Vi sprader raskt videre mot neste, som nå er M-2/2134. Her oppe fra hører vi to massive ras, to øredøvende og skrekkinngytende brøl nede fra Ringsdalen , og de varer begge leeenge. ”Er nok isras” sier vi, og tenker på at vi skal nedatt den bratte Ringsbreen om litt… Egga til M-2 er spasertur, men innunder denne bratner det brått til. Ikke så vanskelig, men de litt store svapregede blokkene under toppen holder bare 10 cm snø, noe som gir dårlig fotfeste. Samtidig er det nok til at alle håndtak er usynlige eller nediset, så vi famler og klorer litt for å finne en brukelig veg opp her. Vi ender opp heeelt ute på eggkanten mot Skagadalen, og der er det laaangt ned! Men med mjuke forflytninger og balansert tyngdeoverføring går det helt greit opp, men ingen glipptak ville blitt tilgitt her.

      På M-2/2134 står en puslete liten varde. Her øker det også noe på med snø, snittdjubden blir kanskje 30 cm her, med enkelte djupere og attføkne snøhøl innimellom. Og skaren holder seg stadig litt for tynn, og bærer oss stadig dårlig. Mens vi står på M-2 løfter plutselig lyset omkring oss, og alt blir varmhvitt og dust. Og så - svosjhh! - med ett rives tåka i filler, og vi ser hele Skagastølsryggen fra Nordre/2167 til Storen/2403! De rager som svarte hoggtenner opp over den tåkefylte Skagadalen, og videre foran oss hvitner Dyrhaugsryggen videre mot Søre/2072. Wow ! Jeg river fram kameraet, og myser i søkeren. Med før jeg får sukk for meg er optikken rimhvit, og jeg må i hui og hast få rensket denne før tåka faller tilbake over oss. Jeg rekker et par av Roger foran meg på egga, samt et enstaka bilde av en sær hvit ring bak meg, en sjelden tåkehalo henger i medlyset over skyggedjupet mot Skagadalen (Bilde fra tråden ”Merkelig...”: http://fjellforum.net/download.php?id=4593). Men hvor lenge var Adam osv... Skodda sluker atter fjellet og oss, og vi tar iveg videre mot Søre Dyrhaugstind/2072, den siste 2k-toppen langs ryggen. På laveste bandet før denne tar vi en rast. Oppe på M-1 hadde slangen på min Camelbak frosset, så jeg stappet den da inn mot ryggflata inne i ryggsekken. Nå hadde den heldigvis tint opp igjen, og det var godt med litt drikke nå, litt for lenge siden sist. Skodda ble nå bare tjukkere, og det ble følgelig også litt mørkere, bare et dødt og grått lys i en øde og sort/hvit verden. Men heldigvis løyet nå vinden litt, mens vi stadig falt igjennom skaren oppover den slake stigningen som gjensto til Søre/2072.

      På Søre så vi intet. Alt var grått. Vi kikket over snøkanten utfor stupet mot Skagadalen, der 4’er ruta fra bandet kommer opp østveggen på Søre. Nå så ruta usannsynlig mye verre ut enn som så, der den vertikalt forsvant ned den snøplastrede veggen, og inn i skoddedjupet under oss. Dette var ihvertfall ingen 4’er rute i dag ! Well - so far so good! Dyrhaugsryggens fire 2k’ere er nå unnagjort, og vi rusler av ryggen ut mot bratta i sør, mot våre siste mål for dagen, nemlig Nordre Midtmaradalstind/2025 og Nestnørdre Midtmaradalstind/2062. Men først må vi over Berges skar...

      Berges skar
      Ned fra Søre/2072 mot Berges skar er det temmelig så bratt. Noen knauser østpå kanten mot Midtmaradalsbreen omgås til høyre (vest). Her måtte vi utvise forsiktighet, da det lå bra med snø akkurat her (snøværet hadde slått inn fra SV), og man nok ville rutsjet langt hvis man falt her. Roger gled et sted, og ble hengende på en stenknupp etter én hånd . Men han glapp ikke taket, og heldigvis var det nettopp der et lite skråplatå på en 3-4 meters bredde like nedunder ham, så noen overhengende fare var det ikke akkurat der. Han hadde jo også isøksa for hånden...

