Gå til innhold
Bjørn-Even

Skrekktur til Rauddalseggje

Anbefalte innlegg

I starten av tinderanglerferien for meg og sondre hadde jeg en ganske guffen opplevelse.  
Som noen kanskje har sett har jeg spurt litt her på forumet om klatringa på Store Rauddalseggje og om denne ville la seg klatres usikra. 
rundt klokka 11 om morgenen la jeg ivei alene mot olavsbu mens sondre dro til slettmarkhøe for å sanke topper. jeg hadde veldig mye energi da jeg gikk mot olavsbu og etter 3 timer kunne jeg spise lunsj under hyttetaket og se på min store utfordring, en gigantisk monolit av stein, kongen av Rauddalen. 
 
Etter å ha vært på olavsbu i cirka en time la jeg ivei mot ryggen opp mot Store Rauddalseggje, jeg kjente at jeg begynte å bli litt bekymret, jeg var jo alene, og ettersom jeg har ganske god fantasi begynte det å dukke opp bilder inni hodet mitt av kadaveret mitt som ligger opphakket i bunnen av en steinrøys. da måtte det musikk til for å roe meg, jeg prøvde å høre på noe veldig heavy greier som går under sjangeren "doom metal" i håp om at det ville gi meg litt mer mot, men da jeg så den svære hammeren ble det så skummelt at jeg skrudde av. 
jeg nådde bunnen av hammeren etter en drøy time og man møter en del småhammere først, disse var uproblematiske.
 
jeg hadde på meg svasko og en stappfull sekk med goretex jakke, fjellstøvler og litt småting som gjorde at sekken ble ganske tung, ikke ideelt for klatring med andre ord. det første opptaket hadde jeg hørt mye skummelt om, det ble sagt at de første 3-4 meterne lå rundt 4-tallet. og det stemte vel egentlig på en prikk, opptaket starter med et 4-opptak sirka en og en halv meter over en smal egg med skråsva på den ene siden som endte i stup. jeg tenkte at hvis jeg kom meg opp dette opptaket ville resten gå greit. så jeg kjørte på og kom meg opp, "kan ikke gi meg nå" tenkte jeg, så jeg fortsatte å klatre en skarp stein der jeg måtte kile fast armen min nedi en sprekk mens beina mine hang i løse luften i stupet mot Rauddalen.  "nå må jeg være over det verste" sa jeg til meg selv og smilte litt. det er godt mulig at jeg klatreteknisk var over det værste, men nå ble ting plutselig ganske mer luftig og utsatt, og jeg merket at psyken begynte å svikte meg. jeg begynte å se for meg at jeg ikke kom meg hverken opp eller ned, men der så jeg plutselig et opptak rundt 3 tallet, og et til. jeg kom meg opp disse to og sto på en liten hylle der jeg såvidt hadde plass til halve foten min og heldigvis noen gode håndtak. den eneste muligheten jeg så nå var å liste seg ut på en hylle til høyre som var så trang at jeg måtte åle meg på magen og deretter stå på noen små tåhyller og lene kroppsvekten mot fjellet.  
 
Sakte men sikkert innså jeg at det ikke ville gå. Psyken min var totalt nedbrudt nå, jeg følte meg like hjelpesløst som et lite barn som har mistet moren sin på et kjøpesenter. 
jeg prøvde å memorere veien jeg hadde klatret opp og det jeg grudde meg mest til var "haifinne-steinen" hvor jeg måtte slippe beina utfor stupkanten.  huff nei nå hadde jeg rota det skikkelig til! 
jeg husker ikke hvor lenge jeg satt oppi hammeren  uten å ha no særlig fremdrift hverken oppover eller nedover, men jeg kom meg ihvertfall forbi de fleste utfordringene og hadde nå bare det første og vanskeligste opptaket igjen. her satt jeg ihvertfall i 10 minutter og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ned, jeg hadde jo en grisetung sekk på ryggen. jeg tok en slynge jeg hadde funnet lenger oppe i hammeren og festet den rundt sekken og foten min, og firte den ned. det gjensto fremdeles 2 meter ned til svaet  og eggen. idiot som jeg var trodde jeg at sekken skulle stoppe på svaet når jeg slapp slyngen fra foten min, og da skjer det. sekken treffer svaet med et dunk, og så kommer en lyd som jeg ikke likte, en ekkel rullelyd. Der rullet sekken min ned mot stupet. nederst ved stupkanten var det noen steiner. kunne de stoppe sekken min? nei det kunne de ikke, sekken min forsvant utfor stupet.
jeg klatret ned opptaket(som hadde gått greit med sekk også).  der sto jeg med bukse, svasko og ulltrøye og så dum ut. jeg var så rasende som jeg aldri har vært før jeg kom meg forbi hammerne og når jeg endelig sto på trygg grunn på ryggen, begynte jeg å kaste steiner mot Rauddalseggje. jeg kunne omtrent høre Rauddalseggje stå der å le av meg.  hvis noen hadde sett meg mens jeg skjellte ut og kastet stein på rauddalseggje hadde de trodd jeg var helt gal.
 
