FF Koordinattreff (Rondane) 2014

[7homas]

FF Koordinattreff 2014
 

Torsdag 02.10.2014

 

På de siste 200 metrene fra rundkjøringa melom Byporten shoppingsenter og Oslo City, opp til Sentrum Scene var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil i rundkjøringa, var nær å ikke klare å stoppe for en beruset hjemløs som gikk på rødt i neste kryss og sannelig var det ikke grønn mann samtidig som det var grønt lys i det påfølgende krysset. Da jeg kom inn i Calmeyersgate holdt jeg deretter på å kjøre rett på den jeg var i Oslo sentrum for å plukke opp, @tronn

 

I siste tilfellet var det ikke noen fare for liv, men det var litt komisk å treffe på ham komme spaserende opp fra kaffeshopping; var litt Marsellus Wallace møter Butch Coolidge over det hele – du vet scenen fra Tarantinos Pulp Fiction hvor Marsellus krysser gaten, ser til venstre og oppdager at det er mannen han har startet klappjakt på som sitter der i den lille Honda Civic’n og venter på grønt lys.....motherf.........

 

Hopp fire timer senere og vi ruller inn i Otta sentrum, som på ingen måte kan sammenlignes med Oslos travle gater, men d ehar det vi leter etter. På polet handles det inn et minimum av kveldskos til kjølige teltkvelder før vi taren til matbutikken hvor jeg hilser på to nye FF’ere; @graham og @Henrik . Eirik kjenner begge fra tidligere turer. Jørgen er treffets treffets iniativtaker og skal vise vei til koordinat UTM 32 E 542475 N 6867458 (eller WGS84/grader E 9.809 N 61.937). Jeg skal være ærlig og innrømme at hadde ikke vært for Eirik hadde jeg antakelig sittet på en liten flyplass  akkurat nå – på vei til en enda mindre. Mine utallige forsøk på å lokalisere stedet de oppgitte koordinatene pekte til ved hjelp av google og diverse online kart og GPS steder sendte meg hver gang til et sted i Amasonas, Brasil....

 

Vel oppe ved Spranget gikk praten lett og det var ikke til å komme unna litt mobbing av startvekt....
Jørgen.............ca33kg
Henrik..............ca31kg
Eirik.................ca16kg
Thomas...........ca13kg

 

Legg gjerne merke til størrelsen på sekkene...

 

 

Lunsjen i form av burger på YX’n mellom brua til Otta og avkjøringen til Spranget satt som en sekk med sement i buken, men ble fort glemt da vi begynte spaserturen opp mot Rondvassbu.

Som det så ofte gjør begynte turen med utsyrsprat før det ble litt løst og fast om erfaringer og kunnskapsnivå på følget. Henrik og Jørgen er veldig fjellvante og Eirik har opparbeidet seg mye kunnskap de siste par-tre årene etter at han ble bitt av tur basillen. Selv merker jeg godt at det er omtrent 20 år siden jeg la gamasjer og bålkjele på hylla og siden den gang har jeg praktisert særdeles lite friluftsliv – det som en gang var en viktig del av fritiden min. Det var først for et par år siden at jeg så smått begynte å trekke på meg turstøvlene igjen. Mye er kjente ting (litt som å sykle), men jeg merker det er stor forskjell på friluftsliv i tette østlandsskoger kontra steinete høyfjell.

 

Jeg var også jeg veldig spent på å gå med sekk for første gang siden lettvektstreffet i mai hvor jeg måtte avbryte etter første dag med veldig vonde hofteledd. Da hadde jeg et par kilo mer i sekken, men siden da har jeg solgt unna Helsportsekken til fordel for en amerikansk lettvekter og håpet er at det skal gjøre underverker. Sånn sett bar jeg egentlig på like mye denne gang iom at Helsportsekken hadde en egenvekt som klokket inn omtrent 2kg høyere enn Gossamer Gear sekken. At jeg i tillegg gjennomgikk en ryggoperasjon i slutten av juni hevet spenningsnivået noe. Jeg måtte melde avbud til en 2 ukers tur til Tafjordfjella og  Reinheimen først i September da jeg manglet grunntrening for en sånn tur. Treningen er det fortsatt så som så med, og med trening tenker jeg på å gå med sekk på ryggen i ulent terreng – ikke kondisjon.

 

 

Da vi omtrent er på det høyeste punktet og kan se ned mot sørenden av Rondvatnet, blir det proklamert at det er pause og Henrik (tror jeg det var) fisker opp en pose med fire skoleboller. Det smakte godt, men la seg bare på toppen av sementsekken og var høyst unødvendig der og da.