      På veg ned bratta krysser vi forbi munningen på vårt planlagte vegvalg nedatt til Ringsbreen, ei bred og nå snølagt ur-renne, som skrår bratt ned vestflanken på Søre. Jeg hadde studert bilder jeg tok av renna fra Soleibotn-tindene 4 uker tidligere, og både renna og breen nedenfor så farbar ut, ihvertfall på bildene... Men først altså - Berges skar og Midtmaradalstinder.

      Bratta nedover flater etterhvert ut, og vi går så på egga ut mot Berges skar. Til venstre har vi stupvegger mot Midtmaradalsbreen, og ditto til høyre mot Ringsbreen. Førstnevnte bre ligger nysnødekket, sprukken og skyggeblå, i flott kontrast til den ennå snøbare og høstbrune Midtmaradalen bakenfor. Skylaget tupper såvidt nedpå Store Midtmaradalstind/2056, mens Mannen/1930 og Kjerringa/1958 såvidt går klar av skodda. Ute i Ringsdalen ligger skodda tjukkere, der vi bare såvidt kan skimte breene innunder Ringstindene. Likeledes er også våre neste mål, de Nordre Midtmaradalstindene, søkk vekk i den drivende tunge tåka.

      Vi ender opp ute på spissen av egga før Berges skar. Der er det styggbratt ned en 3-4 meter ned til bunnen av skaret, men en omgåelse mot høyre (vest) skal vissnok la seg gjøre. Roger inspiserer nedtaket, og mener vi bør prøve å komme ned til høyre før spissen. Etter en del leting, finner jeg et håndtak som tillater at jeg sakte kan slippe meg så lang jeg er, ned på ei 50 cm bred hylle i bergveggen 2,5 meter lenger ned. Aberet er bare at snøhylla kollapser , for den består kun av ei mager snøbru mellom bergveggen og ei 10 cm tjukk stående stenhelle lenger ut, og imellom dem er det 1,5 meter djupt. Så jeg må da stå på den 10 cm tjukke stående hellekanten, og støtte meg på bergveggen innafor, og så føtte meg på hellekanten i retning skaret. Lenger borte finnes kun stupsva, med 10 cm sukkersnø på. Og under meg styrter ei stygg glatt renne 200 meter rett ned i bregleppa. Uææ - dit vil jeg ihvertfall ikke !

      Men da roper Roger at det går greit ned fra spissen likevel! Han hadde bare ikke vært langt nok utpå til å oppdage mulighetet første gangen. Så derfor returnerer jeg til der jeg slapp meg ned. Men siden snøhylla nå var borte, rakk jeg ikke oppatt til håndtaket jeg heiste meg ned fra, og måtte søke et annet opptak enda lenger tilbake. Opptaket er ganske tricky, og temmelig utsatt også, så jeg fomler litt med å komme opp her. Roger kommer tilbake, og vi heiser opp sekken min. Roger forbereder så et langt slyngebånd for å hjelpe meg opp, men jeg gutser meg opp ved egen hjelp før han er klar med båndet. Vel vel, att og fram er dobbelt så langt! Ned vegvalget til skaret går det omsider helt greit. Her finner Roger også ei kile som sitter dønn fast i fjellet. Men videre opp på andre siden av skaret viser det seg såmen ikke å være greit..!

      Retrett
      Opp mot de Nørdre Midtmaradalstindene fra Berges skar er det meget bratt, og fjellet er for det meste noe svapreget. Kun drøye 10 cm snø sitter her plastret på berget, for grunt til å gi godt fotfeste. Gang på gang sklir føttene unna, og siden ingen håndtak er synlige eller tillitsvekkende, blir dette vanskelig. Vi krafser og leter etter sprekker og håndtak, men sprekkene er iset igjen, og håndtakene enten for små eller for uformelige til å gi skikkelig tak. Vi sonderer att og fram og opp og ned, men finner intet trygt opptak noe sted. Vi bruker en del tid her, men gir til slutt opp. Klokka tilsier også at vi bør returnere, så vi tar iveg oppatt mot renna vi tenker benytte ned til Ringsbreen.