jeg kom meg ned til olavsbu, og fikk laget en regnjakke av en søppelsekk og fikk en kopp kaffe og noen kjeks av hyttevaktene der. så la jeg ivei tilbake mot Eidsbugarden i svasko, det ble en ganske spesiell tur tilbake, mye banning, synging, løping og samtaler med meg selv fikk tiden til å gå fort og etter 3 timer var jeg tilbake. 
 
her er den skumle sangen som skulle få opp motet mit:

 

Vis rapporten i Turkartet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Mandig å "stå fram" med historien i alle fall Bjørn-Even, og bra at du er like hel.

Men jeg håper dette bare gir deg enda mer lyst til å lære skikkelig sikringsarbeid slik at du kan gå turen trygt sammen med en trivelig klatrepartner.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei Bjørn Even! Det var da en skummel opplevelse — flott du slapp med livet i behold :):shock:

Jeg har hørt det var en der falt utfor hammeren og ble drept. Har også sjøl prøvd å komme opp hammeren, men da jeg kom opp til innsteget under hammeren,

skjønte at det ble for for risikabelt, og at vanskene oversteg evnene mine :?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei Bjørn Even! Har jo hørt om turen din og jeg var jo der oppe helga før og visste jo hvordan det var der oppe! Nei, ikke trivelig å få "den følelsen" der oppe. Dere har jo hatt noen tøffe turer også etter denne...uten sikring....så pass dere. Ikke bli for overivrige. Bruke de kunnskapene dere har fått på klatrekurset :D og ikke bli FOR dristige. :-) Dere er unge og skal leve lenge.....små marginer blant tindene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Veldig fint at du står fram med denne historien din - det viser styrke. Mange, kanskje de fleste av oss, ville tiet om en slik historie. Ble nesten skjelven i beina av å lese, så godt gjenfortalt også :-)

Håper også den er med på å bidra til bevisstgjøring om at sikring er kult - usikret gåing er ikke kult, i alle fall ikke for de fleste av oss som ikke har nødvendig erfaring og selvsikkerhet til å gjøre det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Håper også den er med på å bidra til bevisstgjøring om at sikring er kult - usikret gåing er ikke kult, i alle fall ikke for de fleste av oss som ikke har nødvendig erfaring og selvsikkerhet til å gjøre det.

Det er å håpe. En hver får gjøre som man vil, men den dagen man går steder usikret direkte eller indirekte fordi andre gjør det, fordi man føler man burde gjøre det for å matche andre osv... Flott å stå frem med historien.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Herlig historie :-) bra skrevet!

3 timer i svasko ;-( høres ut som gnagsår +++

Kjenner meg litt igjen fra Uranostind, var på toppen alene og tenkte jeg skulle returnere via Søre Uranostind (det er 3 klatring ned her)

Kom meg et stykke ned, bratt og luftig. Måtte til slutt gi meg da forholdene ble for risikofylte.

Hadde liten lyst til å gå opp igjen. Det begynte å bli sent på ettermiddagen også, satte meg ned og tok en mat/tenkepause. Følte meg helt nedbrutt. Kom meg tilslutt ned via toppen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

bra dere likte gjenfortellingen :D

når jeg ankom hytta på kvelden og fortalte sondre om turen var den litt mer spekket med adjektiver + at jeg til stadighet snakket om at det var en slags djevel eller demon som hadde bosatt seg i Rauddalseggje.

jeg og Sondre fant forøvrig igjen sekken 4 dager senere ganske høyt oppe i et svaparti ved den vestligste breen(der det forresten var dype sprekker som var skumle :-) ).

først så vi den ødelagte matboksen min og et par meter bortenfor lå sekken. fjellstøvlene, gore-tex jakken, regnbuksa og sjokoladen var borte MEN mobilen og ipoden(ja vet det er dårlig stil) lå like hele inni og det viste seg at de var så gode som nye :wink: ikke en skramme en gang! ganske sykt med tanke på at de hadde vært med på et fint svev et par hundre høydemeter og ligget der en 4-5 dager i regn.