 

 

Ti minutters pause ble til femten før vi igjen tok beina fatt, det var deilig med frisk fjellluft.

 

 

 

Sola steiket fortsatt fra sin sør-vestlige posisjon og livet var i grunnen herlig, selv om fingrene var litt klissete fra melisen.

 

 

 

Og før vi visste ordet av det sto vi i kø i resepsjonen på Rondvassbu for å kjøpe rom og middag.
Jeg hadde ringt opp dit tidlig i uka og forhørt meg om det var nødvendig å booke – det var det ikke, de hadde masse ledig og selv om jeg sa det var høstferie var svaret det samme – no problem og velkommen. Da vi bare hadde planlagt en overnatting på hytta før vi på fredag skulle styre mot koordinatene for treffet valgte vi å ikke booke (forhånsbooking er for minimum 2 overnattinger).

- Vi er fire som trenger rom
- Vi har ett firemannsrom igjen
- Ok...da tar vi vel det
- Fint, det er skiboden, neste hus.

Det var litt underlig at de hadde såpass dårlig kontroll på forventet belegg denne uken, men så lenge vi fikk sove i en seng og ikke sovesal var det greit. Sal ville betydd telt istedet.

 

Sekkene ble lempet inn i Skiboden, eller fengselet som rommet fort ble døpt om til. Et kaldt lite rom med betong gulv og vegger, men to knøttsmå glugger på toppen av den ene veggen. Lyset bestod i en liten lampe med svake batterier sånn på slutten av sesongen, så hodelykt var nødvendig selv om det var dagslys og sol utenfor.

 

Vi rakk akkurat en halvliter på en benk rett utenfor idet sola svøpte sin varme glød over tunet. Så ble det relativt kjølig relativt raskt så vi trakk inn og okkuperte en krok vis-a-vis resepsjonen.

Jørgen og Henrik var forsvunnet og var savnet en times tid før de dukket opp igjen med en ny FF’er @ragnar olaus . Og ikke lenget etter ramlet nok en kjent FF’r inn; @Adelheid

 

Den gode stemningen ble bare overdøvet av ca en milliard troll fra barnas turlag før de forsvant inn til første bordsetting og det ble nesten skummelt stille...men det skulle ikke så mye til for å opprettholde stemningen utover kvelden. Og selv om tematikken kunne være alvorlig ble smilene bare bredere utover kvelden mens vi ventet på å få stable en tre-retters på toppen av sementsekken ved siste bordsetning kl. 20.30.

 

 

 

 

Forts. følger

[+rayun]

Som vanlig fra din side, veldig godt skrevet. Stort pluss for både tekst og bilder. Kjenner på meg at jeg absolutt skulle ha deltatt på koordinattreffet. Så langt ser det ut til at dere koste dere på turen. 

[7homas]

Fredag 03.10.2014

 

Den glade gjeng fra FF var langt fra de første som forlot tunet på Rondvassbu denne fredagen tidlig i oktober, men vi var trolig de blideste - alle var der av egen fri vilje...

• ingen av oss hadde blitt dratt med av turglade foreldre i høstferien - mens man selv helst vil spille det siste hotte tv-spillet halve dagen og være sammen med den søteste gutten eller jenta på skolen resten
• ingen av oss var blitt dratt med av sin bedre halvdel mens vi egentlig bare ville tilbringe den siste isfrie helga på hytta i skjærgården
• ingen av oss hadde med jobben i lomma eller sekken
• ingen av oss hadde egentlig noe bedre å gjøre

Ruta var klar og etappen så ikke så krevende ut på kartet; vi skulle gå nord fra Rondvassbu til Bergedalstjønnin via Rondhalsen vest for Rondvatnet.

 

 

Rondvassbu ligger på ca 1170moh, og derfra går det stort sett slakt oppover til man knekker over kulen mellom topp 1871 og 1647 øst for Svarthammaren og litt lenger bort, Veslesmeden.

 

 

Det ble fort klart at det var forskjellige tilnærminger til å vandre i fjellet og tempoet gruppen endte opp på passet meg helt fortreffelig. Det var et sted mellom hæl mot tå og veldig svett rygg – altså sånn passe varm, men ikke anpusten eller sliten.

 

 

Og selv om det ikke ser sånn ut på bildet over var det en veldig deilig, nesten ubeskrivelig stemning i gruppa der alle pratet litt med alle og man ikke var redd for å stoppe å ta seg en slurk vann eller justere litt på lagene når det ble varmere eller kaldere på øra. Allerede etter det første henget var de to første småpausene unnagjort.