      C-moment til Ringsbreen
      Renna er bred og godt snølagt, og grei å gå nedover, forutsatt at man planter hæla godt i snøen for hvert steg, og sikrer litt m/ isøksa. Men idet vi når bretunga som kryper litt opp i renna, blir underlaget mye hardere, så vi stopper og tar på stegjerna der. Deretter holder vi sørkanten av renna videre, og møter snart et stort tversgående brudd i bretunga (se oversiktsbilde). Bruddet går vi forbi over snølagt klippe på sørsia, og møter deretter selve breen. Ei diger bregleppe skiller denne fra berget, og 3-4 meter djupt nede i gleppa skrår isglasert berg bratt innunder iskappa, og forvinner i et blåsvart djup under isen. Gud vet hvor langt dette går, men nåde den som måtte falle nedi der.. ! Vår utfordring blir her å komme over bregleppa. Isveggen på motsatt har et svakt overheng imot oss, og kanten ligger en halv meter over hodet på oss, der vi står på bratt og glatt klippe 1,5 - 2 m fra isveggen.

      Vi leter opp en liten nabb på berget der isen er som nærmest, ca. 1,5 meter unna. Derfra kunne man strekke ut isøksa, og så lene seg på denne mot isveggen. Samtidig måtte man skreve over gleppa, og stemme en stegjerntupp inn i isveggen. Stående slik skrevsover hele bregleppa, og støttet på ei isøks, kunne jeg da med en annen isøks krafse av snø og firn oppe på iskanten. Ved deretter å tyne kropp og armlengde skikkelig (ikke falle nå!), nådde jeg å sette en isskrue 20 cm innpå breen. I skruen festet vi ei karabinslynge som håndtak. Planen var deretter å holde i slynga med en hånd, og feste isøksa i isveggen med andre hånda, og så på disse samt stegjerntuppen gutse seg opp på breflata. Jeg har begge håndtakene inne, og teller 1-2-3! Full sats på ”bakbenet”, full kraft på armtakene, og jeg lander på breen ! Eneste haken var at håndstroppen på isøksa som satt igjen nede i isveggen nesten stoppet meg. Roger repeterer C-momentet, og vi er endelig trygt i havn på Ringsbreen!

      Breens sprekkmønstre er finstudert på forhånd, på 4 uker gamle bilder tatt fra Soleibotntindene, så vi vet hvor hovedmønstrene er. På breen ligger nå ca. 25 cm snø, så alle større sprekker er for det meste åpne. Dog skjules helt 50-60 cm brede sprekker. Med våken betraktning av breflatas farge- og snømønstre føtter vi oss videre, fritt og uten sikring. ”Her’a?”, spør jeg et sted, og prodder mistenksom isøksskaftet ned 20 cm foran føttene mine. Det går rett til bunns og etterlater seg kun et svart høl i snøen… Så jeg mener vi hadde god kontroll, i hvert fall i de rådende lysforholdene. De snødekte sprekkene var max 50-60 cm brede, og slike blir sjelden djupe. Vi rasker som reven over isen, og videre mot dalbrekket lenger nede. Vi skal ned der skitraséen kommer opp til breen vinterstid.

      Uggen svaklyving
      Men dette var et skikkelig usympatisk vegvalg nå, selv om det krydde av rype der! Nedfarten er styggbratt, og overalt finnes bare vannsiklende såpeglatte sva, strødd med småsten. En fotballstor sten som ruller av svaet, styrter helt til dals kun med 3-4 kjempesprang. Ingen av oss var fristet til å prøve det samme... Vi bruker tid her, men redder oss etter hvert ned, men ultraforsiktige bevegelser på delvis knøttsmå og råsleipe fester. Huhh ! Så godt å være nede i erosjonsrøysa. Vi vagler oss jamt og trutt over denne, og når endelig stien og mjukere lende langs Ringsåa ute i dalen. Derfra er det godt å kunne strekke ut langs den fine stien på østsiden av dalføret. Vi når bilen kl. 1845, og idet vi har byttet til tørt tøy er det allerede mørkt. Etter junkfood i Årdal (og nå har vi funnet ei bedre sjappe, Nils! ), gjenstår 4 trøttende kjøretimer hemmat i mørket. Stuptrøtte måtte vi sove 40 min i bilen på Tonsåsen, og var hjemme ca. 0030. Så den natta fikk jeg nå sove da! Men kona syntes nok jeg var treg på morran, og spurte meg idet hun dro på jobb: ”Skal du ikke på jobb i dag eller..?”
      Hvorpå jeg svarte bråkjekt ”Jo jøss!” - og sov som en rakfisk til ti på ti!