Håper også den er med på å bidra til bevisstgjøring om at sikring er kult - usikret gåing er ikke kult, i alle fall ikke for de fleste av oss som ikke har nødvendig erfaring og selvsikkerhet til å gjøre det.

jeg synes nå ikke akkurat at usikret gåing er direkte ukult, men det å gå alene på risky steder kan ofte forverre situasjonen. hvis man går flere kan man støtte hverandre psykisk og to hoder tenker jo som kjent bedre enn ett.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kompliment for at du reddet deg ut av en rotete situasjon.

Er ikke dem av dem som mener det er noe sikringsfasit. Gode klatrere tusler der jeg vil sikre.

Og kanskje jeg tusler der uerfarne vil sikre.

Og jeg har selv gått meg fast og måtte ta den helvetes telefonen....

Det er du som er i situasjonen og det er dine beslutninger ...

Og jeg regner med du har fått deg en god erfaring å bygge videre på.

Lykke til videre, stay safe og takk for fin rapport.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg må forresten nevne at til tross for at historien er så sann som jeg greide å skrive den, så føler jeg nå i ettertid ikke at risken jeg tok ikke er sammenlignbar med f.eks russisk rullet da.

jeg var jo som sagt meget redd for MULIGHETEN for å bli sittende fast mitt i hammern, men det viste seg jo da jeg klatret ned igjen, at alt var greit og enkelt(litt underdrivelse) jeg hadde jo MYE større oversikt over takene + at jeg var ikke panisk, jeg tok meg god tid til å drikke og spise og puste dypt og oppsummerte situasjonen for meg selv med en litt modifisert S.T.O.P regel(stop-tenk-orienter-planlegg).

den virkelige frustrasjonen kom når jeg var på relativt trygg grunn igjen ved første standplass når jeg hadde tusen ting i hodet mitt samtidig.

da hadde jeg vært på tur i nærmere 7 timer, jeg hadde fått klatreskjelven og hatt den gående i rundt en halvtime. jeg hadde mistet sekken med mye "vitalt" utstyr som ikke akkuratt var billig + at jeg hadde nærmere 5 ubehagelige timer(så jeg ihvertfall for meg da) foran meg som skulle sett både føttene mine og klatreskoenes slitestyrke på prøve.

min konklusjon er: hadde jeg hatt en venn som kunne klappet meg på skulderen og sagt: "det var bra det bare var sekken og ikke deg, i den store sammenhengen er ikke den sekken eller noe av innholdet verdt en dritt!" da er jeg sikker på at jeg hadde sluppet en stor last på mine skuldre på min ferd tilbake mot fondsbu, og kanskje tittelen på tur-rapporten hadde blitt "skummel tur til Rauddalseggje" isteden for "Skrekktur......."

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

jeg synes nå ikke akkurat at usikret gåing er direkte ukult, men det å gå alene på risky steder kan ofte forverre situasjonen. hvis man går flere kan man støtte hverandre psykisk og to hoder tenker jo som kjent bedre enn ett.

Tøft av deg og lærerikt for oss andre at du står frem med denne historien!

Vil bare tilføye at selv om turkamerater er en helt uvurderlig støtte så er det ikke alltid at to eller flere hoder tenker bedre enn ett. Hvis alle er ivrige og utålmodige etter å nå et mål (f.eks. klatre en bestemt rute på må klatres før du dør!-listen) så er det en vanvittig kollektiv pressfaktor som kan gjøre det vanskelig å stikke fingeren i jorda og si: Hør nå her, nå er forholdene blitt såpass kjipe at vi bør revurdere. Ingen vil ødelegge for de andre, som er så ivrige... Kall det gjerne gruppepress.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ja, kudos til deg for å innrømme at du er en komplett idiot...får håpe du lærer noe av det...

rettelse: oppførte meg som en idiot den dagen ja.

om jeg er en idiot ellers er ikke du istand til å bedømme etter denne turrapporten.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror de fleste av oss har gjort noe lignende da vi var på din alder, men muligens med unntak av å kaste stener på et fjell. :)

Jeg har selv sittet fast og vært passe nedsyka rett overfor et stup i Rondane. Det var pinlige greier - og attpåtil i Rondane!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

:)

Turen, med påfølgende sekkleting har jo gått som føljetong her på forumet i sommer. Men det vet du vel?

først så vi den ødelagte matboksen min og et par meter bortenfor lå sekken. fjellstøvlene, gore-tex jakken, regnbuksa og sjokoladen var borte MEN mobilen og ipoden(ja vet det er dårlig stil) lå like hele inni og det viste seg at de var så gode som nye :D ikke en skramme en gang! ganske sykt med tanke på at de hadde vært med på et fint svev et par hundre høydemeter og ligget der en 4-5 dager i regn.