 

 

Omtrent fra 1340moh er det bare slakk og jevn stigning omtrent helt opp.

 

 

Det flotte været fra torsdag hadde visst ikke tenkt til å slå seg til ro i Rondane denne helga, så skydekket drev inn og pakket seg godt ned over toppene. I tillegg var det litt vind sørfra. Foruten at jeg ble litt kald bak på armene var det ikke nødvendig med mer enn en tynn ulltrøye med en tynn fleecejakke over. Mens man gikk oppover vel og merke.

 

 

 

Da vi gikk opp mot skyene lå rimet på bakken og planter og gress hadde ikledd seg sine fineste is-kapper. Gruppa fulgte fjellvettreglene og holdt seg samlet, bare sånn i tilfelle noe skulle skje. Mot toppen rundt 1630moh lå det mer is og rim og steinene var sleipe og grepet litt uforutsigbart.

 

Men vi kom oss helskinnet opp den siste bratta og stoppet på toppen for å ha gjort det før vi ramlet ned igjen på andre siden.

 

Henrik brøyt sikkert flere fjellvettregler da han tok beina på nakken og tok ut mot topp 1647 for å sjekke trefftråden på Fjellforum og besvare evt meldinger fra likesinnede som enda ikke var blitt fanget opp av tornadoen som er FFtreff. Temperaturen hadde sunket fra null grader da vi startet dagens etappe ved Rondvassbu til minus 2,5 her på toppen. Henrik kom tilbake med siste nytt fra den siviliserte verden og alle så ned, sukket litt og tenkte på kjære vi hadde etterlatt der hjemme, tiden som hadde gått fra vi sist var de nær og all den tid som lå mellom oss og en evt gjenforening. Man tar ikke ting på forskudd, fjellet kan være fali det.

Vinden beit surt i alt den klarte å gape rundt – selv storvokste meg ble lett fortært denne fredags formiddagen og etter en super-kort rådslagning beveget vi oss noen meter ned på nordsiden av toppen for å finne litt ly.

 

 

Det var en fin plass de fant, de som gikk der foran, og under oss åpenbarte en dal seg innover mellom rondene.

 

(Dette er ikke det faktiske stedet vi stoppet for å ta pause, jeg har ikke bilder fra det faktiske stedet, dette er bare en hyllest)

 

 

Vi satt akkurat lenge nok til å få fylt på med litt energi. Vinden og minusgradene, kombinert med svette rygger gjorde sitt til at snart tok fatt på klatreturen nedover.

 

 

 

Det var både kaldt og glatt nedover. Våte steiner som noen ganger bare var våte, andre ganger frosne og livsfarlige.

Det lå bittelitt snø enkelte steder, men den var jo like uforutsigbar, noen ganger var den løs og ga godt feste, andre ganger var flekkene den 1cm tykke snøen dekket frosset til skare. Det var drit-glatt. Og andre ganger igjen lå den foræderiske snøen oppå isen.

 

Jeg tror jeg snakker for hele gruppa da jeg sier vi fikk smake på frykten man kan oppleve her oppe i høyden, figurativt svevende mellom liv og død i den oksygenfattig lufta. Så godt som frosset ihjel mens man venter på snøskredet og steinraset som når som helst sluker både deg og følget ditt. Er du heldig nok og overlever lenge nok, er sjansen stor for at du sklir og åpner skallen mot en svær stein eller brekker alle lem og blir spist opp av....vel....lemen (ubevisst ordspill). La oss innse det først som sist – her snakker vi ekstrem sport.

 

 

Men det gikk bra.

Denne gangen.

 

Og etter en lår-surnende nedstigning var vi nede i dalen og kunne vende nesa mot koordinatene.

 

Mon tro om vi er først eller ikke?

Mon tro om det er plass til flere telt ved koordinatene?

Mon tro om det er fisk i vannet ved koordinatene?

 

Spørsmålene var mange, men gelden over å ha overlevd den hasardiøse turen over passet gjorde at det de siste meterene mot koordinatet gikk lekende lett.

Vel framme ved koordinatet ble treffets base camp raskt flyttet noen hundre meter sør-vest der det faktisk var plass til alle teltene. Dessuten lå koordinatet midt i stien hvilket kan være litt upraktisk i lengden.

 

Vinden hadde tatt seg opp hele dagen og det napped og slo bra i flere av teltdukene før bardunene var påført porto og sendt i retur til Kina.

 

Base camp lå på ca 1220moh og dagens etappe ble på drøyt 10 km. 

 

Forts. følger..