    • Av Ole-Petter
      Med Kniven og Saksa ”i beina” fra dagen før, skulle dagens mål være peanuts: Sørlige Smørstabber og Gravdalstinden.
      Vi mente å ha gjort et genialt trekk da vi parkerte ved Fantesteinen, og lett kunne kjøre på skaren nedover og i retning Bøverbreeen. (Da jeg etter turen måtte traske veien fra Krossbu og opp til Fantesteinen, 25 min, var jeg ikke like sikker på det geniale i dette.)

      Ved foten av Bøverbreen fikk Lars-Petter skifellene mine, mens jeg gikk med stegjern på den harde skaren. Det gikk raskt oppover i sørkanten av breen, og snart var vi oppe på breflata. Storen skiller seg ut fra Vesle Skagastølstind fra denne vinkelen, og det var et interessant skue. 2 timer etter start begynte vi på de siste bakkene opp til det vi trodde var Smørstabbtinden SV (2045m), men undret oss over at GPS-en ikke var helt på bølgelengde. Det flotte været gjorde at det først var på toppen at jeg dro fram kartet igjen, og kunne slå fast at GPS-en hadde rett; dette var bare høyde 1927 nordvest for dagens første mål.

      Vi ruslet ned og fant ut at det egentlig ikke var noe tap; det var fantastisk bare å leve i dag, så å si vindstille og sol fra klar himmel. Frokost ble inntatt i motbakkene opp mot Smørstabbtinden SV, som bød på overraskende fin egg og nydelig utsikt oppover. Etter 3 timer fra bilen kunne vi notere oss dagens første topp, fotograferte, og gikk raskt videre. Nå strømmet det folk til fra alle kanter, virket det som. I skaret sør for S-1 satte vi fra oss skiene og sekkene, og tok fatt på Gravdalstinden.

      Gravdalstinden (2113m) og vinkelmåling
      Sporene gikk dype litt sørøst for eggen og opp. Det var en bratt helling her, som man dermed kunne runde. Det gikk såret greit opp, snaut 20 minutter. Fortsatt var det flott og enkelt å gå med stegjern på skaren. Nye bilder og deilig utsikt, før returen; der jeg ville prøve å ta meg ned den bratte hellinga stien opp hadde unngått. Det var jammen bratt, men uten problemer med stegjern. Midt i bakken målte jeg hellinga med skistavene mine:

      Jeg har markert hver 10 cm på stavene, og målte midt i bakken: Vertikalt mål 100 cm, horisontalt mål 70 cm, antatt 90 grader mellom stavene. 100/70 er om lag 1,43. Inv TAN av dette gir en bakkehelling på 55 grader – kjekt å vite og grei erfaring å ha med seg.)

      Noen folk på ski lurte etterpå hva for en gærning som hadde gått ned der, men jeg følte det helt trygt med stegjerna mine, og det var egentlig ikke så altfor langt å rutsje heller, om en hadde prestert å falle.

      En artig egg
      Opp mot 2033 var det blitt svært bløtt i solhellinga, med stadige gjennomslag, og i sitrende spenning over neste egg som ventet formelig småløp vi nedover østeggen. Jeg rakk knapt å ta bilde på toppen (2033). Snart ble det overraskende bråstans ned eggen, og jeg husket med ett å ha lest noe om dette. Heldigvis gikk det en liten hylle tilbake i den isete skyggesiden – og det var ikke utsatt her. Et fall ville bare gi en begrenset rutsjetur, så jeg sparket opp skikkelige trinn med stegjerna, sønnen sendte sekkene ned til meg, og snart kunne vi lett fortsette bort den tidvis luftige eggen. Denne eggen var høydepunktet denne dagen, se bildene!

      Vi kom etter hvert ned i et skar igjen, satte igjen sekkene med skiene på, og ruslet lett opp på 2030 – dagens fjerde 2k, med flott utsikt rett bort på Storebjørn. Nordeggen ned denne så helt grei ut, men vi skulle tilbake til sekken, og spente skiene på, og suste som dagen før ned til Krossbu. Da gjensto bare å rusle opp til Fantesteinen, hvor bilen sto parkert. Det var nok bedre å gå asfalt tilbake til bilen, enn å slite i våt og tung snø samme vei.

      Selv om godværet var meldt å fortsette, var vi nå vel fornøyde og svidde i ansiktet, og satte nesa hjemover.



  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.