Hvordan forklarer du det? Var ikke sekken stengt da den falt, eller hadde en noen forsynt seg?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Skrekk og gru! Bra du reddet deg ut av den situasjonen Bjørn-Even!

Har heldigvis ikke opplevd å gå meg så fast som dette, men har noen ganger kjent skjelven komme på steder hvor jeg har følt at jeg ikke hadde helt kontroll. På steder hvor marginene har vært noe for små. Da er det godt å lande på trygg grunn og kjenne at man er i live. :D Og man sier til seg selv, at en sånn situasjon skal jeg ikke sette meg selv i en gang til!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Interessant, og fint at du står fram så ærlig! Kjenner meg igjen, ja.

Har ofte opplevd at man blir "akklimatisert" til store stup når man har gått en liten stund på skarpe egger, og kan finne på å gå steder der en i ettertid blir overrasket: kjære deg, gikk jeg virkelig der usikra?

Første gang på Storen var det samme: Kom til Hjørnet, og ble psyka ut. Satte meg ned og spiste lunsj med beina utfor stupkanten, og etterpå var det ikke så ille å klatre (sikra) videre...! Ble forresten tatt igjen den gangen av en som hadde vært på Everest, (Bjørn Myrer, tror jeg han het) som gikk første taulengde (fram til Heftyes renne) usikra, og vurderte å klatre renna usikra også. Så forskjellig kan man oppleve det. Det handler om en viss form for kontroll, der erfaring balanseres opp mot dristighet. Grensen for idioti er bortimot umulig å sette, mener jeg!

Godt det gikk bra med deg. En liten regnskur mens du satt på hylla, med påfølgende sleipt og glatt Jotunfjell, ville nok vært ytterst dramatisk, antar jeg...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
:wink: Rapporten din viser at eg gjorde rett i å snu sjølv om eg hadde med tau i sekken. Etter eit par hundre toppar har eg endeleg lært at det kan vere vanskeleg å lage eit sikkert rapellfeste når ein blir ståande fast åleine midt i ein hammar! Det er ingen skam å snu! :D

post-1551-133474640371_thumb.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
:wink:

Turen, med påfølgende sekkleting har jo gått som føljetong her på forumet i sommer. Men det vet du vel?

Hvordan forklarer du det? Var ikke sekken stengt da den falt, eller hadde en noen forsynt seg?

jo sekken var stengt men den hadde mest sannsynlig åpnet seg i fallet, kanskje på grunn av støvlene som presset mot glidelåsen hvem vet.

til gunner: bra oversiktsbilde, jeg kan tegne inn hvor jeg kom.

du hadde tenkt å soloere den og rapelere hvis du ikke greide lenger?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hej Bjørn-Even

Det var da godt, at du slap med skrækken!

Jeg kan blot fortælle, at jeg overnattede på Olavsbu 3 nætter fra den 24/7 - 27/7. Da jeg også spurgte hyttevagten lidt om råd vedr. Raudalseggi, så modtog jeg også denne historie om dig, hvor du helt bestemt også havde gjort indtryk... Og ikke mindst det forhold, at du to dage efter havde været oppe samme sted og reddet rygsækken og kommet helt op. De to dage var bl.a. brugt til at gå med svasko til Fondbu og tilbage igen. De omtalte dig som en 17-årig gut, og det kan næsten kun være dig.

For min del blev det ikke til Raudalseggi i denne omgang, men jeg fik dog en morsom tur på Sjogholstind. Ud fra beskrivelserne havde jeg aldrig selv forsøgt en solo-klatring på den hammer af Raudalseggi. Men jeg accepterer naturligvis, at man kan have andre synspunkter på det.

For en anden gang vil jeg dog bede dig tænke på, at du sikkert har familie og venner, som meget gerne ser, at du komme uskadt tilbage.

Mange hilsner

Viggo

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Spytter inn noen bilder fra der klatringen starter på denne eggen, og de første metrene oppover der Bjørn-Even hadde sin skrekkopplevelse. De er tatt i Skjult lenke - logg inn for å se den:

post-42-133474640575_thumb.jpg

post-42-133474640587_thumb.jpg

post-42-133474640599_thumb.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.