[+Grimner]

Ja, og så da? Kom nå med resten av historien!

[7homas]

Gammelt salgstriks det å holde kundene sultne på mer, men faktum er at det bare er så mange timer i et døgn til å skrive eventyr.... et par-tre får holde

[Martin HJ]

Alltid trivlig med bilder og tekst fra Rondane Ser frem til forts.

[7homas]

Fredag 03.10.2014 fortsetter:

 

 

På den valgte sletta er det plass til 10 telt om man planlegger litt. Da må nok et par telt ligge langsmed stien nordover, men det burde gå bra. Det kom noen folk i ny og ned, men det var langt fra Karl-Johan-på-17.-mai-tilstander.

 

 

Henrik og Jørgen delte et fjelltelt av norsk fabrikat. De la seg lengst mot sørvest og var førsteskanse mot vinden. Ragnar hadde en litt mindre variant av det samme teltet, tror jeg, og la seg i le av det store teltet. Heidi hadde et mindre en-manns telt med litt småskader fra tidligere turer og la seg etter Ragnar plasserte teltet sitt i le av Ragnars. Det funket bart så där og vinden tok bra i breisida på teltet hennes, men det er godt å se at man, som på høsthenget, kan forenes om å løse et problem og ikke lenge etter var skolisser, sportsteip, glidelåssnører og annet konvertert til ekstra barduner. Mulig hun fikk låne noen av en som hadde med ekstra barduner.

 

Eirik og jeg delte Eiriks TarpTent Scarp2 (et Ameriaknsk lettvektstelt ) og la oss nedi gropa på nordsiden av sletta. Her lå vi for det første bak en voll og i tillegg lavere enn sletta, så det måtte jo bli bra. Mens vi holdt på å sette opp teltet (med «vi» mener jeg Eirik – jeg kjenner igjen blikket «bare stå der og ikke rør noe» på lang avstand bare hjalp ham litt) ankom det som skulle bli treffets siste deltager; @Rolf_E

Da Scarp’n sto på egenhånd, beynte jeg å finne frem litt steiner til å sikre plugger og barduner (det var ganske mye sand i bakken), og sånn rent prosentvis var det skremmende mye toaletter under alle steinene rundt teltet....hmmm...... Eirik ......

 

Ja da, vi hadde nok slått leir i toalettgropa til tidligere okkupanter av sletta på andre siden av vollen....

 

Men men, shit happens, så etter å ha samlet steiner fra litt lenger unna, skiftet til tørt ullundertøy og sokker og rullet ut underlag og pose i teltet tok vi turen over vollen til de andre. Nyankommeren var i ferd med å erigere sin gule tipi (neida, snakker fortsatt bare om å sette opp telt), men annet enn det var det ikke så mye liv. Vinden hadde gjort sitt til at folket hadde søkt tilflukt i hvert sitt telt – sånn sett er det litt enklere med gruppetreff i skogen enn på høyfjellet, men det var ikke værre enn at mens noen trakk inn kom andre ut.

Eirik og jeg trakk tilbake til teltet for å tilberede en bedre gourmetmiddag fra Drytech. Jeg klarte i prosessen å drukne cozy’en min i lapskausguffe (som forøvrig ikke smakte så veldig godt) og la meg si først som sist – at

en: det er mye fett i Real turmat

to: det er vanskelig å vaske vekk fett i vann fra et fjellvann som holder 5 grader

 

Etter maten tittet vi ut og så at noen hadde tatt tilhold bak vollen, litt høyere opp enn vi hadde teltet.
Her fant de et sted som nesten lå helt i le. Det var ikke mulig å sette opp telt her, men vi kunne iallefall sitte og prate litt utenfor teltene. Ragnar, Heidi og Rolf satt og slappet av da jeg ankom og grunnet den gode stemningen i gruppa gikk praten lett - Rolf kunne muntert fortelle at teltet hans tok fyr da han skulle lage middag! Det var under forvarming av brenner at noen stikkflammer stakk av.

 

Det var særs mye lemen-møkk overalt i fjellet og denne gropa var inget unntak. Eiendomsmogulen som eide stedet holdt på med vedlikehold før vinteren og lot seg ikke affisere nevneverdig av de nyinnflyttede.

 

 

Jeg kunne uten problemer sette kamerat i macro og holde det ca 30cm fra ham/ hun.

 

 

Lemen-øye-selfie

 

 

Jørgen kom over vollen og uttrykte noe overasket at er det her dere er?! og fortalte videre at de hadde ryddet plass til alle sammen i teltet sitt og om det fristet å flytte litt på seg.

 

 

Det begynte å mørkne, vinden tok seg om noe litt opp. På tide å skifte beite og det passet alle sammen bra. Vi fylte opp inner- og yttertelt med folk, liggerunderlag, godteri, chips, øl, dram, kaffe og røverhistorier.

 

 

Rolf fortalte animert om teltbrannen til de som ikke var tilstede i lemen-hølet en time tidligere. Heldigvis gikk det bra med både ham og teltet. Skjønt, han trenger kanskje nytt innertelt før myggsesongen begynner igjen. Per nå holder det vel ikke lemen ute engang.

 

 

Det var veldig lunt og fint inni teltet til Jørgen, og det var mange roser i mange kinn etter dagens tur fra Rondvassbu.

Det var akkurat nok plass til sju FF'ere i teltet, men jeg merket godt morgenen etter at jeg hadde sittet noen timer i en veldig unaturlig stilling. Ryggen var mildt sagt vond.

 

 

 

 

Forts. følger

[Adelheid]

Må si vi var en lite fotogen gjeng på tur..

Jeg Kan jo heller ikke skylde på fotografen etter at du nå har lagt ut slike kule nærbilder av den lemmenen ..

[+Walle]

Hehe   Høyre lårlomme på buksa til @tronn må jo være kartverdens svar på Sareptas krukke.  Er jo alltid ett kart i den       

[tronn]

Hehe. Kartet skal ha sin plass

[GBS]

Beste selfie jeg har sett noen gang!

super turrapport, gleder meg til fortsettelsen

[7homas]

Hehe   Høyre lårlomme på buksa til @tronn må jo være kartverdens svar på Sareptas krukke.  Er jo alltid ett kart i den       

Eirik "@tronn" aka Kris-Kross har nok vært ute en vinternatt tidligere - greit med kart når man skal finne veien hjem til teltet, i mørket, etter en fuktig kveld i naboteltet

[7homas]

Lørdag 04.10.2014

 

I løpet av natta var Heidi sikker på at både hun og teltet skulle lette og ta korteste vei retning Dovrefjell, det blåste fælt og teltduken holdt henne våken. For å i det hele tatt få seg litt søvn måtte hun til slutt ut i nattens mulm og mørke for å stramme opp barduner, legge mer stein på duken eller grave seg ned om nødvendig. Vel utenfor oppdager hun til sin store glede at det ikke er hennes telt som bråker - det er Shangri-la’n til Rolf. Gleden var så klart kortvarig før irritasjonen tok over. Skulle liksom hun ligge der lys våken fordi Rolf’s gule indianertelt kjempet en tapended kamp mot vinden?! Ikke faen, det var bare en ting å gjøre – avslutte det Rolf startet tidligere på kvelden- brenne ned hele dritten ! Jeg kan iallefall tenke meg at hun tenkte da hun krøp inn igjen i sitt eget telt.

 

Etter sigende fant Rolf ut hvordan teltet skulle slås opp dagen etter - da han pakket det ned.

 

Det var opprinnelig planlagt å ha camp i 2 netter på samme sted for å gå en topptur på lørdag, men det var for det første ikke helt trygt med tanke på hvor glatt det var da vi var litt oppe i høyden på fredag samt historier vi hørte fra andre vandrere som hadde forsøkt seg på noen topper på torsdag. For det andre var det liksom ikke noe poeng å klatre opp i tåka for å holde hender.
Kvelden i forveien ble det bestemt at om det fortsatt var lavt skydekke og høy vind på lørdag skulle vi endre planene for resten av turen.

 

Jeg var veldig plaget av vond rygg på lørdag morgen. Jeg mistenker at det skyldtes den unaturlige sittestillingen i teltet mer enn noe annet. Tankene gikk litt hit og dit på morgenen; en ting var at jeg hadde avbrytelsen av forrige sekktur i mai friskt i minne, men de siste 3,5 årene med konstant vond rygg og de siste så og si smertefrie 3 månedene etter operasjonen gjorde sitt til å leke litt med psyken. Jeg heiv innpå en 1g paracet mens jeg reflekterte og prøvde å bestemme meg. Var den nye sekken altså ikke bedre enn den grønne norske hadde vært ? På papiret skulle den jo ikke nå opp i det hele tatt – ikke har den noe fancy bæresystem, ei heller skryter den på seg noen anatomiske designtrekk. Den har kun en tynn liten aluminiumsbøyle for å holde den stiv i lengderetning og et sitteunderlag av skum mot ryggen som demping. Uansett hva jeg gjorde i dag så var det langt å gå tilbake til bilen; jeg kunne enten ta turen tilbake over fjellet den veien vi kom i går, ta en natt til på Rondvassbu og gå til bilen på søndag eller følge gruppa videre. Jeg hadde bestemt meg 99% for å fortsette videre, men lot den siste prosenten være uavklart og åpen for retur.

 

Frokost og pakking ble gjort i relativ stillhet og alle var klare for avreise rett før 10.00
Det var en salig blanding av utsyr og farger, men de store alpin og recon sekkene dominerte sammen med militærgrønne klær. Deilig å se at den urnorske stilen fortsatt vinner på barmark, men om ikke lenge må den nok se seg slått av røde anorakker over det ganske land. Så får vi se hvor lang tid det tar før litt lettere utstyr også slår an blandt massene, jeg har iallefall sett lyset.

 

Det blåste bra nå så alle hadde ikledd seg vindtett lag ytterst. Foreløpig var det opphold, men nedbøren hang der oppe som en truende asiatisk drage som hele dagen, når som helst, uten provokasjon kunne finne på å spytte sine kalde, våte flammer ned på de lykkelige uvitende.

 

 

Jeg er ganske flink til å navigere, når jeg først får oversikten og vet hvor jeg er og hvor jeg skal. Denne lørdagsmorgene visste jeg hverken hvor jeg var eller hvor jeg skulle, annet enn at jeg visste jeg skulle gå rundt hele Rondane innen søndag ettermiddag. Det tok hele 10 minutter før jeg ble satt ut for første gang da vi tok stien til høyre og ikke til venstre opp Bergedalen mot Dørålseter....hvorfor tok vi til høyre når vi skulle til venstre ? Turfølget mitt forsøkte å forklare at, nei, vi skulle gå til høyre – ikke venstre. Hvordan i all verden skulle vi klare å gå rundt Rondane hvis vi ikke gikk nordover også øst, sør og vest...en sirkel er en sirkel er en sirkel... Jo da, men vi skal en annen vei - ruta går opp her sa Henrik. Jeg myste inn i fjellheimen og må nok legge en del av forvirringen på det lave skydekket for da jeg etterhvert skjønte hvor vi skulle – inn i skaret mellom Digerronden og Midtronden, ble jeg selvsagt korrigert igjen.

 

 

Det var først senere på dagen jeg fikk sett på et kart og skjønte hvor feil jeg tok.

 

 

Tronn Berit, også kjent som tronn, Eirik eller bare Kris-Kross gikk foran meg og Klättermusen-buksa hans har et design som gjør at den bakfra ser det ut som om den sitter bak-fram mens han går

Det ser ganske sinnsykt ut
 

 

Turen sørover i Langglupdalen starter med noen kilometer stigning fra camp på 1260moh til 1430moh før terrenget synker helt til man krysser Langglupbekken for andre gang sørvest for Veslkollhøe.

 

 

 

Lunsj ble anrettet på en liten flate rett ved stien. Her var det både ferskt vann og så og si le fra vinden. Vi var omtrent halvveis på dagens etappe og det var fortsatt god stemning

 

 

 

 

Helt ærlig ville jeg kalt Langglupbekken for Langglupelva, men det er kanskje bare meg.

 

 

Etter man krysser på den fine hengebrua på 970moh er det et par km stigning til 1060moh før man tar til på innspurten nedover til Bjørnhollia på 910moh.

 

 

 

 

 

 

 

Nedbøren glimret stort sett med sitt fravær hel dagen, foruten en 10 minutters byge med noe som ikke egentlig kan kalles annet enn aggresivt yr, var det tørt og fint hele dagen. Regnet kom  først utpå kvelden, men da det ingen som brydde seg – alle hadde tak over hodet og tørre klær.

 

 

Vel inne på tunet finner vi at vi er langt fra alene her denne lørdagen. Det er to ledige 2-mannsrom som promte blir belagt. Resten av gruppa foretrekker å telte så de svinser avgårde ned til teleplassen. Henrik er litt skuffet på Jørgen som la igjen en bærepose med mat i bilen på torsdag da vi gikk fra Spranget. Denne posen inneholdt bl.a middagen for lørdag. Tror det var koteletter og poteter. Med bernaise saus. (Jokke hadde nylig fylt 50 om han fortsatt var i live så en liten hyllest er vel på sin plass).

 

Like plutselig som betjeningen i en gjennomsnittlig invandrerbutikk i Oslo sentrum returnerer, rant det inn med folk i hytta. Noen hadde bare vært ute på dagstur, noen kom opp fra R27 i Atnadalen mens ett par kom fra Dørålseter. Det hadde blitt en litt lenger tur enn planlagt for dem og hun hadde pådratt seg et svært sår på skuldra etter sekken. Vi håper det gikk bra med henne.

 

Noen pratet med østlandsdialekt andre med vestlands og noen med en mer lokal til dalføra innafor og pga all trafikken i hytta (spesiellt ett følge gjorde mye av seg) flyttet gjengen fra FF ut på porchen til hovedhytta. Her satt vi og sladret da telterne kom ruslende over tundet med hver sin bærepose – som en gjeng med [____________] ikke særlig estetisk, hvilket ble tydelig og ukamuflert uttrykt fra porchen.

 

 

Mørket kom som det pleier, vinden vedvarte og det var litt regn i lufta. Det var i grunn ganske kaldt, men med noe varmt i koppen og godt selskap er det lettere å trosse trangen til å krype ned i posen.

 

 

 

Dagens etappe på rundt 14km satt litt i beina, men ikke så ille som fryktet. Ryggen føltes uforskammet bra og jeg kan ikke annet enn å lovprise den nye sekken. Tror jeg har fått meg en amerikansk venn for livet. En som bryter med tradisjon og urnorsk tankegang, men som foreløpig bare har vist seg å ha funnet bedre løsninger på samme problem.

 

 

Forts. følger

[tklami]

Veldig godt skrevet, ser fram til fortsettelsen. Kjenner dette er en tur jeg skulle fått tid til å være med på

[graham]

Flott turrapport så langt Thomas.

 

For the record: Angående maten som ble igjen i bilen så tømte hmm 'den andre tungpakkeren' i bilen min bagasjerommet for alle handleposer foruten èn. Du ble nok bare et lettkjøpt offer for løgnaktig argumentasjon, som jeg lett ignorerte (les: jeg burde lært meg smileys for å fremheve ironi).

 

For øvrig smakte turistforeningens boksmat fortreffelig i leir og lammekotelettene var heller ikke feil når jeg kom hjem.

[+Henrik]

For the record: Angående maten som ble igjen i bilen så tømte hmm 'den andre tungpakkeren' i bilen min bagasjerommet for alle handleposer foruten èn. Du ble nok bare et lettkjøpt offer for løgnaktig argumentasjon, som jeg lett ignorerte (les: jeg burde lært meg smileys for å fremheve ironi).

 

Dette er renaktig løgn og forsøk på å sverte meg som person! Jeg ble tildelt poser fra @graham som jeg skulle ha oppi sekken min og jeg tok alle posene jeg ble tildelt. Om @graham bare ville slippe unna noe vekt, må det stå for hans regning!

[HegeJohnsen]

Mumler noe om at mine med-moderatorer bærer så tunge sekker, at jeg ser muligheten til å snike noe av mitt oppi ved en passende anledning. De kommer neppe til å merke forskjellen. 

 

Forøvrig glimrende turrapport @7homas. Ser frem til fortsettelsen jeg også - i likhet med flere! 

[7homas]

Takk takk, tror kanskje jeg får noe tid i morgen kveld, så får se hva jeg får til da

[7homas]

Sånn, da får vi prøve å få avsluttet denne greia

 

Søndag 05.10.2014

Det var voldsomt med liv og leven på hytta søndag morgen. De ivrigste var tydeligvis allerede nesten klare for å dra da jeg våknet. Dører slo, praten gikk, noen ropte etter noe dem kjente som sikkert var på do eller hentet vann eller noe mens andre igjen hadde begynt å vaske gangen. Om dere besøker Bjørnhollia og oppdager at gangen er
1. slitt noen cm mer enn rommene og
2. har råteskader
er det fordi alle vasker gangen før de drar i tillegg til sitt eget rom..... det holder om alle feier også vasker sistemann !

 

Eirik og jeg våknet omtrent likt. Begge hadde sovet greit og personlig trives jeg godt i dunposen fra Mammut. Eiriks Bentley av en dunpose fra andre siden av kloden er sikkert awsome, men jeg er såpass fornøyd med den har selv at jeg ikke ser på andres enda. Litt som med damer.

 

Da vi endelig kom oss opp og ut fant vi ut at vi kanskje hadde ligget og dratt oss litt for lenge, for noen av våre FF venner var allerede langt på vei klare. Etter en litt stressende frokost, pakking og feiing sto vi klare utenfor omtrent likt med at telterne ankom hytta.

 

Dagens etappe og avslutningen på turen var ganske enkel; fra Bjørnollia opp Illmanndalen til Spranget via Rondvassbu (omtrent). Kvelden før hadde vi diskutert om vi skulle ta Musvorddalen istedet, men pga de mange myrområdene man må krysse, spesiellt de siste par kilometrene til Spranget ble vi enige om at Illmanndalen var en enklere løsning. Det var alikevel langt nok – 18km.

 

 

Det starter med stigning fra hytta på ca 910moh oppover mot 1100moh hvor det flater ut og bare stiger jevnt opp til dagens høyeste punkt på 1275moh.

 

Stemningen var fortsatt bra, men Rolf og Ragnar var stadig oppe og ledet an i front. De hadde begge stått klare en stund da resten av følget var klare for avresise den morgenen, dessuten måtte Rolf være på Spranget senest 16.00 hvor han skulle bli hentet. Det var vel på etappen etter at de hadde ventet inn gruppa for andre gang at de forsvant bak neste høyde og ble borte resten av turen.

 

 

Vi andre som var igjen i hovedfeltet lot utbrytergruppen gå og konsentrerte oss om totalseieren. Mens vi vandret oppover mot 1275moh kom tåka drivende og på et tidspunkt var det såpass dårlig sikt at Henrik sa han hadde slått camp der og da om dette hadde været en vintertur. Vi klarte heller ikke å følge stien da det ble som tettest og gikk et sted mellom 20 og 30 meter feil. Heldigvis var jeg med fjellvante folk som raskt gjennompprettet ro og orden og fikk oss tilbake på stien mot vest.

 

 

Det er ble etterhvert veldig surt og kaldt, vinden ulte og det var fuktighet i lufta. Det var også på høy tid å stoppe for å få seg litt lunsj. Rett etter man har passert Ilmanntjønnin deler stien seg og vi hadde på forhånd bestemt at vi skulle «take the road less travelled». Vi hadde fulgt elva Illmannåe hele dagen og det var også langs dens bredder vi satt oss ned. Det var vått, kaldt, surt og fælt. Derfor smakte en pakke nudler og en kopp kaffe desto bedre. Omtrent halvtimen senere var vi på farta igjen og det tok ikke lang tid før været lettet, det ble nesten lunt, vi gikk litt nedover og beveget oss lavere enn tåka og selv om sola ikke skinte, var iallefall jeg god og varm.

 

Når man tar den sørlige stien blir man spyttet ut på grusveien omtrent 900 meter sør for Rondvassbu. I forhold til motorveien av en hovedsti på nordsiden av Fremre Illvanntjønne er det muligens en kilometer spart totalt sett.

 

Innspurten ned grusveien til Spranget gikk lett, men jeg kjente fort under føttene at grusveien var mye mer belastende enn stien de siste dagene hadde vært.

 

På parkeringa på Spranget var det bare å si hadet til Heidi, skifte til tørre kjøreklær og sette kursen ned mot Otta hvor en ny burger på YX og en kald boks Pepsi satt som et skudd. Derertter kjørte Henrik og Jørgen nordover til Trondheim, mens Eirik og jeg styrte sørover. Før Mjøsbrua var det varselskilt om kø pga veiarbeids på nye E6 og fordi det hadde vært høstferie, men fordi minst halvparten fulgte skilting og kjørte alternativ rute R4 forbi Gjøvik og nedover gjennom Hadeland istedetfor å krysse Mjøsbrua, var det ikke så mye trafikk nedover E6. Vi sto kanskje 10 minutter i kø før det løsnet. Ikke veldig lenge etter slapp jeg av Eirik i Oslo sentrum. Jeg skal innrømme at det var litt vondt å gå ut av bilen og strekke på beina, men det er ikke annet å vente etter 47km på 4 dager for så å sitte stille i bilen i 4 timer.

 

45 minutter senere, omtrent 22.30 rullet jeg inn i garasjen. Home sweet home ble home sweat home et døgns tid før tøyet var vasket. Gangsperra begynte å slippe taket dagen etter det igjen og før neste helg rullet inn var klar for ny tur.

 

Takk for nok en flott tur med noen flotte eksemplarer av forumets medlemmer. Håper vi ses igjen snart !

[GBS]

Dette var trivelig lesning, og bidro til at hodepinen som har plaget meg i dag ble nesten umerkbar,   finfin bieffekt!

[tronn]

Knailljrapport @7homas! Som alltid

[+Grimner]

Da capo!

 

 

Veldig rart å se sekken min på tur uten meg...

[martin.m]

@7homas.

Glimrende turrapport! Synd jeg ikke hadde anledning til å bli med på turen Men takk for ord og bilder fra et område jeg kjenner godt.